Alle vet at Arbeiderpartiet har en annen tradisjon enn de øvrige partiene når det gjelder forholdet til Stortinget. I Ap er det partiet som bestemmer, i de ikke-sosialistiske partier er det stortingsgruppene. Det har ikke manglet på frustrasjon i alle partier hos dem som er blitt sittende i partienes maktfattige deler.

Det er såvidt vi kan huske bare Gro Harlem Brundtland som har frasagt seg den formelle ledelse av partiorganisasjonen og likevel i praksis beholdt total makt over alle partiledd. Men hun førte ikke makten til Stortinget, hun overførte den til regjeringskontorene. Og det er intet tradisjonsbrudd i Ap.

Også denne tradisjonen kan føres tilbake til etterkrigstiden. Tidligere mangeårige stortingspresident Guttorm Hansen (A), har analysert dette klart¹:

«Jeg har skrevet så mye om partiets holdninger til regjering og stortingsgruppe fordi avstanden jeg opplevde mellom Youngstorget og Løvebakken, og mistroen og skepsisen til Stortinget og dem som var plassert der, eksisterer og har lange tradisjoner i Arbeiderpartiet. Først i 1937 gikk partiets formann inn i Stortinget som medlem. 34 år etter at Arbeiderpartiet ble representert der. Også i etterkrigstida har debatten om partiets ledelse skulle sitte på Stortinget av og til blusset opp. Da Reiulf Steen i 1976, etter ha blitt valgt partiformann året før, ga uttrykk for at han ønsket å komme på Stortinget, ble det bl.a. skrevet: ‘Det kan ikke være nødvendig å legge en stortingsmannjobb på toppen av ledergjerningen i Arbeiderpartiet for at en skal bli hørt, eller for at meningen skal få større tyngde.»

Legg merke til at det i sitatet er slik at det å representere folket på Stortinget er «en jobb», men å være formann i Ap er «en gjerning»! Guttorm Hansen fortsetter:

«En av de faktorer som veide tyngst i 1945 da Johan Nygaardsvold ble satt utenfor, var en alminnelig skepsis til stortingsrepresentantene og faktisk også til den parlamentariske arbeidsformen. Haakon Lie skriver om dette at det var …»

Og så fortsetter sitatet fra Lie:

«… også en god del skepsis til Johan Nygaardsvold som sjef for en regjering som skulle styre landet i den vanskelige tiden som lå foran oss.

Johan Nygaardsvold var statsministeren for en regjering som lot kurs og tempo bli bestemt i Stortingets komitéer og korridorer. De oppgavene vi nå sto foran, ville stille krav til en dristighet som de gamle parlamentarikerne aldri ville godta som vettug politikk»

Dette faller helt sammen med vår beskrivelse foran om en kultur sterkt preget av at «hensikten helliger midlene». Man så på etterkrigstidens oppgaver (statlig industrireisning, beslutninger om reguleringsøkonomi, valutakontroll, forsvar mot kommunismen, rask integrering i det vestlige forsvarssystem, utbygging av de hemmelige tjenester osv) som så krevende og viktige at man ikke kunne tillate unødig og tidkrevende snakk om den. Ap visste hva som var best og hadde makta og da skulle den brukes. De som måtte svare for velgerne, var for veike til å knuse de nødvendige egg. Guttorm Hansen fortsetter:

«Jeg tror det var mange som tenkte slik, og det var kanskje ikke så rart. Men det var slike tankeganger som førte oss fram til Kings Bay-sakene og de andre industrisakene i 1960-åra. Mangelen på respekt for Stortinget og spillereglene der utviklet seg nok ganske sterkt i de åra vi satt med flertallet. Også embetsverket i departementene ble smittet av denne mangel på respekt for Stortinget. Det var statsråder som var midt i skuddlinja i 60-åra som faktisk ikke kjente til ansvarlighetsloven som er meget streng i sitt krav om fullstendig informasjon til Stortinget. Og mange av embetsverkets mest dynamiske og dyktige folk syntes nok Stortinget var en bremse og et unødvendig forsinkende element når de var i ferd med sine planer og tiltak Og naturligvis er det slik, men det er prisen vi betaler for det styresettet vi har og vil ha. Jeg er ikke i tvil om at en del av den situasjon vi kom opp i omkring industrisakene i 60-åra har sin bakgrunn både i statsrådenes ærgjerrige ambisjoner og embetsverkets nonchalante holdning overfor Stortinget. Dette er ikke bare ett departements holdning, men fleres. Jeg har ofte opplevd at det i proposisjoner eller meldinger til Stortinget refereres til tidligere proposisjoner og meldinger uten at man med et ord nevner innstillingen fra stortingskomitéen og behandlingen i plenum. Og det er selvfølgelig den som gir uttrykk for Stortingets oppfatning …»

Dette er nok noe alle som har vært innom statsforvaltningen kan undertegne på. Sett fra Akersgaten er det ulike ting man ønsker å få gjennomført, og en lang rekke grupperinger i samfunnet man må forholde seg til: Organisasjoner og fagforeninger, bedrifter og banker, fylker og kommuner, utredere og forskere, fremmede Stater og internasjonale organisasjoner osv. I tillegg kommer Stortinget – som en blant mange målgrupper som muligens må ha en fot på ballen, som må håndteres, overtales eller manipuleres. Stortinget er aldri selvstendig part i de ulike forhandlinger, og det er derfor ønskelig å bringe Stortinget inn så sent som mulig, for å hindre lekkasjer, offentlig debatt og motforestillinger, og for å kunne forelegge Stortinget for en realitet, et fait accompli, som man bare kan si ja eller nei til, og da i en feiende fart før mulighetene forsvinner …

Det er heller ikke slik at man i regjeringen har behov for å forelegge Stortinget alle saker eller hele saken, selv om det dreier seg om store og viktige saker som burde hatt de folkevalgtes sanksjon. Det man spør seg om i regjeringen, er hva man har fullmakt til, om eksisterende fullmakter kan omfortolkes eller om man må skaffe seg nye fullmakter (eller penger) fra Stortinget. Da blir neste spørsmåI om man kan finne på gangbare argumenter for en lovendring eller en stor rammebevilgning. En eller annen enkeltsak som man har sett seg lei på, kan utvirke en omfattende betenkning omkring et reellt eller innbilt samfunnsproblem som konkluderer med noe som også kan brukes til det man egentlig hadde i tankene.

Guttorm Hansen skriver:

«Hvorfor ble Stortinget så viktig for meg? Det hadde nok sammenheng med det jeg opplevde i 1963-65 da jeg så at Stortinget til slutt reiste bust mot en neglisjering av dets plass i systemet. Jeg har aldri tatt det bokstavelig når det snakkes om at ‘all makt var samlet i denne sal’. Makt er det så mange steder i vårt samfunn, og mange utøver den. Men i forholdet til demokratiet har Stortinget en særlig plass. Dersom det svikter det parlamentariske styresettet ved å gi opp sin makt eller forkludre forholdet mellom regjering og Storting, gir avkall på sin plass, da er det farlig også for andre enn Stortinget. Jeg følte etterhvert det var viktig å forsvare Stortinget gjennom å ta vare på de spilleregler, skrevne og uskrevne, som parlamentarismen er bygd på. Mange syntes det ble litt for mange ‘parlamentariske snurrepiperier’ av formell karakter. Jeg hadde etterhvert lært at formalitet i det politiske livet lett kan bli en beinhard realitet. Jeg så det første gangen i 1963 under Kings Bay og jeg fikk det bekreftet mange ganger senere.»

Når Guttorm Hansen i 1990 skriver om sitt eget partis forhold til Stortinget, parlamentarismen og demokratiet – helt opp til vår tid – i så kritiske vendinger, kan man lett forestille seg hvilket syn «handlingens menn» i den umiddelbare etterkrigstid hadde på formaliteter og prosedyrer i demokratiets navn. Denne delen av partikulturen fra etterkrigstiden må legges til vår beskrivelse foran, og dette synet på Stortinget må legges til den kultur som da ble skapt innenfor de ulike hemmelige tjenester som idag er sydd inn i et bredt nettverk – «den fjerde tjeneste». Og mens den åpne delen av partikulturen er blitt modifisert, dog aldri helt «demokratisert», er den opprinnelige kulturen blitt sittende i bakmennene, i de skjulte makthavere, i «den fjerde tjeneste».

Vi komme senere til å fortelle om en del handlinger vi har observert rettet mot Stortinget av «den fjerde tjeneste», med støtte fra eller stilltiende billigelse av sentrale regjeringsmedlemmer. Det dreier seg om bruk av provokatører for å desinformere Stortinget, forfalskning av beslutningsunderlag og aksjoner for å diskreditere eller endog kriminalisere opposisjonspolitikere. Underveis, før leseren har fått se hele bildet, vil noe av dette virke utrolig i Norge på 90-tallet. Da bør man huske Guttorm Hansens sterke reaksjoner på holdningen til Stortinget (bl.a. ved rett og slett å se bort fra stortingsbeslutninger!) fra hans eget parti til langt opp i vår tid. og hans analyse av bakgrunnen for denne holdningen, og forestille seg i hvilken form kulturen er blitt bevart og videreutviklet i de hemmelige drivhusene til Jens Chr Hauge og Trond Johansen!