6.3 PC-modem blokkert

Som ledd i vår kontraetterretning drev vi i romjulen 1992 omfattende søk i ulike databaser, herunder Televerkets elektroniske telefonkatalog. Rundt nyttår oppdaget vi noe vi aller helst ikke ville ha oppdaget, nemlig at agenter som var avslørt på flere operasjonssteder i vår sak kunne knyttes direkte opp til etterretningsoperasjoner som rettet seg mot helt andre mål i hovedstaden, muligens legitime mål for norske tjenester (hva dette var kommer vi senere tilbake til). Det siste vi ønsket var å bli misforstått dithen at vi drev etterretning mot noe som kanskje var lovlig etterretning, og tenkte på listesaken. For å komme motparten i forkjøpet og unngå at vår kontraetterretning kunne brukes innenfor en «strategi for kriminalisering» som et påskudd for å tiltale oss for dette (vi har ingen illusjoner om rettsstaten Norge lenger), varslet vi derfor straks Oslo Politikammer om saken. Vi viste til våre anmeldelser som var blitt henlagt «pga manglende opplysninger om gjerningsmann» (se kapitel i 1.4), og fortsatte1:

«Vi har siden, særlig i romjulen, forsøkt å fremskaffe ytterligere opplysninger om mulige gjerningspersoner, gjennom observasjoner, fotografering (fra og ved anmeldernes boliger) og datasøk i åpne baser. Vi har på denne måten kommet over interessante opplysninger og sammenhenger som vi nå analyserer nærmere. Vi vil gjerne få presentere resultatene for Politikammeret når analysearbeidet har nådd et nivå som gjør dette naturlig.

I lys av naturlig begrenset kapasitet hos Politiet og den klare mulighet for at lovstridige handlinger har foregått og fortsatt foregår, som bekreftet av premissene for henleggelsen, regner vi det som en rett og plikt å benytte tilgjengelige åpne kilder for å komme sakens kjerne nærmere. Siden vi gjennom Politiets etterforskning har mottatt forsikringer om at det vi undersøker ikke har utspring i noen form for legal overvåking av legale norske myndigheter, men at det tvert imot er antydet industrispionasje e. I., regner vi det også som opplagt at vårt arbeid ikke kan være til skade for noen slik legal norsk myndighet.

Likevel behandler vi det materialet vi opparbeider under full konfidensialitet, bortsett fra at endel både gammelt og nytt materiale løpende blir videreformidlet til enkelte sentrale politikere som har vist interesse for saken.

Dersom Politiet har bemerkninger til dette går vi ut fra at vi blir meddelt dette omgående.»

Vi hørte ikke et ord fra Lier eller noen andre. Altså kunne de senere ikke hevde at vi drev med noe ulovlig. Det har da heller ingen gjort.

Men brevet, som gikk som fax 2. januar, fikk en annen merkelig virkning: Det var fra neste dag ikke mulig å komme inn på Datatorget/Televerket. i fjorten dager forsøkte vi med hundrevis av automatiske oppringninger. Hver eneste gang skjedde det samme. Etter nøyaktig 8,5 sekunder – like lang tid hver gang! – kom det støy (dvs. datastyrt) på linjen og forbindelsen ble brutt – «NO CARRIER». Vi hadde ikke gjort noe som helst med verken PCen, programvarene eller telefonlinjen. Vi benyttet tre forskjellige kommunikasjonsprogrammer og fikk samme resultat med alle – altså ingen maskinvare eller programvarefeil. Vi ringte opp alle andre databaser vi kjente uten vanskelighet. Altså ingen linjefeil. Etter fjorten dager forsvant problemet like brått som det oppsto, fortsatt uten at vi hadde forandret noe som helst. Men da oppdaget vi at det var foretatt endel strykninger og endringer i katalogen i forbindelse med andre spor vi var i ferd med å følge opp2!

Dette viser at man ikke bare avlytter, men også manipulerer telefonlinjer. I dette tilfelle sto det nok et sted tilkoblet en liten mikroprosessor som var programmert til å sende støy hvis den registrerte oppringning til Televerket – «naturlig» støy inntreffer ikke flere hundre ganger etter 8,5 sekunder! Denne datastyringen kan ha funnet sted hvor som helst. Kanskje også denne linjen gikk via en «suppestasjon» på FO/S til Platous gt (se nedenfor, kap. 6.5) , eller kanskje blokkeringer var lagt inn foran inngangen til Datatorget – hos Televerket.

For ordens skyld: Her har vi solid bevismateriale. Vi tok videoopptak av PC-skjermen med lydsignalene og lot opptaket panorere mot TV-skjermen som viste dato og klokkeslett. Opptakene ble gjort med alle tre kommunikasjonsprogrammer og viser tidsforløpet gang på gang.

Dahl-gruppen, som senere skulle etterforske dette, kunne ikke gi noen sikker forklaring. Man antok det var «naturlige årsaker», men Dahl innrømmet i møte med oss at han ikke kunne oppgi en eneste «naturlig forklaring» på det som skjedde, og skjulte seg bak «manglende teknisk kunnskap». Siden dette var blant våre viktigste bevismidler for avlytting av telefonlinje, var det svært påfallende. Ville ikke leseren som etterforskningsleder, selv som lekmann på det tekniske, forsikret seg om at det fantes minst én naturlig forklaring og forlangt en slik ut av «teknikerne» på forståelig norsk?

Vi fikk forøvrig siden bla i den tekniske rapporten, men uten rett til å skrive av eller kopiere. Rapporten besvarte overhode ikke noen av spørsmålene, men det ble skrevet flittig og konklusjonsløst om mange mulige og umulige krøll på linjen og elektroniske forstyrrelser, som om oppdraget var å finne frem til alle slags løsninger forutsatt at det ikke var avlytting – hvilket de ikke kunne utelukke.

1 Fax/brev fra Hans Henrik Ramm til politiinspektør Leif A. Lier av 2. januar 1993.

2 Under Dahls’s etterforskning ble eksperter bedt om å uttale seg De kunne ikke gi noen forklaring, men viste til at det «sikkert var naturlig forklaring» under henvisning til de mange mulighetene for linjefeil og kompatibilitetsfeil. Flere hundre slike «naturlige» feil, hver gang etter 7,5 sekunder, med ulik programvare. er selvsagt ikke mulig. Vi har video- og lydopptak av PC-skjermen som dokumenterer alt dette.