Romavlytting via telefon er noe annet. Det er alltid ulovlig, uansett hvem som utfører den og hvem som er offeret. POT har lenge mast for å få slik adgang, men hittil fått dette avslått. Men romavlytting via telefon foregår i stor stil i Norge. Det oppsiktsvekkende er at hverken presse eller myndigheter innrømmer det eller advarer folk mot det. Hvorfor ikke?

Før vi går videre, er det naturlig å gi noe teknisk informasjon om hvordan romavlytting via telefon foregår.

På forhånd må avlytteren ha modifisert offerets telefonapparat, eller gjort modifikasjoner i nærmeste koblingsboks. Dette kan skje enkelt ved raskt skifte av et elektronisk kretskort som kun kan oppdages av eksperter ved analyse og prøvekjøring. Ellers ser de helt like ut, men de gjør at telefonen oppfører seg annerledes.

På den modifiserte telefonen blir ringesignalet satt ut av funksjon f.eks. ca 40 sekunder etter hver inngående oppringning. Romavlytterne ringer derfor offerets nummer to ganger. Første gang bare akkurat lenge nok til å stoppe neste ringesignal. Det kan oppdages ved meget korte klemt i telefonen.

Vi har oppdaget at avlytterne tilpasser sin taktikk etter som offeret blir var for korte klemt (de hører de jo). I de senere år er det hos oss blitt få klemt, men utallige feiloppringninger eller andre typer formålsløse oppringninger fra ukjente. Siden de 40 sekundene begynner å løpe fra første ring, må de være svært korte. Derfor er mange av feiloppringningene svært kjappe, f.eks. slik: «Er det Jørgensen? Oups, det er det visst ikke. Unnskyld.» Klikk.

Derfor morer vi oss nå med å være svært imøtekommende ved feiloppringninger. «Ja, nå skal jeg hente Jørgensen. Forresten, det er visst flere Jørgensen her. Hvilken er det De skal snakke med?» Osv. Klarer vi å holde samtalen i 40 sekunder, er tiden ute. Kaster oppringeren på røret, er han avslørt.

Hvis offeret løfter røret under resten av 40-sekunders perioden, får han bare summetonen og antar vel at noen oppdaget i tide at de hadde slått feil nummer (det kan det selvsagt også være, men hvor ofte?). Når offeret har slått seg til ro, ringes det på nytt mot slutten av perioden. Offeret hører nå ikke noe fra telefonen. men avlytteren sender et 5-tone-signal (selektiv) som simulerer at offeret tar av røret og åpner samtalen. I virkeligheten ligger røret på, men linjen er nå helt åpent som om det foregikk en samtale, og avlytteren kan høre alt som skjer i rommet. Mikrofonen er meget fintfølende på moderne telefoner (og kan oppjusteres), slik at man også kan høre f.eks. fra naborommet.

Hvis offeret kommer på tanken om å ringe ut mens romavlytting pågår, må avlytteren koble ned og gi summetonen tilbake fortest mulig. Ofte vil han få forhåndsvarsel (noen sier at de vil ringe osv.), men ofte ikke. Selv de beste avlyttere kan da ikke hindre at det tar litt lenger tid enn vanlig å få summetonen. Slappere avlyttere kan føre til at dette blir påfallende. Problemer med å få summetonen er derfor en annen meget god indikasjon på romavlytting via telefon. Hvis utenforstående ringer inn og får opptatt når ingen samtale skulle vært ført, er det et svært sikkert kjennetegn. Skjer alt dette i sammenheng, kan man være sikker. Slik har det vært hos oss.

Presten Petter Holst og hans frue har også registrert disse fenomenene gjennom hele perioden fra rundt 1990, da Holst begynte å assistere Setsaas med oversettelse etc. (de har enkeltlinje). En gang måtte Holst vente i flere minutter på summetone. Hvor hadde avlytteren gjort av seg? Etterhvert ble han så irritert at han brølte en serie vanligvis nokså uprestelige ord inn i røret med adresse til «Trond». Det hjalp. En annen gang fikk han en oppringning fra en person som kunne referere til forhold han selv bare hadde omtalt over telefon med en helt annen.

Dette illustrerer hvor «smittsomt» det kan være å bli avlyttet. Vi har en rekke ganger observert at personer som kommer i kontakt med oss senere ofte opplever trøbbel med telefonen, eller endog konkrete, registrerbare episoder. økning i ordinært telefontrøbbel er en forsiktig indikasjon på ordinær avlytting: Når det brukes av ringestrømmen til noe annet, går funksjonssikkerheten ned.

På Norsk Oljerevy er det rullerende serietelefon med seks linjer. Det kan være hektisk, men det hender aldri at alle seks linjer står opptatt samtidig. Innringere vil derfor alltid få ringesignal, selv om det kan ta tid før noen svarer. I perioder får vi plutselig inn den ene telefaxen etter den andre som ber oss ringe tilbake, fordi vedkommende bare får opptattsignal. To ganger har dette merkelig nok inntruffet samtidig med at det har «kokt» i Stortinget om overvåkningssakene, med oss involvert¹.

Har man mistanke, finnes det muligheter for å få sikre bevis. Man kan ringe til seg selv i all stillhet, f.eks. fra en mobiltelefon. Får man opptatt mens man ser på en taus og passiv telefon, er saken klar. Man kan også stikke et lytteinstrument inn i telefonlinjen. Hvis man via høretelefoner får samme lyder fra linjen som man hører fritt i rommet, er saken også klar. Også dette har vi konstatert.

Hvis avlytteren er særlig uheldig eller klønete, kan det skje arbeidsulykker. Vi antar det er rutiner i «lyttebunkersen» som skal hindre slikt (kanskje store røde lys som i radiostudio: «Stille! Avlytting pågår!»?), men alle operatører blir slappe i forhold til rutiner. Kanskje går en avlytter på do eller løper etter en kaffekanne som koker over uten å koble ned. Kanskje en annen avlytter da holder på med å redigere et annet opptak, og lyden fra dette strømmer ut i rommet. Da strømmer denne lyden videre gjennom den åpne linjen ut til offeret. Vanligvis gjør ikke dette noe, for lyden går ikke ut i offerets rom. Men hvis tilfeldighetene er vrange, kan offeret akkurat nå prøve å ringe ut selv, og vil da høre alt.

Oftest vil det intetanende offer ta dette som «krøll på linjen». Men noen ganger kjenner offeret igjen det han hører. Kanskje var det en samtale han hadde tidligere på dagen eller dagen før. Da vil han reagere. Vi har registrert tilsammen 15 beretninger av denne typen siden 1963.

Den første gangen vi har funnet helt sikre bevis på romavlytting via telefon, er i Narvik i mai 1963, rettet mot en SF-politiker². Det er helt naturlig at man begynte med SF på denne tiden. I 1963 var det bare gått noen år siden Orientering-kretsen brøt ut av Ap for å stifte eget parti. I mai 1963 brygget det opp til Kings Bay-krisen som virkelig skremte Ap fordi det var første gang maktmonopolet ble rokket. Allerede fra SF kom på vippen ved stortingsvalget i 1961 så man for seg muligheten for politisk utpressing og mulige SF-allianser med de borgerlige. SF ble selvsagt utpekt som hovedmotstander, og med SF-representant nr. 2 på Stortinget (Asbjørn Holm) nettopp fra Nordland, er heller ikke geografien overraskende.

Hendelsen ble beskrevet slik av SF-politikeren:

«I dag, 21. mai, fikk vi bevis for at telefonen vår er avlyttet. Det hendte slik: Vi skulle ringe ut i byen, løftet av røret, og skulle altså bare ha fått summetonen. Men i stedet ble vi ikke kvitt en samtale som surret og gikk i den andre enden. Stor var vår forbløffelse da vi oppdaget at stemmene i den andre enden var våre egne. Vi fulgte interessert med i tre telefonsamtaler som familiens medlemmer hadde hatt i går, den fjerde samtalen var en timelang passiar jeg hadde hatt med (en bestemt person) om valg, nominasjon osv. Da føk jeg opp på politikammeret i bil og bortførte en politimann fra fremmedpolitiet for å ha et vitne. Han fikk ikke tid til å si amen før han var her nede og fikk presentert telefonrøret hvor min samtale fremdeles var i full gang. Han kjente igjen min stemme – og til dels også (den andre personens) stemme øyeblikkelig.»

SF-politikeren anmeldte Telegrafverket for ulovlig telefonavlytting – hun hadde jo helt sikre bevis! Det som skjedde videre er beskrevet slik:

«Politimesteren i Narvik satte politibetjent Egil Fronth på saken. Det var interessant i og for seg. Det var nemlig denne mannen som hadde hørt telefonsamtalene hjemme hos (SF-politikeren). Politibetjent Fronth bevitnet i sakspapirene at han selv hadde hørt samtalene og hadde gjenkjent stemmen til (SF-politikeren) og den hun hadde snakket med. Det er på denne bakgrunn høyst merkverdig at saken av politimesteren i Narvik ble henlagt ‘pga bevisets stilling’»

Kanskje ikke så merkelig når man ser hvordan det samme har skjedd helt systematisk senere. Alle saker om romavlytting via telefon er bortforklart, latterliggjort eller henlagt, og selve fenomenet er undertrykket som trussel og tema. Politimesteren i Narvik på denne tiden bør gås nærmere etter i sømmene.

De andre episodene er gjennomgått i kapittel 21.

Mange av de avlyttede sto frem i pressen og ble latterliggjort. Alle må jo forstå at avlyttere er så profesjonelle at man ikke merker noe som helst! Ta deg nå et par ukers ferie og stress ned. Typisk nok later alle ekspertene som intervjues av avisene som om offeret påstår å være «normalt» telefonavlyttet, og later som om det ikke finnes noe slikt som romavlytting via telefon. Men det er en meget velkjent teknikk³ som kan utføres fra en hvilken som helst telefon hvor som helst i verden, mot ethvert modifisert apparat, hvis man kjenner 5-tone-koden.

Om teknikken ikke har vært så kjent i Norge, har ihvertfall vi kunnskap om den og fortalt om den til alle som måtte ønske, inklusive en rekke pressefolk. Men ingen (unntatt i et intervju med Ramm i Stavanger Aftenblad en gang og korte henvisninger i VG og Bergens Tidende) har funnet grunn til å opplyse norsk almenhet om hvordan man kan gardere seg mot denne alvorlige trussel. Selv erfarne og modige «etterretnings-dødare» og «SKUP-journalister» som Finn Sjue, Harald Stanghelle og Alf R. Jacobsen har såvidt vi har kunnet se ikke tatt opp dette temaet i det hele tatt, selv etter at Svein Muffetangen (Fellesforbundet) endog mottok bekreftelse fra Riksadvokatens spesielle etterforskere om at han var «avlyttet» da han hørte seg selv avspilt og hadde Jan Balstad som vitne (men Riksadvokaten sa intet om romavlytting via telefon da heller og foretok seg intet mer med saken).

Verre er det at tjenestenes egne folk – som meget vel vet hva romavlytting via telefon er, ihvertfall ut fra generell teknisk kunnskap – regelmessig snakker om «uprofesjonelle», «spasmakere», «tekniske problemer» osv når de burde ha advart mot romavlytting via telefon (bl.a. nåværende overvåkningssjef Østgaard, se kap. 2 1.40). Om man måtte mene at vi er forrykte eller forledede, er det jo mange andre som har opplevet nettopp dette. Hvis de norske tjenestene er uskyldige, hvorfor advarer de da ikke folk flest, ved å gi den informasjon vi har gitt i boken? De må vite at et titalls «arbeidsulykker» der folk hører egen eller kjente stemmer må bety at det foregår tusenvis av rutinemessige romavlyttings-oppringninger som aldri blir avslørt, og at dette i så fall må være en meget omfattende kriminell aktivitet. Hvem driver denne? Hvorfor setter ikke POT og E-tjenesten alle kluter til for å finne ut hvem som står for denne kriminaliteten, hvis det ikke er dem selv? Forsvarsminister Jørgen Kosmo har sågar sagt at overvåkningsdebatten skader Norges og norske tjenesters anseelse i utlandet og svekker vår sikkerhet⁴. Oppklaring av dette burde ha aller høyeste prioritet. Men intet skjer. Bare dekkaksjoner. Det skal vi dokumentere etterhvert.