Vi har nevnt at det blant de hundrevis av henvendelser vi har fått gjennom årene også har vært en hel del ekte saker, dvs. virkelige ofre for statskriminalitet, høyst sannsynlig ved «den fjerde tjeneste». I tillegg har vi fulgt med i samtidsdebatten og registrert lignende saker. Vi har gått ganske langt tilbake i tid, men vært oss svært bevisst at vi da fort kommer inn i det vanskelige grenseland i den perioden da virksomheten gikk over fra å være en høyst forståelig og viktig forsvarskamp for vårt land mot femtekolonnister, og til ren politisk overvåkning og det som verre er siden.

I dette kapitlet redegjør vi for mange saker der enkeltpersoner er rammet. Vi kjenner til mange flere, og kan kort fastslå at litteraturen og media gjennom årene er fulle av tvilsomme saker og skjebner som i samtid nærmest ble rubrisert som tragiske omstendigheter. Idag finner vi det sannsynlig at mange av disse har tilknytning til samme materie. Vi har likevel droppet en lang rekke saker, særlig de som er såpass gamle at det har liten hensikt, men også halvgamle og nye saker som vi rett og slett mener dreier seg om berettiget overvåking eller der muligheten for dette er såpass stor at vi har latt det bli avgjørende i vår vurdering.

De fleste av sakene står på egne ben og vil finne sin egen løsning. For oss er de viktige, fordi de viser at den såkalte Ramm/Setsaas-saken ikke er den eneste. Den er i sitt utgangspunkt heller ikke den viktigste, men er blitt det fordi vi er de eneste som er kommet såpass langt og sitter med konkrete bevismidler. Dette kapitlet burde dokumentere at intet av det som vi sier har skjedd rundt oss, er «nytt under solen». Alt har skjedd før, og mer til. Vi håper denne oversikten siden vil sette dagsorden for en solid opprydningsaksjon som kan gi oppreisning til og løse livsflokene for så mange som mulig av de som har vært utsatt for overgrep, og andre som fortsatt sitter musestille.

Vi begynner med byråsjef Erik Knutstads sak. Den er dessverre velkjent nok. Knutstad er krigsskole-utdannet offiser (1956), og det er over 20 år siden Setsaas oppfattet i Forsvaret at Knutstad-saken angivelig skulle hatt en sammenheng med Arbeiderpartiets og Jens Chr Hauges innstilling til denne offiserskategorien.

Etter Krigsskolen tok Knutstad amerikansk handelshøyskole (1958) og gikk UD’s aspirantkurs i 1960. Han var president i ANSA (Association of Norwegian Students Abroad) 1960-62. I 1960-61 var han sekretær for Nordisk samarbeidsutvalg for atomenergi, der Jens Chr. Hauge var norsk representant. Han tjenestegjorde 1962-63 som attaché ved den norske ambassaden i Warszawa og hadde tjenestefri for å ta stillingen som generalsekretær i Senterpartiet 1964-66. Etter den ikke-sosialistiske valgseieren i 1965 var han den kommende statsminister Per Bortens meget viktige medarbeider under regjeringsforhandlingene, og i den første delen av regjeringsperioden en av Bortens nærmeste rådgivere.

Spesielt var Knutstad Bortens rådgiver under og etter Lygren-saken. De uholdbare anklagene mot Lygren og den feiden som i 1965 ble avslørt mellom overvåkingssjef Asbjørn Bryhn og etterretningssjef Vilhelm Evang ble en politisk varm potet. Det ble reist krav om granskning fra både Stortinget og pressen, og i romjulen 1965 ble det arbeidet intenst med saken i Regjeringen. Som krigsskoleutdannet offiser med UD-erfaring er det klart at Knutstad, som fortsatt var generalsekretær i Sp, var en helt opplagt rådgiver for Borten. Forhandlingene endte med at Borten i Stortinget annonserte nedsettelsen av etterkrigstidens første utredningsutvalg vedr de hemmelige tjenestene, med høyesterettsdommer Jens Chr Mellbye som formann. Etter dette ble Borten «aldri tilgitt i det hemmelige Norge»¹. Neppe Knutstad heller.

Det gjorde ikke saken noe bedre for de sterkt Ap-infiserte tjenestene at han også var – og er – en meget sterk tilhenger av ikke-sosialistisk samarbeide.

Bengt Calmeyer opplyser om dette i «Forsinket oppgjør» ²:

«Det var Knutstad som sørget for at Senterpartiet og Kristelig Folkeparti gjensidig trakk lister i endel strategisk viktige fylker. På den måten sikret han borgerlig flertall i Stortinget. …»

Dessuten: Han var grunnlegger for det som ble Folkebevegelsen mot EEC.

Selv mente han at det først og fremst var det siste som måtte ha bragt ham i de hemmelige tjenesters søkelys. I et intervju med VG i 1963³ hadde overvåkingssjef Asbjørn Bryhn brennemerket EF-motstanderne:

«… vi er for tiden utsatt for en sjarmoffensiv på alle samfunnslivets fronter. Den har bare ett eneste mål: Å bryte ned vår motstand, ødelegge vår forsvarsvilje, Derfor gjelder det for dem å få kontakter på alle områder, søke selskapelige forbindelser overalt, snakke seg hyggelig innpå oss, så vi langsomt og sikkert pådyttes synspunkter som er i strid med våre interesser – for eksempel å få folk til å protestere mot Fellesmarkedet, som vel egentlig bare østblokkens land har noe å frykte fra»

Intervjuet utløste en storm i media – primært fordi POT-sjefen aldri burde ha uttalt dette offentlig. Det ga også vann på mølla til Bryhns motstandere.

Knutstad gikk tilbake til UD fra Senterpartiet i 1966, og var førstesekretær og chargé d’affairs i Tel Aviv og senere førstesekretær i Rabat før han igjen tok fri fra 1967 for å ta stillingen som direktør for Royal Caribbean Cruise Lines. Mens han var her fikk hans sjef, skipsreder Sigurd Skauen, to ganger oppringninger fra «noen» om at Knutstad var en sikkerhetsrisiko, og han måtte etterhvert slutte i rederiet (1970)⁴. Han avanserte likevel videre i UD til konsulent I fra 1971.

Hans observasjoner som tydet på overvåking startet etter at de diskrediterende opplysningene kom til skipsreder Skauen. Knutstad har den dag i dag ikke kjennskap til hva som ble sagt til Skauen eller hvem som sa det, og Skauen er død. I motsetning til de fleste andre som går rundt i stillhet og grunner over slike observasjoner, tok Knutstad aksjon og anmeldte forholdet. Det medførte at han ble forsøkt tvangsinnlagt på Dikemark sykehus i juli 1973! Etter en kort undersøkelse der ble han imidlertid erklært så frisk som noen. Kort tid etter dette – i september – ble han utnevnt til byråsjef (under Korvalds regjering). Men overvåkingen fortsatte. I 1974 gikk han ut i pressen, og la nå ikke skjul på sin oppfatning overfor noen, hverken i inn- eller utland. Han klaget også til Kontrollutvalget, og fikk standardsvaret «ingen kritikk mot POT». I 1976 ble han «satt på loftet», dvs. gitt en «tom» byråsjefstilling uten en eneste arbeidsoppgave. Der har han sittet med sin overvåkingssak og sine arbeidsrettssaker til han i 1995 med endelig virkning tapte retten til sin stilling, etter at han ble formelt oppsagt i 1991 ved Kongelig Resolusjon (nødvendig for oppsigelse av embetsmenn) – i nesten 20 år! Det endelige oppsigelsesbrevet fra UD vedlegges. Såsnart dommen var rettskraftig, reduserte Regjeringen Knutstads lønn til 2/3, selv om det er Stortinget som skal ta stilling til hva slags lønn som skal ytes avskjedigede embetsmenn frem til pensjonsalder. Denne saken ligger nå til behandling i Stortinget.

Ramm har hørt om Knutstad-saken gang på gang som skrekkeksempel på hvordan det gikk med den som fablet om ulovlig overvåkning. Idag virker det pussig at alle tok det for god fisk at Knutstad var plassert «på loftet» i UD uten arbeidsoppgaver fordi han var «gal» nok til å påstå at norske hemmelige tjenester overvåket ham. Men slik var det, og når man en sjelden gang var på annet besøk i UD’s øverste etasje, listet man seg med skrekkblandet fryd forbi den velkjente kontordøren som ihvertfall for Ramms generasjon ikke var knyttet til noe ansikt, bare et navn med en forbannelse hengende over seg. Som en mann på torvet i gapestokken til advarsel for alle andre som måtte finne på noe lignende. Og hver gang temaet overvåking av en eller annen grunn ble tatt opp av noen, var omkvedet: «Du vil vel ikke bli en ny Knutstad?»

Nei. Det var det aldri noen som ville bli.

Det hele er en stor tragedie. Vi har interessert oss endel for Knutstad-saken, og oppdaget at mange andre har gjort det samme i mange år, men i det stille. Når det kommer til stykket, er det svært mange som privat mener at Knutstad er blitt utsatt for et alvorlig overgrep. Vi er også kjent med at det ble gjort forsøk på å fremforhandle en løsning under Willoch-regjeringen⁵. Man var imidlertid bare kjent med «den offisielle siden» av saken, og det lyktes ikke å nå frem til en løsning som tilfredsstillet alle parter, og som bl.a. innebar at Knutstad ville bli gjeninntatt i full tjeneste, og nå på ambassadørnivå. Det er verd å merke seg at dette må ha skjedd uten at tjenestene våget å protestere. Hadde de hatt troverdige mistanker å fremlegge mot Knutstad, hadde de selvsagt forsøkt å hindre en gjeninnsettelse. Hadde de i det hele tatt hatt virkemidler mot dette, ville de brukt dem, siden gjeninnsettelse på dette tidspunkt ville vært et voldsomt prestisjenederlag. Knutstad stilte imidlertid visse motkrav som ikke kunne oppfylles. Det er idag lett å se at dette var et alvorlig feilskjær som satte hans sak minst 10 år tilbake.

Knutstads problem har vært at han ikke har hatt noen konkrete bevis på selve operasjonene mot ham, utover egne observasjoner. Slike bevis er også særdeles vanskelig å registrere. Aksjonene legges nettopp opp slik at de aldri kan skilles helt fra bakgrunnen, og nesten alltid bortforklares med «naturlige forhold» eller «tilfeldigheter» hver for seg, eller avskrives fordi det ikke finnes øre- eller øyenvitner eller foto/video etc. Den som utsettes for dem, forstår at de ut fra mengden og hyppigheten ikke kan være tilfeldige, men da vil omverdenen forlengst ha stemplet offeret som paranoiker. Kun noen få typer operasjoner, som f.eks. romavlytting med telefon, kan bevises 100%, dog bare med tekniske hjelpemidler kombinert med adskillig teknisk kunnskap – eller flaks når avlytteren gjør en av sine sjeldne feil.

Noen indirekte bevis har han: Forsøket på tvangsinnlegging (gjør en «uskyldig» stat slikt?), det forhold at han måtte slutte i rederiet, Bryhns uttalelse om EF-motstandere, og en bekreftelse på at det finnes en file på ham i CIA’s hovedkvarter i Langley i Washington⁶ (norske myndigheter har ikke vært tilsvarende åpne). Det støtter også hans oppfatning at han systematisk er blitt nektet innsyn i UD’s saksmappe på ham. Han ble også nektet innsyn i eventuelle POT-dokumenter, selv om denne forespørselen fra Knutstads advokat Johan Hjort ble anket helt til Kongen i Statsråd (og behandlet der)⁷.

Da Knutstad informerte oss om at han hadde tatt med seg sin polske hushjelp hjem til Norge i 1964, etter sin ambassadørtid i Polen, og at hun hadde barn tilbake i Polen⁸, ble vi overbevist om at Knutstad i sin tid ble utsatt for overvåkning på dette grunnlag, mest sannsynlig lovlig – i begynnelsen. Alle ambassadefunksjonærer i Warszawa hadde selvsagt polske hushjelper, men det var neppe vanlig å ta dem med hjem. Knutstad varslet selvsagt POT om dette på vanlig måte og de hadde ingen innsigelser. Det burde de nok hatt! Hvorfor hadde de ikke det? Var dette en gave fra himmelen for de som gjerne så at man «fikk noe» på en sentral Sp’er?

Det er ihvertfall sannsynlig at det ble betraktet som en gave fra himmelen for polsk etterretning. Hushjelper ble alltid i datidens Øst-Europa utsatt for press og trusler for at de skulle spionere på sine vestlige oppdragsgivere. Da hun fikk bli med til Norge uten sitt barn, har sikkert jubelen vært stor.

Det ville vært en feil av tjenestene ikke å sette Knutstad og hushjelpen under overvåking. Dette er den type overvåking som enhver opplyst statsansatt er innforstått med at man kan bli utsatt for, endog rutinemessig, som ledd i sikkerhetsklarering etc. Det forsto helt sikkert f.eks. politiinspektør Ørnulf Tofte, som var i POTs kontraspionasjeavdeling fra 1948 til ca 1987, og som i sin bok «Spaneren» viser at han har god kjennskap til KGB-metodene som ble benyttet i Øst-Europa⁹:

«Det er selvsagt at personellet ved de vestlige ambassadene i Øst-Europa er gjenstand for konstante forsøk på ‘dyrking’ og rekrutteringer. Både på frivillig basis og ved at det settes opp forskjellige feller for dem, slik at de senere kan presses til samarbeide.»

Tofte kjente nok godt til Knutstads hushjelp, og forsto sikkert med en gang hvilke implikasjoner dette kunne ha. En slik årvåkenhet hos våre overvåkingsmyndigheter skal vi være glad for!

De norske tjenestene hadde også kjennskap til uttalelser fra en avhopper om at KGB hadde taket på en norsk embetsmann som hadde oppholdt seg i Øst-Europa på 50- eller 60-tallet og muligens også var politiker. Dette kunne passe på Knutstads partifelle, ambassadør Erik Braadland, som også selv sa at han regnet med at han «sto høyt på Bryhns liste over mistenkte muldvarper i den norske statsadministrasjonen». Dette bygget han på samtaler med Asbjørn Bryhn i forbindelse med Lygren-saken, da han fikk inntrykk av at Bryhn ikke stolte på ham. Det verserte en sak om en annen norsk diplomat som i 50-årene skulle ha lekket et notat forfattet av Braadland til østlig etterretning. Denne nektet og det ble aldri reist noen sak ¹⁰. Vi vet ikke hvor lenge overvåkingen av Braadland varte, men han var jo også en nær medarbeider til Borten, og dette kan meget vel ha vært brukt som tilleggsargument for overvåkingen av Knutstad. Det er også meget mulig at man kan ha benyttet den tvil som var tilstede på mange hold om det virkelig var Ingeborg Lygren som var den spionen som var blitt utpekt av avhopperen Anatolij Golitsyn.

Ifølge Roy Andersen «Sin egen fiende»¹¹ sørget forsvarsminister Otto Grieg Tidemand for et hemmelig møte i Norge mot slutten av 1966 med Golitsyn og sjefen for CIA’s kontraspionasje, James Jesus (Jim) Angleton:

«Det var forsvarsminister Otto Grieg Tidemand som ba de to komme over, ikke for å sette frøken Lygren under lupen enda en gang, men for å få nærmere detaljer om en annen av Colitsyns historier: vervingen av en høytstående norsk embetsmann. Ifølge de opplysningene Golitsyn hadde gitt til Bryhn under de to samtalene i november 1964, skulle denne agenten befinne seg på ambassadør- eller statsrådnivå …

-Vi presset ham temmelig hardt, sier Grieg Tidemand. – Men han hadde ingen navn, bare opplysningene han hadde hørt om at det var vervet en embetsmann på høyt nivå.»

Når dette nå kom opp igjen i 1966, kunne det tidsmessig passe godt med at Knutstads sjef i Royal Caribbean Cruise Lines, skipsreder Sigurd Skaugen, ble advart året etter. Muligheten for at dette var Knutstad, kunne berettige en viss forlengelse av overvåkingen.

Alle disse forhold stiller statens argumentasjon under rettsbehandlingene av avskjedigelsessaken i et underlig lys. Staten har i prosessene mot Knutstad benektet at det foregikk overvåking¹²:

«Etter statens oppfatning er det imidlertid ikke noe hold i Knutstads påstand om overvåking; …

Det er da heller ingen rimelig grunn til at myndighetene skulle ha engasjert seg i en årrekke i å overvåke Knutstad. Det er for øvrig usannsynlig at man ville latt ham bli i tjenesten helt til 1991, dersom utenriksdepartementet virkelig lot ham overvåke fra 1966, slik han påstår …

Knutstad er preget av vrangforestillinger som medfører at han må anses uskikket som byråsjef.»

Vi har her påvist at det var helt naturlig å overvåke Knutstad inntil forholdene vedr hushjelpen var avklart. Det er direkte tøv av statens prosessfullmektig å argumentere med at eventuell slik overvåking i seg selv skulle ført til avskjed. Han ble jo åpenbart klarert ut «ren» gjennom overvåkingen! Problemet oppsto fordi man har den ubegripelige praksis å ikke gi renvaskede overvåkingsobjekter oppreisning etterpå, slik at tvilen består, og i at man isteden benyttet anledningen til å konvertere den lovlige overvåkingen til ulovlig og da i regi av E-tjenesten (se nedenfor).

Departementsråd Leif Eldring i Justisdepartementet gikk i pressen mye lenger enn statens prosessfullmektig våget å gjøre i retten¹³:

«Justisdepartementet har tidligere direkte overfor byråsjef Erik Knutstad og i forbindelse med avisoppslag tilkjennegitt at nevnte byråsjef aldri har vært gjenstand for overvåking av norske myndigheter. …»

Dette er jo meget oppsiktsvekkende. Hvorfor utsteder han denne attesten? Hvorfor gjør departementsråden det? Praksis er jo at slik informasjon ikke gis, og de få gangene man unntaksvis har gjort det, har det vært ved overvåkingssjefen. Enten må Eldring ha bløffet, eller så har norske tjenester gjort en dårlig jobb.

Et meget viktig domspremiss var statens påstand om at Knutstad siden 1981

«… ikke utførte noe arbeid og vegret seg for å utføre arbeidsoppgaver etter gjentatte oppfordringer og advarsler …»

I forbindelse med fremleggelsen av lønnssaken for Stortinget gikk Aftenposten enda lenger i diskreditering av Knutstad på dette punkt¹⁴:

«(Knutstad) ble avskjediget … etter å ha møtt frem på jobb i 10 år uten å utføre et eneste av oppdragene han ble pålagt …»

Forholdet var jo at Knutstad riktignok ble utnevnt til byråsjef, men han ble sittende uten å være sjef for noe kontor slik byråsjefer vanligvis er. Ramm og alle andre som har kjent til hvordan Knutstad ble omtalt i UD- miljøet kan bekrefte at det alltid er blitt sagt at mannen var gal og derfor «satt på tørkeloftet uten arbeidsoppgaver». Det viser seg nå at han fra tid til annen likevel er bedt om å skrive enkelte rapporter. Noen har han skrevet, mens andre ifølge ham selv er blitt overført til andre som var bedre egnet, eller fordi de klart lå under byråsjefnivå. Staten hevder han har avvist endel oppgaver. Ut fra den alminnelige oppfatning av Knutstads stilling i UD er det imidlertid opplagt at disse oppdragene ikke hadde annen hensikt enn nettopp å lokke Knutstad inn i en felle slik at man kunne bruke arbeidsnekt mot ham i retten.

Vi regner med at overvåkingen av Knutstad kan ha startet i Warszawa, mest sannsynlig på lovlig vis, kanskje allerede i 1962-63, og fortsatte i Oslo fra 1964. Vi vet ikke hva overvåkerne fant ut om hushjelpen, men man skal ikke se bort fra at f.eks. CIA eller Mossad kunne ha observert vedkommende hushjelp sammen med sin føringsoffiser i Warszawa.

På denne tiden hadde tjenestene fortsatt et nært forhold til Arbeiderpartiet, som betraktet det som en katastrofe da partiet i 1965 mistet regjeringsmakten. I en blanding av bevisste ønsker om å «få noe på» noen i eller rundt den nye regjeringen, primitive holdninger om at dette var en ikke-profesjonell regjering der man ikke kunne stole på noen (i en viss grad fremelsket av enkelte allierte som visste hva de hadde men ikke hva de fikk og selv var skeptiske særlig til innslaget av EF-motstandere), kom mange ikke-sosialistiske politikere i søkelyset.

Da så Lygren-saken dukket opp, svirret det av rykter om andre spioner. Det er i dette lys ikke sikkert det i noen år har vært så vanskelig å få forlenget rettslige kjennelser mot Knutstad, selv om man ikke hadde fått noe på ham. Overvåkingen fortsatte nok i Knutstads tid i Tel Aviv og Rabat, assistert av Mossad.

Det er imidlertid åpenbart at de ikke har funnet et rusk å utsette på Knutstad, siden det aldri er blitt reist noen sak og han tvert imot i 80-årene fikk tilbud om å gjeninntre i en ambassadørstilling.

Da burde det hele ha stoppet en gang i siste halvdel av 60-tallet, slik det stoppet for Braadland, selv om det er godt mulig at overvåkingen av ham ble drevet lenger enn rimelig var også, f.eks. på grunn av hans innsats for å skape klarhet i Lygren-saken.

Forskjellen var at Braadland ruget på det han opplevde og i høyden snakket i det stille til noen få, mens Knutstad handlet og anmeldte. Forskjellen var også at Knutstad var en effektiv og sikker måte for å ramme statsminister Per Borten, som etterhvert begynte å ymte frempå om sine mistanker vedrørende ulovlig overvåking og fikk konkret kunnskap fra ekspedisjonssjef Andreas Andersen (som han gikk offentlig ut med i 1977). Kunne man latterliggjøre mannen som ga råd, kunne man latterliggjøre statsministeren som tilsynelatende lyttet til disse rådene. Knutstads bakgrunn ifbm Folkebevegelsen mot EEC har nok også bidratt. I virkeligheten henger Borten- sakene og Knutstad-saken nøye sammen. Det er et mesterstykke fra tjenestenes side at de har klart å holde disse adskilt i alle år – inntil nå.

Vi er altså overbevist om at de eventuelle kjennelser tjenestene skaffet seg på lovlig vis, ble utnyttet til det ytterste og på den ene eller annen måte strukket og forlenget (hvis man ikke enkelt og greit fortsatte uten kjennelser så snart «den fjerde tjeneste» var etablert) lenge etter at alle saklige mistanker måtte være bortfalt, av rent politiske grunner, etter at Ap hadde gjenvunnet sin kontroll over tjenestene med sitt nye «nettverk».

Vi minner om at det først og fremst var i E-tjenesten at Ap gjenvant sin kontroll fra rundt 1970. Vi har allerede forklart hvordan dette skjedde (kap. 8) og vil mot slutten av boken komme nærmere tilbake til konkrete bevis på dette. I denne sammenheng vil vi peke på at det er ganske sannsynlig at POT startet den eventuelle lovlige overvåkingen av Knutstad, men at det så gikk videre som ulovlig politisk overvåking i regi av E-tjenesten. La oss også minne om at Trond Johansen – selv offiser uten militær utdannelse – aldri hadde spesielt varme tanker om krigsskoleutdannede offiserer.

Vi er også ut fra Knutstads beretninger overbevist om at det er benyttet virkemidler i Knutstad-saken – i likhet med i vår sak – som i alle tilfelle er ulovlige: Sannsynligvis romavlytting via telefon, temmelig sikkert løpende psykologisk krigføring, terrorisering og diskreditering osv. Det mest opprørende er kanskje forsøket på å få en helt frisk og uskyldig mann innlagt på mentalsykehus fordi han forteller sannheten. Dette trodde vi bare skjedde under Stalin i Sovjet, men er jo faktisk en helt virkelig og verifiserbar begivenhet. Har noen etterforsket den?

En gruppe partifeller (odelstingspresident Per Borten og stortingsrepresentantene Erland Asdahl, Bjørn Unneberg og Arne Asper) mente at Knutstad hadde vært utsatt for lovlig overvåking som måtte ha ført til frikjennelse, og tilskrev i mai 1981 justisminister Bjørn Skau i Gro Harlem Brundtlands første regjering med anmodning om at Knutstad og andre ex-overvåkede måtte få en form for oppreisning¹⁵:

«Undertegnede vil be Justisministeren overveie måter å avslutte feilslåtte tiltak på. Det er innlysende at man av og til må ta feil; det vet man på forhånd. Hensynet til de uskyldig rammede bør da tilsi en verdig avslutningsprosedyre. F.eks. kunne statsråden selv eller en meget høytstående embetsmann gi vedkommende personlig underretning ledsaget av en offisiell beklagelse. En slik offisiell bekreftelse på ens vandel, ens hederlighet eller ens nasjonale troverdighet ville utvilsomt forebygge store mentale påkjenninger.»

Man kan diskutere i det vide og brede om Knutstad alltid valgte de riktigste og klokeste virkemidlene i denne uhyre vanskelige situasjonen og senere. Vi har notert oss at domsavsigelsene har bygget på et par spesielle episoder i Finnland og i den finske ambassaden i Oslo, der Knutstad bl.a. skal ha bedt om politisk asyl i Finland. Disse episodene var så sent som i 1983, 1984 og 1990, altså 17-24 år etter at overvåkingen og trakasseringen begynte. Knutstad har en annen fremstilling av disse møtene. Så lenge etter starten på «Knutstad-saken» må alle vitneforklaringer tas med en klype salt. Alle som rapporterte til UD visste nå at UD «trengte noe på ham», så de som var i UD-systemet har neppe tolket begivenhetene fordelaktig for Knutstad.

Men ansvaret for hans reaksjoner må i alle tilfelle nå ligge på dem som visste de drev ulovlig og ikke sørget for å be om godt vær. Istedet har systemet arbeidet for å få ham erklært utilregnelig og oppsagt i vanære, og rettslig sett fullført verket så sent som i år (se den uverdige form på oppsigelsesbrev med vedlegg, vedlegg 12 bak i denne boken.). Det er synd og skam og må ikke få bli stående et sekund lenger enn nødvendig. Det første neste regjering må gjøre er å sørge for at alle aksjoner mot Knutstad blir stoppet, at hans sak blir oppklart og at han får skikkelig oppreisning i full offentlighet.

Vi kan ikke unnlate å sammenligne Knutstad-saken med alle «Gerhardsens barn» som ble satt under overvåking i tur og orden på 60- og 70- og 80-tallet. Bortsett fra Treholt, hadde alle disse sakene og Knutstad- saken det felles at man ikke fant noe å bygge noen anklage på. Da må sakene lukkes, og ikke fortsette i årevis på svak mistanke. Det skjedde med alle Ap-folkene. Noen av dem fikk sågar offisiell meddelelse om at de hadde vært overvåket, men blitt frikjent. Og praktisk talt alle disse har fått kjempestillinger etterpå, og blitt del av Youngstorgets totale nettverks-basar. Vi unner dem all oppreisning, men synes forskjellsbehandlingen mellom disse og Knutstad er temmelig grotesk.

Vi tror det som har vært avgjørende for den behandling Knutstad har fått er hans, Bortens og Senterpartiets holdning til deler av de hemmelige tjenester og deres innsats for å stanse politisk overvåking.

Dette er en sak med klare likhetstrekk til Knutstad-saken, bortsett fra at offeret så langt i motsetning til de fleste andre har fått medhold i rettsvesenet.

Byråsjef Helga Merckoll var inntil 1990 sjef for Privatskolekontoret i Kirke-, Utdannings- og Forskningsdepartementet. Hun har arbeidet i departementet siden 1962, vært byråsjef siden 1973, hovedverneombud, leder av departementets juristforening og leder for funksjonærforeningen.

Hun representerer Høyre i Bærum kommunestyre.

I 1990 ble kontoret delt i to. All saksbehandling vedrørende privatskolene ble overført til det nye Privatskolekontor II. Byråsjef Merckoll ble sittende igjen i kontor I kun som utreder. Hennes advokat, Per Danielsen, forklarte saken slik¹:

«- Dette er en departemental politisk intrige mot en lojal embetsmann som ønsket å gi norske privatskoler den rett til støtte de har etter loven – uansett skiftende statsråder og deres politiske syn på privatskoler.

Det var det sosialistiske embetsverk som konstruerte en personalintrige. – For så vidt er dette en del av debatten om det hemmelige sosialistiske maktapparat.»

Et slikt engasjement og slike uttalelser kan medføre visse permanente lekkasjer i advokatens telefonsystemer. Det har andre advokater med tilsvarende saker og uttalelser meddelt oss at de har observert.

Selv sa hun:

«I en sjikanerende form ble det fremholdt at jeg var umulig å samarbeide med …

Det har ikke vært én klagesak mot meg – før det plutselig står en person i døren og sier at ‘det er noe grumsete med din lederstil’.

De satte meg på et bøttekott, lot meg beholde tittelen byråsjef, lot meg beholde lønnen, men fratok meg alle de viktigste funksjonene som leder for Privatskolekontoret»

Som Knutstad ble «satt på loftet» i UD, ble Merckoll satt i «bøttekott» i Kirkedepartementet!

Retten ga henne medhold:

«Selv om staten her har en sterk styringsrett, har den her overtrådt styringsretten på en usaklig måte.»

Retten slo videre fast det ikke fantes normale hensiktsmessighetsmotiver for omorganiseringen. Det hele ble gjort for å løse en personalkonflikt. Retten viste til at det hadde vært lite av konkrete ankepunkter å anføre mot Helga Merckoll, og det hadde ikke vært en eneste skriftlig advarsel eller irettesettelse. Retten dømte staten til å omgjøre omorganiseringen og betale alle saksomkostninger. Vi kjenner ikke til om saken er blitt anket av staten.

Vi kjenner saken bare fra VG, men ser ikke bort fra at det kan være mer i den, under overflaten. Vårt råd til Merckoll er i alle fall å følge med i sine omgivelser og hvordan telefonen oppfører seg. Hvis summetonen viser tegn til fravær eller forsinkelse, nye naboer begynner å bore i gulv, vegger eller tak, eller hvis det dukker opp rare skruer i bilsetet, bør hun straks melde fra til oss for videre veiledning!

Det advokat Danielsen kaller «det hemmelige sosialistiske maktapparat» har ennå ikke latt en sølle lagrettedom stanse seg!

Den tidligere nestlederen ved Norges delegasjon til EFTA i Genéve, Synnøve Taftø, var ikke like heldig. Vi skal også medgi at hun rent formelt antakelig også hadde en svakere sak. Hun ble fradømt sin stilling av Byretten (i april 1995 bekreftet av Lagmannsretten)¹ for grov uforstand i tjenesten og for å ha forsømt sine tjenesteplikter.

Ifølge VG’s referat startet saken i da hun høsten 1991 ble hjembeordret fra tjenesten i EFTA. Årsaken skulle være at hun «ved flere anledninger sterkt kritiserte ambassadør Erik Selmer og norsk politikk». Våren 1992 sa hun i et intervju med NTB at delegasjonen i Genéve

«representerer et bunnivå av hva landet kan forvente av sine representanter når det gjelder faglig dyktighet og etterrettelighet».

Omtrent samtidig skrev hun et notat til Norges Råfisklag med sterk kritikk mot den norske fiskeriløsningen i EU- forhandlingene. Viktige deler ble karakterisert som «elendige» for Norge. Notatet ble senere lekket til pressen. Synnøve Taftø er medlem av Senterpartiet og motstander av EU.

Flere anklager er ikke nevnt i VG. Det er i utgangspunktet påfallende at de to konkrete sakene gjelder forhold som daterer seg til etter at striden var oppstått. På den annen side er det klart at en statsråd ikke skal behøve å finne seg i at hans embetsmenn forer politiske motstandere med informasjon og argumenter i en viktig sak.

Det som gjør saken interessant, er at den i virkeligheten har en bakgrunn som går meget lenger tilbake. Synnøve Taftø har opplyst til oss at hun i sin tid forsket i krigsbrudenes skjebne, og da ble interessert i Jens Chr Hauge. Hun hadde i originalmanuskriptet til Krigsbarnutvalgets innstilling funnet rettinger med Hauges håndskrift som etter hennes mening beviste at han var pådriver i arbeidet med forfølgelse av norske borgere med tyske fedre. Han hadde ifølge Taftø stått bak særlovgivningen mot tyskgifte kvinner og lignende diskriminerende tiltak gjennomført av ham som sjef for Erstatningsdirektoratet. Hun hadde også interessert seg for en bestemt henrettelse av en nordmann under krigen, og merket seg at Hauge som forsvarsminister hadde besluttet at den ikke skulle etterforskes.

Mange av disse opplysningene bekreftes av det vi kjenner til fra andre kilder.

Selv mener hun at tilbakekallingen fra Genéve hadde sammenheng med dette. Hun hadde sendt ut «et lite signal» om at hun kjente til hvem som sto bak krigsbrudlovgivningen, og blitt hjemkalt dagen etter at det var teknisk mulig at Hauge kunne ha mottatt «signalet».

Det stemmer også med det vi kjenner til fra andre kilder at «den fjerde tjeneste» ikke er nådig med de som roter for mye borti Hauges og andres syn på at krigens hevn skal følge i flere slektsledd.

Det spørs hva Synnøve Taftø har opplevet tidligere. Hvis «apparatet» har vært på henne lenge, kan hennes ureglementerte handlinger senere komme i et annet lys. Ikke alle snur det andre kinnet til, eller finner de smarteste reaksjonsformene når presset blir sterkt.

«Leve Videre»-saken er for tiden til behandling i Stortingets Kontrollkomité og kan derfor kun omtales forholdsvis kortfattet her¹. «Leve Videre» er en frivillig støtteorganisasjon for potensielle selvmordskandidater og pårørende til selvmordsofre. I løpet av kort tid ble den bygget opp til et meget imponerende aktivitetsnivå med hovedsekretariat i Arendal. Under statsråd Tove Veierød (A) ble «Leve Videre» hovedsamarbeidspartner for Sosialdepartementet med meget godt skussmål. Organisasjonen særpreget seg ved å betrakte selvmord ikke bare som et psykisk problem, men også som et samfunnsproblem ved å rette søkelyset særlig på gjeldsofrenes situasjon, men også andre sider ved samfunnet og politikken som kunne virke drivende på selvmordstanker. Dette var klart fra begynnelsen, men ble siden et ankepunkt mot organisasjonen.

Organisasjonen Mental Helse, del av «Youngstorgets Basar» og ledet av den tidligere Ap-politiker Harriet Andreassen, viste tidlig tegn til misunnelse og kom ut med følere om samarbeid som ble avvist, bl.a. nettopp fordi «Leve Videre» ikke ønsket for sterk vekt på «mental helse»-siden. Etter dette løp man inn i uventet motstand mot et bestemt arrangement og fikk motgang på mange måter. Det ble avslørt en radiobug i telefonen til organisasjonens grunnlegger og drivende kraft, Laila Strand Bugge, og registert mange andre symptomer på telefonavlytting. Etter dette begynte en heftig diskrediteringskampanje i media. Denne forplantet seg raskt til Stortinget og Regjeringen, og ble nå brukt som unnskyldning av den nye sosialministeren Grete Knudsen for å holde tilbake statsstøtte som allerede var lovet med bekreftelse om at man kunne forskuttere kostnadene, og senere om å bryte hele forholdet til «Leve Videre» og «overføre innsatsområdet til foreningen ‘Mental Helse’».

I den mest kritiske perioden ble ett av Laila Strand Bugges barn utsatt for en særdeles usmakelig og ubegrunnet barnevernssak, med trusler om tvangsflytting av barn bort fra foreldrene kun på grunnlag av en anonym henvendelse som viste seg å være grunnløs. Men i mellomtiden måtte Laila Strand Bugge ta permisjon, og dermed gikk styringen av organisasjonen en kort tid over i hendene på andre personer som senere viste seg å ha et nettverk av dobbelte interesser og til slutt etter alt å dømme ble betalt av Sosialdepartementet. Disse brøt alle vedtekter og medvirket nå til et storstilet tyveri av samtlige dokumenter og gjenstander i «Leve Videre»s to kontorer i Arendal og Tønsberg til fordel for «Mental Helse». Ved siden av samtykke fra den ene av disse etter at han hadde fratrådt alle verv var aksjonen basert på et samtykke fra statsråd Knudsen i å ta tilbake «eiendeler innkjøpt for statsmidler» idet dette skulle være en klausul som kunne påberopes ved misligheter, programavbrudd etc.

Det er meget tvilsomt om departementet gikk lovlig frem i bruken av «statsmidler»-klausulen, men helt sikkert at en rekke dokumenter og midler blant tyvegodset falt utenfor denne. Regnskaper, protokoller og klientjournaler kunne ikke omfattes. Heller ikke utstyr beviselig kjøpt før man fikk statsmidler og/eller av kontingentpenger eller innsamlede midler, og selvsagt ikke en rekke spesifiserte ting som var privateid og stilt til velvillig disposisjon. Et komisk innslag var at man endog stjal en diktafon som tilhørte Trygdekontoret i Arendal. Dette er den eneste gjenstand som til dags dato er levert tilbake – etter krav fra Riksrevisjonen! (Staten kan stjele så mye den vil fra andre, men ikke fra Staten!)

Det mest alvorlige ved saken er at statsråd Grete Knudsen i ettertid og overfor Stortinget bekreftet at det hele hadde foregått slik hun og departementet ønsket.

«Leve Videre» kom på beina igjen etterpå under ledelse av Laila Strand Bugge og Berit Krogh. Disse to modige damer har de siste årene kjempet en tapper kamp mot «den fjerde tjeneste». Det mest oppsiktsvekkende ved denne saken er at hver eneste anmeldelse de har innlevert, fra Risør politikammer i sør til Oslo politikammer i nord, på avlytting, ryktespredning, terrorisering, svindel og selvsagt det helt åpenbare grove tyveriet er systematisk henlagt uten fnugg av etterforskning fra politikamrene og helt opp til Riksadvokaten.

Det er her snakk om store verdier, alvorlige anklager mot en av landets større humanitære organisasjoner og Sosialdepartementet, kreditorsvindel med betydelige beløp, tusenvis av meget følsomme klientjournaler på avveie, og regnskaper som er søkk borte mens de var i Sosialdepartementets eller Sosialdepartementets bemyndigedes varetekt; regnskaper som bl.a. vil vise hvordan statsmidler er benyttet. Dette er intet sykkeltyveri som kan henlegges av kapasitetsgrunner.

På toppen av det hele omfatter saken minst ett mistenkelig dødsfall. Det gjaldt en advokat som hadde bragt seg inn i en alvorlig inhabilitetssituasjon ved å ta oppdrag fra departementet om å nedlegge «Leve Videre» samtidig som han var tillitsmann i organisasjonen. «Leve Videre» hadde nå kontakt med advokaten bl.a. pr. korrespondanse for å finne ut hva han visste etc. Midt i denne prosessen ble han funnet hengt i en alder av 42 år.

Akkurat samtidig ble «Leve Videre»s PC, der omfattende både gammel og ny korrespondanse med advokaten var lagret, angrepet av virus: All korrespondanse med advokaten ble slettet, men intet annet². Det ble øyeblikkelig fremsatt krav om obduksjon av advokaten, men dette ble såvidt vi vet ikke etterkommet (dette var Edward Dahls statsadvokatdistrikt). Heller ingen annen etterforskning av denne saken er så vidt vi vet foretatt. Saken ble henlagt som selvmord. Såvidt vi vet fantes det intet selvmordsbrev.

Omtrent på samme tid fant det sted en annet plutselig dødsfall. Også dette var en yngre person med nær tilknytning til «Leve Videre»-saken. Vi vet ikke mer om dette dødsfallet, men finner det naturlig at det også blir underlagt fornyet etterforskning for evt å klarlegge at det hadde naturlige årsaker.

Den fullstendige henleggelse av hver eneste anmeldelse, endog av helt åpenbart kriminelle forhold som tyveri av privateide gjenstander, klientjournaler og interne organisasjonsarkiver er svært påfallende. Ikke minst vet vi fra andre saker at klientjournaler på avveie rutinemessig medfører omfattende etterforskning og regnes som en meget alvorlig sak. I dette tilfelle kjenner man sågar en begrenset gruppe mistenkte uten at noen etterforskning er rettet mot dem.

Den eneste mulige forklaring på påtalemyndighetens totale passivitet er at den ikke ønsker at etterforskning skal finne sted. Det kan igjen bare være fordi noen innenfor den antatt uavhengige og rettferdige påtalemyndigheten og dens øverste sjef er beordret til det eller av annen grunn velger å beskytte spesielle interesser. Vi vil i et senere kapitel dokumentere ett alvorlig forhold som alene beviser at «den fjerde tjeneste» har pressmidler mot Riksadvokaten og hele hans kontor (se kap. 25.18.17). Det er imidlertid mer sannsynlig at systematisk utnevnelsespolitikk og rekrutteringspolitikk gjennom lengre tid har etablert et eget nettverk for «den fjerde tjeneste» i betydelige deler av påtalemyndigheten (se kap. 24.2).

Det pågår for tiden en interessant korrespondanse mellom lederen for Stortingets kontrollkomité, Petter Thomassen (H) og sosialminister Hill-Marta Solberg (A). I et brev fra departementet³ er det bl.a. bekreftet at departementet har utbetalt konsulenthonorarer til de tillitsmennene som brøt organisasjonens vedtekter og medvirket til tyveriet. Vi følger spent med videre.

Blant «Leve Videre»s mål er å hjelpe klientene til å løse sine egne problemer, bl.a. ved å bryte ut av det evige avhengighetsforholdet til sosialsektoren som nesten alltid blir etablert når enkeltpersoner eller familier kommer ut for økonomiske problemer. Det er en velkjent problemstilling hvordan nettopp sosialdemokratisk politikk og filosofi fører til forlengelse av klienttilværelsen fordi støttetiltakene ikke er egnet til eller rett og slett hindrer folk i å komme på fote igjen.

Blant de mange som ble oppmuntret av «Leve Videre» til å reise seg mot sosialbyråkratiet og stille krav om en hjelpeform som pekte fremover, var ekteparet Else og Roar Henriksen i Bamble. De oppnådde støtte fra Rikstrygdeverket til å starte gullsmedforretning, og sosialkontoret i Bamble skulle være koordinerende ledd. Men lokale sosialmyndigheter slo kontra. Historien utviklet seg til vrangvilje, avslag på ordinære søknader om støtte til strømregning, barnevernssaker som senere måtte droppes som grunnløse, og regelrett mobbing og utskjellig fra kommunale organer.

Men ekteparet ga seg ikke. De skrev bok om sine opplevelser¹ og ble utsatt for ny mobbing. De søkte om billighetserstatning i 1992, men fikk avslag etter negative innstillinger fra departementet. Siden søkte de på nytt og sørget for grundig orientering av justiskomitéen. Det ga resultater. Til tross for omfattende forsvarsskrifter fra kommunen ble de i november 1995 tilkjent kr 80.000 i billighetserstatning av Stortinget etter enstemmig komitéinnstilling². Saksordføreren, Jan Simonsen (Frp) understreket at

«Offentlige myndigheter skal følge objektive kriterier når de behandler folk. Sympati og personlige vurderinger skal ikke spille inn.»

Dette ekteparet var offer for mafia-lignende metoder i en Ap-dominert kommune, der offentlig myndighet brukes tilfeldig mot private ut fra utenforliggende hensyn – her uvilje mot at noen skal klare å reise seg igjen gjennom privat næringsdrift. En parallell til Ap-nettverket på nasjonalt nivå, nå i det lille samfunnet, men med fellesskap nok til at maktmisbrukerne beskyttes på landsplan inntil Stortinget våkner. Hvor mange andre mindre steder i Norge er i hendende på lignende mafia, som også har høyere makters beskyttelse? I neste kapittel skal vi til et annet sted i Norge der dette er hverdagen.

Denne saken startet ved at en modig hotelleier i Engerdal, Jane Issa, så seg lei på den omfattende korrupsjon i en rekke offentlige etater hun ble vitne til i lokalsamfunnet, med forgreninger over hele fylket. Ved å dokumentere at hun var blitt presset til å utstede falske kvitteringer som tjenestemenn senere fikk refundert, oppnådde hun at det ble ryddet opp i enkelte etater. Avdekkingen av de videre forgreninger ble imidlertid stanset etter at Regjeringen hadde satt fylkesmann Oluf Skarpnes, kjent for tidligere samløp med førstestatsadvokat Edward Dahl, på saken, men siste ord er neppe sagt ennå.

Vi har interessert oss spesielt for sterke indikasjoner på avlytting og romavlytting via telefon som ble observert av Issa. Dette bragte Issa inn for Edward Dahls etterforskningsgruppe, men der forsvant den sammen med alt annet som ble etterforsket bort. Denne avlyttingen ville ikke vært foreldet, så man kunne ikke bekrefte, men måtte henlegge, og deretter la være å etterforske de kriminelle for å unngå å oppklare saken, slik som i Muffetangen-saken (se nedenfor).

Alexander Kielland-katastrofen¹ 27. mars 1980 var den største arbeidsulykke i Norges-historien. I dens kjølvann oppsto to debatter om behandlingen av vraket. En gruppe etterlatte forlangte riggen snudd for at de døde skulle kunne begraves i kristnet jord. En gruppe fagforeningsfolk og ingeniører var svært bekymret over en rekke indikasjoner på at det avbrukne plattformbenet var tatt av en sprengning (sabotasje) og ikke av slitasje. Disse ønsket også snuing, men skrek ikke like høyt. Da Willoch-regjeringen tok over i oktober 1981, var det mest liv i de etterlattes krav. Vi har snakket med flere personer som da mente og idag fortsatt mener det var en sprengning. Alle disse – unntatt en – valgte den gangen raskt å holde kjeft med denne teorien, «etter utallige oppfordringer». Det kan være derfor sprengningsteorien kom såpass dårlig frem i debatten.

Ramm, som fra oktober 1981 var statssekretær i Olje- og Energidepartementet, kan idag ikke erindre at sprengningsteorien var noe særlig fremtredende tema i regjeringskretser. Det som preget Kielland-diskusjonen, var de etterlattes enorme press for snuing. Selv mellom snuingen og senkningen var det liten debatt om sprengningsteorien. Oppfatningen i regjeringskretser var at dette var en svært perifer og spekulativ sak. Senere har vi fått presentert en lang rekke tekniske og andre forhold som vi må innrømme virker svært sterkt, men det er langt fra vår sak å vurdere dette.

La oss likevel nevne at det i TV-2 13. november 1995 ble presentert en rekke forhold som støttet sprengningsteorien. Det gjaldt formen på bruddet og bruddflaten, som tydet på en eksplosjon, ikke slitasjebrudd; oppvarmingseffekter rundt bruddstedet som viste at det hadde vært utsatt for enormt høyere temperaturer enn andre deler av plattformen, et hull som var boret i nærheten av der en eventuell sprengladning ville ha sittet; det påfallende ved at dykkere som skulle ta prøver av staget måtte gjøre dette i nattemørket; at ingen vitner hadde signert sine politiforklaringer etc.

Mange har også festet seg ved at det kun ble oppnevnt en granskningskommisjon, og ikke holdt sjøforklaring, slik man rutinemessig kunne ventet. Granskningskommisjonen skulle etter sitt mandat²

«… undersøke forholdene omkring ulykken og om mulig bringe ulykkens årsak på det rene.»

Likevel valgte man å ikke ta opp sprengningsteorien³:

«Rapporten og dens vurderinger er begrenset til den type ulykke man her nar stått overfor. Rapporten beskjeftiger seg således ikke med andre ulykkessituasjoner. f.eks. eksplosjonsulykker. Enhver rimelig tidsramme for arbeidet ville i så fall ha blitt overskredet.»

En rekke personer som krevet snuing av Kielland-plattformen har opplyst at de på begynnelsen av 80-tallet var utsatt for telefonavlytting, for det aller meste allerede i 1980, og alle på en slik måte at det måtte være romavlytting via telefon (man hørte sine egne telefonsamtaler avspilt). Det gjelder Odd Kristian Reme⁴ (leder av etterlatte-aksjonen), Aksel Kloster (formann i Kielland-fondet og medlem av granskningskommisjonen)⁵, Norvald Haugsdal⁶ (LO’s offshore-sekretær i Stavanger og Muffetangens kontakt i Stavanger), Georg W. Tønnesen (hovedtillitsmann for de ansatte på Kielland-plattformen)⁷ og Svein Muffetangen⁸ (daværende offshore-sekretær i LO) og minst to fra ingeniør-siden⁹. Romavlyttingen skal for noen av disse ha funnet sted både på kontoret og hjemme¹⁰.

For Remes vedkommende er det verd å merke seg at han¹¹

«Høsten 1982, like etter at han hadde flyttet inn i Folkets Hus i Stavanger, opplevde å få avspilt slutten av en telefonsamtale han hadde like før, da han skulle ringe igjen.»

Folkets Hus igjen! Nå forstår vi hvorfor Ap kaller sine eiendomsinvesteringer landet rundt for «Folkets Hus». For som i Guds Hus har det mange rom. Mange avlyttede rom.

En av de avlyttede ingeniørene er Ole C. Østlund, som allerede i 1989 av forskjellige årsaker tok kontakt med oss. Han er en meget anerkjent ingeniør som bl. a. var gruppeleder for det såkalte Johannes Moe-utvalget¹² og snuleder for Alexander Kielland inntil 1983. I sin bok «Sabotasjen mot Kielland»¹³ har han redegjort for eksplosjonsteorien, de mange tekniske bevis for dette som foreligger og Østlunds forgjeves fremstøt for å få denne skikkelig vurdert. Boken beskriver også hvordan Østlund ble utsatt for telefonavlytting (her har han konkrete, fysiske bevismidler for ordinær, lokal avlytting), overvåkning, trakassering, diskreditering og økonomisk krigføring.

På ett tidspunkt var Østlund i kontakt med POT v/Iver Frigaard¹⁴:

«Midt på 80-tallet ringte Østlund til Iver Frigaard og spurte om han var under overvåkning, hvilket Frigaard benektet, og tilføyet: ‘I tilfelle måtte det være noen andre’».

Dette hadde vi hørt før («Vi overvåker ikke, men kan ikke garantere at andre ikke gjør det»)! Hva betyr den? Her må man huske på at POT ikke bare har som oppgave å overvåke når det foreligger skjellig grunn til mistanke om en forbrytelse mot rikets sikkerhet, men også å beskytte norske borgere mot fremmede makters overvåkning. Hvis man «ikke kan utelukke» f.eks. fremmed makt eller private overvåkere, måtte POT straks satt i gang etterforskning om dette! Når man ikke gjør det, hva slags overvåkning er det da som «ikke kan utelukkes» og hvorfor gjør man ikke noe med det? Hvis man da i det hele tatt kan legge noen vekt på uttalelser fra Iver Frigaard.

Østlund forsøkte i I993 å få sin sak oppklart gjennom Dahl-gruppen, men Dahl gjorde ikke noe med denne saken til tross for at Østlund hadde fysiske bevismidler.

Denne saken er uhyre interessant. Det er nå kjent at minst 5 personer ble utsatt for romavlytting via telefon. I tillegg kommer Østlund og ytterligere minst en person som vi kjenner til som er sikre på at de ble avlyttet, ialt 7-8 personer som ville ha riggen snudd av ulike grunner. Dette er åpenbart en koordinert aksjon. Hva kan formålet ha vært? Det må jo ha en tilknytning til Kielland-ulykken. Lytting for å finne noe diskrediterende, psykologisk krigføring etc. virker ikke sannsynlig her. Noen trengte å vite hva disse folkene visste.

Reiulf Steen, som da var handelsminister og fikk ansvaret for ulykken i Regjeringen, kaster lys over stemningen i Ap like etter ulykken¹⁵:

«(ulykken) … krevde all oppmerksomhet …

Stilt overfor denne ufattelige tragedien ble det vi ellers hadde å slite med av problemer smått …

Regjeringen satte i gang et stort undersøkelsesarbeid for å finne årsakene til kantringen. Store ressurser ble satset på å få snudd Alexander Kielland. Arbeidet tok lang tid, og ryktene gikk om årsaken til ulykken. Stadig ble jeg oppsøkt av folk som hadde ulike teorier. …

Undersøkelseskommisjonens konklusjon ble aldri helt ut akseptert …

Vi slet med Kielland-ulykken gjennom storparten av 1980. Men etterhvert som våre politiske problemer ble mer akutte og krevde løsninger, måtte vi rette mer oppmerksomhet mot dem. …»

Kan det tenkes at etterretning/overvåking var blant virkemidlene i det «store undersøkelsesarbeidet»? Kan Trond Johansen ha assistert her – med eller uten tillatelse? Trond Johansen og Reiulf Steen kjente hverandre godt fra lang tid tilbake, frem til Johansen og de andre som «snakket sammen» bestemte seg for at Steen var oppbrukt og måtte fjernes som partiformann i 1981 (se kap. 8.12-13).

Steen traff Johansen allerede tidlig i 60-årene etter introduksjon ved Knut Frydenlund. Johansen spilte da sin rolle som «skeptisk til kalde krigere» og «moderat sikkerhetspolitiker» og omtalte Asbjørn Bryhn og POT som «cowboyer»¹⁶. I en periode var de alle tre omgangsvenner.

I 1970 ble kontakten fornyet, fortsatt helst i selskapelig forstand rundt Knut Frydenlund, men også i Ap’s internasjonale utvalg fra 1973 og ved at Johansen ble en flittig deltaker på Ap-arrangementer i Oslo. Foran Ap- landsmøtet i 1975 startet Johansen sågar kampanje for Steens kandidatur sammen med sin kone Grethe Johansen, sentral Ap-politiker i Akershus og medlem av valgkomitéen.

Da aksjonene mot Steen var i gang for alvor foran landsmøtet i 1981, fikk han mistanke om at han var utsatt for telefonavlytting¹⁷:

«Han spurte Trond Johansen om dette var mulig. Ble han utsatt for telefonavlytting? Steen kunne ikke forklare enkelte andre episoder på annet vis. E-stabens sterke mann svarte at han anså dette som en ‘teknisk umulighet’. At det ikke kunne skje ‘uten medvirkning fra Televerket’, og at det var ‘utenkelig’ at Televerkets folk ville gjøre slikt ‘uten domsavsigelse’. Dette slo Steen seg til ro med, han hadde tillit til Trond Johansen.»

Dette er bortforklaringer vi har hørt mange ganger før. Var Steen virkelig så naiv, også om Trond Johansen som allerede forlengst var blant hovedmennene i renkespillet mot ham, og som høyst sannsynlig avlyttet både den ene og den andre? Ja, han var vel det. Det finnes gode mennesker som tror godt om sine medmennesker inntil det motsatte er bevist. Steen er blant disse.

Poenget er likevel at Steen, som regnet Johansen som sin venn helt opp til våren 1981, også helt sikkert gjorde det etter Kielland-ulykken ett år tidligere. Var Trond Johansen del av det «store undersøkelsesarbeid» Regjeringen, dvs. Steen iverksatte?

Den omfattende telefonavlyttingen viser i alle fall at vi høyst sannsynlig står overfor «Den fjerde tjeneste», uansett hvem som hadde gitt marsjordre.

Hvorfor skulle «den fjerde» engasjere seg?

Den «snilleste» teorien er at romavlytting via telefon og ordinær telefonavlytting rett og slett er brukt som ledd i den ordinære etterforskningen rundt havariet, og da gjerne gjennom et uspesifisert initiativ fra Steen via Trond Johansen. Det er opplagt at de aktuelle personene kunne ha eller motta informasjoner av betydning. Kunne man mistenke dem for å holde tilbake slike? Muligens, hvis de kunne skade slektninger eller foreningsmedlemmer. Det som ikke er bra med denne teorien, er at den i tilfelle viser at de ordinære etterforskningsorganer benytter «den fjerde tjeneste» som underleverandør med sine kriminelle etterforskningsmetoder (romavlytting via telefon). Er det vanlig? Var politi og påtalemyndighet integrert i «den fjerde» allerede i begynnelsen av 80-årene? Det kan se slik ut etter det tette samarbeid mellom bl.a. Trond Johansen, Knut Frydenlund, Johan Jørgen Holst, Thorvald Stoltenberg, Rolf Hansen, Riksadvokaten og Justisdepartementet fra 1975 til 1981!

Men at det også da var full integrasjon av Arbeiderpartiet og «den fjerde» er på det rene. En mellomteori – som vi foreløpig velger å holde oss til – er derfor at vi står overfor det vi kan kalle et «Kings Bay-syndrom». Kings Bay-saken var sett med Ap-briiler at Regjeringen ble felt på en arbeidsulykke. Var avlytterne bekymret for at det kunne bli avdekket forhold som kunne skade Arbeiderpartiet foran det viktige 1981-valget, og ønsket «early warning»? Eller håpet de å finne noe som kunne skade koalisjonen, og si «takk for sist» for Kings Bay? Alexander Kielland forliste under Ap-regjering, men det meste av saksbehandlingen skjedde under koalisjonen.

Den tredje teorien er en ganske forferdelig tanke. Er det noe ved Kielland-ulykken som gjør den til et like stort skapskjelett for Norge og «Det Kongelige Norske Arbeiderparti» som Lillehammer-saken tydeligvis er – eller større? Kan det være noe i sprengningsteorien? De undertrykte bevismidler er svært overbevisende, og har aldri vært skikkelig vurdert. Gjenopptakelse av granskningen med eksplosjonsteorien inkludert har vært avvist tre ganger¹⁸.

Vi har som nevnt fått presentert en lang rekke momenter som peker i denne retning (også andre enn de som er nevnt foran) og vet at det finnes flere svært tunge personer som mener det var sabotasje, men disse holder fortsatt munn om det. Vi føler at vi ikke har kompetanse til å vurdere dette og at sakens realitet også faller utenfor rammen av denne boken. Det interessante for oss er avlyttingen.

Tankekorset er at det er så vanskelig å finne motiv for en sprengning. Da må man ta fantasien til hjelp, og det avstår vi fra her.

«Noen» har i alle fall drevet kriminell telefonavlytting og romavlytting via telefon. Har «noen» snakket sammen?

Margareth Øvrum var plattformsjef på Gullfaks A (den ene av to kvinnelige plattformsjefer i hele verden) da det fant sted en meget farlig gasslekkasje på plattformen. Almenheten har antakelig aldri fått vite hvor nær denne hendelsen var en totalkatastrofe. Erfarne bransjefolk har sagt at de ikke kan fatte og begripe hvorfor den varme og sterke gass-strømmen ikke tok fyr – det beskrives som et «under»¹.

I Stavanger Aftenblad² fortalte Margareth Øvrum at hun kort tid etter ulykken hadde hørt sine egne samtaler avspilt i telefonen. Dermed er det etablert at også hun var utsatt for romavlytting via telefon.

Saken er interessant sett i sammenheng med den tilsvarende avlytting etter Kielland-ulykken (se foran). Pånytt er det en ulykke som utløser avlytting av en meget sentral aktør.

At det var mange flere avslørte tilfelle etter Kielland-ulykken, kan lett forklares med at teknologien den gangen var adskillig nyere og mindre utprøvd, og at operatørene var dårlig opplært/hadde mindre erfaring. Som vi har forklart i kapittel 6.1, er det rike muligheter for at menneskelig feil blant avlytterne kan medføre denne form for avsløring. Kfr. også historien til Anne Mevold (se kap 6.2) der hun hører avlytterne snakke sammen i en situasjon der de føler seg trygge, fordi det ikke er noen tilstede hos offeret.

For hver gang det begås en tabbe, blir selvsagt disiplinen innskjerpet i «lyttebunkersen». Det er sikkert også med årene blitt installert massevis av varsellys, dødmannsknapper og hosteknapper som skal redusere mulighetene for feil, og avlytterne slipper sikkert å koke kaffe selv. Alt dette vil dramatisk redusere feilprosenten. At det i det hele tatt fortsatt forekommer feil, indikerer derfor heller at aktivitetsnivået er økende og at det kanskje ofte kommer inn nytt, uerfarent personell.

Vi har tidligere (kap 6.2) redegjort for hvordan vi avdekket avlytting av telefonene i lokalene til Norsk Oljerevys salgsavdeling i Drammensvn 10. Rapporten tydet på at avlyttingen var aktiv helt frem til den ble avdekket. Likevel så vi ikke bort fra at den kunne ha vært igangsatt og installert for å lytte på den tidligere leietaker – Statoil. Statoil hadde brukt disse kontorene sporadisk som Oslo-kontor særlig for toppledelsen. Arve Johnsen skal ha brukt dem flittig, mens Harald Norvik kun brukte dem sjelden og fikk dem avviklet. Det mest interessante er at kontorene på slutten av Johnsens tid ble benyttet av personell fra Olje- og Energidepartementet mens disse arbeidet med å etterforske Mongstad-saken. Det var under dette arbeidet man avdekket at Arve Johnsen fikk beskjed om overskridelsene minst to ganger på tidspunkter da det ville vært langt mer lønnsomt å stanse hele prosjektet enn å drive det videre, og hver gang ga beskjed om videreføring uten å legge saken frem for hverken styret, departementet, Regjeringen eller Stortinget. Disse avsløringene medførte at Arve Johnsen måtte gå av og det ble totalt regimeskifte i Statoil.

Det er opplagt at «den fjerde tjeneste» og/eller andre kunne ha stor interesse av å følge med hvor nær sannheten disse departementsfolkene kom.

Det er interessant å merke seg at den tidligere sjef for Forsvarets Etterretningstjeneste, generalmajor Alf Roar Berg, da spørsmålet om avlyttingen hadde pågått i Statoils tid ble reist i pressen, straks hadde klar beskjed til NTB¹:

«STATOIL VAR IKKE AVLYTTET; – Fullstendig uhørt. Jeg fatter ikke at de greier å få til slike koblinger. Slik reagerer tidligere sjef for Forsvarets etterretningstjeneste, generalmajor Alf Roar Berg, på påstandene om at E-tjenesten har avlyttet Statoils kontorer i Oslo …

Det er helt utelukket at norsk militær etterretningstjeneste har drevet overvåking av norske borgere og norske institusjoner i min tid som sjef. Jeg kan heller ikke forestille meg at det har skjedd tidligere.»

For ordens skyld hadde ikke vi hevdet noe som helst om hvem avlytterne i Drammensveien 10 var. Hadde Berg dårlig samvittighet? Vi hadde dokumentert at avlytting fant sted. At lyttingen begynte under Statoil har vi påpekt som en mulighet – i så fall fant man det like godt å fortsette med Norsk Oljerevy.

Derimot fikk stortingsrepresentant Ingvald Godal mer konkrete informasjoner fra sine kilder²:

«DEN FJERDE TJENESTEN: STATOIL AVLYTTET: Høyres forsvarspolitiske talsmann, stortingsrepresentant Ingvald Godal, mener å vite at statsoljeselskapet Statoil er blitt overvåket. Godal viser til kontakt med høyt plasserte offentlige kilder.

Ifølge kildene, som Godal har tillit til, ble Statoils lokaler på Drammensveien i Oslo overvåket Disse lokalene overtok tidligere statssekretær i Olje- og energidepartementet, Hans Henrik Ramm, da deler av hans firma Norsk Oljerevy flyttet inn i lokalene i 1989³»

Vi har nå vært innom fire offshore-relaterte saker. Vi har mottatt mange flere ekte henvendelser som også har spor til oljevirksomheten, uten at vi har kunnet undersøke fler. Det sier seg imidlertid selv at denne bransjen må være av stor interesse for «den fjerde tjeneste».

Norges rikeste mann, skipsreder John Fredriksen fra Eidsvoll og Vålerenga, en 100% ekte levendegjøring av legenden om arbeidergutten som skapte seg sin formue fra to tomme hender, ble i juni 1986 arrestert og varetektsfengslet samtidig som politiet finkjemmet hans bolig og hans kontorer¹. Han ble sittende i varetektscelle med brev- og besøksforbud i fire måneder. Han ble anklaget for tyveri og forsikringssvindel og for å ha satt mannskapers liv og helse i fare. Fire år senere ble hele saken forlikt. Uten å innrømme skyld aksepterte Fredriksen et forelegg på to millioner kroner for uaktsomt bruk av drivstoff som kunne økt eksplosjonsfaren. Da hadde Fredriksen etter eget sigende tapt et par milliarder kroner, staten hadde brukt utallige millioner på etterforskning og advokathjelp til andre tiltalte, og Fredriksen var blitt grundig diskreditert gjennom årelang terping i alle slags media.

Vålerenga-patrioten som aller helst ville fortsatt å være norsk nordmann med norsk flåte, og akkurat da i 1986 vurderte å flagge sine skip hjem til det nye NIS med tilhørende valuta- og skatteinntekter, trakk seg etter dette gradvis ut av Norge inntil han i 1994 besluttet å kutte alle bånd med hjemlandet – nettopp med «bedragerisaken» som en av årsakene². Etter det vi forstår, var denne saken en nokså dominerende bakgrunn for beslutningen – Fredriksen stoler ikke på den norske rettsstaten lenger.

En mann som nærmest på egen hånd kunne løst bankkrisen var derved blitt effektivt mobbet ut av landet av de samme myndigheter som når de skal gjøre sine hoser grønne i Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) gråter krokodilletårer om at vi har så smått med privatkapital i Norge.

Vi må ha god råd i Norge. Kan man forestille seg noe annet ikke-kommunistisk land som hadde gjort det samme mot sin fremste privatkapitalist? I de fleste land ville den blitt hysjet ned og løst på kammerset, i de beste rettsstatene ville den blitt behandlet på et helt annet nivå etter sin dimensjon, høyden slik som Kongsberg-saken ble behandlet i Norge – inntil skyld eller frifinnelse var blitt avklart. Ble toppdirektøren i Kongsberg Våpenfabrik satt i fire måneders varetekt da Toshiba-saken dukket opp? Ble hans hjem ransaket? Hva gjorde politi og påtalemyndighet da det ble klart at den daværende Statoil-ledelsen hadde ført styre, regjering og Stortinget bak lyset, med stor risko for bevisforspillelse?³

Men i Norge gjelder ulike lover. Fredriksen var allerede skyldig, fordi han var annerledes. Han var rik og demonstrerte det åpenlyst ved tidvis å ønske alle venner velkommen til sitt bord – av morsomme mediefolk døpt «Kharg Island» – på Theatercaféen, og ved å være raus med tipsen. Han løp ikke opp og ned i statsmaktens korridorer for å logre lojalitet. Han forbeholdt seg den uhørte rett til ikke å brette ut alle detaljer om sin internasjonale virksomhet, holdt ikke pressekonferanser, arrangerte ikke presseturer til Limmasol og Costa Brava og stilte helst ikke opp for å dumme seg ut i NRK’s lørdagsprogrammer til glede for det norske folk. Og han tilhørte samfunnsklassen skipsredere som i utgangspunktet skal regnes som mistenkelige!

Klart han måtte dukkes av den norske Jante-staten, ved norsk politi og påtalemyndighet som ellers spyr ut henleggelsesbrev som løpesedler i en valgkamp, men som nå fant det nødvendig å beskytte interessene til arabiske oljesjeiker selv om de aldri hadde klaget et sekund!

Det var også klare og flerfoldige partipolitiske gevinster å hente på aksjonen mot Fredriksen – akkurat som det var det i Kosmos-saken og Reksten-saken. Først får man den partipolitiske gevinsten ved at «kapitalistisk» virksomhet gang på gang henges ut som kraftig kriminalitetsbefengt og mer og mer suspekt. Det gir dernest legitimitet til å finne på allverdens nye lover og krav og ikke minst innsynsmuligheter i privat virksomhet i det hele, slik at nær sagt hvem som helst om ønskelig kan kriminaliseres. Og endelig kan man føye spott til skade når man har tatt knekken på de tunge privatkapitalister som har klart å komme seg opp til tross for alle andre hindringer i Norge, ved stadig å påpeke at det ikke finnes handlekraftig privatkapital i Norge, slik at man må stole på staten når noe stort og skikkelig skal gjøres!

Vi påstår ikke at John Fredriksen har noe renere samvittighet enn folk flest. Han kan til og med for alt vi vet ha kuttet både det ene og det andre hjørnet rundt om i verden, noe verden ser ut til å ha tatt liten skade av, skal man dømme etter hvor respektert mannen er i sine andre fedreland.

Men i Norge måtte det konstrueres en sak. Poenget er at det i virkeligheten aldri var noen sak. Her er hovedtrekkene⁴:

• En rekke ansatte forklarte at de hadde medvirket til å stjele råolje, diesel, jetolje etc. av lasten og brukt dette som bunkers (drivstoff). Dette var rapportert til Fredriksens driftsselskaper som oppsamling av restolje og oljerester, hvilket er lovlig.
• Det forelå imidlertid ingen anmeldelser om tyveri. Hver gang mottaker hadde registrert for lavt losset volum, ble dette avregnet etter ordinære rutiner.
• Fredriksen hevdet at det i Gulfen ofte var overlasting av olje, fordi særlig iranerne ga «godt mål» på grunn av unøyaktige målemetoder og et godt forhold til rederiet. Derfor ble det tappet fra lasten. Sjøfolkene må ha trodd dette var ulovlig fordi det var et kjent fenomen i all skipsfart som man alltid ellers snakket lavt om. Ombord i Fredriksens båter ble det imidlertid snakket helt åpent.
• Det kunne etter Fredriksens mening ikke dreie seg om tyveri, fordi det ikke fantes noen fornærmet, og heller ikke forsikringssvindel, fordi det ikke var krevet erstatning og fordi alle mankosaker var forlikt eller avregnet.
• En annen grunn til at det ikke kunne være tyveri, etter Fredriksens mening, var at varene var overlatt i Fredriksens varetekt. Skulle man mene at noe av varene var fjernet rettsstridig, dreide det i norsk jus i så fall om underslag og ikke tyveri, og da gir norsk lov ikke adgang til å forfølge forhold utenfor Norges grenser. Ingen kjøpere eller selgere var norske.
• Alle de aktuelle skip var registrert på Kypros. Sjødyktighetsloven gjelder ikke for skip registrert i andre land i trafikk utenfor norsk farvann. En henvendelse fra myndighetene på Kypros gjorde det helt klart at de anså seg selv å ha jurisdiksjon, ikke Norge. Norge hevder selv flaggstatsretten i NIS-sammenheng.
• Det er ikke forbudt å benytte råolje eller produkter som bunkers. Det finnes internasjonale regler for hvordan ulike typer petroleum skal brennes som bunkers, slik at det ikke foreligger eksplosjonsfare. Ifølge Fredriksen var det klare instrukser om dette i hans båter. Ingen ulykker hadde forekommet.

Vi tar ikke stilling til alle enkelthetene i dette. Vi finner det imidlertid særdeles påfallende at påtalemyndighetene setter i gang en så stor prosess og går til ransaking, arrestasjon og fire måneders varetektsfengsling med fullt PR- opplegg når en middels jurist på 10 minutter måtte funnet ut at lovgrunnlaget i beste fall var syltynt. Den voldsomme diskreditering av Fredriksen står ikke på noen måte i forhold til den eventuelle tvil som måtte være igjen om punkter som aldri ville kunne vært prøvet for noen norsk rett. Ingen påtalemyndighet i land som var berørt på lignende måte (UK), som eventuelt representerte skadelidte (ulike land i Midt-Østen) eller som hadde den direkte jurisdiksjon (Kypros) viste den minste interesse for saken. Selv der hvor tvil måtte gjenstå (var det underslag eller overlasting; ble reglementet for bruk av last til bunkers fulgt og hvem hadde i motsatt fall ansvaret?) ville det nok vært meget vanskelig å finne fellende bevis, selv for en domstol med jurisdiksjon.

I løpet av de fire årene saken trakk enormt på politiets og påtalemyndighetens ressurser, fortrengte den arbeid med en lang rekke andre saker som utvilsomt var under norsk jurisdiksjon og med helt klare ofre. Hvor mange enslige gamle ble i samme periode slått ned på T-banen med beskjed om å ta T-banen til nærmeste politistasjon for å anmelde forholdet?

Hva var hensikten? Gjør nå den øvelse vi har gjort: Plukk vekk fra hjernecellene all diskrediteringen, all mystifiseringen og all misunnelsen som er basunert inn i de kollektive norske ører. Tilbake står en norsk meget vellykket forretningsmann som enten har vært så gode busser med araberne at han har fått en slump olje ekstra eller rappa litt fra dem. Og tilbake står endel skipsmannskap som selv – og det gjelder alle ombord på båtene – har tjent gode penger på å kjøre endel av denne oljen over i maskinen og enten gjort det etter alle kunstens regler eller gitt litt blaffen siden raketter blåser rundt ørene deres og miner driver rundt baugen likevel, enten på egen hånd eller slik at hovedkontoret visste om det.

Da har man John Fredriksen slik som påtalemyndighetene så ham før de satte i gang heksejakten. Hva ville du gjort etter å ha lest din lovbok og sett at alle enten-alternativene var frikjennende og at ingen av eller-alternativene likevel kunne pådømmes i Norge? Etter at du også hadde kikket i din innkurv med bunkevis av kriminalitet i Norge mot nordmenn du ikke har folk til å gjøre noe med? Ville du handlet slik det ble gjort? Hvis svaret er nei, må vi lete etter andre motiver. PR – for å vise at du kan få til noe? Nei, fordi de visste de ikke kunne vinne. Løve til skinnfell igjen. Hensikten må nødvendigvis ha vært nettopp diskreditering og kriminalisering. Fra listen over provokatorisk krigføring. Aksjonen mot Fredriksen var en rent politisk handling, besluttet på høyeste politiske nivå.

Den som har lest i denne boken hvordan politi og påtalemyndighet og delvis endog dommerstanden i sak etter sak nettopp har stilt opp for å utføre oppdrag for og særlig for å dekke over virksomhetene til «den fjerde tjeneste», oftest med klart partipolitiske siktemål, fra tungtvanns-sak, Lillehammer-sak og Mossad/asylsøker-sak til Leve Videre-sak, Wiborg-sak, Tollefsen-sak, Engerdal-sak og vår sak, vil ikke forbauses over denne konklusjonen.

Men det er også flere andre interessante muligheter ved saken:

Vi vet at E-tjenesten/Mossad vervet norske sjøfolk i forbindelse med operasjon Delfinus fra 50-tallet og opp til 80-tallet⁵. Mossad-avhopperen Victor Ostrovsky bekrefter at ihvertfall Mossad driver med dette den dag idag⁶:

«Det er 758 norske handelsfartøyer som går til havner over hele verden, og Mossad rekrutterer folk på skipene, slik at de kan ta bilder av havner og lignende der skipene ferdes. De norsk-eide oljetankerne seiler regelmessig til arabiske og andre oljeproduserende land som har havneanlegg av sikkerhetsmessig interesse for israelerne.»

Fredriksens skip trafikkerte en rekke arabiske land og tjente inn gode penger. Israel er disse landenes erkefiende og Mossad er selvsagt interessert i fotos/video og annen etterretning fra arabiske havner. Det har ikke vi bemerkninger til; Israel har rett til å drive sin egen etterretning – men det blir annerledes når man blander inn andre intetanende norske borgere som fort kan komme i ildlinjen hvis slikt blir oppdaget – akkurat som Germa Lionel. som ble satt i arrest av Libya pga spionasjeanklager.

Det er imidlertid også store muligheter for at disse agentene samtidig har rapportert om forhold ombord i Fredriksens båter direkte til Tel Aviv, eller via norsk etterretning. Tvillingforholdet mellom Mossad og E- tjenesten/deler av POT i Norge er nå vel etablert. Det er heller ingen tvil om at Arbeiderpartiet har betraktet «avsløringer og skandalen» om Reksten, Kosmos osv., som meget god politisk ammunisjon. Flest mulig storkapitalister skal «avsløres» som skatte- og valutasvindlere og halvkriminelle. Det vet Tel Aviv godt. I dette spiller gir man gaver og mottar gaver. John Fredriksen kan meget vel være blitt levert pent innpakket i julepapir fra Tel Aviv til Platous gate for videre ekspedisjon til Youngstorget og dets forlengede armer i Justisdepartementet og Eidsivating, som vi i denne boken grundig har bevist spiller 100% på lag når systemet iverksetter og tildekker ulovlige aksjoner.

I tillegg finnes en annen mulighet. Allerede på 70-tallet ble det i USA avslørt at amerikanske, canadiske og britiske tjenester systematisk avlytter det internasjonale kommunikasjonssatellitt-sambandet. Senere er dette utvidet til også å omfatte samband til skip på alle verdens hav, fly og oljeinstallasjoner. De har ikke adgang til å lytte på egne borgere uten etter kjennelse, men bytter avlyttingsoppdrag og informasjoner mellom hverandre. På denne måten kan f.eks. den norske E-tjenesten ved hjelp av gode venner i USA/UK/Canada ha avlyttet sambandet til/fra Fredriksens skip overalt i verden, enten det er ringt fra hovedkontoret i Oslo eller fra en telefonkiosk i Wien! Og er det om å gjøre, avlytter E-tjenesten i Norge direkte den del av sambandet det er teknisk mulig å monitore fra reell avlytting av bakkestasjonene/satellittene direkte på norsk jord.

Vi finner det høyst sannsynlig at en av disse metodene – eller selvsagt helt «ordinær» og strengt ulovlig romavlytting via telefon i Norge – har gitt det norske justisvesenet nok informasjon på forhånd til at de våget razziaen mot Fredriksens villa og kontorer. Noe måtte de vite at de fant for ikke å bli sittende tilbake bare med den norske misunnelsen.

Vi er klar over at saken tilsynelatende startet som en mankosak fra august 1984 meldt til forsikringsselskapet Gard. Denne saken ble imidlertid i begynnelsen behandlet på normal måte, men ett år senere utbetalte Gard på egen hånd et betydelig beløp. Det var uvanlig. Det gikk enda et år før det dukket opp en Fredriksen-kaptein som avga en tilsynelatende ødeleggende forklaring mot Fredriksen som grunnlag for den politianmeldelse som startet politiaksjonene i juni 1986. Hvem mobiliserte ham? Det var i denne perioden all verdens muligheter for Mossad og/eller den norske E-tjenesten til å fiske i rørt vann og få frem både en og flere forklaringer og politianmeldelser.

La oss til slutt legge til at vi meget godt forstår at Fredriksen valgte å flytte nær sagt lengst mulig unna dette systemet. Vi har vært sterkt inne på tanken selv. Men hva om det ikke hjelper?

Det er mange som har forundret seg over hvordan folk som blir uvenner med systemet skal kjøres nedover og nedover – det blir aldri nok! (Snakk med Erik Knutstad, Jane Issa og damene i Leve Videre – les om Jan Wiborg og Vebjørn Tandberg som ingen nå kan tråkke lenger ned!). Med de teknologiske muligheter som nå utvikles, finnes det muligheter for et system som «den fjerde tjeneste» – som ikke bryr seg om loven – å forfølge folk nær sagt over hele verden. Hva hindrer systemet i å betale noen «Kypros-turister» til å bryte seg inn på Fredriksens kontorer eller bolig der og gjøre den ti sekunder lange operasjonen å modifisere telefonen slik at den kan åpnes for romavlytting fra Norge eller Tel Aviv? (Eller bestikke vaskedamen eller hvem som helst?) Hva hindrer systemet med sin tilknytning til hele det allierte elektroniske etterretningssystem å finne på en unnskyldning slik at man får satellittfotografere Fredriksens eiendommer osv på Kypros – med den utrolige oppløsning slik fotografering idag gir? Hva blir mulig neste år?

Israel/Mossad skjøt i år opp sin første satellitt for kommunikasjon og overvåking i Midtøsten. Hageselskapene til Fredriksen på Kypros kan således om ønskelig direkte overføres på fast linje via Tel Aviv til Trond Johansens kontorer i Platous gt. og gi nye muligheter for Lars Oftedal Broch, Lasse Qvigstad, Georg Fr. Rieber-Mohn og Grete Faremo! (Se forøvrig mer om satellittsamband i kap. 25.23 og om Ap og Mossad i kap. 5.)

Maler vi nå fanden på veggen? Tja. Poenget er at hvis mulighetene er tilstede, trengs det bare tilstrekkelig motivasjon. Vi er overbevist om at systemet ikke har lukket sin Fredriksen-mappe. Får de det riktige dokument eller fotografi via Mossad-kanaler, INMARSAT-kanaler eller offensive overvåkingstiltak, risikerer John Fredriksen fortsatt å bli arrestert neste gang han viser seg på Fornebo, og bli kastet rett på glattcelle igjen, samtidig som et super-trimmet desinformasjonsapparat blir satt i verk overfor den norske opinionen. Kunne de gjøre det en gang, kan de gjøre det igjen.

Forbundssekretær Bjarne Tollefsen i Norsk Kommuneforbund gikk i 1993 ut i et intervju med Akershus Arbeiderblad/Romerikes Blad¹ med informasjon om at han i en årrekke (startet på 60-tallet, men mest i 80-årene inntil 1992) hadde vært utsatt for «hele apparatet»: Stemmer og trusler på telefonen, manglende summetone, ekstra telefonlinje tillagt hans hus, stjålne dokumenter, åpnet reisebagasje, diskreditering og ryktespredning, innbrudd i bilen og på kontoret, flere ganger bil som presset ham av veien i 90 km/t, hærverk på bilen osv. Fra 1992 var det registrert bare noen «merkelige opplevelser i telefonen».

Da telefonkabelen i nabolaget ble kuttet av ved et uhell i 1991, mistet alle andre forbindelsen. Ikke Tollefsen! Det viste seg at han hadde en «ekstralinje» sammen med en annen abonnent. Dette ble aldri oppklart. Det lokale televerk henviste til ledelsen i Televerket.

Tollefsen konkluderte slik i intervjuet:

«Jeg er kommet til at jeg har vært utsatt for noe av det samme som det statssekretær Hans Henrik Ramm og major Johan M Setsaas kaller ‘den fjerde tjeneste’ – en politisk overvåkning med bruk av de tre hemmelige tjenester her i landet …»

Det var nok av motiver i hans bakgrunn: Vietnam-protestant, fastlønnet tillitsmann gjennom mange år og mange konflikter med kommunene, tidligere NKP-medlem, radikal Ap-mann siden midten av 70-årene etc. Tollefsen har deltatt i mange politiske sammenhenger med Arne Kokkvoll, senere sjef for Arbeiderbevegelsens arkiv. Det er også interessant at han hadde engasjert seg sterkt i antatt avlytting på Ullensaker sosialkontor.

Forfatteren og journalisten Kjell Fjørtoft, som har arbeidet med materien i flere tiår, selv vært telefonavlyttet og hatt masse ubehageligheter med tjenestene bl.a. etter at han skrev boken «Spionfamilien» (1986) hadde dette å si om Tollefsen-saken, i samme avis²:

«TOLLEFSEN BLE OVERVÅKET. FJØRTOFT KJENNER IGJEN METODENE: – Jeg tror på historien til Bjarne Tollefsen …

(Fjørtoft) tror ikke det finnes noen egen hemmelig ‘fjerde tjeneste’ på siden av de eksisterende tjenester som driver for seg selv. Men at samarbeidet mellom overvåkningspolitiet, etterretningstjenesten, LO og Ap er blitt ‘den fjerde tjenesten’³.

Det har utviklet seg en subkultur som henger der fremdeles. Dette er personer som går rundt og vet mye om andre, og bruker denne informasjonen, eller lar være. Alt som foregår i skjulte kulisser, er en abnorm kultur …»

Vi vurderer det slik at det ikke er usannsynlig at Tollefsen pådro seg en masse ekstra ubehageligheter og trakassering på grunn av sin kjennskap til forhold omkring den kjente møbelhandler Arvid Engen på Jessheim. Engen var i denne sammenheng ingen «hvem som helst». Engen ringte iflg Edderkopp-boka⁴ personlig til politimester Tore Johnsen i Drammen og ba ham søke overvåkningssjefsstillingen etter Jostein Erstad. Johnsen hadde tidligere vært nestkommanderende ved Overvåkningssentralen i 11 år (1974-85)⁵, herunder Frigaards sjef de siste fem år⁶. Engen lovet å øve press gjennom sine politiske kanaler, og ringte deretter til Tor Aspengren for at han skulle hjelpe Johnsen med å få stillingen. En ting er nå hva en eller annen møbelhandler måtte mene og telefonere om, men det interessante er at politimester Tore Johnsen virkelig søkte stillingen⁷! Det var to søkere – Johnsen og den sittende overvåkningssjef Jostein Erstad. Uheldigvis for Johnsen (og Engen) ønsket Erstad en liten forlengelse av sin åremålskontrakt før pensjonen – og det fikk han.

Tollefsen hadde således stukket hånden inn i et vepsebol.

Allerede i 1989 hadde Tollefsen, fortsatt ifølge Akershus Arbeiderblad/Romerikes Blad⁸, hatt møte med politimester Willy Haugli om sin sak i full bredde. Haugli hadde under samtalen vist Tollefsen et bilde av en mann Tollefsen gjenkjente som den som hadde presset ham av veien kort tid tidligere. Likevel måtte Haugli oversende saken til politimester Knut Austad ved Romerike Politikammer fordi den lå under hans jurisdiksjon. Austad henla imidlertid saken «av kapasitetshensyn».

I samme artikkel bringer AA/RB et intervju med Austad:

– Men er det ikke verdt å se nærmere på påstander om alvorlig forfølgning og trakassering?

Jo, slik denne saken fremstilles nå, kan det være grunn til det. Jeg ser ikke bort fra at vi setter i gang etterforskning. …

– Er du overrasket over at de reneste mafiametoder benyttes i det moderne Norge?

– I utgangspunktet er jeg det Med en viss sunn skepsis i bakhodet må disse forholdene undersøkes nærmere. …

– Samarbeider Overvåkningspolitiet med Forsvarets Etterretningstjeneste?

– Det kan jeg heller ikke uttale meg om. Men de to tjenestene har avgrensede oppgaver som går på helt forskjellige områder som ikke har noe med hverandre å gjøre …»

Vi finner politimesterens hurtige henleggelse av kapasitetshensyn den gangen og hans senere uttalelser (han leser tydeligvis hverken Dagbladet eller VG) svært interessante, fordi:

• Justisminister Grete Faremo i Verdens Gang, 27. november 1993 (8 dager før Austads uttalelser foran) fortalte at det hadde foregått «en meget tvilsom sammenblanding av rollene til POT og E- staben». Hun så meget alvorlig på saken og ville ha full granskning av de hemmelige tjenester. Dagbladet konstaterte 29. november at denne tvilsomme sammenblandingen foregikk helt opp til våre dager, og at Justisdepartementets ledelse iflg Dagbladets kilder måtte være fullt innforstått med dette.
• Gjerningsmannen som presset Tollefsen ut av veien allerede var identifisert fra et bilde fremvist av politimester Haugli
• Nettopp politimester Knut Austad var frem til 1980 politiinspektør Iver Frigaards forgjenger i POT, som sjef bl.a. for personkontrollsaker og anti-terror-virksomhet⁹.

Hvor ble det av Austads gjenopptakelse av etterforskningen? Ingen har hørt noe om den.

Vi vet fra vår egen sak at folk tilknyttet de hemmelige tjenester/politiet som utfører KGB-oppdrag slik som disse mot Tollefsen, aldri blir etterforsket. Det gjelder ikke bare på politimesterplan: Det gjelder selv Riksadvokaten, som ikke etterforsket vår lange liste av voldsepisoder, oversendt ham i to ekspedisjoner av 18. juni 1993 og 3. desember 1993, herunder en sak (i den første ekspedisjonen) helt identisk med Tollefsens bilsaker og (i den siste) en sak om angrep ved skarp politihund tilhørende en politimann som allerede var involvert i vår sak.

Er man imidlertid heldig med overvåkningssjefen, kan man få en forklaring i klart språk. Vi avdekket i september 1991 en romavlyttingsleilighet. Dette var romavlytterne klar over. Umiddelbart etter unnslapp Setsaas med nød og neppe et overfallsforsøk fra 10-15 utlendinger mindre enn 300 meter fra nevnte leilighet. Anmeldelsen forsvant på Oslo Politikammer hos politiinspektør Leif A Lier. Vår private etterforsker Arne K. Tangstad tok dette opp med den nyutnevnte overvåkningssjef Jan Grøndahl, som repliserte: «Jasså, begynner Setsaas å bli redd?». Dette saksfeltet var ihvertfall Grøndahl godt orientert om. Det interessante med disse utlendingene var at de kunne spores direkte tilbake til en støtteleilighet i overvåkingsoperasjonen som Lier kjente godt til.

Selv Gros to granskningskommisjoner som behandlet vår sak etterforsket ikke slike metoder, når de kan henføres til tjenestene og politiet.

Det er flere som har opplevd at det er sterke krefter i gang når det gjelder etterforskning av forhold i tilknytning til de hemmelige tjenester i Norge. CC skrev i sin bok «Politisak», i forbindelse med at han var siktet for brudd på sin militære taushetsplikt at¹⁰:

«Min sak bearbeides på to plan med politiet som det nederste.»

CC henviste i boken selv direkte til seksjonssjef Trond Johansen som det øverste. Johansen var ifølge CC¹¹

«… en mann med makt også når det gjelder politiets etterforskning i kriminalsaker.»

Vi kan bare slutte oss til dette. Det synes som om denne makten ikke er blitt noe mindre etter at Trond Johansen er gått av med pensjon. Det er for tiden lettere å få etterforsket mafia-metoder i Italia og USA enn i «ettpartistaten» Norge.

Vi merker oss videre denne lederkommentaren fra Akershus Arbeiderblad/Romerikes Blad¹²

«EN FJERDE TJENESTE? … På samme måte som det nå etter alt å dømme er tale om grupper med tilknytning til Overvåkningspoliti og E-tjeneste – men som de formelle organer ikke har noen kontroll med – skjedde nøyaktig det samme i Ap og LO. Det får ikke hjelpe at det var ledende tillitsmenn som sto for dette. Like fullt var det ulovlig og et moralsk svik mot organisasjonene.

Hensikten helliger slett ikke midlene.

Problemet nå er hvordan myndighetene skal få kontroll med disse som driver ‘på siden’ av overvåknings- og etterretningssystemene etter at politikerne ønsker å vaske opp.»

Lederskribenten konkluderer slik:

«Til tider – som i Tollefsens tilfelle – kan det virke som man i disse gruppene har med til dels farlige og uberegnelige folk å gjøre. For noen kan det skyldes idealisme på misforstått grunnlag. Det farlige er at de av outsiderne som regner seg som ‘samfunnets støtter’, legger spiren til en ren mafiavirksomhet.»

Det var kanskje ikke så rart at Austad henla Tollefsen-saken, for alt tyder på at det nettopp var «den fjerde tjeneste» som han selv og hans etterfølger Iver Frigaard var sentrale elementer i, som anmeldelsen var rettet mot! Og det er kanskje heller ikke så rart at Iver Frigaard nettopp søkte seg til dette politikammeret, der det skal holdes et tett lokk på Tollefsen-saken, som Austads etterfølger¹³ da han måtte gå av med pensjon i 1994?

Men Statsministerens kontor har nok tenkt at Frigaard nå var for eksponert og belastet ifb med Mossad/asylsøkersaken. Det var ikke nødvendig å gi ham denne stillingen. Man valgte en annen form for sikring av lokket på Tollefsen-saken og andre lignende saker. Den skal vi avsløre i kapittel 25.8.

Men Tollefsen-saken – som handler om trakassering av en fagforeningsmann av de hemmelige tjenester så sent som på 80- og 90-tallet – er for viktig til å forbli under lokket. Vi går derfor ut fra at fagforeningene selv tar seg av denne saken.

Vi gleder oss også til å se hvordan «tjenestedødarne» Jacobsen, Sjue, Stanghelle og Versto kan nyttiggjøre seg denne informasjonen. Her kan det ligge minst én SKUP-pris i horisonten!

Vi fortsetter med et nytt sitat fra lederforfatteren i Akershus Arbeiderblad/Romerikes Blad¹:

«Det er all grunn til å feste tillit til Bjarne Tollefsens skrekkhistorier om trakassering og forfølgning. Mange som opplevde lignende episoder på øvre Romerike på 80-tallet, er fortsatt livende redde for å stå fram.»

Det er da ikke så rart at politimester Knut Austad, tidligere POT, er rask med å henlegge Tollefsen-saken. Det er heller ikke så rart at vi finner Iver Frigaard på søkerlisten etter Austad. Begynner man med å oppklare ting, kan det fort bli det reneste ras som kan ta både den ene og den andre med seg!

Hvordan kan det ha seg at det er i de mest solide Ap-distriktene (Romerike og Hedmark, jfr. Issa-saken) at vi også finner slik frykt for lokal mafia?

Den 14. desember 1978 ble konkurs åpnet i Tandberg Radiofabrik A/S. 30. august samme år hadde selskapets gründer og daglige leder gjennom 38 år (og deretter 7 år i styret), Vebjørn Tandberg, tatt sitt eget liv, etter at han var nektet adgang til bedriften, som var det eneste han hadde å leve for. En helt spesiell del av norsk industrihistorie endte på den mest tragisk mulige måte. Tandberg var på alle måter en mønsterbedrift og en foregangsbedrift. Han trakk de ansatte inn på alle måter og skapte et bedriftsdemokrati ingen har sett maken til før eller senere. Bedriften var økonomisk solid nok, et indre samhold velegnet til å møte de fleste kriser (men ikke den som kom) og var i fremste rekke teknologimessig; på enkelte områder helt i verdensklassen. Den ble systematisk men sikkert kjørt i senk ved hjelp av statsmakt.

Tandberg hadde en konkurrent som het Radionette A/S¹ . Denne var grunnlagt og bygget opp av Jan Wessel, en sentral person fra Hjemmefronten som utvilsomt fortjente all mulig ære for det. Styreformannen i Radionette A/S var h. r. adv. Jens Christian Hauge, Wessels meget gode venn fra krigens dager.

I 1971 tok Radionette – som var på vei utforbakke – kontakt med Tandberg om samarbeide mellom de to bedriftene. (Dette var tilfeldig nok like etter sammenbruddet av Borten-regjeringen.) Vebjørn Tandberg var ikke interessert. Han så det som en fordel at det var to konkurrende bedrifter. Typisk for hans romslighet var imidlertid at han tilbød seg å yte konkurrenten faglig assistanse ved f.eks. å stille med representanter i styret.

Tandberg hadde sitt eget utvidelsesprosjekt på Skullerud. For å realisere dette trengte han å legge ut et såkalt partialobligasjonslån på 20 mill. Dette er en ren markedsfinansiering, men i samsvar med den tidens strenge statsregulerte kredittpolitikk var slike lån underlagt konsesjon fra Finansdepartementet. 12. mai 1971 møtte Tandberg hos industriminister Finn Lied (A) for å diskutere saken. Man er kjent med at mulig fusjon med Radionette ble tatt opp på dette møtet, og at Tandberg på nytt avviste dette. Korrespondanse mellom Hauge, Lied og Finansdepartementet tyder på aktivitet i denne perioden for å få til fusjon. Vebjørn Tandberg skrev selv i et notat i 1978 at²:

«Jens Chr Hauge i 1971 fikk industriministeren til å overtale meg til å overta Radionette.»

Den 8. juni ga Industridepartementet positiv uttalelse til partialobligasjonslånet. 12. juli ga Finansdepartementet tilsagn. 5. januar 1992 startet formelle fusjonsforhandlinger mellom Radionette og Tandberg, avsluttet og gjennomført 19. mai 1972.

Det er aldri blitt direkte bevist, at det forelå en kobling mellom lånetilsagnet og fusjonen. Men Industridepartementet under Finn Lied³

«så positivt på et utvidet samarbeid og sammenslutning mellom de to selskapene som et ledd i styrkingen av norsk elektronikkindustri».

Dette må sees i sammenheng med den industripolitikk som fortsatt var rådende i Arbeiderpartiet. I en noe senere stortingsmelding⁴ ble det uttalt mange forblommede ord om «videreutvikling av en nasjonal elektronikkindustri» og «Tandberg som en nøkkelbedrift innen norsk elektronikkindustri».

Det er verd å merke seg at Finn Lied to år tidligere hadde regnet sammenslutning av de to konkurrerende bedriftene som «et ledd i styrkingen» av denne industrigrenen, som man altså øremerker som «nasjonal» og satsningsområde.

Ap’s tankegang er helt klar: Øremerking av en industrigren som nasjonalt satsningsområde betyr at staten skal lede an med føringer, velvilje og støtte. Det betyr at man ikke kan tillate splittende konkurranse. Kreftene må samles. Dermed passet Finn Lieds politiske motivasjon helt sammen med Jan Wessels og Jens Chr Hauges partsinteresse i å redde Radionette fra å gå dukken ved å få det fusjonert med den vellykkede bedriften Tandberg.

Forfatterne Ask/Westlie kaster mer lys over den industristrategiske tenkning i sin bok «Maktens ansikt»⁵:

«(Hauge) så for seg en ny elektronikkstruktur basert på tre hjørnestensbedrifter: Kongsberg Våpenfabrik, Elektrisk Bureau (EB) og Tandberg. Dette mente Hauge også ville bli en gunstig løsning for Tandberg. Han ville få til en aktiv, offentlig omstilling for å øke konsentrasjonen i norsk elektronikkindustri.»

Som følge av fusjonen kom Jens Chr Hauge inn Tandbergs styre.

Såsnart fusjonen var et faktum, ble det klart at Radionette-delen (nå kalt TR-5 Sandvika) var en forferdelig belastning. Hele bedriften ble trukket ned og trengte etterhvert ikke-kommersiell likviditetsstyrking. Industrifondet var statens instrument for slikt. Industrifondet hadde den gangen en svært realistisk administrativ ledelse, men denne var under løpende overstyring av departementet. Såsnart Fondet var bragt inn, ble det krevet formell statlig representasjon i styret. Styret hadde allerede Jens Chr Hauge, og ba om at han fikk spille rollen. Dette ble godtatt, slik at Hauge fra april 1976 også formelt var Regjeringens representant i tillegg til Jan Wessel. Regjeringen var imidlertid ikke fornøyd, og i mars 1977 måtte Vebjørn Tandberg tre av som styreformann til fordel for nok en formell statsrepresentant, den nettopp avgåtte industriminister Finn Lied! Utenom de ansattes representanter var kun Vebjørn Tandberg og en person til medlem av styret. Fra dette tidspunkt ble Tandberg de facto styrt av Arbeiderpartiet direkte.

Det som følger er en lang og sørgelig historie som daglig dreide seg om TR 5 Sandvika – tidligere Radionette. Flere uavhengige konsulentrapporter – bl.a. fra Habberstad A/S – gjorde det krystallklart at TR 5 måtte nedlegges om Tandberg skulle overleve. Styret kastet dem nærmest rett i søplekassen og kjørte sin linje – TR 5 skal bevares. For å få hele styret med på dette bløffet Industrifondets «kontaktmann» Jens Chr Hauge: Nedleggelse av TR 5 «ville bringe Tandberg i motsetningsforhold til Industrifondet⁶». I virkeligheten var dette helt ukjent for Industrifondet, der administrasjonen i realiteten var enig med konsulentene og siden henviste til disse.

Vebjørn Tandberg ble fortrengt som administrerende direktør, men etterfølgerne sluttet i tur og orden så snart de oppdaget styrets vanvittige kurs. Våren 1978 trengte man desperat mer penger, og Tandberg ble fullsosialisert ved en refinansiering som innebar at staten overtok alle aksjer. Under stortingsbehandlingen ble Stortinget ført bak lyset ved at hele den avgjørende problemstillingen rundt Radionette ble underslått.

Mot bedriftsøkonomisk fornuft, mot de uavhengige konsulenters råd, over flere direktørers oppsigelse, ved å føre Stortinget bak lyset og ved å bløffe Tandberg selv og de ansatte tviholdt Regjeringen, Hauge og Lied på TR 5 (ex-Radionette), helt til hele konsernet var ødelagt i desember 1978.

Saken førte til politisk storm. Høyre, KrF og Sp forlangte uavhengig granskning, men fikk dette nedstemt. De igangsatte da sin egen granskning – temmelig uvanlig i Stortinget – og kjørte hele resultatet inn i stortingsinnstillingen. Venstre ga halvhjertet støtte og SV var heller ikke nådig. På grunn av ulike premisser for kritikken ble statsråd Olav Haukvik og Regjeringen sittende. Hauge og Lied trengte etterpå 23 sider i brev til Stortinget og en hel side i Aftenposten for å rase ut mot det de kalte «vinkelskriveri», men de kom ikke unna sakens realiteter.

Ett viktig spørsmål hang igjen, og er blitt hengende igjen til den dag i dag: Hvorfor var det så viktig å beskytte gamle Radionette så langt at det ble Tandberg-selskapets endeligt?

Man kunne tilsynelatende forklare fusjonen: Den reddet driften i Radionette og passet med Ap-politikken om en «nasjonal elektronikkindustri». Eller gjorde den det? Burde ikke den ellers så innsiktsfulle Finn Lied forstått at det ikke blir noe godt resultat av å helle inn et råttent egg i en ellers frisk omelett? Og at Hauge ville hjelpe sin gamle venn var jo søtt, men var det virkelig så viktig?

Men ingen kunne forklare hvorfor TR 5 (ex-Radionette) på død og liv måtte holdes i live helt til det siste, lenge etter at alle måtte forstå at det eneste bidrag denne biten kunne gi til Aps storslagne industrivisjoner var selv å oppgi ånden. Det fikk da være måte på å beskytte et livsverk. Det virket nesten som en slags vendetta: Skal jeg gå, skal jeg ta deg med meg! Men Vebjørn Tandberg hadde aldri noe usnakket med Jan Wessel, like lite som med noen andre.

Vi kan nå svaret.

Radionette leverte fra 50-tallet og i mange år fremover sambandsutstyr til Jens Chr Hauges hjertebarn «Stay Behind» som ble bygget opp av E-tjenesten⁷.

Vi antar at det av ulike grunner ikke var noen alternativer til Radionette i 1971 og gjennom første del av 70- tallet. Det kan ha vært pga generelle krav til sikkerhet og hemmelighet, spesielle spesifikasjoner som krevet helt spesielt sikkerhetsklarerte arbeidsledere eller økonomiske grunner, som f.eks. kryss-subsidiering med andre langsiktige statskontrakter – eller det kan ha vært rett og slett av frykt for at noen ville «snakke» hvis ikke staten sørget for en redning.

Willy Haugli ble utnevnt til politimester i Oslo i 1985 av justisminister Mona Røkke under Willoch-regjeringen. I sin bok «Tøffe år»¹ refererer han til daværende ekspedisjonssjef Herman Berger i Justisdepartementet om bakgrunnen for valget av Haugli: Han skulle rydde opp i det som var blitt en stat i staten – beredskapstroppen ved Oslo politikammer og den nære forbindelsen til sjef for terroravdelingen ved Politiets overvåkingstjeneste, Iver Frigaard. Mona Røkke sluttet imidlertid kort tid senere, og Haugli følte at han siden aldri fikk skikkelig politisk ryggdekning for oppgaven.

Det fremgår klart av boken hvorfor det var maktpåliggende å rydde opp omkring Iver Frigaard og hans forhold til Beredskapstroppen – ledet av Torleif Vika. Under Willoch-regjeringen var Frigaard flere ganger blitt innkalt til Herman Berger og forklart at POT ikke skulle blandet seg inn i innsatsoppgavene til beredskapstroppen, som var underlagt Oslos politimester. Men det hjalp ikke.

I april 1985 fikk POT et tips om tre mulige terrorister på vei til Fornebo. POT varslet Vika direkte, og beredskapstroppen rykket ut til Fornebo, der politimester Arnfinn Øverkil i Asker og Bærum reagerte skarpt. Vika ble bedt om å holde sine folk i ro inntil han fikk korrekt ordre. Likevel sendte Vika to av sine folk ut i avgangshallen i strid med Øverkils ordre. Øverkil sendte senere en krass henvendelse til Haugli, som ikke hadde vært inne i bildet i det hele tatt.

I januar 1986 inntraff noe lignende: POT mottok en uklar melding om mulige terroraksjoner mot jødiske mål i Skandinavia. Denne gangen fikk Haugli meldingen, og aksepterte å sette inn beredskapstroppen, men understreket: «Ingen hjelmer og maskingevær.» På TV samme kveld så han beredskapstroppen ved den jødiske synagogen i full mundur med hjelmer og maskinpistoler.

I februar 1986 ble Vika frabeordnet som sjef for beredskapstroppen av Haugli. Dette medførte etter Hauglis mening en serie med hevnaksjoner mot ham og aktiv innsats fra bl.a. Jon Kvikne (leder for Oslo politiforening), møbelhandler Arvid Engen, beredskapstroppens tidligere tillitsmann Ole Didrik Nyhus, den gang i Økokrim, politiinspektør Iver Frigaard og andre for å få ham kastet som politimester.

Det begynte med en voldsom mediekampanje etter frabeordringen av Vika¹:

«Det var en mesterlig kampanje. Jeg hadde bare gjort min embetsplikt og forsto ikke den gangen at Kvikne hadde kontakt med den største manipulatoren og mediepåvirkeren i norsk etterkrigshistorie, nemlig møbelhandleren Arvid Engen fra Jessheim, også kalt ‘Edderkoppen’…

Noe måtte være galt, all den tid både media og mange politikere gikk aldeles løpsk. …

På vegne av justiskomiteens formann, Helen Bøsterud, stilte Jørgen Kosmo et sterkt kritisk spørsmål om hva statsråden ville gjøre med den påstått manglende personalpolitikk ved Oslo politikammer. I ettertid er det klart at Norsk Politiforbund hadde arbeidet hardt for å få spørsmålet stilt nettopp i stortinget. Også krefter i LO som var under Edderkoppens innflytelse, forsøkte å vippe meg av pinnen. Men heller ikke det visste jeg noe om på senvinteren i mitt første år som politimester i Tigerstaden.»

Haugli legger frem overbevisende dokumentasjon på at dette var starten på en velregissert og koordinert sabotasjeaksjon²:

• I februar 1986 mottok statsråd Wenche Frogn Sellæg trussel om at «hvis hun ikke gjeninnsatte Vika som leder, ville en absolutt drepende artikkel om saken komme på trykk i en av landets største og mest innflytelsesrike aviser»
• Politiforeningen foret mediene med påstander om angivelig ulevelige tilstander ved Oslo politikammer
• Dagbladet oppfant begrepet «Jern-Willy», og det ble sirkulert desinformasjon om at mannskapene ikke våget å gå på vakt uten å ta valium av frykt for politimesteren. Apoteket på Majorstua skulle være utsolgt for valium. Haugli fikk nytt klengenavn: Willy Valium.
• 8. august (da hadde Ap overtatt regjeringsmakten og det var en måned igjen til den britiske statsministerens Margareth Thatchers Oslo-besøk) skrev redaktør Per Norvik i VG en «drepende» artikkel, der han bl.a. hevdet at Norge var i ferd med å miste det vern Beredskapstroppen representerer, at Haugli hadde revet ned resultatet av 10 års møysommelig oppbyggingsarbeid – og at han ventet at samtlige medlemmer av Beredskapstroppen ville innlevere sine effekter og be om å bli overført annen tjeneste. Hvordan visste han det?
• Ti dager senere viste det seg at Norvik var sannspådd: Alle tjenestemennene ved Beredskapstroppen sendte likelydende ønske om annen tjeneste
• Like før Thatchers besøk lot en anonym representant for troppen seg intervjue med forvridd stemme av Østlandssendingen: Siden troppen hadde mistet sin sjef kunne man ikke garantere Thatchers sikkerhet i Norge!
• Dagen før festmiddagen på Akershus for Thatcher fikk Haugli besøk av «en pålitelig kilde som sto Blitz-miljøet nær». Han fortalte at det var planlagt en demonstrasjon som tok sikte på å ødelegge arrangementet på Akershus. Hvem var det? Var det en provokatør som hadde til hensikt å sikre at Haugli ikke etterpå skulle kunne unnskylde seg med at angrepet kom overraskende?
• Klokken 1830 11. september meldte politispanere på Fridtjof Nansens plass, der en demonstrasjon mot besøket fant sted, at en gruppe demonstranter hadde begitt seg på vei til Akershus festning. Samtidig brøt hele politisambandet sammen. Politiledelsen på Akershus mottok aldri meldingen! Først klokken 1855 kom beskjeden frem, men da var det for sent: Demonstrantene var allerede inne på festningsområdet.
• Beredskapstroppen hadde ikke tatt med seg megafoner
• Situasjonen utviklet seg meget kritisk, til et enormt basketak. Selv om hunder ble satt inn, klarte man ikke å få situasjonen under kontroll. Heldigvis klarte en tjenestemann i UD å lukke og bolte porten til Indre Slottsgård.
• To polititjenestemenn svevet en stund i livsfare. Da kalleropet «Kollega i fare» gikk ut over det «scramblede sambandet»³, kom det ordinære sambandet plutselig tilbake igjen. Noen hadde fått kalde føtter! Deretter ble det raskt ryddet opp.
• Det viste seg at begge kanalene hadde falt ut – de var «jammet». Haugli konstaterer at dette kan gjøres ved hjelp av bærbare radiosett som enhver har tilgang til i politiet – ved å trykke inn senderknappen. Men det må to sett til for å jamme to kanaler. Jammes begge, kan ingen snakke sammen.
• Haugli visste på forhånd at det var broen over Kongens gate som ville være vanskeligst å forsere for demonstrantene. Han hadde derfor gitt beskjed om at denne skulle sikres. Men «noen» hadde oppfattet dette slik at politiet skulle stå under broen kun for å varsle, angivelig fordi man trodde militære mannskaper sikret selve broen. Det var ikke tilfelle, og demonstrantene løp lett over.

Den som husker, husker nok også hvor kjapt bl.a. NRK-TV var med å dekke denne «politi-tabben». Haugli konkluderer⁴:

«Jeg tror ikke at radiokanalene falt ut av seg selv. Så mye kan ikke gå galt på en og samme tid med så mange trenete politifolk i aksjon – uten at det står en regissør bak. Og at radiosambandet ble lammet, var genialt i all sin kynisme.»

Haugli antyder at ekspedisjonssjef Herman Berger godt forsto hva som hadde skjedd og gjorde sitt for å hindre at annet enn det opplagte formelle ansvar ble lagt på Haugli. Og: «UD hadde sine klare oppfatninger om situasjonen og la på ingen måte sten til byrden for meg.»

Vi noterer at Haugli opplagt har vært utsatt for en meget velregissert sabotasjeaksjon. Den omfatter både strategisk plasserte trusler, manipulering av media, desinformasjon og ryktespredning, direkte operasjonelle tiltak i felten og mulig bruk av provokatører. Dette er mer enn en møbelhandler og en fagforeningsformann kan ta seg av! Vi har nok igjen å gjøre med «den fjerde tjeneste», som ikke satte pris på å miste kontrollen over sitt private politi! Sporene er klare nok, fra Vika, Kvikne og Engen til Frigaard og derfra til Trond Johansen og Youngstorget.

For å hevne seg og skape en situasjon som kunne medføre avsettelse av politimesteren, satte man altså i gang en sabotasjeaksjon som bragte politimenns liv i fare, og som lett kunne bragt Storbritannias statsminister i fare. Pånytt viser det seg at det er noen som setter Aps sikkerhet foran Rikets sikkerhet!

Haugli tror forøvrig at troppens mannskaper ble «brukt i et spill som de ikke forsto rekkevidden av», og legger til⁵:

«Det mener jeg til en viss grad også gjelder Vika. Hans nære kontakt med Iver Frigaard i Overvåkingspolitiet var neppe av det gode. Den samme Frigaard hadde forøvrig i en signert avisartikkel i februar, da uroen rundt Beredskapstroppen toppet seg, gått ut med kraftig kritikk av meg og min handlemåte – ikke bare overfor Vika, men også rent politifaglig.

Overvåkingssjef Jostein Erstad visste ikke om artikkelen før han så den på trykk. Han tok umiddelbart kontakt med meg, slik at jeg ikke skulle tro han sto bak et så illojalt utspill. Erstad var dypt ulykkelig og fortvilet over at en av hans nærmeste medarbeidere kunne gjøre noe sånt.

Artikkelen avslørte den nære kontakten mellom Frigaard og Vika. Jeg tok saken opp med Frigaard, som bekreftet vennskapet …

At en inspektør i Overvåkingspolitiet, uten at hans sjef er orientert, kan gå ut med offentlig kritikk av Oslos politimester og hvordan sikkerheten rundt terrorutsatte mål blir ivaretatt, kan trolig bare skje i Norge. Det er verdt å merke seg at utspillet heller ikke fikk konsekvenser for Frigaard. …»

Haugli noterer seg også at alle problemer med Beredskapstroppen forsvant så snart en permanent, ny leder for troppen var kommet på plass.

Hauglis meget oppsiktsvekkende beretning føyer seg pent inn i det bildet av «den fjerde tjeneste» med bl. a. politiinspektør Iver Frigaard i en sentral rolle som vi hadde dannet oss lenge før Haugli publiserte sin bok. Haugli skriver¹:

«… Beredskapstroppen gikk sine egne veier, sammen med Overvåkingspolitiet hvis man anså det nødvendig. Bak denne egenrådighet sto Iver Frigaard, kongelig utnevnt politiinspektør ved Politiets overvåkingstjeneste og ansvarlig for den avdeling som skulle forebygge og bekjempe terror og sabotasje.

Poenget var at Frigaard ikke skulle ha operative oppgaver, en begrensning han likte dårlig. Da han begynte å stille opp i felten under VIP-besøk sammen med livvakt-laget og mannskaper fra Beredskapstroppen, tvang en opprydding seg frem. Det ble holdt gjentatte møter, hvor Frigaard ble instruert om hvordan han skulle forholde seg.

Jeg kan ikke si at det nyttet særlig over tid, til tross for ‘refselser’ fra Justisdepartementet og kritikk både fra overvåkingspolitiet og meg. Iver Frigaard tillot seg å opptre som ‘libero’, som det heter på fotballspråket. Han gjorde som han ville, vel vitende om at han var utnevnt i en spesiell stilling, ingen kunne kommandere ham vekk, hvis han ikke selv ville.»

Dette var ikke nytt for oss. Gjennom samtaler med overvåkingssjef Svein Urdal og «Mossad/asylsøker-saken» visste vi fra før at Frigaard drev sin egen «butikk» bl.a. ved at han ikke rapporterte gjennom sine formelle sjefer Erstad og Urdal, men på helt andre kanaler; de Ap-forbeholdte kanaler vi har beskrevet som «den fjerde tjeneste». Frigaard rapporterte til Trond Johansen og – under Ap-styret – til Justisdepartementets innvidde. Av Urdal- samtalen fremgikk også at Frigaard i Ap-styrte tider hadde høyere beskyttelse, dvs. i Justisdepartementet, helt til topps. I andre tider stammet nok støtten fra departementsrådsnivået, hos Leif Eldring, som i skiftende grad klarer å holde sin ikke-sosialistiske statsråd på lag eller uinformert, eller ikke klarer det. Ansettelsen av Haugli var et eksempel på at Eldring ikke klarte det. Den sviktende backing Haugli fikk siden tyder på at Eldring etterhvert klarte å isolere den politiske fra hva som foregikk.

En som ikke var blant de innvidde, Frigaards beskyttere, var åpenbart ekspedisjonssjef Herman Berger i Justisdepartementet. Vi siterer fra Aftenpostens oppfølging etter utgivelsen av Haugiis bok²:

«Tidligere ekspedisjonssjef Herman Berger i Justisdepartementet benekter idag ikke at opplysninger om at Frigaard fem-seks ganger var inne ‘på teppet i departementet.

– Frigaard fulgte ikke anvisningene han fikk. De enkelte enheter kan ikke drive et spill seg imellom. Overvåkingspolitiet kan ikke beordre innsats, sier Berger, som ellers ikke vil kommentere en sentral overvåkingskildes beskrivelse av Frigaard som en uregjerlig drivende mine.»

Vi vet allerede av hva Urdal har fortalt offentlig og til oss at dette ikke hjalp det minste på Frigaards uregjerlige rolle innenfor POT inntil han måtte forflyttes til Interpol pga Mossad/asylsøker-saken. Vi minner om at også Urdal trakk Frigaard inn til departementet for å kreve at departementet valgte mellom ham og Frigaard. Da fikk han beskjed om at Frigaard ihvertfall skulle bli. Dette viser at Frigaard hadde beskyttelse av «høyere makter» – høyere enn f.eks. Berger – etter Willoch-regjeringens fall i 1986 – selv under Syse-regjeringen.

Vi visste også at politimester Willy Haugli selv ble holdt utenfor de reelle kommandolinjer/vår egen sak, ved at politiinspektør Leif A. Lier rapporterte direkte til Lasse Qvigstad i Eidsivating, trolig i alle saker som hadde med overvåking/etterretning å gjøre. Vi visste bl.a. at Lier bevisst holdt tilbake to brev fra Petter Holst til politimester Haugli vedr. klager på manglende etterforskning av innbrudd etc. hos ham, og at Lier usannferdig opplyste internt til andre enn Haugli at tilbakeholdelsen av det første var i forståelse med Holst (mens han helt underslo det andre, som ville ha avslørt at det ikke var sant at det forelå noen forståelse).

Vi hadde dermed tidligere etablert tre uoffisielle kommandolinjer som utvilsomt en del av «den fjerde tjenestes» kommandoapparat: Trond Johansen direkte til Youngstorget (utenom E-sjef/forsvarssjef), Frigaard til Trond Johansen og/eller Justisdepartementet (utenom Erstad/Urdal) og Lier til Qvigstad (utenom Haugli). Hauglis bok beretter om en fjerde: Frigaard til Vika og beredskapstroppen (utenom Haugli). Vika-forbindelsen er meget betydningsfull, og viser at «den fjerde tjeneste» ihvertfall var i ferd med å skaffe seg kontroll med beredskapstroppen på direkte, internt Ap-nett. Det var ikke rart at Willoch og Røkke ville rydde opp i dette! Vi vet ikke hvor mye de forsto eller tenkte seg, men i det mønsteret vi nå ser var vi på god vei til å få en direkte partikontrollert polititropp gående løs i Norge! (Og da er det heller ikke noe rart at de som ble snytt for et slikt våpen ble forbannet!)

Men Haugli forsto at noe var helt galt³:

«I denne sammenheng sier det seg selv at Overvåkingspolitiet, som er – og må være – omgitt av den dypeste hemmelighet, ikke bør ha kommandoen over en innsatsstyrke som Beredskapstroppen. Denne må til enhver tid være under åpen og full demokratisk kontroll.

Etter de åpenhjertige samtalene før tiltredelsen satt jeg igjen med et sterkt inntrykk av at politiavdelingen i Justisdepartementet fryktet at man var i ferd med å miste styringen over et av de viktigste elementene i politiet, nemlig Beredskapstroppen.

Det var tydelig at Berger og Singsaas⁴ mente at troppen var i ferd med å utvikle seg til en stat i staten»

Nei – ikke en stat i staten, men verre: En del av Aps «fjerde tjeneste». Det man var i ferd med, var å etablere en kommandolinje til Vika-troppen på rene Ap-kanaler, slik man gjorde på så mange andre områder.

Det få hadde mer enn fragmentarisk kunnskap om⁵ før utgivelsen av Ronald Byes siste bok⁶ er at en annen hemmelig tjeneste, E-tjenesten, i alle år har ledet en annen hemmelig hær, nemlig Stay Behind; beredskapsgrupper som skal motarbeide fienden under en eventuell ny okkupasjon. Inkorporeringen av Stay Behind i E-tjenesten er formodentlig lovlig, men har skjedd i så dyp hemmelighet at Hauglis problemstilling aldri har vært fremme i denne sammenheng, men det er klart at den er akkurat like gyldig. Og «the proof of the pudding is in the eating»: Under dette tynne dekke av legalitet har det utviklet seg et enormt misbruk av Stay Behind, dels ved at Stay Behind inngår i en kommandolinje på rene Ap-kanaler, og dels ved at deler av nettet, slik som Kjettingfabrikken (se kap. 25.26) brukes til ulovlige operasjoner mot norske borgere i fredstid, direkte styrt av Ap eller et eget maktsenter i Ap. Ap-nettverket var derfor grådig da det ville skaffe seg kontrollen over enda en operativ enhet, nemlig Beredskapstroppen. Det var like før Ap hadde både sin private hær (Stay Behind), sin private vigilantebevegelse (Kjettingfabrikken) og sin private polititropp.

Faktisk er det kommet frem en slags femte kommandolinje gjennom Hauglis bok, kombinert med hva vi ellers vet: Så lenge Herman Berger satt som ekspedisjonssjef, trodde han åpenbart at han var Iver Frigaards overordnede, og at han var i en posisjon til å refse og instruere Frigaard. Nå vet vi at det var en illusjon. Fra 1986 hadde Frigaard beskyttelse av høyere makter, dvs. at hans virkelige sjefer satt høyere enn ekspedisjonssjefen; på politisk plan (men uten at dette ble eksponert gjennom forvaltningsvedtak). På papiret opprettholdt man hele tiden de formelle linjer, men det var de uformelle som bestemte.

Det fremgår forøvrig av samtalene mellom Engen og Kvikne, gjengitt i «Edderkoppen⁷ at Herman Berger var på møbelhandler Engens liste over personer som måtte fjernes fra sine stillinger!

Siden er behovet for disse omgåelsene eliminert. Erstad, Urdal, Haugli og Berger er ute av dansen, og erstattet med lojale medspillere, slik at de formelle og uformelle linjer igjen kunne falle sammen. Det er jo det ideelle for systemet. Det betyr imidlertid ikke at dette nettverket blir legalt, men at de kommandoer og den konspirasjon som ikke kan skje i legale, forvaltningsmessige former likevel lett kan finne sted i ly av de formelle linjer. Kameleonen har skiftet farge, og går nå i ett med bakgrunnen.

Haugli trekker ikke noen av disse konklusjonene i sin bok. Tilsynelatende er han utsatt for et Kafkask kobbel av aggressive enkeltpersoner.

Haugli forteller videre om hvordan Lasse Qvigstad ble ansatt som visepolitimester fremfor Hauglis egen kandidat, Arne Huuse¹. Huuse var eldste fagsjef og allerede Hauglis stedfortreder. Men i mars 1985 leverte Reiulf Steen en oppsiktsvekkende kraftsalve i Stortinget:

«Dessuten er det ikke av veien med et bestemt råd til elefanten Arne Huuse om at han bør holde seg langt unna porselensbutikker.»

Steens utspill (hvem hadde «ledet ham inn i øvelsen»?) hadde bakgrunn i Huuses befatning med Ikkevold-saken og Listesaken i hans tid i POT. Nå kom det som et forvarsel om at Ap ønsket sin mann inn som visepolitimester. Og så snart stillingen var foreslått på statsbudsjettet, dukket Lasse Qvigstad opp hos Haugli, som ga klar beskjed om at han ville anbefale Huuse. På det samme statsbudsjettet var det også opprettet en ny stilling som assisterende riksadvokat. Qvigstad søkte og fikk denne stillingen. Haugli trodde da han ikke var aktuell som visepolitimester.

Det fremgår at justisminister Helen Bøsterud en tid var på jakt etter en ny kandidat. I mangel av noen slik ble det tydeligvis besluttet en rask rokering: Plutselig søkte Qvigstad likevel. Riksadvokat Georg Fr Rieber-Mohn hadde ingen problemer med det, og ansatte Tor-Aksel Busch i Qvigstads jobb som assisterende riksadvokat. Qvigstad ble ansatt av den politiske ledelse. Men han fungerte bare ca et år, før han ble tatt opp på Forsvarets Høyskole i 1989. Deretter ble han konstituert førstestatsadvokat ved Eidsivating og blokkerte visepolitimesterstillingen. Likevel fungerte Huuse i denne til 1990.

Og Qvigstad fikk fast stilling i Eidsivating som førstestatsadvokat. Etter det vet vi at Lier rapporterte til ham – utenom Haugli – i overvåkingssaker. Skal vi tippe at han gjorde det før også, dvs. til Qvigstad det året han var visepolitisjef og fungerte i stillingen, og at dette var poenget med å overtale ham til å klatre et stykke ned på rangstigen noen år – «for den gode saks skyld»?

Huuse ser ikke ut til å ha vært på møbelhandler Engens «ti på topp» heller. I en samtale med Kvikne der denne forteller at Huuse skal «ha kikka til Akershus, til Romerike» etter sin neste jobb, utbryter Engen: «Å faen!» Romerike er Engens hjemmeterritorium!

Haugli legger ikke skjul på at han har enorm tillit til politiinspektør Leif A. Lier. Det kan vi dessverre idag konstatere at han ikke hadde grunn til. Men Lier har hele tiden hatt enormt god kamuflasje bl.a. som aktiv Høyre- mann og ved å stille opp som motkandidat til Kvikne i politiforeningen. Haugli satte også Lier på som midlertidig sjef for Beredskapstroppen etter Vika, inntil den nye permanente sjefen Jørgen Flood kunne overta. Det er interessant å merke seg at Engen fisker kraftig etter hvordan Kvikne oppfatter Lier (telefonsamtale fra Engen- båndene gjengitt i «Edderkoppen»):

«Engen: Men si meg en ting, helt sånn … et konkret spørsmål som er veldig vanskelig for deg å svare på, men som jeg gjerne vil ha et svar på, hvis ikke det … men er Leif A Lier med på dette, kan Lier være med på det der, eller er han … så de har et lite sideblikk til Lier, altså …

Kvikne: Ja, altså, du vet, Leif Lier og jeg, vi har jo vært omgangsvenner i mange år, vi har vært naboer sågar, og alt dette herre her. … Leif stilte jo opp som motkandidat mot meg i år og alt dette, og Leif er litt av den typen, for å si det rett ut, at han går litt over lik for personlig vinning.

Engen: Ja …

Kvikne: Han har veldige ambisjoner, Leif, så jeg har aldri følt meg helt sikker på ham på det området, det har jeg ikke …»

Det er åpenbart at Kvikne var i tvil om hvilken side Lier var på. Engen var meget interessert i hva Kvikne trodde. Var det fordi Engen visste og ville sjekke Liers «cover» – eller fordi også han var usikker?

Haugli skriver at han en vinterdag i 1987 møtte en kjent journalist i Akersgaten. Journalisten fortalte at det eksisterte et komplott mellom politikere, journalister og andre for «ta ham» og få ham avsatt som politimester. Naturlig nok fant Haugli opplysningene «for fantasifulle til at (han) tok dem helt alvorlig – noe så utrolig kunne umulig skje i Norge»¹.

Men senere samme sommer fikk Haugli besøk av den tidligere nestkommanderende for narkotikaseksjonen ved Oslo politikammer, Knut Holen, da selvstendig næringsdrivende. Det var Holen som nå fortalte Haugli om møbelhandler Arvid Engen, «som gjennom en årrekke hadde gjort det politiske intrigespill til en diabolsk kunst – en livsfarlig kannestøper som dirigerte deler av norsk presse, tillitsmenn i LO og sentrale politikere i Ap». Det var ifølge Holen Engen som administrerte spillet mot Haugli, for å få Haugli fjernet. Engen hadde «forført» Beredskapstroppen. Holen fortalte om møter mellom Engen, Vika og andre politifolk som etterpå førte til presseoppslag mot ledelsen i Oslo politikammer. Særlig skulle Per Norvik i VG være flittig benyttet til slike formål.

Haugli husket da at også Arne Huuse hadde vært utsatt for VG. Det hadde der dukket opp en artikkel om at Huuse skulle ha benyttet sin tjenestebil ulovlig, bl.a. at Huuses familie brukte bilen i strid med reglementet. Alt usant, ifølge Haugli. Huuse hørte også rykter om at dette skulle være en ouvertyre til noe enda verre. Han tok derfor kontakt med VG’s sjefredaktør Tim Greve, som lovet å stanse saken. Greve hadde opplyst at saken om privat bilbruk var kommet gjennom avisens politiske avdeling, og det hadde Greve funnet merkverdig.

Det viser seg så at forfatterne av boken «Edderkoppen»² – som hadde klart å få tak i store stabler av Engens lysbånd – kom over en samtale mellom Engen og Kvikne og refererte den i boken:

«Engen: Du holdt på å ta knekken på ham for to år tilbake, da han brukte disse bila sine.

Kvikne: Ja, riktig.

Engen: Da satt han nede på l/C og grein og ba om nåde.»

Dette blir nå svært så interessant. Opprinnelsen til bilbrukhistorien har åpenbart vært Kvikne, som formodentlig har bragt den til Engen som har plantet den i VG. Det interessante er hvordan Engen vet om samtalen mellom Huuse og Greve, og endog om detaljer som at Huuse hadde tatt til tårene.

Senere fikk Haugli opplyst at «den politiske ledelsen i Justisdepartementet var på møbelhandlerens parti»³. Han gikk da til statsråd Bøsterud og konfronterte henne med dette. Hun benektet selvsagt og hevdet at hun aldri hadde hørt om eller møtt Arvid Engen. Det stiller vi oss tvilende til! Men Haugli aksepterte statsrådens forsikringer. Senere fikk han imidlertid vite av hennes rådgiver Ole Steen-Olsen at man i departementet etter møtet hadde regnet Haugli som «overspent og utslitt». En vanlig taktikk mot folk som kommer på sporet! Siden fikk Haugli bare møte departementsråd Hans Vaalund.

Senere i 1987 hadde Haugli truffet tidligere statsminister, da fylkesmann Odvar Nordli, som fortalte at Engen hadde holdt på i 7-8 år. Der var også tidligere stortingsrepresentant, da fylkesmann Gunnar Alf Larsen, som kommenterte «Mye lenger. Han var jeg utsatt for i 70-årene.»⁴. Haugli minner om at Dagbladets Per Vassbotn hadde brukt Engen som kilde for sine utrolig detaljerte referater fra interne Ap-møter i mange år på 70-tallet før Vassbotn ble statssekretær hos Nordli i januar 1980, hvoretter Engen deltok i kampanjen for avsettelse av Nordli.

Haugli gjør her en viktig observasjon⁵:

«Som kilde må han ha vært et sant overflødighetshorn for de impliserte journalistene. Noen av dem hadde regelrett skapt sine navn og karrierer på sine telefoner til Jessheim. Det var ikke det minste rart at en av hans mest sentrale skribenter forsvant på ferie i flere uker, da Engens virksomhet omsider ble avslørt. Det fantes nemlig en nattside ved Engens virksomhet, som journalistene enten ikke forsto eller ikke ville forstå: De kom i et avhengighetsforhold og ble brukt som redskaper av ham. Det var ikke slik at Engen bare ga nøytrale opplysninger. Han manipulerte og påvirket i en grad som få kilder har vært i stand til i norsk pressehistorie.»

Ifølge Haugli stanset den Engen-baserte hetsen i VG mot Haugli og kammeret etter at Haugli hadde en samtale med den nye sjefredaktøren Andreas Norland i august 1987.

Haugli nevner en annen interessant episode knyttet til Aspengren. Etter valget i 1987 ble det gjort fremstøt fra Ap om å få Aspengren inn som kommunens representant i tilsettingsrådet ved Oslo politikammer, som i tillegg består av politimesteren og en representant for de ansatte. Med det forhold Haugli hadde til politiforeningen, var han avhengig av å kunne bygge allianser med kommunens mann, som inntil da hadde vært Per Gjermshus (H). Nå gikk politiforeningen ved sin formann Jon Kvikne løs på Gjermshus, med sjikanøse anførsler ledsaget av et anonymt brev, angivelig fra et foreningsmedlem.

Det var dårlig tenkt av Kvikne. Hadde dette vært gjort på en skikkelig måte, kunne Høyre sikkert vurdert å gi et verv til en gammel kjempe som Aspengren, og Gjermshus kunne fått bedre posisjoner. Men å fjerne Gjermshus på grunn av anonym sjikane kom selvsagt ikke på tale. Han ble sittende, og Haugli pustet lettet ut.

Haugli er også innom Steen-Olsen-saken¹. Programsekretær Arne Wam i Dagsnytt bragte i juni 1989 melding om at Bøsteruds rådgiver Ole Steen-Olsen var under etterforskning av POT pga angivelige nære kontakter til KGB. POT-sjef Jostein Erstad og hans nestkommanderende Stein Ulrich sa umiddelbart at dette bare var tull og understreket det samme sterkt for Wam på et eget møte. Wam (som er gift med Sissel Rønbeck, tidligere stortingsrepresentant for Ap, nå ass. dir. hos Riksantikvaren og medlem av Nobelkomitéen) ga seg imidlertid ikke, fordi han hevdet å ha sikre kilder. Og etter dette møtet bragte NRK- Dagsnytt en ny melding om at sentrale tillitsvalgte i Ap flere ganger skulle ha bedt POT granske Steen-Olsen, samtidig som Erstads og Ulrichs dementi ble underslått. Etter dette besluttet Erstad og Ulrich å sende ut en krystallklar pressemelding om at Steen-Olsen ikke var mistenkt for eller etterforsket for noe som helst.

Dermed brøt de et gammelt prinsipp om ikke å informere fra eller til om bestemte personer var under overvåking (det har vært gjort noen få ganger ellers, alltid som service til Ap-folk). Den i POT som nå for en gangs skyld holdt seg til regler og formaliteter, var Iver Frigaard, som anbefalte kun å si «ingen kommentar».

Haugli spekulerer på hvem som var Wams «sikre kilde». Siden er det blitt kjent at Wam var blant Engens gjester, og aksen Engen-Frigaard er etterhvert også nokså kjent. Det forklarer vel det meste. Haugli forteller forøvrig at han siden hadde spurt Frigaard om hans forhold til Engen. Frigaard hevdet da at han ikke kjente ham, til tross for at han ifølge Haugli beviselig hadde møtt Engen i den kritiske delen av Vika-konflikten. Frigaard sa at han bare hadde oppvartet Engen som takk for støtte til vennen Vika. Utover det kjente han ikke personen Engen. «Jeg tillot meg da å anføre at han enten var uforsiktig med sannheten, eller en slett overvåkingsleder», avslutter Haugli det kapitlet.

Haugli kommer stadig tilbake til sin engstelse for å bli latterliggjort hvis han snakket for meget om det han oppdaget omkring møbelhandler Engen. Han var blitt advart av Bøsteruds alter ego Steen-Olsen og ville ikke gå inn i historien som «politimesteren med et møbelhandlersyndrom». Det kan vi forstå at han garderer seg ved å trekke grenser mot andre mer «paranoide»¹:

«Skal man få norske journalister til å gå totalt fra konseptene, er det bare å nevne overvåking, telefonavlytting og etterretningsvesen i én og samme setning. Da ser en samlet journaliststand ut til å miste alt som heter kritisk sans, og oppdage både ‘den fjerde tjeneste’ og det som verre er bak hvert hushjørne.»

Politimester Willy Haugli er blant de meget få ofre som har klart å drive sin motetterforskning såpass langt at han har fått identifisert endel av sine motstandere. Det som er litt synd er at han selv ikke i sin bok har mistet nok illusjoner til å kunne tro at det nettopp var «den fjerde tjeneste» som var på jakt etter ham. Haugli kommer ikke lenger enn til Engen, og tror at Engen er «edderkoppen».

Haugli kretser mye rundt Frigaard. Han spør² f.eks. om hvem som holdt Engen orientert om interne forhold ved kammeret og POT. Han kjenner Engens kontakt med Per Karlsen, og Karlsens kontakt med POT gjennom personsikringsgruppa under Frigaard. «Men hvem var strategen bak som ikke bare dirigerte Per Karlsen, men også formidlet informasjon direkte til Arvid Engen, som igjen kunne få informasjonen ut til de innflytelsesrike krefter som kunne bidra til å realisere strategenes mål?»

Det ser ut som om Haugli leter etter en liten, lokal edderkopp som spiller opp til Engen, og tror det er Frigaard uten å si det rett ut. Men han overvurderer nok Engen og undervurderer Frigaard, samtidig som han ikke ser at det står større edderkopper bak disse.

Vi skal komme litt tilbake til VG med bakgrunn i Hauglis erfaringer. Samtalen mellom Huuse og Greve reiser flere spørsmål: Var Greves kontor avlyttet? Eller hadde Greve gitt detaljert referat til sine medarbeidere, som igjen hadde fortalt Engen om dette?

Vi kjenner godt til VG fra utstrakt kontakt om vår sak. En viktig person i avisen er Olav Versto. Versto er sønn av den gamle Ap-kriger Aslak Versto med solid krigsbakgrunn. Olav Versto er selv ihuga Ap-mann, av den gamle skole som virkelig elsker partiet. Olav Versto har aldri lagt skjul på at han er en nær venn av Trond Johansen og hele hans familie. Samtidig har Versto markert seg som en av «ulkene» blant overvåkingsjournalistene (se kap. 19). I motsetning til de andre ulkene har han aldri egentlig latt som om han var særlig kritisk til de hemmelige tjenester. Han er hverken ekte eller falsk «tjenestedødare». Han fremstår oftest som forsvarer av Trond Johansen, E-tjenesten og Aps forhold til tjenestene, men har tidvis vært åpen for nyheter og argumenter som peker i annen retning. Vi tror Versto først og fremst er så glad i sitt parti og i sine venner at han rett og slett ønsker og håper at det ikke er noe galt fatt med dem, og at han derfor også lett kjøper versjonene som kommer fra den siden. Vi tror han subjektivt oppfatter seg som seriøs journalist. Det medfører trolig at kolleger oppfatter ham tilsvarende, hvilket gjør ham til en god kanal inn i VG for tjenestene.

Vi har på den annen side oppfattet Per Norvik (i 90-årenes VG før Alf R Jacobsen) som ganske kritisk til Ap og Aps nettverk rundt tjenestene. VG var i en lang periode den avis som etter vår mening dekket vår sak mest saklig og objektivt, og som også delte vår interesse for å få oppklaring. VG vek heller ikke tilbake fra å kjøre både våre og andres nyheter og uttalelser som var kritiske til Ap og tjenestene. Norvik var utvilsomt en verdifull støttespiller for de journalistene som gjorde en utmerket jobb i så måte. Disse – og vi – beklaget meget sterkt at han gikk over til Aftenposten.

Vi har aldri diskutert Engen og Haugli med Per Norvik, men ser ikke bort fra at innspill og inspirasjon kan ha kommet via tips fra Olav Verstos kanaler, og at Norvik i begynnelsen har betraktet møbelhandleren som en seriøs kilde. I denne perioden var det ikke lett å skille folk fra hverandre (ikke nå heller). Arne Huuse – som ble uberettiget hengt ut i VG – var tross alt fra POT og hadde kjørt et temmelig hardt løp mot venstresiden. Det berettiger selvsagt ikke at man bringer falske meldinger, men her kan VG ha vært i god tro hvis meldingen kom fra hold som ble oppfattet som seriøst. Norvik kan også ha trodd at han støttet «den gode sak» ved å støtte Vika og Beredskapstroppen. Det er også godt mulig at han senere har forstått at han ble manipulert av Engen, kanskje med sekundær bekreftelse/dekning fra Verstos kanaler.

Det er ikke godt å si hvordan alt henger sammen. La oss bare gjenta fra kapitel 19 at vi har å gjøre med et svært urent farvann i forholdet mellom de hemmelige tjenester, «den fjerde tjeneste» og media. Noen pressefolk er genuint opptatt av å beskytte våre lovlige, hemmelige tjenester mot usaklige angrep og har samtidig kommet i skade for å undertrykke virkelig kritikk som skulle vært rettet mot «den fjerde». Andre er mer eller mindre direkte talerør for Trond, se kap. 25.1.1 om Alf R Jacobsen som nå er ansatt i VG. På den annen side finnes det kritikere som ikke skiller mellom lovlig hemmelig virksomhet og ulovligheter, og noen ganske få som har forstått hva det hele dreier seg om.

For «den fjerde» er pressen og media kanskje den høyest prioriterte målgruppe. Det er opplagt at Norges største avis er rangert tilsvarende. Vi tror man finner flere av hovedkategoriene av journalister/redaktører i VG. Det er ikke rart at en VG-redaktør kan finne ting merkverdige, slik Greve fant dem i Haugli/Huuse-sakene. Slaget om VG vil i ettertid bli et av de mest spennende temaer å skrive historien om. Ingen har vunnet det hittil.

For så å vende tilbake til Greve og Huuse: Det er høyst sannsynlig at «den fjerde» benytter alle etterretningsmidler mot den viktige valplassen VG. Det ville nesten vært rart om ikke Greves kontor var romavlyttet ved hjelp av telefon. Vi er kjent med at andre i VG senere har hatt sterke mistanker om avlytting, men de har ikke klart å verifisere det og således ikke kunnet skrive om det¹. Antakelig er dette svaret. Vi kan nok tenke oss at Greve for å stanse videre forfølgelse av Huuse har nevnt til sine medarbeidere at Huuse hadde vært på hans kontor, men ikke at gentlemannen Greve har videreformidlet de andre detaljene fra møtet.

Vi noterer oss med interesse fra Hauglis bok at

• Jon Kvikne, politiforeningsformannen som sto sentralt i aksjonene mot Haugli, siden fikk sin belønning: Han ble utnevnt til politiavdelingssjef – etter direkte inngrep av statsråd Grete Faremo – rett før Haugli selv gikk av¹.
• Avdelingsdirektør Jon Gotaas i Justisdepartementets Politiavdeling var mannen som gikk sterkt inn for å forfremme Kvikne, og at Gotaas mente Haugli opptrådte «umodent og uverdig»²
• At dette er den samme Jan Gotaas som kom i klammeri med Oslos ligningssjef, Ingrid Tvedt, i forbindelse med departementets manøvreringer i Moland-saken, og som tok opp sine samtaler med henne på lydbånd for å offentliggjøre selektive utdrag, og at Haugli ikke er i tvil om at Gotaas manøvrerte henne inn i en felle³
• Haugli konstaterer forøvrig også at hans etterfølger, Ingelin C. Killengren, etter hans mening ikke i det hele tatt var kvalifisert for å være politimester.
• At Aftenposten ved Egil Sundar hele tiden ga full støtte til Haugli, og at Haugli etter en samtale med Sundar fikk følelsen av Sundar visste mer enn han ville ut med
• Haugli spilte ved å advare Departementet en rolle i å forhindre at Arvid Engen lyktes i å fjerne POT-sjefen Jostein Erstad, se ellers kap. 21.10. om denne saken
• At Haugli forsøkte å få daværende politifullmektig Anne Holt som informasjonssjef ved Oslo politikammer, men at hun glapp tilbake til NRK fordi Justisdepartementet ikke ville gi henne et ekstra lønnstrinn eller to⁴, og at Anne Holt idag er en berømt forfatter som debuterte med romanen «Blind gudinne» der hun ut fra sine erfaringer fra Oslo politikammer beskriver en narkotikaring drevet av kjente Oslo-advokater og beskyttet av departementet fordi inntektene gikk til E-tjenestens ulovlige operasjoner. Vi har merket oss at også andre har stusset over at enkelte kriminelle miljøer synes å ha en slags beskyttelse fra høyere makter

Sivilingeniør Jan Wiborg (47) ble funnet død 21. juni 1994 nedenfor et knust vindu i 3. etasje i Hotel Cab-Inn, Fredriksberg i Danmark. Det avsluttet flere års terrorisering han var utsatt for fordi han på faglig grunnlag hadde påvist manipulasjon ved målingene utført av Meteorologisk Instititutt og verifisert i den såkalte Hafnor-rapporten (etter Ole Andreas Hafnor i Veritas). Disse målingene medførte at man til slutt opphevet Stortingets vedtak om Hurum som lokaliseringssted for ny hovedflyplass. Dødsfallet er offisielt registrert som selvmord. Bare kort tid før han skal ha hoppet ut gjennom vinduet i 3. etasje hadde han i detalj fortalt flere stortingsrepresentanter¹ om systematisk bruk av psykologisk krigføring, trusler og overvåkning og om at han fryktet for sitt liv. Vi minner om at Arne Kokkvoll, tidligere leder for Arbeiderbevegelsens Arkiv, har beskrevet nettopp denne metoden som velkjent: Systematisk psykologisk krigføring og trakassering inntil offeret selv velger enkleste vei ut (se kap. 20.1 og 20.12). Wiborg-saken er i beste fall et eksempel på dette. Som vi skal komme tilbake til, er dette beste fall ikke særlig sannsynlig!

Jan Wiborg var ingen smågutt i denne bransjen. Han var utdannet som elektroteknisk ingeniør ved Federal Institute of Technology i Sveits² (1964-69) og holdt seg kontinuerlig faglig oppdatert gjennom en lang rekke seminarer og treningsopplegg i Norge, Sverige, Belgia, UK og USA. Han var bl.a. en periode hos General Dynamics i USA der han fikk innføring i kvalitetssikring. I 70-årene tok han en lang rekke tekniske kurs i Storbritannia og Sverige og ved Norges Tekniske Høyskole og Norges Teknisk Naturvitenskapelige Forskningsråd om kvalitetskontroll og -sikring, pålitelighetsanalyse og sikkerhetsforskning/sikkerhetsvurdering.

Han var instruktør i våpenkontroll i Hæren 1970-71, forsker innen måleteknikk og automatisering ved Sentralinstituttet for Industriell Forskning 1971-74 og senioringeniør i et sveitsisk forskningsprogram vedr høypresisjons elektrooptikk m v 1974-76. Han ble så engasjert av Forsvarsdepartementet og Forsvarets materielltjeneste for kvalitetssikring i forbindelse med F 16-programmet. I perioden 1980-83 arbeidet han for Det norske Veritas med vedlikeholdsanalyse, sikkerhetsforskning og sikkerhetsvurdering, og i 1984-85 for A/S Veritec på tilsvarende fagfelter relatert til offshorevirksomheten. Herfra kom han i 1986 inn i Geco (Geophysical Company of Norway, nå Schlumberger Geco-Prakla), der han frem til 1989 arbeidet som leder for sikkerhet og kvalitetssikring, bl.a. med å bygge opp selskapets sikkerhetssystemer til lands og til sjøs. Han snakket fire språk og hadde utført flere selvstendige oppdrag i inn- og utland, bl.a. i Libya, der han i en syvmånedersperiode i 1990 bygget opp et sikkerhetssystem for offshorevirksomheten til oljeselskapet Agip. Frem til sin død drev han eget konsulentfirma.

Wiborg hadde forfattet en rekke faglige rapporter og seminardokumenter.

Aftenposten skrev om Wiborg da han la frem sin rapport om Hurum-målingene³:

«Han har tilsynelatende trengt lenger i den tekniske materien omkring værmålingene på Hurum enn noen annen tidligere utenforstående …

Som tidligere kvalitets- og sikkerhetssjef i Geco burde han ha forutsetninger for å vite hva han gjør. Dagens ledelse i selskapet gir Wiborg toppkarakter for det arbeidet han i sin tid utførte for selskapet, ikke minst når det gjaldt hans utarbeidelse av kvalitetsmanualer. Men de innrømmer at de trengte lang tid til å fordøye hans resultater.

Ingen av de selskaper innenfor faget som Aftenposten har vært i kontakt med har kunnet kritisere Wiborg faglig.»

Vi har altså her å gjøre med en mann som var blant Norges fremste eksperter på elektroteknisk måling, kvalitetssikring og pålitelighetsanalyse av alle typer avanserte instrumenter og systemer – om ikke den fremste. Han var en ren fagmann uten noen sterke politiske oppfatninger eller noe sterkt syn på flyplassaken. Han skulle ha gjort Norge tjenester på dette avgjørende området i mange flere år.

Hans ulykke var at han tok et vanlig, kommersielt konsulentoppdrag som uheldigvis førte til at han kom i konflikt med Norges mektigste, hemmelige krefter, fordi hans faglige vurderinger viste seg å være farlige for deres mål.

Dette minner meget om hvordan vi kom inn i dette spillet. Ingen av oss hadde noen andre målsettinger enn å fortsette våre respektive virksomheter hhv i Forsvaret og som magasinredaktør. Men vi kom like uforvarende som Wiborg i besittelse av informasjoner som de hemmelige krefter ikke kunne tillate kom til almenhetens kunnskap.

Vi ble etterhvert farligere fordi vi gikk i gang med kontraetterretning og gradvis forsto mer og mer. Wiborg gjorde ikke det, men var desto farligere i utgangspunktet. Som enestående ekspert med en analyse neppe noen kunne og ville gjøre ham etter, var det også stor gevinst å hente i å stoppe ham helt – da ville man oppnå at hele problemet ble borte!

Man bør merke seg at dette kan hvem som helst komme ut for. Jane Issa i Engerdal-saken er et tredje eksempel, Tollefsen et fjerde. Hvor mange er det vi ennå ikke vet noe om?

Det kan ramme høyt og lavt, hvor som helst og når som helst, i hvilken som helst sammenheng der det hemmelige Ap-Norge driver sine operasjoner. Det kan skje ved å delta i en løsmunnet pjoltersamtale der noen forsnakker seg, ved at man undrer seg over politiske eller forretningsmessige forhold og selv igangsetter undersøkelser, eller ved at noen aktivt betror seg til deg.

Dette er en meget alvorlig sak som aldri er blitt skikkelig etterforsket. Hvis Wiborg hadde rett i at de oppsiktsvekkende nye tåkemålingene som til slutt tvang Stortinget i kne i flyplass-saken var manipulert – og det er det all grunn til å tro er dette en skandalesak av de aller største i Norge. Dessverre vil det føye seg pent inn i det vi har avslørt i andre sammenhenger, nemlig at «den fjerde tjeneste» benyttes til manipulering og desinformasjon av Stortinget for å hindre folkeviljen i å slå gjennom.

Wiborg hadde selv samme konklusjon i et notat til stortingsrepresentant Ingvald Godal (H) av mars 1993⁴:

«Den velkjente parlamentariske akse fra Folket til Stortinget til Regjering er grei, mens derimot den diamentrale akse fra statsforvaltning til Stortinget til media nok har utviklet seg noe ukontrollert Jeg kjenner ikke til i detalj hvordan eller hvem kontrollerer hvem her, men dersom miniatyriserte politiske fagprosesser kjøres i planlagt samarbeid og bakvendt gjennom denne akse eller varianter av dette, får man et ‘faenivoldsk’ system, sett fra mitt eller folkets side, som nok grenser til det totalitære. Det er så vidt jeg vet flere arbeidsplasser i kommunal og statlig virksomhet enn i privat industri. Dersom disse organisasjoners⁵ prosess-samarbeid med f.eks. media opptrer i skjult samarbeid mot folket og ikke med, så har ikke folket (les: privat virksomhet/enkeltpersoner) mye sjangs.

Det er i første rekke organisasjonsmoral som må til for å få slutt på dette, og et riktig sted å begynne vil være ved roten, dvs. i senteret for den faglige manipulasjon, slik avdekket»

Dette må oppfattes mer som en beskrivelse av hva Wiborg har opplevet, enn som en presis analyse, som han hverken hadde kunnskaper om eller forutsetninger for.

Wiborg hadde oppdrag fra flyfaglige miljøer i Norge å foreta en kvalitetsrevisjon av Halnor-utvalgets rapport om den værmessige tilgjengeligheten på Hurum⁶. Wiborgs rapport ble forelagt Samferdselsdepartementet 24. juli 1991. I rapporten ble det påvist alvorlige mangler ved kvalitetssikringen av det arbeidet som var dokumentert i Hafnor-rapporten.

Wiborg oppdaget «systematiske avvik» i underlagsmaterialet. Ved den senere behandling i faginstanser og Samferdselsdepartementet ble det avslått å analysere dette. Avvikene førte til at det konstant ble observert for dårlig sikt på Hurum, og progressivt kraftigere nedvurdering av sikten ved lave siktverdier.

Avvikene var helt systematiske og gjaldt alle måleinstrumenter benyttet på Hurum, og dette hadde avgjørende betydning for vurderingen av Hurum. Avvikene skal ha blitt påpekt av Sveriges Luftfartsverk og den tyske værtjenesten, men ignorert av alle norske myndigheter. Wiborgs konklusjon:

«Måleinstrumentene var justert slik at de hadde et systematisk avvik som førte til at Hurum ikke kunne komme i nærheten av kravene som var stilt til den værmessige tilgjengeligheten av en hovedflyplass. Avvikene ble påpekt både av Sveriges Luftfartsverk og Deutscher Wetterdienst. Hvem hadde ansvaret for kalibrering av måleinstrumentene? Hvorfor ble det ikke tatt aksjon da avvikene ble påpekt?»

Wiborg skriver i notatet til Godal at han «… stanget imot flyplassmuren med tilhørende system. Det har neppe eksistert større krefter i norsk politikk enn i flyplass-saken, og min nøytralitet i denne ble ikke tatt hensyn til.» Og videre:

«… kort fortalt avdekker historien en sammenblanding av faglige og politiske prosesser. Å kjøre fagprosesser bak fram med gitt konklusjon på forhånd er en uting som krever en fagmoral (eller mangel på sådan) som inntil denne saken har vært meg ukjent».

Wiborg legger frem meget omfattende faglig dokumentasjon for sine oppdagelser. Vi har ikke mulighet for å vurdere disse, men begriper nok til at det meget langt fra dreier seg om løse påstander. Den faglige fremstillingen er så omfattende og detaljert at den som er objektiv og forstår faget vil kunne gi en konkret vurdering.

Det hører med til historien at det også ble påpekt en rekke saksbehandlingsfeil og inhabilitetsforhold i Hurum-saken.

Som legfolk på dette feltet har vi imidlertid festet oss ved ett punkt som vi kan forstå: Skal man måle riktig, må man kalibrere instrumentene, dvs. slik at de viser korrekte verdier under kjente og kontrollerbare forhold, i dette tilfellet klar sikt. Kalibreringen blir riktigere jo klarere sikten er. Ifølge Wiborg kreves faglig sett 40 km sikt. Herav defineres instrumentenes nullpunkt.

Kritikken fra det Svenske Luftfartsverk var at Meteorologisk Institutt bare hadde 10 km sikt ved sin kalibrering. Svenskenes målinger ble av Meteorologisk Institutt kritisert for sin filterbruk, men selv korrigert for dette var det store feil. For minst ett av de fire instrumentene i bruk var det teknisk umulig for feilen å oppstå uten som resultat av bevisst manipulering. Dette lille eksempelet yter Wiborgs fremstilling langt fra rettferdighet. Men vi har ikke mulighet for å gå dypere inn i den tekniske materien.

I en konklusjon skrev Wiborg⁷:

«Disse 19 oppsummerte feil er klare brudd på valgte ISO paragrafer. Det ville ikke være vanskelig å fortsette med dokumentasjon av flere brudd på detaljnivå, men dette har liten hensikt, bortsett fra som et forsøk på å sette rekord.

Men det er noe systematisk ved den type brudd som er registrert her for alle organisasjonsenheter, noe som tyder på at en systematisk organisasjonsfeil er tilstede.

Normalt vil en velorganisert veldrevet bedrift ha små vanskeligheter med å tilfredsstille ISO (slik jeg dokumenterer det) men samferdselssektoren synes milevis unna?

Det er brudd ifra kvalitetsmålsetting i topp til korrektive tiltak i bunn. En enkel og opplagt forklaring er at hele organisasjonssystemet er snudd opp ned, der hver faglige medarbeider prøver å overholde sin egen spesielle kvalitetspolitikk, mens ledelsen bestemmer når det skal gjøres generelle korrektive tiltak (les f.eks. politiske beslutninger …

Dersom bare én av den berørte statsforvaltnings organer hadde fulgt ISO’s systemdefinisjoner skulle feilen ha blitt oppdaget og rettet.»

Til Aftenposten sa Wiborg⁸

«… det kan kun finnes én forklaring på disse forholdene: Justeringen av siktinstrumentene på Hurum ble holdt skjult ved å lodde på en ekstern motstand på et kretskort for logaritmekonverteringen til alle instrumentene. På denne måten ble forsterkningen i instrumentene etter justert med 6% opp til full skala. Dermed ble feilen aldri oppdaget.»

Om Hafnors verifikasjonsrapport sa han⁹:

«Jeg har aldri tidligere sett dårligere arbeide fra en verifikasjonsgruppe. Objektiviteten mangler i gruppens sluttrapport. Det som gjenstår er ruller med tall. Jeg kunne slaktet rapporten ned.»

Det Wiborg her i realiteten sier er at det på forhånd var bestemt hva resultatet av Meteorologisk Institutt skulle bli. Dette skjedde snedig nok ved at man la opp til et elendig system for målesikkerhet slik at mange feil oppsto, og så sørget prosjektledelsen for å få korrigert bare de feil som gikk «den gale veien» – hvis vi har forstått ham noenlunde riktig. I tillegg er enkelte instrumenter manipulert. I ettertid finnes ingen instrukser om å svindle, bare en serie «småfeil», som «tilfeldigvis» medfører at Stortinget må velge en annen hovedflyplass enn de egentlig ville.

Det er da særdeles interessant å notere seg at Hafnor selv fraskrev seg alt ansvar og valgte å legge seg nærmest helt flat i debatten¹⁰:

«Direktør Ole Andreas Hafnor i Veritas sier at hans gruppe ikke hadde noen mulighet til å avsløre svindel på Hurum.»

Dette kan bare bety én ting: Veritas ønsket ikke å stille seg bak målingene fra Meteorologisk Institutt!

Hafnor skjøv derved Svarteper over nettopp til Meteorologisk Institutt. Og herfra – ved Knut Harstveit – manglet det ikke på sterke ord¹¹:

«Harstveit skriver at Jan Wiborgs rapport, som omfatter meteorologiske og instrumentelle forhold, lider av en rekke unøyaktigheter og alvorlige feilslutninger. Hans analyser viser en blanding av kunnskap og gjettverk som av og til er vanskelig å nøste opp. Det synes som han har endel kunnskap, men at han ikke har oversikt over sin egen kompetanse. Wiborg henter mye stoff fra andre kilder. Det fremlegges sammen med egne tolkninger av stoffet på en måte som gjør det uklart hva som er kildenes mening og hva som er Wiborgs tolkninger. Hans usikkerhetsberegninger baserer seg både på feilinformasjoner og feiltolkninger. Derved faller også hans hovedkonklusjon om at tilgjengeligheten på Hurum er vesentlig bedre enn antatt.»

Det sier seg selv at rapporten slo ned som en bombe i det politiske miljø, da Wiborg sendte den til Stortinget 8. mai 1992, samtidig som Regjeringens Gardermoen-forslag ble fremlagt. Hurum-tilhengerne hadde nesten resignert etter de knusende tåke-målingene. Nå forlangte man imidlertid uavhengig gransking. Kravene kom fra hele opposisjonen¹².

Det var da svært hensiktsmessig for Regjeringen at man etterhvert hadde skaffet seg en god venn i tidligere miljøvernminister, lagdommer Rakel Surlien (Sp). Hun var nå blitt dyrket av det hemmelige Ap-Norge og av Ap- regjeringen siden 1986 (se kap. 24.12) og fått meget Ap-regjeringsvennlige holdninger. Hun hadde selvsagt ingen forutsetninger for å vurdere det tekniske stoffet, men sikkert meget gode forutsetninger for å oppfatte hva som var hensiktsmessig og ventet av henne!

Hun sørget således for at Wiborg-rapporten i sin helhet ble lagt til side, og støttet Meteorologisk Institutt – med få forbehold.

Utenom Instituttet selv og Surliens utvalg er det ikke mulig å finne noen som går mot Wiborgs konklusjoner om overstyring, instrumentmanipulasjon og selektiv undertrykkelse av feil. Det er også meget påfallende at Regjeringen presset Stortinget til å gjøre vedtak før Surlien-rapporten ble avgitt¹³. Tror noen Regjeringen ville tatt sjansen på det uten å være 100% sikker på konklusjonen på forhånd?

Vi sier i likhet med hva det i 1993 ble sagt om vår sak:

«Hvis dette er riktig, er det en av de største skandaler i etterkrigshistorien. Hvis det ikke er riktig, er det en av de dyktigst utførte desinformasjonsaksjoner i etterkrigshistorien.»

Men hvis dette er desinformasjon fra noen skumle bakkrefter i Hurum-ligaen, hvorfor opptrer disse så sent i bildet? Burde de ikke presentert sin desinformasjon før den spennende voteringen i Stortinget i 1988 da alle trodde Gardermoen skulle vinne, men utbrytere fra Ap sikret Hurum i siste sekund? Og hvorfor skulle Wiborg begå selvmord hvis han var desinformant? Og hvem skulle de mektige bakkreftene være? For ikke-norske flyselskaper er jo Gardermoen bare fint; det øker kostnadene for norske flyselskaper i konkurransen om ruter i Europa (og er likegyldig for ruter på Norge).

OK, vi kan allerede høre det hviskes til oss: Mannen var gal. Ja, selvsagt. Det er jo så mange gale personer i Norge: Knutstad, med sin sagnomsuste krigsskoleeksamen, er gal. De to offiserene som gikk til Norvik ble gale med en gang de hadde vært der. Damene bak «Leve Videre» ble «gale» så snart det ble skiftet statsråd i Sosialdepartementet. Alle de 10-15 personene som har hørt sin egen stemme avspilt i telefonen har mer eller mindre offentlig fått beskjed om å ta seg en god lang ferie i Syden (se nedenfor). Og ja – vi er jo spik sprøyte gale, ifølge både den ene og andre «tjenestedødare» og andre «informerte».

Så hvorfor skulle ikke en sivilingeniør bli gal? Bare så synd at det gikk så fort med ham. Da han fikk oppdraget var han ikke bare 100% frisk, men jobbet verden rundt som anerkjent ekspert. Han må ha blitt smågal allerede 12. juni 1991 da han påpekte feilene i Hurum-målingene i sin rapport. Han må gradvis ha blitt galere og galere etterhvert som departementet nektet å behandle rapporten og forsvarte seg med prat og snakk, slik at han konkluderte med at det forelå politisk overstyring i oppsummeringsrapporten av 25. september 1992.

Det var også svært pussig at galskapen plutselig skulle slå ut på et så spesielt område, midt i eget fagfelt, etter at ingen hadde hatt annet enn toppkarakter å gi ham for hans faglige arbeide gjennom 20 år. Hva slags mental sykdom er dette, som slår ut ved at man plutselig går fra superekspert til superidiot i eget fag? Ingen vi har hørt om.

La oss avfeie slikt tøv. De stortingsrepresentanter som møtte Wiborg hadde ingen grunn til å tvile på mannens forstand. Vi har aldri møtt ham, men finner ingen spor etter gal manns verk i dokumentene. Det er sant at det er overraskende at han kom til en konklusjon om at målingene var manipulert – hvis man tror at Norge fortsatt er den koselige politiske andedammen der alle er hederlige og snille og stemmer over sine mindre uenigheter.

Men når man som vi – og leseren – vet at det også på andre fronter pågår aktiv desinformasjon mot Stortinget, bruk av media til systematisk diskreditering av stortingsrepresentanter og andre, bruk av provokatører med falskt navn og falske historier osv., da blir det ikke så overraskende lenger.

Det er på samme måte tilsynelatende overraskende at en sivilingeniør som har kommet med en ren faglig mening forteller om langvarig trakassering, trusler og overvåking. Men for dem som har lest om Leve Videre, Tollefsen-saken. Engerdal-saken, Knutstad-saken og vår sak blir heller ikke dette særlig over raskende. Tvert imot stiller vi da spørsmålet om hvorfor det var nødvendig å sette apparatet inn mot Wiborg, med mindre han hadde rett? Hvis han tok feil, var det ikke noe problem. Man behøvde bare å innkalle et panel av verdens fremste eksperter for å påvise det. Men det ble ikke gjort. De utlendinger som var trukket inn, hadde alle konklusjoner lik eller nær Wiborgs.

Men hadde han rett i at torpederingen av Hurum var en planlagt aksjon med manipulering av instrumenter, målinger og beregninger, var han en trussel mot Ap-regjeringen, alle bakmennene og hele «den fjerde tjeneste»; en større trussel enn noen kunne ane. Ikke i noen annen sak i manns minne hadde Regjeringen satset så mye på å få et bestemt vedtak i Stortinget. Vi forstår fortsatt ikke alle underforliggende motiver, men at det i toneangivende Ap-kretser var betraktet som helt utenkelig med flyplass noe annet sted enn på Gardermoen er et faktisk historisk forhold.

Vi vet at apparatet sto til disposisjon. Hvorfor ikke bruke det i denne enormt viktige saken? Så lenge Wiborg gikk løs kunne saken blitt reversert når som helst og alle Ap-aktører skandalisert, antakelig også straffet. Selv når Gardermoen måtte være kommet så langt at det var blitt for sent å snu, var disse truslene fortsatt til stede. Mannen måtte «nulles ut».

Vi minner om Bengt Calmeyers beskrivelse av «hatets generasjoner» (se kap. 8.3):

«Den politiske svart-hvitt-tro, det vil si på noe absolutt godt og noe absolutt ondt, gjør det mulig, til og med med den beste samvittighet, å knuse et menneske …

Den troen tilhører krigen, en krig som ikke tok slutt i 1945, men som fortsatte inn i politisk iskalde år, der man delte det hele inn i venner og fiender, der annerledes tenkende og følende ble forfulgt, spionert på, jaktet på, kastet til siden, og – dersom det var nødvendig – knust. Det var en del av spillet.»

Vi har i denne boken vist hvordan nettopp denne kulturen satte sitt preg på de hemmelige tjenester som ble bygget opp etter krigen, og som idag videreføres som et stadig mer aggressivt klandestint nettverk i Ap’s tjeneste. Vi har også vist hvordan dette systemets fiendebilde har endret seg til å omfatte alle som ikke er rett-troende. Vi sier ikke nødvendigvis at alle brukerne av dette systemet er preget av samme kultur, men de har ingen mulighet til å velge bort kulturen når de først har gjort seg avhengig av systemets tjenester. Flyplass-saken var en av de største politiske saker i moderne tid, med – av en eller annen grunn – enorm prestisje og meget sterke følelser knyttet til Gardermoen. Her ble de toneangivende på politisk plan først forrådt av sine egne, slik at det ble nødvendig å drepe Hurum-alternativet så ettertrykkelig at saken kunne tas opp igjen i Stortinget. Den jobben tok nok systemene seg av, på egen hånd eller etter hint eller anmodninger. Kanskje ble det helt øverst ikke spurt om virkemidlene, men når ledelsen sier A, sier som kjent fotsoldatene hele alfabetet. Jobben skal gjøres. Målet skal oppfylles. Man kan tenke seg reaksjonene når det etter at en operasjon med forfalskede målere, selektive kontrollsystemer etc. dukket opp en eneste ubehagelig person som var i ferd med å avsløre det hele og kanskje hindre måloppfyllelsen som var så nær! Det ble ikke nok at ledelsen fikk organisert en av sine velkjente dekkaksjoner. Kraftigere lut måtte til – personen måtte knekkes.

I krig mot en definert fiende bruker de hemmelige tjenestene psykologisk krigføring. Fienden skal forvirrres. Planting av desinformasjon skal fremkalle usikkerhet og tvil slik at fienden går i indre oppløsning. Brukt mot enkeltpersoner skal det i fase I utføres tallrike småoperasjoner som hver for seg kan tenkes innbilt eller bortforklart, men som offeret husker klart i dagen. I fase II viser det seg om offeret velger å gå ut offentlig eller holde tingene for seg selv. Hvis vedkommende velger å fortelle om sine opplevelser, vil verden snart anta at han er gal. Brygger han på det selv, kan man oppnå at vedkommende gradvis blir gal. I begge tilfelle vil det være grunnlag for å hevde dette senere. I fase III kjører man uhemmet videre til sammenbruddet er totalt, evt med selvmord. Og blir det forsinket, går man til fase IV: Mord, kamuflert som selvmord: «Stakkar, han var jo blitt så gal.»

Dette er mot fiende i krig. Vi vet at man benytter fase I, II og III i Norge. Hva skal til før noen – kanskje uten ordre, men for å få løst en sak og vise at man kan levere – tyr til fase IV? Har politietterforskningen virkelig utelukket dette? Vi har ikke sett politidokumentene, men vi håper neste granskningskommisjon krever dem fremlagt.

Etter at foranstående var skrevet, har vi likevel fått tak i de danske politidokumentene¹ – og det er sjokkerende lesning.

Det første oppsiktsvekkende punkt fremgår allerede av første side: Saken er kun behandlet av Ordenspolitiet, og avsluttet med ferdig rapport i løpet av fem dager, uten obduksjon, konklusjon: Selvmord. Det betyr at dødsfallet ikke er etterforsket som mistenkelig, hvilket man normalt skal gjøre med alle selvmord som ikke helt tydelig er det, f.eks. pga selvmordsbrev – men det fantes ikke.

Det neste er at all etterforskning av betydning er utført av tre vanlige politikonstabler som ble tilkalt kl 0731 til hotellet «hvortil der var rekvireret en ambulance … idet en mand var faldet ud af et vindue», dvs. på et tidspunkt da dette like gjerne kunne vært en ren ulykke! De tre er pa. Knud Børge Hvass, pb Peter Geertsen og vpk Henrik Rasmussen.

De to konstablene ble fortalt at «en mand var sprunget ud af et vindue fra 3. sal. Han var for kort tid siden blevet kjørt til skadestuen med en ambulance.» Wiborg var mao. fortsatt i live da han ble funnet. Han døde på sykehuset uten å komme til bevissthet. Konstablene besigtiget så parkeringsplassen: «Der fandtes mange glasskår og en blodpøl tæt ved hotellets nordligste mur. På 3. sal sås en rude knust, hvorfra førnevnte glasskår stammede.»

Allerede nå burde varselbjellene ringt for fullt. En mann hopper ut fra 4. etasje (i Danmark kalles første etasje «stuen») uten å åpne vinduet først? Vi ser gjerne dokumenterte eksempler på at virkelige selvmordsofre har gjort det på den måten!

Men tvert imot anser Rasmussen seg ferdig med saken allerede etter en kort inspeksjon av hotellrommet ved 8-tiden samme morgen: «Etter besigtigelse af værelse 307 fandt vpk. Henrik Rasmussen ikke, at der forelå et strafbart forhold, men at det var tale om selvmord. Han rekvirerte herefter Frederiksberg Brandvæsen til rengøring av gården, hvor afdøde landede.» Uten å innkalle kriminalteknisk personell for å sikre mulige bevis – de ble bare vasket bort.

På dette tidspunkt var det ikke opptatt en eneste forklaring.

Klokken 0815 ble anmelderen, resepsjonisten Søren Greve, avhørt av Geertsen. Greve hadde møtt kl 2345 og det var ingen gjester som sjekket inn i løpet av natten. Han hadde ikke hørt støy eller larm eller fått klager om dette. Noen franske turister hadde vendt tilbake til hotellet midt på natten etter en bytur, ellers hadde ingen andre ankommet. Greve var blitt bedt av den andre resepsjonisten, Helle Westermann, om å tilkalle en ambulanse etter at hun var blitt varslet mens hun sjekket ut en gruppe franske turister (det fremgår ikke om det er de samme). I denne sammenheng hadde Greve hørt av en av de franske turistene at denne hadde hørt et «crash» ca kl 0615, like før han forlot hotellet sammen med ca 30 andre turister. Greve gikk ut på gaten for å dirigere ambulansen inn, hvoretter Wiborg ble kjørt avgårde. Han gikk så opp til Wiborgs værelse, men gikk ikke inn, i påvente av politiet.

Den andre resepsjonisten, Helle Westermann, ble avhørt kl 0825. Det første avhøret hadde således tatt mindre enn ti minutter. Hun hadde sittet på vakt siden kl 0655 og arbeidet med å sjekke ut gjester.

«Pludselig kom en av hotellets gæster, vitnet Ole Bech Knudsen, hen til hende og sagde, at der lå en mand ude i gården. Hun kaldte straks på anmelderen, Søren, og bad ham rekvirere en ambulance, hvilket han straks gjorde».

Hun løp så ut i gården:

«hvor hun så afdøde ligge på ryggen.

Hun mener at han lå med hovedet pegende skråt bagud til højre fra hotellets nordligste mur. Afdødes højre arm var bøjet og vendte opad. Hun så ikke tegn på liv hos afdøde og skyndte sig tilbage til receptionen, idet hun ikke kunne gå hen til afdøde, fordi hun var chokeret.»

Neste avhør begynte ca. kl 0840, dvs. «hele» 15 minutter senere:

Ole Bech Knudsen, Århus, bodde på rom 006 i 1. etasje («stuen»). Han hadde bestilt telefonvekking til kl 0645, men våknet

«ca kl 0600 ved lyden av meget kraftige bump fra et sted i hotellet. Kort etter hørte han lyden av glass, som falt ned på jorden. Han kikkede ud af vinduet, uten dog at åbne det, og så mange glasskår, som lå på jorden umiddelbart uden for hans værelsesvindue. Der lå ikke andet på jorden. Han lyttede herefter om der skulle være aktiveret en brandalarm, men da dette ikke var tilfeldet, lagde han seg til at sove igen.

Han ble efterfølgende vækket kl 0645 … Kl 0730 hørte han et bump uden for og kiggede igen ud af vinduet. Ved første øyekast troede han, at det var en madras, som lå udenfor hans vindue, men så dog hurtigt, at det var en mand.

Manden var fuldstændig nøgen og lå på ryggen med hovedet mot hotellets nordligste mur. Benene vendte skråt bagud til høyre for husmuren.

Vitnet løp herefter straks ud i receptionen og bad Helle Westmann tilkalle en ambulance …»

Imens hadde Hvass avhørt en av naboene, Birte Jensen, som hadde utsikt over åstedet. Hun sto opp kl 0710 da hun så Wiborg første gang:

«Han sad med overkroppen ud af et vindue på 3. sal … Ryggen vendte ud mod gården. Han holdt fast i vindueskarmen med den ene hånd. Der sad han i mindst 5 minutter. Han sad stille og rolig. Afh tænkte ikke på, at afdøde hadde selvmordstanker …

Afh gik rundt i sin leilighed, men kikkede derover engang i mellem. Hun så, at afdøde trak hovedet og overkroppen ind i lejligheden. Kort efter kom overkroppen igen ud af vinduet, og det så ud til at afdøde ville tage fat i vindueskarmen, men det nåede han ikke, idet han faldt bagover og ud af vinduet …

Afh så ingen andre personer i afdødes lejlighed på noget tidspunkt. Afh så ikke afdøde på jorden …

Afh havde tit set, at gæster sad i vinduet på hotellet, dog ikke med overkroppen ud af vinduet, men det var grunden til at hun ikke tilkaldte hjælp før …

Afh var ikke at træffe på bopælen de næste 14 dage, idet hun opholdt sig på landet …»

Det følger så en beskrivelse av hotellværelset. Det er på ca 2,5 x 3 meter med 2 vinduer a 0,5 x 0,5 m med 2-lags termoglass og 30 cm bred vinduskarm. Det er tre senger, separat bad og telefon. Det er smekklås på døren. Låsen åpnes av nøkkelkort som leses elektronisk, samt med systemnøkkel. Det er fri adgang til resepsjonen og værelsene fra gaten utenfor.

Ved undersøkelsen fungerte låsen feilfritt. Telefonrøret var tatt av veggtelefonen og lå på vinduskarmen. Det østlige vinduet var knust. Det var blod på glassrestene. Wiborgs lommebok inneholdt kontanter, førerkort, sykeforsikring, kredittkort m v.

Videre:

«På vindueskarmen umideelbart inden for den knuste rude lå ekskrementer, formodentlig fra afdøde. l ekskrementene sås et cigaretskod med filter.

Nedenfor den knuste rude lå et hvidt håndklæde med blod på.

Endvidere lå der på gulvet et par bukser og en trøje. I vaskekummen på badeværelset lå en skjorte og et par sorte sokker.

Der fantes intet afskedsbrev i værelset

Gården hvor afdøde faldt er belagt med sf-sten. Umiddelbart neden for den knuste rude, lå mange glasskår, ligesom det også var en blodpøl.»

Det er ikke opplyst noe om ekskrementene dekker sigarettstumpen eller ikke.

Etter dette kjørte konstablene til sykehuset, der de kl 0855 avhørte sykepleier Rikke Bondorff. Det var en time og 24 minutter etter at de rykket ut fra stasjonen. På denne tiden hadde de gjort ferdig all etterforskning og rukket å sette seg ned med riktig sykepleier.

Bondorff forklarte at Wiborg hadde hjertestans ved ankomsten. Han blødde kraftig fra ørene, og brystregionen «var meget løs». Han hadde brudd på ryggraden. Det ble derfor ikke foretatt gjenopplivingsforsøk. Wiborg ble erklært død kl 0745 av lege Joan Meyer på Fredriksberg Hospital.

Konstablene observerte deretter den avdøde:

«På afdødes person sås følgende synlige skader: Kraftige snitsår på begge arme og på ryggen, han blødte kraftig ud af ørene. Endvidere var han kraftigt hevet på højre side af forhovedet og over højre øje …

På afdødes krop sås adskillige små glassplinter. Han havde dagsgamle skægstubbe og nikotinfarvede fingre på venstre hånd. Endvidere sås begyndende ligpletter på de nedadvendte dele.»

Klokken 1105 underrettet Hvass norsk politi «om afdødes selvmord» via telefax. Kl 1232 bekreftet norsk politi at Wiborgs foreldre var underrettet.

Det ble gjort ett mislykket forsøk på å få tak i en tredje resepsjonist for avhør.

Samme ettermiddag ankom Wiborgs bror, Ludvig Wiborg, og hans mor, Solveig Wiborg, og ble avhørt kl 1705 på politistasjonen. Broren hadde sist sett Wiborg 22. mai, dvs. ca en måned tidligere. Det ble gitt visse opplysninger ifb med en 12 år gammel skilsmissesak som etter vår mening ikke vedkommer saken og som vi utelater her, bortsett fra – for ordens skyld – at han pga denne nylig (?) hadde mottatt psykiatrisk bistand. Det ble også gitt opplysninger om Gardermoen-saken, herunder at Wiborg «for ca 3-5 mnd siden truet med selvmord nærmest i spøg, for at skræmme/tvinge et resultat ud af nogle politiker i Stortinget, som han havde lavet en afhandling til om nogle undersøkelser om flyvepladser». Saken er gjengitt meget dårlig i forklaringen, hvilket utvilsomt skyldtes den danske pa Dorthe Olssons manglende oppfatningsevne, idet de avhørte «ikke ønsket at gennemlæse» sin forklaring.

Det samme gjaldt forøvrig samtlige avhørte: Ingen ønsket å gjennomlese sine forklaringer. Det kan tyde på at ingen av dem er blitt spurt eller at konstablene har nedtegnet forklaringene med håndskrift slik at det ville by på praktiske problemer å vente på renskriving eller få dem tilsendt senere. Vi antar at folk flest gjerne vil lese gjennom en forklaring hvis der er mulig på stedet, men at de fleste også fort gir seg når det blir upraktisk.

Kl 1845 kjørte politiet de pårørende til Kastrup og avsluttet saken. Formelt omslagsdokument ble utferdiget 26. juli av visepolitiinspektøren uten at det der fremkommer andre nye opplysninger enn at pårørende «ikke motsatte seg obduksjon» og at rettslig liksyn ble avholdt 22. juni, dagen etter, uten obduksjon. Saken ble henlagt som selvmord.

I det foranstående er alle relevante opplysninger gjengitt nøyaktig. Intet av betydning er utelatt. Ville leseren i visepolitiinspektørens sted ha henlagt saken like raskt? Her er de viktigste klokkeslettene:

2345 Resepsjonist Greve på jobb

Natt En gruppe franske turister kommer tilbake

0600 ca Knudsen hører flere «meget kraftige bump», lyden av glasskår, og ser skårene ligge utenfor vinduet

0625 Fransk turist horer «chrash»

?? Fransk turist forlater hotellet sammen med ca 30 andre

0655 Resepsjonist Westermann på jobb, begynner å sjekke ut gjester

0710++ Naboen Jensen ser Wiborg sitte i vinduet med ryggen ut i minst 5 minutter

0720++ Jensen ser Wiborg falle bakover og ut av vinduet

0730 Knudsen hører nytt bump, ser Wiborg, varsler, Greve tilkaller ambulanse

0731 Politiet varsles og rykker ut

La oss se på hvordan de fakta vi kjenner kan settes sammen til en selvmords-versjon:

Wiborg har i Oslo vært på Stortinget og snakket med Ingvald Godal, som vi vet var meget forståelsesfull. Dette må ha vært et av de første positive møter han hadde på Stortinget. Han forteller at han blir mobbet og terrorisert og frykter for sitt liv, og blir trodd. Likevel har han hatt så mye motgang at han bestemmer seg for å avslutte livet. I den hensikt reiser han til Danmark og tar inn på et lite hotell på Fredriksberg, og ber om rom i øverste etasje, selv om dette bare er 4. etasje (på norsk). Før han legger seg om kvelden legger han omhyggelig skjorte og strømper til vask i håndvasken. Han kan kanskje ha tatt seg noen pjoltere ute – det vet vi ikke noe om – men det finnes ikke spor etter alkohol på rommet. Han går stille til køys.

I sekstiden står han opp for å gjennomføre sitt forsett. Han akter å drepe seg ved å hoppe ut av vinduet på 0,5 x 0,5 meter. Selv om vinduet kan åpnes (det er bekreftet gjennom naboens vitnemål; hun så stadig gjester lufte seg ved å sitte i vinduskarmen), bestemmer han seg for å knuse vinduet. Han binder et håndkle rundt neven og slår gjennom to glassruter med flere kraftige slag, men skjærer seg likevel slik at håndkleet blir blodig. Ca et kvarter senere går han pånytt løs på vinduet med enda et slag.

I tillit til at dette ikke hadde vekket oppmerksomhet, tar han seg nå en times pause. Han tenker fortsatt ikke på å skrive selvmordsbrev, og går ikke på toalettet. Kvart over syv bestemmer han for å prøvesitte selvmordsposisjonen. Han kler seg naken, om han ikke hadde sovet naken allerede, vender ryggen til det knuste vinduet og trekker kroppen opp og ut slik at han blir sittende på glass-splintene i de to knuste vindusrutene. Så bøyer han seg kraftig sammen for å få hodet og overkroppen ut av det trange vinduet, og henger der en stund. Han holder seg fast i vinduskarmen med den ene hånden og tar seg en røyk med den andre. Han tar av telefonrøret og lurer på om han skal ringe til sin mor eller bror før det skjer, men lar røret ligge igjen på vinduskarmen. Slik sitter han i fem minutter før han stumper røyken mellom beina. Nå skal det skje. Han manøvrerer hodet tilbake gjennom det trange vinduet og slipper seg ned på gulvet uten å trekke med seg sigarettstumpen, tar spenntak og klarer nå å hoppe baklengs gjennom det knuste vinduet. Anstrengelsen medfører at avføring slippes ut i spranget og dekker sigarettstumpen som fortsatt blir liggende på vindushyllen. Til tross for den viljestyrke som nå utvises, nekter underbevisstheten å være med. og forsøker å iverksette en siste redningsaksjon ved å gripe etter vinduskarmen, men det lykkes ikke, og han faller. Fallet er imidlertid ikke langt nok til at døden inntreffer momentant. En person som er ekspert i å kvalitetssikre enhver prosess har feilvurdert sin siste.

La oss så se på en annen måte å sette sammen fakta på:

Etter møtet med Godal i Stortinget forteller Wiborg tilfreds sine omgivelser at han endelig er i ferd med å komme i inngrep med Stortinget. Dette fanges opp ved spaning, evt. rom- eller telefonavlytting og utløser frykt hos noen som ikke ønsker at Wiborgs meninger skal nå frem. Han blir kontaktet av en provokatør som sier han sitter inne med dokumenter e.I. som vil bevise at Wiborg har rett. Denne personen befinner seg i København og tør ikke reise til Norge. Wiborg må ta inn på et navngitt lite hotell på Fredriksberg der han vil bli kontaktet.

Under dekke av å være turist tar en ukjent person inn på hotellet i god tid før Wiborgs ankomst. Wiborg blir oppringt eller ringer et avtalt nummer for å avtale møte neste dag, og oppgir romnummer for det tilfelle at det må bli forandringer. Litt før seks låser den ene personen seg inn med utstyr som enhver profesjonell organisasjon råder over, mens Wiborg ligger naken og sover. Personen er instruert i å få ut av Wiborg all mulig informasjon før han hjelpes til selvmord. Kanskje har det vært et møte med ham kvelden før for å få ut informasjoner på «vennlig» måte, uten at man er fornøyd. Kanskje måtte operasjonen utføres så tidlig fordi Wiborg ellers ville reist fra hotellet.

Han blir purret og halt opp av sengen. Det oppstår et basketak, og Wiborg blir flere ganger dunket mot vinduet, som til slutt uheldigvis knuses. Mens dette pågår får Wiborg revet av telefonrøret i et forsøk på å tilkalle hjelp, men mislykkes. Wiborg blir bragt under kontroll og presset til å fortelle alt han vet, hvem han har kontaktet, hva de har sagt etc. Til slutt blir han løftet opp på vinduskarmen og overkroppen blir presset ut av vinduet slik at han såvidt balanserer. Smerten og trusselen om å skyve ham helt ut skal gi de siste informasjoner. Frykten medfører at det kommer avføring på vinduskarmen. Til slutt trekker den ukjente personen, som hele tiden har passet på å holde seg skjult, sitt offer halvveis inn fra vinduet, men skyver ham så kraftig ut igjen. Drapsmannen tenner seg en røyk, tørker vekk blod med et håndkle som kastes på gulvet, stumper røyken i vinduskarmen og sniker seg ut av rommet. Han har selvsagt brukt hansker hele tiden. Vel inne på eget rom kan han holde seg i ro så lenge det skal være.

Hva virker mest sannsynlig? Begge versjonene har svakheter, men vi mener selvmordsversjonen er bortimot umulig å tro på, når alle de enkeltopplysningene som foreligger skal settes sammen. Ingen planlegger, langt mindre utfører et selvmord på denne måten. Vinduet er ifølge politirapporten så smalt at en mann nærmest må tres gjennom det.

Det er mange svakheter ved den siste versjonen også. Det har sikkert ikke foregått slik. Virkeligheten er alltid mer kompleks og overraskende enn hva man kan tenke seg. Noe er helt sikkert gått galt slik at improvisering ble nødvendig.

Vi mener ikke med dette å anklage noen. Vi bare konstaterer at de foreliggende fakta kan settes sammen på mange måter, og at den løsning som det danske politiet hoppet på etter mindre enn halvannen time, og ikke forandret etter en skandaløst svak etterforskning ikke er den eneste mulige, og heller ikke den mest sannsynlige.

Vi kjenner til svært mange mistenkelige dødsfall tilknyttet norsk etterretnings- og overvåkingsmaterie, noen med omstendigheter som gjør det meget vanskelig å utelukke kriminalitet. Det påfallende er den manglende etterforskning og den dype taushet. Og at det ofte dreier seg om «selvmord» av den typen som ikke er noe hyggelige, fordi det er så lett å «gi hjelp».

Da tidligere stortingsrepresentant Otto Lyng (H) kom innom sitt kontor i Stortinget klokken to en natt i 1962, fant han safen åpen og to mann som viste seg å være fra E- og S-tjenesten romsterende rundt alle hans papirer. Lyng var da nestformann i Stortingets militærkomité (senere forsvarskomitéen). Forsvarsministeren var på dette tidspunkt Gudmund Harlem (A), far til Gro Harlem Brundtland. Lyng la frem sin historie i et intervju med Adresseavisen i 1993, der¹ reportasjen fortsatte:

«Senere tok Lyng en oppklaringsrunde med sine ‘sekretærer’:

Lyng: Forsvaret stilte høytstående offiserer til disposisjon for oss som faglig sekretærhjelp, og jeg tok en alvorlig samtale med dem. Da fikk jeg bekreftet at jeg var overvåket av sikkerhetsmessige grunner. Jeg ble videre forklart at mange samfunnstopper ble utsatt for tilsvarende ransaking. Den gang aksepterte jeg dette, og gikk aldri videre med saken. Jeg hadde deltatt aktivt under krigen, innforstått med demokratiet måtte forsvares, sier Otto Lyng.

Adr.: Hadde du noen mistanke om samrøret mellom Arbeiderpartiet og de hemmelige tjenestene i 1962?

Lyng: En slik kobling var utenkelig. Det var ikke i mine tanker at informasjoner som eventuelt ble funnet hos meg, kunne havne i hendene på sentrale folk i Arbeiderpartiet. I ettertid, etter hvert som det intime samkvemmet mellom overvåkningstjenestene og sentrale Ap-folk er kommet til overflaten, er jeg blitt skikkelig forbannet …

Etterhvert som årene har gått, er jeg også blitt klar over at vi har vært utsatt for et spill som gikk langt ut over behovet for å ivareta rikets sikkerhet …

… Ja, jeg er overbevist om at hele Stortinget ble overvåket. Jeg tror også det skjer idag …

Disse folkene tuslet nok jevnlig rundt i Stortinget på nattetider.»

Denne episoden, og Lyngs kommentarer, illustrerer hvordan Arbeiderpartiet og «den fjerde tjeneste» i alle år har utnyttet de ikke-sosialistiske partienes nasjonale innstilling og lojalitet til enhver Regjerings forsvars- og sikkerhetspolitikk til egen vinning på deres bekostning. Hensynet til Rikets sikkerhet ble brukt som skalkeskjul for beskyttelse av Aps sikkerhet, Lyng har helt rett i at det blant sentrale politikere i alle år har vært en slags forståelse av at den som har viktige verv, også må finne seg i å bli kikket i kortene. Når f.eks. muligheten for avlytting er bragt på bane, er det ofte blitt hvisket om at det er våre egne, men det må de få lov til, for de skal jo passe på oss alle sammen og hindre at vi blir lurt på villstrå².

Dette har altså alle funnet seg i, i tillit til at alle partier og alle tjenester spilte ærlig spill. Denne tilliten, som har vært en helt avgjørende forutsetning for norsk sikkerhet og vestlig forankring i alle år, har altså Arbeiderpartiet ikke bare misbrukt til de grader, men også hver eneste dag satt på spill i uærlig, partiegoistisk hensikt.

Vil Stortinget la dette fortsette?

Den skjulte avlyttingen av et møterom i Aftenposten kom tilsynelatende et stykke mot oppklaring 26. mai 1995 da Finn Aage Hjelmerud i ingeniørfirmaet Bjørn Hovmork forklarte at han hadde stått for installasjonen angivelig etter bestilling fra ingeniørkontoret i Aftenposten¹ ledet av teknisk direktør Hans H. Riddervold, og at dennes far, daværende adm dir Hans J. Riddervold vært tilstede under monteringen (både far og sønn Riddervold er siden gått bort). Det ble også gitt en slags forklaring på at mikrofoner som i utgangspunktet skulle vært synlige ble bygget inn i taket²:

«VG: Hadde det ikke vært greiest for dere å montere mikrofonene synlige i taket, hvis alt skjedde i full åpenhet uten hensikt å drive hemmelig avlytting?

FAH: Jo, det er klart. Men jeg heller mer til den oppfatning at det var om å gjøre få mikrofonene vekk fra bordet. Alt skulle gjøres veldig ordentlig i Aftenposten, og det kan være forklaring nok på at mikrofonene ble skjult i taket.

VG: Med datidens teknologi, ville ikke opptakene blitt mye bedre hvis anlegget ikke var skjult bak takplatene?

FAH: Jo, det er klart. Men hvorfor det måtte være slik må du spørre andre enn meg om.»

Dagen etter, 27. mai 1995, ga Hjelmerud en litt annerledes versjon i intervju med Aftenposten³:

«- Jeg husker at mikrofonene ble installert helt midlertidig fordi vi hadde så dårlig tid. Det var meningen at vi skulle komme tilbake senere og gjøre jobben skikkelig. Mikrofonene ble derfor festet med limband oppe under takplatene. Vi ville fått skjenn hvis vi hadde latt mikrofonene henge løst ned fra taket, i Aftenposten skulle alt gjøres skikkelig.

Hjelmerud sier at han er feilsitert i gårsdagens VG, som skriver at daværende Aftenposten-direktør Hans J. Riddervold må ha visst om at mikrofonene ble installert.

Det var sønnen hans, Hans H. Riddervold jr., som kom og lurte på hva vi drev med før han jagde oss ut. Jeg fikk inntrykk av at han ikke visste noe om mikrofonene.

Årsaken til at jeg husker jobben, var at det ble en amper stemning mellom oss og Riddervolds sekretær. Hun skulle forberede et møte og ringte opp til Riddervold og klaget over at møterommet var opptatt av ‘noen løse eksistenser’ kort tid etterpå kom Hans H Riddervold jr styrtende og ville vite hva som foregikk før han nærmest jaget oss ut. Han ringte til den ingeniøren i Aftenposten som hadde gitt oss oppdraget og ga ham en overhaling, så kom denne ingeniøren og ba oss avslutte arbeidet …

Flere ganger i tiden etterpå forsøkte han å komme inn på møterom 702 for å avslutte oppdraget i forbindelse med andre jobber i Aftenposten, men møte rommet var alltid opptatt. – Jeg reagerte litt på at vi ikke ble bedt om å gjøre jobben ferdig, men tenkte at noen kanskje hadde blitt sure i forbindelse med den episoden som oppsto. …»

Monteringen skulle angivelig ha funnet sted ca. 1965.

Ifølge Aftenposten 29. mai 1995 finnes det en tidligere ansatt i avisen som 27. mai hadde tatt kontakt med avisens nåværende adm. dir. Kaare Frydenberg med bekreftelse av Hjelmelands siste versjon⁴:

«– Han fortalte at mikrofonene ble montert helt åpent for å lage dokumentasjon fra møter og understreket at monteringen ikke skjedde i dølgsmål, forteller Kåre Frydenberg. Han vil imidlertid ikke oppgi den tidligere ansattes navn, fordi dette nå er en politisak.

Han fortalte at mikrofonene etter en test aldri ble tatt i bruk. Etter som jeg forsto, var årsaken at lydkvaliteten var for dårlig. …

Begge to (den ansatte og Hjelmerud) opplevet at teknisk direktør Hans H Riddervold jr kom inn og avbrøt mikrofonmonteringen. Den tidligere ansatte var i tillegg med på å teste anlegget senere.

Kaare Frydenberg anser likevel ikke saken som avsluttet før politiet sier at etterforskningen er kommet til veis ende.

Vi har jo hørt litt ulike versjoner …»

Det synes altså som om hele «oppklaringen» henger på Hjelmeland og en anonym ex-ansatt. Det foreligger ingen andre bevis på at noen i Aftenpostens ledelse har vært involvert. Historien fra de to skulle bety at en person i teknisk avdeling uten hans sjefers kunnskap skulle ha bestilt mikrofonene og at disse ved en arbeidsulykke bare ble midlertidig installert ved å bli klistret fast under takplatene, og at arbeidet aldri ble gjort ferdig til tross for at ingeniørfirmaet hadde flere andre oppdrag i huset. Man må forstå det slik at noen andre senere tildekket mikrofonene ved å ferdigstille taket. Dette skulle ha ført til at det bestilte anlegget ikke kunne brukes på grunn av dårlig lydkvalitet uten at dette noensinne ble påklaget eller rettet av bestillerne.

Hjelmeland-forklaringen støtter forøvrig ikke opp om den populære teorien om at avlyttingen var ledd i en familiefeide i Aftenposten. Riddervold’ene var jo ikke informert før de oppdaget noen «løse eksistenser». Denne teorien er ikke særlig sannsynlig. Et møterom i Aftenposten var felles territorium der familiene i tilfelle møtte sammen. De interne rådslagningene fant nok sted i private villaer eller hos dyre advokater. Det var der man ville hatt nytte av avlytting.

Ellers er selvsagt mulighetene mange. På 60-tallet var selvsagt Aftenposten et mulig mål for politisk overvåkning. Vi minner om at daværende redaktør Sverre A Nilsen i Ap-avisen Finnmarken innrømmet⁵ at han såvidt vi kan forstå av intervjuet nettopp rundt 1960 «vervet» en dame på sentralbordet i den konkurrerende Høyre-avisen Finnmark Tidende for å lytte bl.a. på avisens daværende redaktør Erling Norvik. Avlytting av aviser er således ikke ukjent fra før!

Frydenberg ville avvente politietterforskningen. Den skulle vise seg ikke å bli noe å vente på.. Etter bare 14 dager kunne politiinspektør Gunnar Larsen fortelle at «det dreier seg om lovlig montering av for å ta opp samtaler under møter til senere referatbruk⁶. Og: «– Hvis dette utstyret også ble tenkt brukt til intern overvåkning, vil vi vel aldri få svar, siden de personene som måtte kjenne til det, er døde.» Kort tid etter ble saken henlagt.

Var alle døde? Også eventuelle «konsulenter» i dertil egnede tjenester? Hvis politinspektør Gunnar Larsen har brukt samme etterforskningsmetoder overfor disse som han sammen med sin nære kollega Leif A Lier brukte i vår sak, har han spurt et par seksjonssjefer i POT og FO/E om de har noe kjennskap til saken, og så har de sett på ham med store blå øyne og sagt «Å, nei, vi gjør ikke sånt, vet du.»

Gunnar Larsen, daværende politiassistent, var Liers nærmeste medarbeider i vår sak. Bl.a. var det Larsen som påtok seg ansvaret for å ha «spanet på spanerne» da vi avslørte sivile politibiler brukt under spaning mot oss (se kap. 7.4).

Også i rederiet Anders Wilhelmsen & Co A/S ble det funnet mikrofoner «skjult bak himlingene i møterommets tak»»⁷. Såvidt vi vet ble denne saken ikke oppklart, og de som arbeider i bedriften idag var helt uten kunnskap om forholdet. Legg merke til likheten i de to sakene!

Både Aftenposten og Wilhelmsen-rederiene hadde i sin tid nær kontakt med de hemmelige tjenestene i sammenhenger som vi idag stort sett anser som legitime og helt berettigede. Hvilke konsekvenser har dette hatt for disse og andre etterhvert som samarbeidspartneren har fått stadig sterkere innslag av korrupte elementer uten at dette er blitt avslørt? Har tjenestene i sin tid spilt en rolle i installasjonen av internt lytteutstyr? Det er ikke usannsynlig. Her er mange muligheter åpne, ikke minst fordi begge avlyttingsforholdene tydeligvis gikk i glemmeboken etter kort tid (det tok jo lang tid før noen forklaring fremkom i Aftenposten).

Hvis ikke «deltakerne i familiefeidene» lyttet – gjorde noen andre det?

Vi har i kapittel 6 redegjort for denne saken, som startet søndag 26. juni I994¹ sent på kvelden da salgsdirektør Anne Mevold ringte til Slemdal for snakke med Ramm. Men hos Ramm var ingen tilstede, og hun kom isteden direkte inn i en samtale mellom to fremmede personer. En kvinne spurte: «Hva gjør vi nå?». En mann svarte: «Vi går over til å lytte på nr. xxxxxxxx².». Eieren av denne telefonen var en flyger i Braathens SAFE som kort tid tidligere hadde korrigert opplysninger i Aftenposten vedrørende nedskytningen av U-2. Det viste seg også at han hadde skrevet artikler om E-tjenestens bruk av norske rutefly til etterretningsoppdrag mot Sovjet. Han var aktiv i en flygerorganisasjon og hadde vært sentral i en kampanje mot flytting av flymuseet. Dessuten hadde han hatt kontakt med russiske og polske offiserer om eventuelt kjøp av museumsgjenstander til Norge. Episoden ble umiddelbart nøye logget.

Som redegjort for tidligere, beviser denne episoden:

• Minst ordinær telefonavlytting av flygeren
• Minst ordinær telefonavlytting av Anne Mevold
• Helt sikkert romavlytting via telefon av Norsk Oljerevy

Flygeren ble kontaktet via VG på bakgrunn av en begrenset orientering til avisen. Han så ingen grunn til at han skulle være avlyttet. Ikke vi heller, ut fra det vi har kjennskap til. Hans opplysninger om U-2 om flight-høyde og nedskytingsvåpen kan ikke true norske interesser idag, og bruk av rutefly til etterretning mot Sovjet var kjent i hele Bodø-miljøet der han angivelig fikk vite om dette under sin militærtjeneste. Heller ikke det kan true norske interesser idag. Men alt dette kan brukes som påskudd for avlytting, f.eks. hvis han i annen sammenheng anses som «ubehagelig». Det vil være av den største interesse å få en regjering som virkelig ønsker å granske til å bringe på det rene om det foreligger kjennelse for avlytting av denne sannsynligvis helt uskyldige flygeren. Det vil bl.a. kunne belyse om de domstoler som behandler slike saker har selvstendig kompetanse til å vurdere slike begjæringer og tilstrekkelig kritisk sans til å verne borgernes interesser mot den minste vifting av gammelt etterretningsvrakgods foran dommerens nese.

VG fant ut at det «ikke var noen sak» når Setsaas/Ramm påsto at en annen person er avlyttet, men denne andre ikke trodde noe på det. Det var vi forsåvidt enig i, slik saken måtte vært presentert isolert og i tabloid- format. Men den er uhyre viktig, og den offentliggjøres således for første gang i denne boken.

Tidligere førstestatsadvokat, nå dommer i Bergen Byrett, Svein Simonnæs, sa i 1993 at han hadde mistanke om at han ble avlyttet i forbindelse med rettssaken mot ham¹:

«Han har ingen beviser, og han vet ikke om samtaler som kan ha vært tatt opp på hans privattelefon ligger arkivert.

– Du føler at de kan peile seg inn på din personlighet, din tilstand – det du holder for seg selv, sa Simonnæs til Bergens Arbeiderblad»

Vi finner det interessant at en tidligere førstestatsadvokat gir uttrykk for slike mistanker. Vi noterte oss også da vi presentere vår sak i Stortinget at kanskje den som hadde aller minst problemer med å forstå hva vi kunne være kommet ut for var en annen tidligere statsadvokat, daværende stortingsrepresentant og nåværende fylkesmann Svein Alsaker (KrF).

Dette er personer med mange års erfaring med justisvesenet, der vi ellers ofte finner personer som på det heftigste benekter at noe er galt. Det samme gjelder for privatpraktiserende advokater: De fleste har sterke meninger på den ene eller andre siden. Kan det hende det er fordi mange vet, men bare noen tar avstand fra det? Kan det også hende at mange forstår at det finnes kanaler via Riksadvokaten til Justisdepartementet og tjenestene, som gjør det mulig å iverksette ulovlig avlytting/overvåking etter ordre «fra høyeste hold», men slik at bare noen få er klarert, innenfor beslutningsprosessen og tillatt å bruke slikt materiale?

Vi er overbevist om at dette er forklaringen.

Dette er en underlig sak og en av de siste som er kommet frem. Vi kjenner den bare fra Dagbladet¹.

Kaptein Tor R. Boland ved Garnisonen i Porsanger ble engasjert for å skrive boken til Garnisonens 75-års jubileum. Boken foreligger, men GP-ledelsen har forlangt inntatt en setning i forordet om at «enkelte ting i boka ikke er i tråd med garnisonens offisielle syn». Det eneste konkrete om dette som opplyses er at Boland har «nektet å skrive et glansbilde» og bl.a. fortalt om norske soldater som etter krigen tvangsklippet ungjenter som hadde forelsket seg i tyske soldater. Selv kaller han boken like fullt et «forsvarsskrift for Forsvaret». Hans politiske bakgrunn i Fremskrittspartiet gir liten grunn til å tvile på det.

Like fullt redegjør Boland for at han er blitt utsatt for «hele maskineriet»:

«Telefonavlytting og åpning av privat post, trakassering og forsøk på sensur.

Dette er virkemidlene kaptein Tor R Boland mener Forsvaret tok i bruk for å stoppe utgivelsen av jubileumsboka for Garnisonen I Porsanger …

Kaptein Tor R Boland mener han kan dokumentere at hans telefon er avlyttet og at hans private post er blitt åpnet

I går sto også tidligere ordfører Aina Hanssen i Porsanger frem i Finnmark Dagblad og fortalte at hun flere ganger hadde kommet til Forsvarets sentral når hun slo Bolands hemmelige private nummer.

(Dagbladet) Men hvilke motiv kan Forsvaret ha hatt for å overvåke deg?

(Boland) Motivene kan være flere, men det vil jeg ikke si noe om over telefon. Jeg skal nå diskutere saken med min advokat om forholdene skal anmeldes. Etter at jeg fikk oppdraget med å skrive boka, har Forsvaret hele tida forsøkt å kneble meg og torpedere hele prosjektet. Folk som tror de sitter på maktens tinde har funnet på mye dævelskap, fremholder Boland.»

Opplysningen om viderekobling til Forsvarets sentral kan tyde på at det er lagt opp et avlyttingssystem der samtale på Bolands ordinære linje blir koblet inn på Forsvarets eget nett og videreformidlet over militær linje f.eks. til E-tjenesten i Oslo.

Arne Kokkvoll, tidligere leder av Arbeiderbevegelsens Arkiv, har fortalt at han hadde kjennskap til flere selvmord som følge av vedvarende psykologisk krigføring, overvåkning og terrorisering. Vi minner om Jan Wiborg-saken (kap. 21.13), som i beste fall er et typisk eksempel på nettopp dette. Han visste også om angivelige selvmord blant personer i E-tjenesten som hadde snakket om å gå offentlig ut med hva de visste om kriminalitet. Det fremgår av en melding fra NTB¹:

«- Det var ikke bare Folkets Hus i Oslo som ble avlyttet. Avlyttingen var satt i et landsomfattende system, og jeg mener bestemt at Folkets Hus også andre steder i landet er overvåket, sier Arne Kokkvoll, tidligere leder av Arbeiderbevegelsens Arkiv, til NTB.

Tidligere partisekretær Ronald Bye forteller at han var med da det ble montert mikrofoner på kontoret til Kokkvoll i 1968. Kokkvoll sier idag at han visste at han var avlyttet, og at han ikke er overrasket over opplysningene som blir presentert i boka ‘De visste alt’ …

– Jeg er aldeles overbevist om at avlyttingen ikke bare begrenset seg til Folkets Hus i Oslo. Særlig i Nord-Troms og Finnmark ble Folkets hus avlyttet, og dette har også skjedd andre steder i landet. I Bergen har det i fler år vært kjent at Folkets Hus i byen ble avlyttet, sier Arne Kokkvoll.»

Romavlyttingen ved hjelp av telefon mot Svein Muffetangen er omtalt i avsnittet om «Alexander Kielland» foran. Vi ser ikke bort fra at han kan ha vært langt mer systematisk avlyttet enn denne ene gangen. Tjenestene har hatt flere slags motiver for å avlytte ham, helt fra han organiserte støttekomite for Magnus Hole-Jacobsen da denne avslørte overvåkningen i Norsk Hydro. Han har hele tiden hatt sentrale verv på oljesiden innenfor LO og Jern og Metall/Fellesforbundet og er kjent for å ha selvstendige standpunkter.

Dahl-gruppen måtte innrømme avlytting av Svein Muffetangen¹. Noe annet var vanskelig, siden Muffetangen hadde et vitne, Jan Bålstad, som også hadde hørt avspillingen av Muffetangens gamle samtale i telefonrøret. Men Dahl nevnte ikke med et ord «romavlytting via telefon», til tross for at vi hadde diskutert det temaet med ham mange ganger. Overvåkingssjef Hans Olav Østgaard ble intervjuet i det vide og brede om avspilling av tidligere samtaler i telefonrøret uten overhodet å nevne «romavlytting via telefon». Heller ikke Televerket kom på denne tanken da deres folk ble intervjuet ved samme anledning.

Dahl-gruppen iverksatte ingen etterforskning vedr hvem som hadde lyttet på Muffetangen. Ingen andre heller. Saken var foreldet. Men i lys av de tallrike lignende sakene helt frem til idag burde det selvsagt vært gjort som spor mot noe som fortsatt pågår. Hvorfor gjorde man ikke det?

Et styremedlem i Tomtefesterforbundet fortalte i januar 1996¹:

«Jeg snakket i telefonen med trygdekontoret i Hurum om beskatning av krigspensjonen min. Noen dager senere skulle jeg ringe til Oslo, og fikk nærmest sjokk da jeg løftet av røret og hørte min egen samtale med trygdefunksjonæren fra noen dager i forveien.

Ingvald Wahl, styremedlem i Tomtefesterforbundet, er ikke i tvil om at telefonen hans blir avlyttet.

– I de siste årene har det vært noen underlige lyder i telefonen min … Også Arne Olafsen, en annen av lederne i Tomtefesterforbundet, hevder at telefonen hans blir avlyttet.

– Tre ganger har jeg fått den avspilt den forrige samtalen når jeg skal ta en ny. Ukjente lyder i telefonen startet for ca ett år siden.»

Begge disse er åpenbart både telefonavlyttet og romavlyttet via telefon. De sier de ikke vet hvem som står bak eller hvorfor. Det gjør ikke vi heller, men det skal bli spennende å se om noen politimyndigheter gidder å etterforske denne blodferske meldingen om telefonavlytting og romavlytting via telefon før den blir foreldet!

Leif Haraldseth, daværende nestformann i LO, har uttalt¹ at han i året 1980 «hørte flere historier om personer som hadde pussige opplevelser med telefonen». En av de historiene han kan ha hørt, er denne:

Erik Nilsen var LO-leder Tor Halvorsens personlige sekretær. I oktober 1980 hadde han en samtale med Athen. Like etter denne samtalen, ringte Nilsens kone. Mens de snakket sammen i telefonen, hørte begge det meste av samtalen med Athen².

Siden samtalen var med Athen, er det rimelig opplagt at det var Nilsen som var avlyttet, og formodentlig også romavlyttet ved hjelp av telefon (ved overslag fra annen linje). Tor Halvorsen sa da at «mye tydet på at avlyttingen skjedde ved vår egen koblingssentral i Folkets Hus». Men hvorfor fant man ikke da båndopptakeren som må ha vært i bruk? Halvorsen burde jo vite hva han snakket om, han som var sjef for overvåkningen hos Hydro på Herøya³.

Legg merke til at dette er etter den tid Ronald Bye har beskrevet. Det store antall rapporter akkurat fra 1980 tyder på at dette er en periode da utstyr for romavlytting via telefon ble installert i stor skala, og i Folkets Hus til erstatning for de gamle metodene. Også Muffetangen ble nå romavlyttet. Hyppigheten av «feil» må skyldes mangelfulle rutiner og opplæring av nyrekruttert personell.

Halvorsen, som overvåkningsekspert, må ha hatt kunnskap om denne teknologien. Vi må jo også anta at hans nestkommanderende, Haraldseth, som satt i den jobben som tradisjonelt har vært tillagt ledelsen av Ap/LOs etterretnings- og overvåkingsvirksomhet, har rapportert til ham om alle de underlige telefonhistoriene. Hvorfor nøyet han seg med en lite troverdig beskyldning mot sentralbordet, og unnlot å iverksette ytterligere undersøkelser?

Sverre Berntsen, Eidsvoll, var formann i Øvre Romerike faglige samorganisasjon fra 1974 til 1984. I 1978 fikk han overlevert to lydkassetter fra en «tillitsmann med gode forbindelser inn i sekretariatet». På kassettene var det opptak fra møter i LO-sekretariatet. Historien ble offentliggjort i Akershus Arbeiderblad/Romerikes Blad i november 1993¹:

«- Hvorfor tror du du fikk de oppsiktsvekkende lydkassettene?

– Vedkommende var blitt mer og mer misfornøyd med at LO og partiet var mer venstreorientert enn gjennomsnittet. Akkurat som jeg. Jeg følte at han ville kvitte seg med hele greia. Uten å ødelegge noe. Han trodde kanskje jeg kunne nyttiggjøre meg båndene bedre enn ham, da jeg har bakgrunn fra Forsvaret og noe kunnskap om etterretning. …

Berntsen har mange ganger stilt seg spørsmålet: Hvor kom kassettene fra? Uten å ende opp med noe entydig svar.

– Men jeg kjenner til at deltakere i politiske møter har hatt hemmelige båndopptakere på leggen.

– På leggen?

– Ja, dette ble oppdaget ved en tilfeldighet, vedkommende ble fratatt opptaksutstyret så lenge møtet varte.

– Hva var hensikten?

– Jeg ser slik overvåking som ledd i et spill om makt. Man ville skaffe seg informasjon så tidlig som mulig – for å komme med mottrekk.

Han utelukker ikke at slike metoder ble benyttet av flere fraksjoner i bevegelsen.»

Berntsen ødela lydkassettene, som i seg selv ikke er noe stort poeng. Men historien sier særdeles meget om kultur og klima på Youngstorget i slutten av 70-årene. Partiet var da delt opp i mange fraksjoner og nede for telling i den økonomiske politikken, og i mange sider av utenriks- og sikkerhetspolitikken. Noen i den innerste kjerne visste at Treholt-saken var på vei opp. Det ble fortsatt drevet systematisk avlytting i Folkets Hus, og stadig flere hadde nok kunnskaper eller ihvertfall mistanker om dette.

Vi har hørt om en periode i Bergen Høyre da fraksjoneringen var så heftig at noen begynte å ta med seg sine advokater på møtene. Snart satt det advokater bak hver eneste stol. I LO/Ap skjedde tydeligvis det samme med andre virkemidler: Når toppene avlyttet og gjorde sine opptak, måtte de andre fraksjonene gjøre det også.

Berntsen hadde flere interessante observasjoner. Han var f.eks. ikke særlig overrasket over Ronald Byes avsløringer:

«- Partisekretærene i Det norske Arbeiderparti har jeg alltid sett på som små-Krustsjover.

– Men du forteller om LO-opptak. Ronald Bye skriver også om LO og Folkets Hus.

– Ja, men helt opp til rundt 1980 var alt dette innfiltret i hverandre. Jeg anser det som temmelig sikkert at overvåkingen krysset grensene. For eksempel sitter jeg inne med førstehånds underretning om at enkelte navn i partiets medlemskartotek var utstyrt med betegnelsen ‘K.symp’ for kommunistsympatisør …»

Tidligere statsråd Tove Strand Gerhardsen har fortalt at hun den 4. oktober 1980, da hun var statssekretær i Finansdepartementet hadde en telefonsamtale med sin sjef, finansminister Ulf Sand. De snakket begge på sine privattelefoner. Da hun hadde lagt på røret og deretter løftet det igjen hørte hun denne samtalen avspilt på nytt¹ hjemme hos seg på Stovner. Dette viser at ekteparet Rune og Tove Strand Gerhardsen var utsatt for romavlytting via telefon ved siden av vanlig telefonavlytting. Saken ble meldt til Justisdepartementet og fire personer, som Tove Strand Gerhardsen antok var fra POT, fant ingenting.

I 1992 måtte Tove Strand Gerhardsen tre ut av Regjeringen på en merkelig måte. De ble gitt flere lag med begrunnelser. Den offisielle var at man måtte endre departementsstrukturen, og derfor skifte statsråd her (men i norsk politikk har man solid tradisjon for om nødvendig å gjøre det omvendt – tilpasse departementsstrukturen til de politikerne man vil ha inn).

Dagbladets Per Vassbotn – velkjent med indre intriger mellom Ap-dynastiene fra sin tid som statssekretær for Odvar Nordli – minnet om utkastelsen av Tove Strand Gerhardsen da han under kommunevalgkampen nylig kommenterte «Dynastiene i to kanaler»²:

«(Rune Gerhardsens) understrekning av de nære familiære og politiske band mellom Gerhardsene og Harlemene står meget godt i stil med hovedbudskapet på Oslo-partiets plakater. Nå trenger han nemlig Gros hjelp.

Men hans familie har neppe glemt at familiebåndene og maktkonsentrasjonen som følger med, var den grunn Gro oppga da Tove Strand Gerhardsen måtte ut av Regjeringen. Da passet det godt å sende EU-motstanderen Tove ut i kulda. Det er en av de få gangene kritikken av dynastiene og maktkonsentrasjonen er påberopt som årsak til en beslutning statsministeren har fattet.»

Vassbotn har rett i at den halvoffisielle begrunnelsen – som vel også ble brukt som tilleggsbegrunnelse – var at det forelå et «for nært forhold» mellom administrasjonsminsisteren og lederen for Oslo Byråd, Rune Gerhardsen, og også i at Ap ellers aldri har sett slikt som noe problem. Han har nok også rett i at den «kvartoffisielle» begrunnelsen – den gang bare halvhjertet benektet – var at Gro ville helle ut EU-motstandere, men det pussige er jo at hun lot andre bli igjen!

Var den virkelige begrunnelsen at man hadde fortsatt å lytte på familien Gerhardsen, og hørte noe man ikke likte?

Gerhardsen-saken viser at enten ekteparet Gerhardsen (som i alle fall var romavlyttet) eller Ulf Sand var utsatt for ordinær telefonavlytting. Ulf Sand har selv trukket samme konklusjon¹:

«- Eg er temmeleg sikker på at telefonen min eller hennar vart avlytta. Det kunne like gjerne vere Tove Strand Gerhardsen sin telefon som min, seier Sand til Bergens Tidende.»

Mest sannsynlig var begge avlyttet på begge måter. Sand opplyste

«… at han i dei to åra han var finansminister, frå oktober 1979 til oktober 1981, stadig opplevde klikk i privattelefonen medan røret låg på.

Eg opplevde det aldri før eg vart finansminister, og eg har aldri opplevd det etter at eg gjekk av som finansminister. Dette meldte eg også frå om då eg informerte justisministeren om episoden mellom Tove Strand Gerhardsen og meg, opplyser Sand.

Sand opplyser at han også kjenner til at andre politikarar, mellom desse somme statsrådar, har hatt den same opplevinga som han sjølv.

Etter det Bergens Tidende kjenner til, kan slike ‘klikk’ i telefonen vere klare teikn på at det pågår romavlytting via telefonen.»

Det er lett å forestille seg hvorfor akkurat disse to var utsatt for omfattende avlytting. Sand tiltrådte som finansminister under Odvar Nordli 8. oktober 1979. Da var Arbeiderpartiet oppe i en av sine aller mest kritiske perioder. Per Kleppes «motkonjunkturpolitikk» gjennom hele 70-tallet lå i ruiner, og det gikk mot stigende inflasjon og ledighet. Ap hadde bak seg en elendig kommunevalgkamp, Steen og Engen hadde sine konspirative telefonsamtaler, og kontakten mellom de to var kjent i Regjeringen. Treholt-saken brygget opp. Det var tett som hagl med lekkasjer fra partiets stortingsgruppe og sentralstyre, og de heftige fraksjonsstridighetene ble i tur og orden eksponert for all verden. Striden sto mellom Nordli og Steen, men med Gro Harlem Brundtland, den gamle «høyrefløyen» og «den fjerde tjeneste» klar i kulissene. Denne toppet seg frem til statsministerskiftet 4. februar 1981, da Gro Harlem Brundtland ble utnevnt «etter at noen av oss hadde snakket sammen». Det var ingen tvil om at «gamlegutta» i Ap hadde grepet inn.

Vi har i kap. 8.12-13 vært inne på hvordan «den fjerde tjeneste» vant tilbake makten fra det man oppfattet som «venstresiden» og nærmest tvangssamlet partiet under Gro Harlem Brundtland.

I denne meget uoversiktlige situasjonen med mange fraksjoner og skiftende allianser er det opplagt at systemet måtte vite hvor de ulike spillerne sto. Ulf Sand var en politisk tungvekter uten dynasti-tilknytning og har sikkert opptrådt svært korrekt og balansert. Han var først og fremst fagmann og ville legge vekt på gjenreisningen av finanspolitikken. Også etter dannelsen av Gro-regjeringen ville det være naturlig å kartlegge utviklingen av de ulike statsrådenes lojalitet til det nye regimet.

Motivene for avlytting florerte.

Også Steen selv følte seg avlyttet i den siste perioden før han ble kastet som formann.

Ifølge Arbeiderbladet juli 1994¹ hadde Reiulf Steen i møte med Lund-kommisjonen diskutert ulovlig avlytting av ham

«som kan ha funnet sted mens Steen arbeidet som samferdselsminister 1971-72 og i hans funksjonstid som leder av Arbeiderpartiet 1975-81.»

Avisen refererer også tidligere overvåkningssjef Jostein Erstad, som skal ha avvist at Steen ble overvåket (se foran). Dette er sannsynligvis sant, siden Iver Frigaard som holdt sine sjefer uvitende om hva han drev med, tiltrådte først helt på tampen (oktober 1980). Den siste av de nevnte periodene var en tid med mye lederstrid og turbulens i Ap. Det er sannsynlig at avlyttingen av Steen nå skjedde med nytt utstyr («Bye-metoden» gikk «av mote» ca 1974) og i regi av Trond Johansen og «den fjerde tjeneste».

Vi har i kapittel 8. 12- 13 redegjort for «den fjerde tjenestes» medvirkning til aksjonene for å fjerne Nordli og Steen fra sine lederposter i Ap og bane veien for Gro Harlem Brundtland. Det patetiske her er at Trond Johansen og hans gamlegutter forlengst hadde iverksatt aksjoner mot Steen da Steen, som fortsatt trodde Trond Johansen var hans venn, spurte ham til råds om avlyttingsmistankene. Leseren husker kanskje svaret:

«E-stabens sterke mann svarte at han anså dette som en ‘teknisk umulighet’. At det ikke kunne skje ‘uten medvirkning fra Televerket’, og at det var ‘utenkelig’ at Televerkets folk ville gjøre slikt ‘uten domsavsigelse’. Dette slo Steen seg til ro med, han hadde tillit til Trond Johansen»

Men Trond Johansen og E-tjenesten har ikke det minste bruk for Televerket for sine rom- og telefonavlyttings-aksjoner; kun ved enkelte vanskelige og risikofylte operasjoner som under vår sak, da Trond trengte adskillig assistanse fra Televerket for spesialløsninger for transport av lyd ved hjelp av ekstra telefonlinjer.

Daværende forbundsleder i Norsk Tjenestemannslag (NTL), Dagfinn Habberstad, hørte ifølge Arbeiderbladet¹ sin tidligere samtale med Ulf Sand avspilt da han senere tok av røret for å ringe pånytt. Dette var to og et halvt år etter at NTL hadde knyttet seg til hovedsentralen på Folkets Hus. Saken ble meldt til POT, som ikke fant noe.

Lektor Ragni Welle Strand, uavhengig sosialist, meldte til Televerket at hun i mars 1979 skulle ta en telefonsamtale og fikk avspilt sin egen samtale med svogeren rett før. To montører fra Televerket fant ikke avlyttingsutstyr. Kontrollutvalget fant ikke noe å kritisere¹.

Lederen for Institutt for samiske studier ved Universitetet i Tromsø, Per Mathiesen, fikk avspilt slutten av forrige telefonsamtale da han skulle ta en ny fra sin telefon på kontoret i november 1980. Saken ble henlagt måneden etter.¹

Lederen i Tromsø Arbeiderparti, Viggo Fjellberg, fikk tilbakespilt en tidligere telefonsamtale på sitt kontor i Tromsø Havnevesen i februar 1981¹.

Inge Staldvik, som da fortsatt var stortingsrepresentant for Ap¹, var Arbeiderpartiets «enfant terrible» i EF- saken. Han rapporterte i november 1992² at han hadde sterk mistanke om at han var blitt avlyttet i 3-4 år fordi han hadde

«… hyppige problemer med telefonen. Han blir ofte avbrutt og får ikke gjenopptatt kontakten, har store problemer med å få summetonen sent på kvelden da det er lite trafikk på telefonlinjene, og han får ofte ukjente stemmer inn på linja. Staldvik mener også han har bevis for at avlytting skjer ved at han har fått gjengitt fortrolige samtaler med en person fra et annet hold.

… Staldvik utelukker ikke at det har vært kontakt mellom dem som avlytter ham og ledelsen i Arbeiderpartiet. Han viser til den kontakten som beviselig har vært mellom Overvåkningen og Ap tidligere. Det er særlig spørsmålet om å danne en Nei-til-EF- organisasjon i Ap som Staldvik mener kan ha gjort ham til et interessant avlyttingsobjekt.»

Problemer med å få summetone er en typisk indikasjon på romavlytting via telefon. De andre fenomenene kan være indikasjon på vanlig avlytting, fordi ringestrømmen reduseres. Forbindelsen faller da lettere sammen eller det oppstår andre feil. Til VG sa StaIdvik³:

«Jeg ser ikke bort fra at partiledelsen kan få kjennskap til det som snappes opp, jeg er ikke sikker på om alle ‘rutiner’vi har hørt om er endret …»

Som vanlig ble Staldviks mistanke bare blankt avfeid uten at noen nevnte muligheten for romavlytting via telefon. En anonym representant for Televerket sa til NTB at ‘forstyrreIsene’⁴:

«… kan skyldes vanlige tekniske feil på linjene. Det er for eksempel ganske vanlig at summetonen blir borte på kveldstid når folk blir oppfordret til å ringe inn til populære direktesendte fjernsynsprogrammer …»

Overfor Arbeiderbladet⁵ kunne divisjonssjef Magne Thorvaldsen i Televerket skråsikkert si:

«HELT UTELUKKET: – Det er utelukket at Inge Staldvik er blitt telefonavlyttet.

– Nei, noen slik avlytting er bare ikke mulig. Det blir bare gitt grønt lys til avlytting når for eksempel rikets sikkerhet står på spill. Staldvik har antakelig opplevd tekniske feil på linja. Selv om vi har færre tekniske problemer enn for bare noen få år siden, er de fremdeles å finne.

Han understreker at en uautorisert avlytting av Staldviks telefon er svært lite sannsynlig.»

Vi var også trygge og skråsikre den gangen vi levde i vår barnetro.

Sekretær for organisasjonen «Sosialdemokrater mot EF» og leder for AUF i Akershus, Stein Ove Gudmundsrud, sa til Akershus Arbeiderblad/Romerikes Blad i 1993¹ at han fryktet han nylig var blitt avlyttet:

«Sosialdemokrater mot EF har nylig flyttet inn i nye kontorer i 8. etasje i Oslo Samfunnshus. Gudmundsrud forteller at under en av hans første dager på kontoret, fikk han en telefon. Plutselig hører han noen rare pipelyder på linja og stemmer bryter inn for så raskt å forsvinne igjen.

Gudmundstad som skal være korttidssekretær for SME ut året, understreker at han ikke legger så alt for stor vekt på episoden. Men har ser heller ikke bort fra at det fortsatt kan sitte igjen noen gamle ‘småhøvdinger’ rundt omkring, som ikke har lagt av seg sine gamle uvaner»

Vi legger heller ikke så stor vekt på selve episoden, som ikke dokumenterer romavlytting via telefon siden det dreier seg om en åpenbart inngående samtale, men finner vurderingen interessant.

Fremskrittspartiets formann, Carl I Hagen, uttalte i 1993¹ at han hadde mistanke om at han var blitt telefonavlyttet i ti år:

«Ap vil alltid ha interesse av å vite hva som skjer i de borgerlige partiene Høyre og Frp, sier Hagen, som ikke har noe bevis for sine påstander. – Jeg har ikke lagt dette frem for politiet, fordi jeg mener det ville være nytteløst …»

Vi går ut fra at Hagen som mange andre baserer sin mistanke på konkrete erfaringer med bruk av telefon og telefoniske informasjoner på avveie. Vi kjenner ikke disse, og kan derfor ikke vurdere om mistanken er riktig. Men vi er helt enig med Hagen i at motivet utvilsomt er tilstede. Er det noe som er viktig for Ap, er det at det er så mye splittelse innenfor Frp som mulig og så lang avstand fra Frp til Høyre som mulig, for å opprettholde Ap som «eneste regjeringsalternativ». Alt som kan plukkes opp ved avlytting og forstørres, er av verdi.

Carl I Hagen er også personlig en meget alvorlig trussel mot «den fjerde tjeneste». Han følger meget godt med i timen, og er ikke redd for å si fra. Han har hele tiden vært i første rekke med å peke på den ene dekkaksjon etter den andre: I vår sak, i Liland-sak, i Lillehammer-sak, i Bjugn-sak osv osv. Det er også verd å merke seg at Hagen har vært så uredd at han har rettet søkelyset direkte mot justisvesenet og domstolene. I Liland-saken ville han ha dommerne gransket, men det ble for mye for de andre. (Men etter vår mening er det høyst påkrevet å ikke ta for gitt at alle dommere er hevet over all mistanke, etter at Regjeringen har oppnevnt både Leif A. Eldring og Agnes Nygaard Haug til Høyesterett. Om hvem er det som sitter og avsier kjennelser for lovlig avlytting på oppkonstruert grunnlag?)

Vi synes ikke det er noe rart at Hagen blir avlyttet.

Det skulle også ellers gå frem av denne boken at Hagen ikke var særlig på jordet da han antok at politianmeldelse ville være nytteløst.

Stortingsrepresentant Øystein Hedstrøm (Frp) var redd for at hans kontor i Stortinget var avlyttet, og ville i 1993 be en privat avlyttingsekspert gjennomgå kontoret. Tjenestemennene i Stortinget overbeviste han imidlertid om at han burde benytte Forsvarets Sikkerhetstjeneste, men etterpå angret han seg¹:

«Etter at fire mann fra Forsvarets sikkerhetstjeneste har gått gjennom hans eget stortingskontor, føler han seg nå i tvil om hvilken side de egentig er på.

– Hvilken garanti har vi for at ikke Forsvarets sikkerhetstjeneste sitter på begge sider av bordet under granskningen av hemmelige tjenester? Og hvilken garanti har vi for at disse menneskene ikke har vært involvert i samrøre mellom politikk og overvåkning? spør Hedstrøm.

Frp-representanten mener Stortinget bør hente ekspert fra andre steder enn Forsvaret når nasjonalforsamlingen skal sikkerhetssjekkes …

– De overkjørte meg, jeg tenkte det var ok at de tok den jobben. I ettertid ser jeg at jeg burde latt min egen ekspert går gjennom det først Derfor vil jeg nå be ham om å se på et annet Frp-kontor på Stortinget …

I to dager gjennomgikk de (FO/S) kontoret hans. – jeg fikk ikke lov til å være på kontoret mitt. jeg måtte banke på døra hver gang jeg trengte noe. Da de var ferdige, var det vanskelig å få informasjon om hva de hadde funnet …»

Hedstrøm setter her ord på hva mange tenker. Han bør hviske noen ord i øret på Lund-kommisjonen, som nettopp lar Forsvarets S-tjeneste sørge for kommisjonens sikkerhet. Vi minner om Nygaard-Haug-utvalget, som var så fryktløst at det endog hadde møtelokaler midt inne i kontorene til E-tjenestens innhentingsavdeling under Trond Johansen.

Hedstrøm bør imidlertid være oppmerksom på at ikke alle «private» etterforskere er helt «private». Noen drives sågar av sønner av ansatte i E-tjenesten, mens andre har så nære forbindelser med Lier i Oslo Politikammer og/eller med POT at de løper dit først hvis de finner spor av statskriminalitet. Vi har også selv vært borti en privat avlyttingsekspert – Lauritzen – som viste seg å «sitte på begge sider». Han tok endog betalt fra begge sider, men Hedstrøm slapp ihvertfall å betale S-foIkene.

Per Borten uttalte i TV-programmet «På Sparket» i 1991¹ med referanse til sin statsministertid:

«Det er ingen tvil om at telefonen ble forsøkt tappet, men jeg har ingen formening om hvem som skulle ha gjort det.»

Ifølge riksadvokat L. J. Dorenfeldt ble saken etterforsket i 5 år uten at noe kunne bevises eller motbevises².

Til Dagbladet fortalte Borten i 1993³:

«Statsministeren fikk besøk av to amerikanske etterretningsfolk, som ba Borten forlate sitt kontor mens de arbeidet, angivelig for å avdekke hemmelige mikrofoner. … Jeg vet idag at dette var etterretningsfolk, og jeg er overbevist om at de hadde nær kontakt med norsk etterretningsvesen. Den viktigste hensikten var etter alt å dømme å installere det mest avanserte avlyttingsutstyr på mitt kontor.»

(Se også kap. 25.24.)

KrF’s parlamentariske leder, daværende statssekretær ved Statsministerens Kontor, Kjell Magne Bondevik, har fortalt¹ at han sommeren 1973 hørte en telefonsamtale mellom seg selv og sin onkel, tidligere statsråd Kjell Bondevik avspilt over sin telefon. Det viser at Kjell Magne Bondevik var utsatt for romavlytting ved bruk av telefon og Kjell Bondevik minst for vanlig telefonavlytting.

Bondevik var nå en raskt stigende stjerne i Kristelig Folkeparti. Partiet var med i den sittende Korvald- regjeringen. Det gikk raskt mot en meget viktig stortingsvalgkamp der Ap hadde til hensikt å ta tilbake makten.

«Den fjerde tjeneste» hadde for sin del et meget aktivt år. Det var ubåtjakt i Sognefjorden, IB-skandalen ble avslørt i Sverige, det ble av den grunn nødvendig i all hast å flytte den viktige norske dekkbedriften Norasonde («U-3»), og på toppen av alt var det Lillehammer-saken, ihvertfall den etterfølgende tildekning, høyst sannsynlig også forberedelsene. Det var nå 10 år etter at vi første gang hører om bruk av romavlytting via telefon. På Youngstorget satt Ronald Bye med sine øretelefoner og sendte rapporter til Trygve Bratteli, og Borten gikk rundt og grublet over hva han skulle gjøre med sine kunnskaper.

Det var det året Ap forsto at man var så avhengig av Trond Johansen at det ikke nyttet med sporadiske kontakter. Nå måtte man ha faste partimessige møter med ham. Derfor ble han dette året kjørt inn i Ap’s utenrikspolitiske utvalg.

Ut fra det vi idag vet om avlytting av Willoch- og Syse-regjeringene, må vi regne med at også Korvald- regjeringen var under avlytting. Bondevik var på det tidspunktet langt fra det viktigste avlyttingsobjektet. Når man lyttet på ham, lyttet man nok på mange høyere oppe også.

Det er også naturlig at systemet i denne fasen spesielt ønsket å registrere Kristelig Folkepartis oppfatninger om Mossad-aksjonen (politiets innsats, POTs mangel på innsats, E-staben, politiske vurderinger etc.). Kunne man vente støtte der for en «snill» behandling av Mossad-agentene? (Avlytterne ble skuffet – se kap. 25.9.)

Våren 1982 fikk daværende statssekretær Erling Norvik henvendelse fra flere offiserer, hvorav særlig to (se kap. 8.15) som ville advare om at om at avlytting av Regjeringen kunne forekomme som ledd i illegal avlytting ved deler av E-tjenesten, at det fant sted sammenblanding mellom partipolitikk og faglig etterretning og at det var behov for å se nærmere på kontrollen av utenlandske tjenesters virksomhet i Norge. Saken kokte imidlertid bort (eller ble kokt bort) den gangen (se kap. 24.1 1) og ble senere avfeiet av Nygaard Haug-utvalget (se kap. 17.19).

Nedenfor viser vi til eksempler/uttalelser som sammen med offiserenes henvendelse viser at Regjeringen Willoch må ha vært under massiv avlytting.

Det dramatiske er at minst tre statsråder, kanskje flere, hver for seg og i samtaler med hverandre hadde klare mistanker om at de ble avlyttet (se nedenfor), men uten å være informert om henvendelsen fra de to offiserene til Willoch/Norvik, og at Willoch/Norvik på sin side satt med denne kunnskapen uten å kjenne til de andre statsrådenes mistanker! Årsaken er selvsagt igjen frykten for å bli latterliggjort. Det går igjen hos statsråd Heløe og mange andre steder at «man fleiper» om avlytting. Fleip og spøk er blant menneskenaturens virkemidler for å ta opp alvorlige spørsmål uten å måtte ta ansvaret for dem. Man fleipet blant sine nærmeste, men hverken Willoch selv eller noen av statsrådene tok saken opp med kollegiet i plenum. Det virket ikke «seriøst» nok.

Men idag – når vi kjenner det hele i sammenheng – blir det meget alvorlig. Vi skal senere komme tilbake til den fjerde tjenestes motiver for å sette Willoch-regjeringen under massiv avlytting – og andre angrep.

Rett etter stortingsvalget i 1981, da det ble flertall for en ikke-sosialistisk regjering, fikk daværende gruppesekretær Hans Henrik Ramm en telefon på kontoret i Stortinget tidlig en morgen. Telefonen var fra den gamle krigshelt Gunnar Sønsteby, som Ramm bare kjente fra krigshistorien. Sønsteby gratulerte Ramm med det viktige verv han skulle få og sa at han og Ramm ville få mye med hverandre å gjøre. Det pussige var at Ramm selv på dette tidspunkt ikke visste hva slags oppgave han ville få i den kommende Willoch-regjeringen. Han hadde selvsagt gitt uttrykk for enkelte ønsker, og underhånden – men helt internt – forlengst fått bekreftet at han ville komme med på statssekretærnivå (men ikke hvilket departement), men selv det var virkelig ikke alment kjent!

Senere ble Ramm utnevnt til statssekretær i Olje- og Energidepartementet, og første besøkende var ganske riktig Gunnar Sønsteby. Det viste seg at han representerte Getty Oil i Norge. Dette selskapet hadde under Ap- regjeringen fått løfter om gode oljekonsesjoner som ledd i en deal der Getty bestilte to LPG-båter fra det kriserammede Nor-Offshore i Sandnessjøen. Til Sønstebys store fortvilelse fantes det ikke et eneste papir på denne avtalen, som derfor ikke var verd noe som helst under ny regjering. Det fantes ikke noen måte å tildele Getty konsesjon på uten å bryte alle regler i søknadsprosedyrene og overkjøre Oljedirektoratet på det groveste, selskapet var rett og slett ikke kvalifisert. Dette fikk Sønsteby klar beskjed om av Ramm. Likevel oppfylte Getty sine forpliktelser til punkt og prikke. Båtene ble bygget ferdig, og deretter øyeblikk solgt til enorme tap. Getty hadde aldri hatt bruk for dem.

To spørsmål melder seg etter denne episoden:

• Hadde den avgåtte regjeringen til hensikt å gi konsesjon eller ikke? Var det virkelig så viktig å gi Getty konsesjon og bryte alle slags oljepolitiske prinsipper for noen riktignok ganske fete oppdrag til et verft i Sandnessjøen? Eller lå det mer bak? Alternativt: Ville man gått fra løftet, og lagt igjen et inntrykk av det som anses verre enn korrupsjon – ta bestikkelsen og glemme ytelsen?
• Hvordan kunne Sønsteby vite at Ramm ville bli statssekretær i Olje- og Energi-departementet. som var det eneste departement han kunne komme i der han ville få mye med Sønsteby å gjøre? På dette tidspunkt var det kun på den kommende statsministers kontor slikt ble diskutert blant meget få personer. Var det kontoret avlyttet, slik at dette var kjent i bestemte kretser der Sønsteby intetanende kan ha plukket det opp? Eller var Willochs telefon avlyttet da han diskuterte statsrådjobb med den kommende olje- og energiminister Vidkunn Hveding?

Sosialministeren i Willoch-regjeringen, Leif Arne Heløe, uttalte til VG i november 1993¹ at flere Høyre-statsråder hadde mistanke om at de ble avlyttet:

«- Hjemmetelefonen oppførte seg merkelig stadig vekk mens jeg var statsråd. Først da regjeringen fant, ble telefonen normal igjen, sier Leif Arne Heløe til VG.

Jeg opplevde mange ganger at det vi tidligere hadde snakket om på telefon, kom tilbake som et ekko senere, sier Heløe. Dessuten var det hele tiden skiftende lydstyrke på samtalene. For Heløe virket det som om telefonen ble tappet.

– Vi fleipet internt i familien med at vi ble avlyttet. Men jeg tok det aldri så alvorlig at jeg slo alarm om det Hadde det skjedd idag, hadde jeg fått saken undersøkt med det samme, sier Heløe.

Telefonproblemet var imidlertid så alvorlig at han snakket med andre regjeringskolleger om det. Da fikk han vite at også de hadde opplevd lignende rare ting med telefonen.

– Jeg er ikke sikker, men mener det bl.a. var Arne Rettedal og Astrid Gjertsen.»

Daværende forbrukerminister Astrid Gjertsen kunne overfor VG ikke huske noe vedrørende avlytting. Her kan Heløe huske feil. Men ikke angående Rettedal:

I samme artikkel som intervjuet med Heløe¹ bekreftet daværende kommunalminister Arne Rettedal «at han hadde såpass mye problemer med kontortelefonen at daværende departementsråd Tormod Hermansen gikk til det skritt å anmelde forholdet, uten at det kom noe ut av det.» (Se mer om Hermansen i kapittel 25.9) Men Rettedal vil ikke påstå at telefonen ble avlyttet.

I Bergens Tidende kort tid etter gis det flere detaljer². Det fremgår her at saken hadde vært

«… meldt til politiet, men fekk inga forklaring.

Rettedal som var statsråd i heile Willoch-perioden frå 14. oktober 1981 til 9. mai 1986, tidfester overfor Bergens Tidende telefontrøbbelet sitt til tidlegast i 1983, etter at departementet hadde flytta frå Shell-bygget i Pilestredet til nye lokaler i Møllergata, eller eigentleg Hammersborg torg 1 der departementet leiger av OBOS …»

Det er således på det rene at både Heløe og Rettedal har hatt alvorlige mistanker, og trolig minst en statsråd til hvis Heløe husker feil om Gjertsen.

Da Wenche Frogn Sellæg var justisminister (1985-86) Fikk hun ifølge intervju med Aftenposten¹ beskjed av departementsråd Leif A. Eldring om at hennes kontor ikke var trygt nok for samtaler med overvåkningssjef Jostein Erstad. Eldring ba om at møtene måtte bli holdt på hans kontor.

Hva slags justisministerkontor er det Eldring hadde innredet?

Hun fortalte videre til Aftenposten i samme intervju:

«En dag jeg kom litt tidlig til mitt kontor, var departementsråden der sammen med to menn som koblet min telefon. Jeg fikk på forespørsel beskjed om at telefonen ble kryptert (forvrengt), men til tross for gjentatte forespørsler fikk jeg aldri noen bruksanvisning før jeg gikk av som justisminister. Og ingen av de øvrige regjeringsmedlemmene fikk kryptert sin telefon for sikre samtaler.»

Det er all grunn til å ta disse episodene meget alvorlig. Var det ikke nettopp det man kan lese ut av disse linjene et par tapre E-folk varslet statssekretær Erling Norvik om under Willochs regjering?

Aftenposten hadde også intervjuet Eldring:

«Eldring mener møter med overvåkningssjefen kan ha skjedd både på hans og justisministerens kontor, men husker det ikke sikkert …

Såvidt jeg vet har vi bare en kryptert telefon i Justisdepartementet. Den er på politiavdelingen …

Jeg husker ikke episoden med telemontørene på statsrådens kontor, men det er mulig at hun fikk installert en telefon knyttet til ‘det grønne nettet’, Forsvarets separate telefonnett.»

Vi får håpe hukommelsen er bedre hos de som idag sitter i Høyesterett!

Arbeiderbladet spurte hvorfor Wenche Frogn Sellæg ikke hadde foretatt seg mer, og avsluttet retorisk²:

«Oppfattet hun seg som en som bare var på kontor-besøk?»

Det vi tror, er at Eldring & Co hadde et slikt syn på sine borgerlige statsråder.

Forhenværende statsminister Kåre Willoch selv er kjent som en meget korrekt person. Han sier ikke mer enn han vet han kan stå inne for, ofte mindre.

Dagbladet ba ham i 1993 svare på om han selv noen gang i sin politiske karriere hadde hatt grunn til å tro at han ble avlyttet. Willoch svarte¹:

«Jeg vil ikke svare på det. Svaret kan fort komme til å bli blåst opp i massemedia, sier Willoch.

Han legger imidlertid til at han aldri har hatt for vane å røpe hemmeligheter over telefon.

– Denne skepsisen til telefonen henger igjen fra krigens dager. Jeg har alltid ment at det er dumt å føre hemmelige samtaler på telefonen. Hvem som helst kan overvåke et telefonnett, ikke bare de hemmelige tjenester, sier Willoch …»

Vi legger bare merke til at det hadde vært lett for Willoch bare å besvare spørsmålet med nei, dersom han ikke hadde hatt sine mistanker. Vi skal vokte oss vel for å legge Willoch ord i munnen, men finner det karakteristisk at Willoch ikke vil gå inn på et slikt tema i det hele tatt kun på grunnlag av eventuelle mistanker. Han krever dokumentasjon for sine uttalelser. Willoch uttalte videre:

«Kåre Willoch presiserer også at ingen i samfunnet kan be seg fritatt for etterretningstjenestens og overvåkingspolitiets skjerpede blikk.

– Vi kan ikke ha et samfunn der for eksempel statsråder og statssekretærer ikke skal overvåkes. Spionasje-mistenkte må naturligvis granskes også om de blir statsråder.

Men dersom overvåkingspolitiets opplysninger kommer på avveie, oppstår en komplett uakseptabel situasjon, sier Willoch, og sikter til den gjensidige kontakten mellom arbeiderbevegelsens overvåkere og overvåkingspolitiet som ble innarbeidet etter krigen. Dette vekselbruket har eksistert helt frem til våre dager, sier Willoch og sikter til den såkalte Engen-saken. Der ble det påvist meget nær kontakt mellom enkeltpersoner i Ap og overvåkingspolitiet.»

Den forsiktige Willoch kaller det «vekselbruk». Vi har vært mer rett på sak og kalt det «den fjerde tjeneste». Med de dokumentasjoner vi nå kan legge frem, kan kanskje noen hver oppgradere sine valg av betegnelser.

Fhv statsminister Jan P. Syse ble i juli 1994 spurt av VG om han mente han kunne ha blitt avlyttet i sin statsministertid¹:

«- Ja, men dette kappløpet som nå pågår, ønsker ikke jeg å delta i. Jeg har overhodet ingen kommentarer til denne saken. Jeg vil avvente Lund-kommisjonens konklusjoner før jeg uttaler meg om dette temaet, sier Syse til VG.»

Selv skriver VG:

«Syse oppdaget avlyttingsspor på sin hjemmetelefon på slutten av sin statsministertid. … Folk som ringte ham, opplevde å få siste del av samtalen avspilt etter at Syse hadde lagt på …

Syse har aldri ønsket å gjøre noe vesen av de erfaringer han hadde med sin privattelefon som statsminister. Men privat skal Syse ha uttrykt frykt for at han var avlyttet.

De rare telefonopplevelsene opprørte både medarbeidere, partifeller og venner. Foruten at deler av telefonsamtalene kom i reprise for folk i andre enden av røret, var det stadig ulyder og unormal støy i Syses privattelefon.

Syses privattelefon oppførte seg etterhvert så merkelig at Syse til slutt skiftet både telefonapparat og telefonnummer.»

Vi forstår godt Syses forsiktighet. Etter de erfaringer han har hatt med Akersgatens latterliggjørings-apparat, er det rimelig at han ikke ønsket en ny runde som paranoid avlyttingsoffer. Men VG’s opplysninger er aldri dementert, og er etter det vi får opplyst riktige.

Naturligvis skulle systemet bortforklare disse meldingene også:

«Overfor VG gir personer med kompetanse i etterretnings- og overvåkingsspørsmål uttrykk for at det er lite sannsynlig at norske, offisielle tjenester kan stå bak.

Bare tjenestenes avanserte utrustning gjør det lite sannsynlig at det er de som kobler seg inn på linjer på en så amatørmessig måte at det blir oppdaget.

Større sjanse er det da for at det er andre interessenter, krefter eller enkeltpersoner som har stått bak avlyttingene.

– Men i så fall er det en skandale at det ikke er avslørt, blir det hevdet overfor VG.»

Tilsammen tegner den lange listen av saker et tydelig dokumentert bilde av at det finner sted omfattende avlytting i Norge. Vi har utelatt alle saker som smaker av virkelig lovlig avlytting. Ikke mot noen på denne listen er det reist tiltale eller finnes fnugg av mistanke om trusler mot rikets sikkerhet eller narkotikaomsetning, som er de eneste lovlige kriterier for ordinær telefonavlytting.

Like før utgivelsen av CCs bok «Vår Hemmelige Beredskap»¹ av (1988), ble CC og andre intervjuet i Aftenposten om temaet telefonavlytting av norske politikere og andre norske borgere²:

«E-STABEN TROLIG BRUKT POLITISK: Den militære etterretningstjeneste kan i mange år ha blitt brukt til å utføre hemmelig telefonavlytting, både av politikere og andre norske borgere. Det er fagfolk Aftenposten har vært i kontakt med som sier det.

Chr Christensen … hevder ifølge VG at avlyttingssentralen befant seg i en gammel bunkers tyskerne bygget under Ruseløkka skole i Oslo.

…

En profesjonell kilde sier til Aftenposten at det ‘ikke er usannsynlig’ at etterretningstjenesten ble brukt til å avlytte enkelte norske borgere. Virksomheten må ha startet tidlig i 50-årene og ha fortsatt til langt ut i 70-årene …

Avlytting av sivile norske borgere har lite eller ingenting med militær etterretning å gjøre. Slik avlyttingen var organisert ble også betryggende kontroll med at virksomheten ble utført i tråd med lover og retningslinjer, nærmest illusorisk. For etterretningstjenesten selv representerte virksomheten en fare …:

… tjenesten (kunne) lett bli trukket inn i det politiske spill i Norge og bli hindret i å bygge opp ekspertise som et profesjonelt og uavhengig militært etterretningsvesen. …»

Dette viser hvor god innsikt i temaet Aftenposten hadde i 1988. Pussig nok var denne blitt helt borte seks år senere. Da Nygaard Haug-utvalget nærmest uten videre utelukket at det hadde skjedd noe kritikkverdig i Ruseløkka-bunkeren, hørte vi ikke noe fra Aftenposten eller avisens fagfolk fra 1988 …

I CCs bok³ forteller kommandørkaptein Alf Martens Meyer (MM) om hvordan han tok initiativ til og fikk etablert virksomheten i Ruseløkka-bunkeren for å understøtte Delfinus-programmet som innebar internasjonal etterretning ved hjelp av den norske handelsflåten. Det nye Muldvarp-programmet skulle avlytte motpartens handelsdelegasjoner, ambassader, skipssamband etc. CC forteller så om MM’s senere inspeksjoner i bunkeren:

«Han ville ha rapporteringssystemet noe endret samt skjemaer forenklet, og det bød ikke på vanskeligheter. Men han var noe overrasket over hvor mange medarbeidere Kaj Martens hadde i sin underjordiske hule. Han tenkte raskt at det nok var behov for teknikere, russisk-kyndige oversettere og kontorassistenter, men allikevel syntes han operasjonsenheten var vel stor til bare å løse et begrenset oppdrag for Delfinus.

Noen tid senere nevnte han dette for Hans Ringvold⁴. Etter en liten tenkepause sa Ringvold at han kunne tenke seg at Evang utnyttet stasjonen også til andre etterretningsformål av såvel offensiv som defensiv art når Muldvarp først var etablert.

Dette er jo mulig, men det er ikke min sak, var MM’s kommentar.»

Major Kaj Martens var satt direkte på av Vilhelm Evang som sjef for «Muldvarp». Han var gift med Evangs personlige sekretær Ellen Martens, en av de mest innflytelsesrike under Evang. Allerede dette peker i retning av at Evang betraktet Muldvarp-operasjonen som noe helt spesielt og sensitivt.

Evang bestyrte i denne perioden den samlede Etterretnings- og Sikkerhetstjeneste som var én etat, dog i to ulike avdelinger. Siden Kaj Martens rapporterte om Muldvarp direkte til Evang var den således på et vis en kombinert E- og S-operasjon, selv om behovet stammet fra E-siden (MM og Delfinus).

Når Ringvold så overfor MM åpner for at Evang kan ha brukt Muldvarp som både offensiv og defensiv etterretning, følger dette samme oppdeling: Den offensive etterretning, rettet mot utlandet for å vite mest mulig om fiendens evner og bevegelser, var E-stabens ansvar. Den defensive etterretning, å lete etter og avsløre spioner i Norge, var en del av S-stabens ansvar. Det Ringvold derfor i virkeligheten sa, var at Evang også kunne la latt Muldvarp gjøre jobber for S-staben, dvs. lytte på norske borgere.

To år senere kom CC ut med sin neste bok⁵ «Av hensyn til Rikets sikkerhet». Her skriver han nå:

«Under arbeidet med denne bok har jeg hatt kontakt med mennesker som har noe kjennskap til avlyttingsvirksomheten. De har ikke vært beredt til å gi opplysninger. Det eneste jeg har fått ut av samtalene, er at det var omfattende virksomhet i Ruseløkka-bunkeren, mange mennesker i tjeneste, også håndplukkede vernepliktige soldater. Samt at materialet fra bunkeren ble sendt til Evangs sikkerhetsavdeling for bearbeidelse. Hvis dette siste er riktig, betyr det entydig at avlyttingen ikke bare var begrenset til å dekke den offensive etterretningstjenestes interesse.

Det er mulig Ruseløkken-mysteriet aldri blir eksponert. Bunkeren er revet⁶, installasjonene borte, saksarkivene destruert, de impliserte bundet av en noe tvilsom taushetserklæring. Skjønt – en dag tar vel et menneske bladet fra munnen.»

«Den offensive etterretning» betyr igjen avlytting av norske borgere.

Det var ingeniør Asbjørn Mathiesen som var teknisk ansvarlig for E-tjenestens avlyttingsvirksomhet i Ruseløkka-bunkeren⁷. Mathiesen er idag 70 år gammel, men ville ikke uttale seg til Dagbladet etter at Nygaard Haug-utvalget konkluderte med at de ikke fant noe galt med virksomheten i bunkeren. Samtidig med denne omfattende jobben, som han hadde i 40 år, drev han eget ingeniørfirma. Mest sannsynlig var han opprinnelig ansatt i tjenesten, men ble siden satt opp med eget firma for å levere tjenester til sin tidligere arbeidsgiver – og til andre! Dette er ihvertfall et vanlig mønster. Firmaet benyttes da som et dekkfirma, som også kan utføre offensive oppdrag. Samtidig kan firmaet fakturere ekstra romslig slik at man betaler «usynlig» også for de andre oppdragene.

Vi har snakket med kilder som har førstehånds kjennskap til Ruseløkka-virksomheten og som ikke legger skjul på at det foregikk «mye rart» der. Også andre har rapportert om slike anonyme kilder. Til idag har ingen med egen kunnskap stått direkte frem, men de tre sterke indikasjonene CC peker på (bruken av Kaj Martens, den alt for store kapasiteten og rapporteringen til S-siden) taler sitt tydelige språk, men f.eks. Nygaard Haug-utvalget har ikke forstått en glose av dette.

Legg også merke til at bunkeren ble revet først i slutten av 80-årene, og at Aftenpostens kilder snakker om aktiv avlytting til slutten av 1970-årene. Dette stemmer meget godt tidsmessig overens med utfasingen av avlyttingen f.eks. i Folkets Hus. Fra ca 1980 kommer nemlig ny teknologi, bl.a. romavlytting via telefon, på banen i full skala. Denne teknologien har vært anvendt i mange år tidligere (den første historien er fra 1964), men i 1980-81 er rapportene fra folk som får sine egne samtaler o.I. avspilt særdeles tallrike. Avdøde overvåkingssjef Gunnar Haarstad skriver i boken «Hemmelig tjeneste»¹:

«Vi hadde tidligere hatt noen klagesaker hvor folk opplyste at de ved bruk av telefonen hørte samtaler de tidligere hadde deltatt i. Det var ikke ofte slike tilfeller ble kjent, men høsten 1980 kom de plutselig i mengdevis. Bare i løpet av to måneder tolv saker – de fleste i Oslo, men også på Vestlandet og I Nord-Norge …

Meldingene fortsatte å komme til langt utpå vårparten 1981 da det hele dabbet av. Politiet etterforsket i alt 23 slike saker, med stor geografisk spredning. …»

Vi skal komme tilbake til Haarstad.

Vi har i dette kapitlet beskrevet seksten slike rapporter som vi har funnet gjennom vårt arbeid, eller sytten hvis vi regner med oss selv, der ihvertfall Anne Mevolds opplevelse vedr «flyger-saken» skulle være talende nok. Alle disse viser helt tydelig romavlytting via telefon. I ytterligere tre saker er det klare indikasjoner på det samme.

Det er nå påfallende at vi i hele vårt materiale av avisutklipp med dekning av disse sakene, kommentarer fra avisene, kommentarer fra myndighetene osv., kun finner to-tre steder der romavlytting via telefon er nevnt som fenomen. Det er først VG i juli 1994²:

«Andre … mener at de angivelige båndavspillingene også kan skyldes uhell i forbindelse med ‘infinity transmitter’ – en spesiell form for romavlytting via telefon.»

«Andre» er her ingen annen enn Setsaas selv, som har redegjort for dette fenomenet for alle som ønsker informasjon, men bare journalistene Bøe og Sønstelie i VG – som er 100% hederlige journalister og meget godt informert – har bragt det videre til leserne.

Den andre referansen er Stavanger Aftenblad i oktober 1994³

«ROMAVLYTTING ER FORKLARINGEN: – Folk som hører sine egne telefonsamtaler avspilt, har vært utsatt for både telefonavlytting og romavlytting, sier redaktør Hans Henrik Ramm i Norsk Oljerevy i en kommentar til den mulige avlyttingen av Statoils plattformsjef Margareth Øvrum. …»

Deretter gjengis et intervju med Ramm som helt korrekt og presist beskriver den teknologien vi har redegjort for her i boken for romavlytting via telefon. Også her har vi å gjøre med en helt uavhengig og 100% hederlig journalist, oljemedarbeideren Arnt Even Bøe i Aftenbladet.

Det vi finner merkelig, er at oljemedarbeideren Arnt Even Bøe raskt kommer på sporet etter dette temaet, interesserer seg for det og skriver om det etter at han som oljejournalist er kommet borti Øvrum-saken som tross alt bare er én sak, mens ingen andre i pressen synes å ha viet temaet en eneste linje gjennom et tiår (unntatt de fem linjene i VG) til tross for at det har vært bortimot tyve anledninger til dette. Vel er Bøe en meget dyktig journalist, men så mye bedre enn alle andre? Beveger de seg ikke utenlands? Leser de ikke faglitteratur? Har de så svakt utviklet kombinasjonsevne at de ikke klarer å assosiere «avspilling av egen samtale i telefon» med helt tilsvarende beskrivelser av romavlyttingsteknologien? Eller er de så autoritetstro at de svelger desinformasjon slik som fra Østgaard og Furre (se forrige kapittel og nedenfor)?

Men en ting er pressen. Det er langt verre at norske myndigheter ikke bare systematisk undertrykker eksistensen av den trussel som norske borgere åpenbart er utsatt for, men også aktivt desinformerer for å kamuflere hele temaet romavlytting via telefon.

Den tidligere statssekretær i Justisdepartementet, Thor-Erik Johansen, ble intervjuet av VG i oktober 1991¹:

«Johansen utelukker ikke at det var fremmede makter som ville teste beredskapen som sto bak telefonavlyttingene tidlig på 80-tallet.

– I ettertid tror jeg det kunne være fremmede makter som i en politisk turbulent tid ville teste Norges sivile beredskap, som var årsaken til at sentrale folk i regjeringen og LO ble avlyttet …»

Det var interessant. I 1991 måtte Johansen ha notert seg de fleste av de minst 13 publiserte rapportene som dokumenterte at norske borgere ble utsatt for romavlytting via telefon. Johansen, som hadde vært nestkommanderende for Norges totale sivile beredskaps- og overvåkingsvirksomhet burde da forlengst ha vært vel kjent med denne teknologien, for han ble vel grundig briefet av POT om dette?

De fremmede makter som testet vår beredskap mot romavlytting ved hjelp av kontor, ikke bare på kontorene til Ap- og LO-folk, men også hjemme hos ekteparet Gerhardsen på Stovner, hos en rekke personer rundt Kielland-saken osv, må ha levert en meget optimistisk rapport til sine oppdragsgivere: Norge har ingen beredskap mot dette i det hele tatt! Det ser ikke ut som om noen engang vet om at dette går an! Stå på, tavarisjer, neste romavlytting blir melkebutikken på Grefsen!

Og etterhvert må de fremmede makter ha blitt mer og mer begeistret: De bare snakker om fremmede makter, Boris og Ivan, men det er bare for å avvise påstander om at de driver med det selv, det foregår ingen verdens etterforskning rettet mot romavlytting via telefon, og befolkningen blir holdt fullstendig uvitende om hva som truer dem!

Men kanskje vi dømmer den tidligere statssekretæren for hardt? Kanskje er han faktisk like uvitende om temaet som alle sjøulkene som aldri skriver om det? Kanskje har POT rett og slett aldri informert sine sjefer om temaet, igjen til tross for de minst 13 publiserte tilfellene?

Vi vet jo allerede at overvåkningssjef Hans Olav Østgaard på provokatorisk vis har desinformert det norske folk (se kap. 20.9) om dette tema. Vi minner om at det var etter at Dahl-gruppen hadde måttet innrømme avlytting av bl.a. Svein Muffetangen. Dahl, som ikke hadde annet valg siden Muffetangen hadde et vitne, nevnte ikke med et ord «romavlytting via telefon», til tross for at vi hadde diskutert det temaet med ham mange ganger. Østgaard ble intervjuet i det vide og brede om avspilling av tidligere samtaler i telefonrøret uten overhodet å nevne «romavlytting via telefon». Heller ikke Televerket kom på denne tanken da deres folk ble intervjuet ved samme anledning.

En annen overvåkingssjef, avdøde Gunnar Haarstad, klarte å skrive fulle to sider om fenomenet avspilling av egne samtaler, uten en eneste gang å nevne temaet «romavlytting via telefon». Etter å ha konstatert den store hyppigheten av saker høsten 1980 fortsatte han¹:

«Etterforskning ble foretatt i alle sakene, men bare to ble oppklart l det ene tilfellet skyldtes ’tilbakespillingen’ bruk av et callinganlegg ved et sentralbord. I det andre tilsto en mann at han hadde tatt opp en telefonsamtale på lydbånd og med hensikt (antakelig for å more seg) spilt den av under en senere samtale på telefon med samme partner. I de andre sakene ga etterforskningen intet resultat.»

Senere siterte han fra den undersøkelsen Teledirektoratet foretok i 1980:

«… nesten hvem som helst, selv med minimal teknisk bakgrunn, ville vært i stand til å ta opp en telefonsamtale på bånd og sende den tilbake på linjen.»

Dette er imidlertid bare riktig dersom det allerede finnes en linje som forbinder avspilleren med offeret. Det gjør det når det pågår romavlytting via telefon. Skal det gjøres uten de modifiserte telefonapparater og den teknologi dette ellers krever, må det først ha vært foretatt en oppringning. Det sier seg selv at den som allerede har hørt ringesignal og tatt telefonen og deretter hører sin egen stemme straks vil forstå at det er en oppringer som spiller av et lydbånd. I alle de sakene vi har kunnet sjekke er det annerledes: Man skal selv ringe ut, får ikke summetone, og hører så stemmene. Riktignok kunne det tidligere forekomme «kryss på linjen» eller at det ringes inn i samme øyeblikk røret løftes av, men da er det totalt tilfeldig hvem man får inn på denne måten. Ingen «spøkefugl» kan planlegge slikt.

Det interessante er at Haarstad i mellomtiden faktisk i detalj har beskrevet Tove Strand Gerhardsen’s opplevelse, som han helt korrekt beskriver slik:

«Umiddelbart etter at samtalen (med Ulf Sand) var avsluttet, skulle hun bruke telefonen igjen. I stedet for summetonen hørte hun en del av den samtalen hun nettopp hadde hatt med Sand.»

Dette er sterkt. Haarstad forsøker å forklare dette fenomenet med «spøkefugler» eller som noe «hvem som helst» kan gjøre, samtidig som han referer denne ganske typiske saken som avviser begge bortforklaringer: Ulf Sand er ikke viten kjent som «spøkefugl», ihvertfall ikke en slik som krever politietterforskning av egen spøk. Og «hvem som helst» må ringe eller oppringes med summetone først. Kun romavlyttingsteknologien kan forklare denne saken. Likevel skriver Haarstad:

«Jeg var sikker på at hennes fremstilling var korrekt Men jeg følte meg like sikker på at det her ikke dreide seg om en innkopling for å få greie på hva det ble snakket om, dvs. det en vanligvis forbinder med avlytting, var det formålet, måtte lytterne ha opptrådt usedvanlig klønete.»

Dette er muligens mer interessant enn det kan se ut til ved første øyekast. Vi kan ta som gitt at Haarstad meget godt kjente til teknologien «romavlytting via telefon». Den eneste grunnen til at han ikke tar opp temaet når det ligger så godt til rette for det, er at den gamle krigeren av gammel vane betrakter det som «ikke-tema» som det ikke skal snakkes om, f.eks. fordi han vet at dette ulovlige virkemiddel fra tid til annen blir brukt likevel.

Likevel: Legg merke til at det han utelukker, er «det en vanligvis forbinder med avlytting». Ved nærmere øyekast utelukker han derfor ikke romavlytting via telefon. Kanskje har han sterke mistanker om at en viss annen tjeneste driver i stor stil med dette, uten at han kan bevise det? Og kanskje er det en liten hilsen til denne konkurrenten at avlytteren «måtte ha opptrådt usedvanlig tjeneste»?

Vår generelle oppfatning av Haarstad er at han holdt god avstand til «den fjerde tjenestes» ulovligheter. Men hadde han selv interesse i å begrense for mye spekulasjoner, samtidig som han hverken kunne bevise romavlytting via telefon eller en gang nevne temaets eksistens. Kanskje var hans hensikt likevel å gi et forsiktig signal til dem som måtte forstå. Det er synd han ikke lenger er blant oss, for han kunne nok fortalt mye til nye granskere.

Etter Haarstad og etterfølgerne Erstad og Urdal ble det, som vi vet, verre. Den nåværende POT-sjef spiller i lys av den heftige debatt som pågår idag utvilsomt rollen som en ren desinformant. Og han har hatt ihvertfall én lærenem elev: For hva sier ikke medlem av Stortingets Granskningskommisjon, Berge Furre, om rapportene fra ikke mindre enn fem personer rundt Alexander Kielland-saken som også har hørt sine egne samtaler avspilt¹?

«Berge Furre karakteriserer slike hendelser som tabber, og sier at dette vitner om at avlyttingen ikke har vært utført av en profesjonell overvåkingsorganisasjon.

Furre mener det kan ha vært utenlandske økonomiske interesser som kan ha stått bak overvåkingen.

… Furre ber om at saken blir gransket av det stortingsoppnevnte Lund-utvalget. Furre er selv medlem …

Det kan se ut som om avlyttingen skulle virke som en form for terror, sier Berge Furre til NRK Dagsnytt. Furre mener at et profesjonelt overvåkingsorgan ikke ville ha gjort slike avlyttingstabber som det de fem hevder å ha opplevd.»

Til NTB sa Furre²

«- Jeg kan ikke fatte at en offentlig tjeneste som har tilgang til fagkunnskap og fagfolk, kan gjøre så mye tabber. Det virker jo som om båndene nærmest konsekvent blir spilt tilbake.

Furre mener det er fristende å spørre om motivet kan ha vært å skremme og drive terror fremfor å avlytte.»

Her er Furre fullstendig på jordet, i beste fall lurt trill rundt av samme argumentasjon som ble brukt av Østgaard. Furre starter i likhet med Østgaard med forutsetningen om at norske tjenester bare driver med normal avlytting, ikke den ulovlige romavlytting via telefon. Slike avlyttere ringer selvsagt ikke aktivt opp til ofrene for å spille av etterpå, det må jo enhver idiot forstå!

Som vi har forklart tidligere, viser avspilling av egne samtaler at linjen ligger åpen mens det lyttes, og at ringesignalet er satt ut av funksjon. Dette krever en helt annen teknologi, bl.a. at ofrenes telefoner er modifiserte. Furres «tabbere» og Østgaards «spøkefugler» må således ha gjort minst 5 innbrudd på helt forskjellige steder og visst på forhånd nøyaktig hva slags telefon de 5 hadde for å få med riktig kretskort.

Hvis Furre ikke vet om romavlytting via telefon, selv etter så lang tid i Lund-kommisjonen, er han ikke kvalifisert for noen granskningskommisjon. Hvis han uten videre tar det for gitt at de norske hemmelige tjenestene bare bruker lovlige metoder, burde han ikke kaste bort sin tid på å sitte i noen granskningskommisjon! Hvis bestemte tekniske ting ikke virker profesjonelt utført for Furre, kan ikke han utlede av det at forøverne ikke tilhører en overvåkingsorganisasjon som vanligvis opptrer profesjonelt – deres kriminalitet er ikke alltid profesjonelt utført.

Det er ille nok at Overvåkningssjefens desinformasjon har lurt Lund-kommisjonens medlem Berge Furre. Det er like ille at Televerket driver samme desinformasjon som her anonymt overfor NTB i forbindelse med Staldvik- saken i november 1992³ (se også Televerkets herr Sune i kap. 20.7).

«Mangel på summetone er ingen indikasjon på avlytting, men heller en indikasjon på at det er teknisk feil et eller annet sted på telenettet, opplyser Televerk-representanten.»

Kan noen tenke seg noen annen forklaring enn at POT selv eller noen de beskytter (E-staben?) driver med dette? Send troverdige forklaringer til oss og bli med i trekningen av ti telefonapparater garantert sammensatt på Taiwan.

Den som har fulgt nøye med i det foregående, vil også ha registrert at alle de toppfolk fra Ap som har uttalt seg, og alle underordnede ledd i statsadministrasjonen, systematisk har pekt på «spøkefugler», «amatører», «utenlandske tjenester» eller «industrispionasje» som forklaringer på den endeløse rekke av mistanker og historier om avlytting, særlig romavlytting via telefon. Det pussige er, for den som ser på listen, at det nesten utelukkende er ikke-sosialistiske politikere, personer på venstresiden (også innenfor Ap) eller personer som uforvarende kommer borti saker Ap er redd for, som er utsatt for spøk, amatører, utledninger eller industrispioner.

Det pussige er imidlertid at de samme Ap-topper er så ubekymrede for den massive avlytting som må ha funnet sted. Hvis det er amatører, spøkefugler, utlendinger eller industrispioner må vel de når som helst kunne kaste seg over Ap-folk også? Men når har de vært bekymret over dette, unntatt som rent ordgyteri når oppmerksomheten skal forsøkes flyttet andre veier? Når instruerte de sine underordnede ledd til å iverksette en like massiv etterforskningskampanje mot disse, med noe i nærheten av samme entusiasme som de motarbeider granskning av seg selv og sine? Hvorfor går de rundt så ubekymrede, alle Ap’s statsministre og partisekretærer?

Det meldes iblant om avlytting også av Ap’s toppfolk, men historiene er få og lite konkrete.

En av historiene er fra Odelstingspresident Inger Lise Gjørv (A) og meget interessant som spor i jakten på svar på spørsmålene. Hun dukket nemlig opp i serien av bekjennelser om å være avlyttingsobjekter i juli 1994, omtrent samtidig som Televerk-direktør Tormod Hermansen (A). Da hevdet hun at hun hadde hun vært avlyttet i 16 år! Og hun, som bl.a. har sittet i Arbeiderpartiets utenrikspolitiske utvalg sammen med Trond Johansen m fl, mente også det måtte være «utlendinger» – uten at det bekymret henne nok til å ta initiativ til en flik av etterforskning mot «utlendingene»! (Se kap. 25.7.)

Hvis noen nå mot formodning skulle mene at vi i de siste analysekapitlene har strukket fellen vel langt, har vi gleden av å presentere følgende lille melding i Aftenposten 4. februar 1996 – etter at vi har skrevet alt det foregående (det kan bevitnes; vi har brukt konsulenter). Journalisten heter Ole Magnus Rapp. Vi gjengir hele hans reportasje, og tillater oss å bryte inn med noen små «hva har vi sagt»-kommentarer¹

«Hvem avlytter sensitiv Tromsø-telefon? Tromsø kommune har politianmeldt noe de mener er telefonavlytting av flyktningkontoret.

Tromsø: Opptak av en samtale på flyktningkontoret ble avspilt da en annen ansatt løftet av røret et kvarter senere.»

Merk at det her – i likhet med de fleste andre sakene – presiseres at avspillingen starter idet røret løftes av, når man normalt skulle få summetone, og at det åpenbart ikke har vært innringningssignal først. Det utelukker «spøkefugler» som må ringe opp offeret først og viser at linjen var åpen idet røret ble løftet av.

«Ledelsen i Tromsø kommune har reagert sterkt på episoden, spesielt siden flyktningekontoret behandler svært sensitive personopplysninger.»

Jfr. Mossad/asylsøker-saken, da E-tjenestens filial/leieboere i Overvåkingspolitiet tillot Mossad-folk å bruke falske norske pass og opptre som norske politifolk i avhør av asylsøkere.

«Kommunens informasjonssjef, Paul Henrik Kielland, legger ikke skjul på en viss tvil på Telenors forklaring.

Servicesjef Jens Enoksen i Telenor sier til avisen Nordlys at det dreier seg om en teknisk feil. Da man sjekket saken fant man enda to lignende tilfeller der samtaler er blitt tatt opp av Telenors personsvartjeneste.

– Vi anser det som svært alvorlig at vi har funnet slike feil, og arbeider med å finne ut hva som egentlig kan ha skjedd, sier Enoksen.»

Kielland gjør rett i å tvile, for Kiellands forklaring er ikke mulig. At svartjenesten, som bare skal kobles inn når det sendes et bestemt tonesignal med utgangspunkt i summetone, misforstår de digitaliserte samtalesignalene høres usannsynlig ut, men kan kanskje ikke utelukkes. I så fall skulle maskinen ha lagret flyktningekontorets telefonnummer og avspilt samtalen til inngående oppringere i den tro at dette var en «vi er til lunch»-beskjed. Men det er ikke det den gjør: Den returnerer beskjeden tilbake til de som skulle være til lunch, dvs. omprogrammerer sin egen grunnfunksjon. Det virker enda mindre sannsynlig. Men det mest imponerende er at datamaskinen i mellomtiden må ha skaffet seg armer, bein, innbruddsverktøy og et modifisert kretskort for å modifisere flyktningerådets telefon slik at det blir mulig å åpne linjen uten ringesignal mens røret ligger på, slik at det blir mulig for den ansatte å høre avspillingen uten via egen oppringning eller innringning med ringesignal, bare ved å løfte av røret. Og dette må jo Enoksen vite!

«Politiavdelingssjef Einar Pedersen, Troms politikammer, avkrefter at politiet har stått bak eventuell avlytting:

– Vanligvis kommenterer vi ikke politiavlytting, men i dette tilfelle kan jeg definitivt si at politiet ikke har avlyttet, sier han.

Han kan ikke svare på om tjenester utenfor politiet kan tenkes å ha drevet avlytting.»

Siden Pedersen kan uttale seg skråsikkert om politiavlytting, må han være lokal POT-mann. Da må han også ha full teknisk kunnskap til teknologien som heter romavlytting via telefon, som vi har beskrevet grundig og som er vel kjent i all internasjonal faglitteratur. Det er nærmest sensasjonelt at han gjør som vi nettopp har anklaget resten av det hemmelige Norge for: Undertrykker eksistensen av hele dette fenomenet. Her er hva han skulle ha sagt²:

«Pedersen opplyser at episoden har alle kjennetegn på romavlytting via telefon, i tillegg til vanlig telefonavlytting. Romavlytting via telefon er strengt ulovlig i Norge, og utføres selvsagt ikke av norske tjenester. Dessverre får vi likevel ofte helt tilsvarende rapporter, og det er liten tvil om at denne kriminelle avlytting pågår i utstrakt grad i Norge. Det er all grunn til å advare folk mot dette. Alle som hører samtaler e. I. når de løfter av røret uten å ha vært innom summetonen må melde dette til politiet; det samme gjelder vedvarende problemer med å få summetonen eller rapporter fra innringere om at de får opptattsignal når telefonen ikke er i bruk.

Som i andre saker er politiet helt avhengige av tips fra publikum. Slike saker er vanskelige å etterforske, men eksperter vil kunne finne spor i form av modifikasjoner av telefonanlegget og kunne arbeide seg tilbake til opprinnelsen av disse og dermed komme på spor etter avlytteren. Det er av meget stor betydning å få has på denne kriminaliteten, som er en fare både for individets sikkerhet og rikets sikkerhet, fordi vi vet at også stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer utsettes for det samme.»

Hvorfor sier han ikke dette? Hvorfor sier POT aldri noe i nærheten av dette? Hvorfor tyr Televerkets talsmenn alltid til ubrukelige bortforklaringer når også de må vite nøyaktig hva dette i virkeligheten er?

Er det fordi man vet noe om «tjenester utenfor politiet» som «kan tenkes å ha drevet avlytting» – og romavlytting via telefon? Og fordi noen andre, som er sjefer for alle tjenester, har beordret POT til å være musestille om temaet?

Og hva med Aftenposten, som har så sterke meninger om det hemmelige Norge og gir så solid bakgrunn for egne meninger: Er det fortsatt ingen der som har hørt om denne teknologien og kjenner den igjen. Hva med Per Norvik, som vi vet kjenner til dette – har han fått munnkurv? Leser han ikke sin egen avis?

Hvorfor er det blitt slik at avlyttingsrapporter nærmest behandles som underholdningsstoff i avisene?

Situasjonen i avlyttings-Norge er nå så alvorlig at det alene nødvendiggjør å skifte ut tildekkerne, de som er sjefer for alle tjenester og kan kreve at den ene dekker over den andres forbrytelser!

21.45.1 Finn Gustavsen

Tidligere leder av SF og stortingsrepresentant Finn Gustavsen sikret seg en solid plass i Norges-historien da han til slutt kastet SF’s to stemmer i ja-skålen for mistillitsforslaget mot Einar Gerhardsen i 1963. Samtidig sikret han seg en solid plass på «hat-listen» i sosialdemokratiske sirkler. Han var også en meget profilert og godt likt politiker som hadde betydelig stemmepotensiale, og var defor en løpende trussel mot Ap.

Etter at POT-sjef Asbjørn Bryhn hadde avgitt sin beryktede uttalelse om EF-motstandere som sikkerhetsrisiko i juli 1963¹, meldte Gustavsen i april 1964 en interpellasjon i Stortinget der han ba om at Stortinget måtte «bli informert om hva overvåkingstjenesten stelte med og at en form for demokratisk kontroll» måtte vurderes. Han var dermed den første som i Stortinget begynte å blande seg inn på «tjenestenes enemerker». Han fikk imidlertid aldri noe svar før Lygren-saken dukket opp, til tross for etterlysning ved Venstres parlamentariske leder, Bent Røiseland. våren 1965.

Både av politiske Ap-grunner og av tjenestenes selvforsvarsgrunner var Gustavsen derfor markert for «utnulling».

Han ble dermed den første norske topp-politiker som fikk føle piskeslagene fra den systematiserte diskreditering. Han skulle ha løpt naken gjennom Nygaardsparken i Bergen, mistet edlere kroppsdeler i Mocambique osv. Alt var selvsagt kokt i hop av Youngstorgets diskrediteringsapparat.

Daværende statsminister Per Borten var den andre topp-politiker som ble rammet. Han var fritt vilt for en samlet presse unntatt hans eget partiorgan Nationen etter regjeringens gjenvalg i 1969 og frem til avgangen på lekkasjesaken i 1971. Borten var en kontroversiell politiker og vi sier ikke at han ikke burde kritiseres, men i ettertid er det lett å se at dimensjonene av pressens diskreditering ble helt forvridd i forhold til realitetene. I ettertid er det også lett å se likhetspunktene med kampanjen mot Syse.

Vi regner det idag som sannsynlig at det ble fyrt kraftig opp under kampanjen av den «fjerde tjeneste» som nettopp rundt 1970 var blitt funksjonsklar etter at Ap mistet den «konsernmessige» kontrollen etter Lygren-saken og noe nytt måtte organiseres etter «nettverk-modellen». Særlig når man ser de mange diskrediteringssaker i sammenheng må man tenke alvorlig gjennom likhetstrekkene og hvorfor dette skjer.

Grunnlaget for det som i samtid ble oppfattet som en tillitskrise mellom Borten og pressen var et par saker som man mente illustrerte mangel på hederlighet. I enkelte tilfelle hadde Borten på statsministerens faste pressekonferanser benyttet seg av statsministerens prerogativ om å anse spørsmål ikke stilt til andre formål enn det egentlig skulle dekke: Rikets sikkerhet, kommende devalueringer o. I., der en «ingen kommentar» måtte oppfattes som en bekreftelse. Nå ble det f.eks. en gang brukt i forbindelse med en mindre lokaliseringsstrid mellom koalisjonspartiene. Det var også en episode da Borten fremstilte nettopp fratrådte utenriksminister John Lyng i et uheldig lys og senere ikke ville vedstå seg pressens referater.

Normalt ville slike småsaker sklidd over etter noen dager, om ikke helt like glatt som vi siden har sett at vår nåværende statsministers feilskjær preller av som fra teflon. Men da bygget dette seg opp til en brutal diskrediteringskampanje.

Kåre Kristiansen ble den tredje som ble rammet.

Han var også et meget viktig mål. Ikke bare var han en meget populær og karismatisk politiker som sanket bøttevis av stemmer for KrF, men dessuten en krystallklar talsmann for ikke-sosialistisk samarbeide.

Mot ham ble det igangsatt en ganske spesielt ondsinnet ryktekampanje om all slags utskeielser på det intimt personlige området. Det førte til at han måtte trekke seg som partiformann, riktignok samtidig som partiet ga han full oppreisning og tok avstand fra rykteflommen. Vi vet at alle ryktene var totalt løgnaktige.

En Oslo-journalist interesserte seg for dette, og forsøkte å nøste noen av ryktene tilbake. Vi har snakket med ham¹. Forbausende mange spor gikk tilbake til Youngstorvet, og til tre navngitte personer. Konklusjonen var at ikke alle ryktene nødvendigvis var produsert der, men ganske tydelig satt i kraftig bevegelse derfra.

Kåre Kristiansen må snarest få full oppreisning.

Idag er det ingen som riktig forstår noe av latterliggjørings-kampanjen mot avdøde tidligere Høyre-formann og finansminister Rolf Presthus. Han hadde akkurat de samme to hovedegenskapene som Kåre Kristiansen: Som finansminister hadde han bygget opp en helt enestående respekt, kombinert med romslighet, jovialitet og menneskelighet. Ingen annen finansminister hadde klart dette. Dessuten var han også ikke bare talsmann for, men også gjentatte ganger arkitekt og byggmester for borgerlig samarbeid.

Når Willoch holdt sin regjering populær og sammensveiset på grunn av kompetanse og saklighet, visste alle at en fremtidig statsminister Presthus ville nå enda bedre resultater ved hjelp av den profil han hadde etablert som finansminister og hans enestående smidighet og evne til å forlike i samarbeidets ånd. En slik regjering kunne vise seg nær sagt umulig å knekke.

Det er ingen tvil om at «den fjerde tjeneste» hadde motiv.

Selve kampanjen mot Presthus har preg av en lang rekke småpussige enkelttilfeller: Partiet vil strigle ham opp, det benyttes teknologi for å bedre fremføringen på talerstol, han får personlige småproblemer på talerstolen men snakker videre osv osv. Mye av pressedekningen (men ikke all!) er ved journalister som er hevet over mistanke for å gå noens ærend. Det rare var at hver enkelt sak virket latterliggjørende. Man kan tenke seg hvilken profil dekningen av tilsvarende begivenheter hadde hatt hvis hovedpersonen hadde vært f.eks. Gro Harlem Brundtland. Innholdet kunne gjerne vært det samme. Det er nyanser i ordbruk, billedbruk, tittelvalg etc. som gjør forskjellen.

Vi har hittil ikke med sikkerhet kunnet finne sammenhengene i kampanjen mot Presthus, men finner motivet så opplagt og resultatet så opprørende at dette en gang må granskes. Ganske særlig hvis det er slik at man her har benyttet avanserte provokatør-metoder til å lede hederlige pressefolk «inn i øvelsen».

Albert Nordengen ville aldri blitt rikspolitiker, men at han var en betydelig stemmesanker for Høyre i hovedstaden og en sikker talsmann for ikke-sosialistisk samarbeid, er hevet over tvil. Etter en menneskealder med døgndrift til beste for Oslo by, gjorde han en på slutten av perioden visse velkjente feil. Vi tar ikke her stilling til selve saken, bortsett fra at vi ikke finner sammenheng mellom feilen og uthengningen.

Det interessante for oss er at de private avtaler som hadde skapt situasjonen var inngått på lukket rom under fire øyne. Hvordan kom informasjonen om disse avtalene fra dette lukkede rom til Iver Frigaard’s bror, formannsskapssekretær Knut Frigaard, som ga dem videre til RV i Bystyret? Det er bare to muligheter: 1) vanlig telefonavlytting eller romavlytting via telefon, eller 2) ulovlig ransaking eller gjennomgang av Albert Nordengens arkiver hjemme eller på kontoret.

Vi ble for en tid siden informert om at man fortsatt ikke lar Albert Nordengen i fred. I fjor fikk han brev fra en person som «tilsto» at han hadde spilt en rolle i denne saken, men som mer sannsynlig opptrådte provokatorisk. Han bør gjennomgås og det grundig.

Ekteparet Ronald Bye (A) og Tove Heggen Larsen (A) er blant de modigste maur vi kjenner. Som alle vet, deltok Ronald Bye selv aktivt som operatør i og senere leder av Ap’s egen hemmelige tjeneste. Det vil selvsagt noen kritisere, men vi har for vår del gjort det klart at vi har stor forståelse for den delen av denne virksomheten som ærlig og redelig tok sikte på å hindre at Norge ble sovjetrepublikk, selv om man benyttet ukonvensjonelle metoder. Ronald Bye kom inn i virksomheten på disse premissene, og som ung mann med stor respekt for sitt politiske oppvekstmiljø, og i en tid da man lyttet til den eldre generasjon. Han begynte som LO-sekretær i Finnmark, og ble presentert for Trond Johansen en gang midt i 60-årene på et landsmøte i Ap, av E-mannen Halfred Skau, major i E-staben, nå ved grensekommisariatet i Kirkenes¹ . Senere ble Ronald Bye formann i Øst-Finnmark Arbeiderparti med Halfred Skau som sekretær (det sier også noe om «samrøret» i denne perioden!). Senere ble han som kjent partisekretær for hele Ap.

Men Bye ble etter hvert mer og mer betenkt over hva virksomheten etterhvert utviklet seg til. Etter et forvarsel i boken «Sersjanten»² (1986) gjorde han i 1991 et mislykket forsøk på intern opprydning (se kap. 8.19). Da dette ikke førte frem, bestemte han seg for å la partipisk og partilojalitet være hva det ville, og slapp det han visste ut i sine bøker.

Det ble selvsagt tatt ille opp av «den fjerde tjeneste», som etter «Sersjanten» selvsagt var klar over at Bye var en trussel og sikkert satte ham under overvåking med det samme.

I 1989 ble Tove Heggen Larsen trukket inn i den pågående korrupsjonsopprydning i Oslo kommune, med det berømmelige «boblebadet». Da Ronald Bye året etter ble spurt om han syntes hun i denne saken hadde gjort noe galt, svarte han³:

«Nei, ikke ut fra den partikultur hun er vokst opp med og oppdratt i. I Arbeiderpartiet har vi tette bånd og kameratslige forhold. Ap driver ‘kameraderi’ i positiv forstand.»

Den fremste pådriveren i korrupsjonssaken, RVs Erling Folkvord, mente at disse ordene fra Bye var «ei viktig sannhet», og fortsatte (fra boken «Sannheta om boblebadet» som han utga sammen med Espen Mathisen)⁴:

«Så klar tale er sjendan kost. l dagane etterpå kom den noverande partisekretæren, Thorbjørn Jagland, med sterkt personretta åtak på Ronald Bye, istadenfor å ta den politiske utfordringa til partileiinga og deler av partikulturen som ligg i Bye sin analyse. …

Fleire kjelder i rådhusmiljøet i Oslo seier at tidlegare varaordførar Tove Heggen Larsen var utsett for eit slags ’komplott’. Da presset mot den korrupte rådhuseliten auka på utover hausten 1989, var det ‘noen som snakka sammen’. Det var nødvendig å ofre einkvan. Tidlegare varaordfører Heggen Larsen stod lagleg til. Det var lettast å ofre henne. Ho hadde minst sjanse til å forsvare seg. Faren for at ho skulle trekke andre med seg, var ikke alt for stor.

Saka om boblebadet hennar var etterkvart ein gjengangar i media og i ulike meir og mindre grundige granskingsrapportar. Boblebadet vart eit slags halvseriøst symbol på Oslo-korrupsjonen. Litt dristig og avslørandre, fordi det handla om en tidlegare varaordførar. Samtidig litt useriøst og litt komisk fordi det kanskje ikkje var anna enn eit stort badekar, og kva kan no eigentleg det vere å mase om? Boblebadet i Symreveien på Ekeberg i Oslo fekk ein dobbel funksjon. Det var både symbol og lynavleiar. De siste er viktigast. Boblebadet trekte søkjelyset vekk frå dei store sakene, vekk frå millionforretningane, vekk frå dei mennene som avgjorde slike saker og som framleis er aktive i politikken …»

Tove Heggen Larsen kunne altså «ofres». Se hvilken kontrast dette står i til f.eks. Moland-saken! Er man på «innsiden» i Ap blir man beskyttet og forsvart til det aller siste. Er man på «utsiden», kan man ofres for at de andre kan gjemme seg bort. Er noen i tvil om at Tove Heggen Larsen kom på «utsiden» på grunn av ektemannens forhold til overvåkingsmaterien?

La oss her bemerke en side av Aps «kameraderikultur» som Ronald Bye ikke hadde tenkt på i 1990, men som han sikkert forstår nå: Ved å utnytte politisk makt til å skaffe Ap-politikere og andre pamper små fordeler fra «kameraten» som favoriseres, eller fra næringsdrivende som forstår det skal smøring til, eller på byggeplasser der det ikke stilles så store spørsmål om svinn, eller gjennom skattesnyteri ved at «bytte av arbeid» blir til «vennetjenester» etc., kriminaliserer man i virkeligheten alle sine egne. Alle småfolkene får sine små biter av det store komplott, og blir delaktige. Samtidig går det paroler om at man ikke «må drite i eget rede», dvs. holde kjeft med hva man vet om all slags snusk og kriminalitet, ellers går det dem selv ille. Dette er en viktig forklaring på at så mange må vite, men nesten alle holder kjeft om den politiske kriminaliteten i Norge.

Ronald Bye har fått smake dette tredobbelt: Først gjennom boblebadet, siden ved alle reaksjonene på at han skulle ha økonomiske motiver for å «sladre», og dessuten ved at hederlige deler av arbeiderbevegelsen har vanskeligheter med å tilgi Ronald Bye for selve deltakelsen i avlyttingen. Alt er deler av straffen som henger over hodet på den som vurderer å snakke.

Systemet er ikke ulikt det som rådet i KGBs Sovjet. Nesten alt var forbudt, helt ned til det å selge et brød til andre. Da ble man svartebørsprofitør. Men alle gjorde slikt, fordi de måtte. Sirlig ble alle «lovbruddene» arkivert i KGB til den dagen man trengte dem – av helt andre årsaker. Da kom hele listen frem, og den prosess som ville oppskaket Vesten hvis den hadde vært rettet mot en annerledes-tenkende ble bare en sak om økonomisk kriminalitet. Vel, vel, kanskje lovene er litt strengere, men ikke noe å reagere mot …

«Boblebadet» var en advarsel til «kameraten» som hadde begynt forsiktig å sladre og vel kunne tenkes å fortsette. Men Ronald Bye og Tove Heggen Larsen lot seg ikke skremme. Til tross for at ufine metoder var tatt i bruk, prøvde Ronald Bye seg en siste gang på opprydding tjenestevei: Brevet høsten 1991 til Gro med varsel om hva som fant sted og om at det måtte ryddes opp. Men brevet forsvant overalt (se kap. 8. 19).

Nå hadde Ronald Bye pådratt seg systemets vrede også tidligere:

I boken «Vi som styrer Norge» er det gjengitt en episode som kanskje definerer det punkt da Ronald Bye første gang skar seg ettertrykkelig på en mektigere mann i «den fjerde tjeneste», Trond Johansen⁵. Ifølge boken fikk Bye uventet besøk av Johansen i mai 1973:

«(Johansen) slår i bordet foran en overrumplet Ronald Bye, og spør, nærmest truende. – Når var du sist i kontakt med Birger Elmér og Ingvar Paues?»

Bakgrunnen var at det svenske «IB» nå nettopp var blitt avslørt av det svenske «Folket i Bild» og journalistene Jan Guillou og Peter Bratt:

«Alt er brettet ut; Bye leser om agenter i Øst-Europa, samarbeid med USA, infiltrasjon i fagforeninger og politiske partier, innbrudd i ambassader, brudd på Sveriges grunnlov og nøytralitet …

Og, blir det presisert, hovedpersonene er Birger Elmér og Ingvar Paues – to personer som Ronald Bye har hatt jevnlig kontakt og en rekke personlige møter med gjennom flere år.

Trond Johansen er mørk i ansiktet.

– Når var du sist i kontakt med Elmér og Paues?

Han er uvennlig, nærmest truende i tonefallet: – Jeg vet at du treffer dem og gir dem følsomme opplysninger. Det er spionasje for en annen nasjon. Det kan rammes av straffelovens paragraf 90, spionparagrafen.»

Selv uttalte Bye til forfatterne:

«- Hele opptrinnet fikk meg til å føle at Trond Johansen måtte ha fulgt meg, skygget meg, partisekretæren i DNA, eventuelt avlyttet telefonene mine. Jeg forsto da at han kunne ha fått vite om mine kontakter med IB. … For de hadde neppe fortalt …»

Forfatterne opplyste videre:

«Det Ronald Bye ikke visste, var at Trond Johansen hadde kjent til Ronald Byes kontakt med det svenske sosialdemokratisk styrte IB ganske lenge. For helt i starten av 70-årene, før IB-avsløringen i 1973, oppsto den en kraftig konflikt mellom Johansen på den ene siden og IB-sjefen Birger Elmér på den andre siden. Og stridens kjerne var nettopp kontakten mellom IB og Ronald Bye. …

Det er grunn til å tro at Elmér tolket dette som et resultat av nærmest sjalusi og kompetansestrid. At Trond Johansen mente at Youngstorget og den norske arbeiderbevegelse skulle være Trond Johansens revir.»

Det er nok helt riktig. Trond Johansen – Ap-medlem siden 1960 – hadde møysommelig arbeidet seg inn i den maktposisjon han nå hadde fått, og skulle ikke ha noen konkurranse. Ap ville kontrollere E-tjenesten gjennom ham, da fikk de finne seg i at han var sjef for det som var igjen av Ap’s egen tjeneste.

Utover i 70-årene ble det bl.a. aktuelt å utnevne Trond Johansen til statssekretær i Forsvarsdepartementet i en kabal for endringer i Bratteli-regjeringen der Ronald Bye var påtenkt som forsvarsminister. Sammenstøtet foran forklarer godt hvorfor det ikke lot seg gjøre. Derfor kom ingen av dem til FD. Bye ble isteden samferdselsminister. Etter dette gikk det mot slutten for Ronald Bye og Tove Heggen Larsen i Ap-ledelsen. Bye ble mer og mer kritisk til Johansen og hele nettverket og begge havnet etterhvert ute i kulden med boblebadet.

I forbindelse med Stortingets behandling av overvåkningssakene, er vi kjent med at det ble gjort forsøk på å diskreditere minst tre stortingsrepresentanter: Wenche Frogn Sellæg, Ingvald Godal og Anders Talleraas. Det ble også ringt inn «tusentips» e. I. til Oslo-avisenes redaksjoner, men i alle tilfellene fant redaksjonene påstandene så urimelige at sakene ble droppet¹.

Når vi i løpet av kort tid plukker opp tre slike forsøk, hvor mange er det over et år? Hvor mange rykter er det som på en eller annen måte kommer videre? Hvor mange politikere er gjennom årene bragt til taushet fordi avlytterne har funnet noe virkelig, uansett smått, som kunne blåses opp slik det skjedde f.eks. med Nordengen og Syse, og «noen» har valgt å true med å bruke det, fremfor å gjøre det?

Den mest alvorlige av disse sakene er diskrediteringen av Jan P. Syse. Vi kommer tilbake til denne saken i full bredde i et senere kapittel, fordi den hører hjemme i en annen sammenheng.

La imidlertid allerede nå peke på den omhyggelige psykologiske planlegging som ligger bak disse diskrediteringsaksjonene. Se på denne oppstillingen:

Finn Gustavsen SV Latterliggjøring

Per Borten Sp Manglende hederlighet

Kåre Kristiansen KrF Privatliv

Rolf Presthus H Latterliggjøring

Tove Heggen Larsen A Smøring

Albert Nordengen H Økonomiske forhold

Jan P Syse H Økonomiske forhold

Tema for diskrediteringen er i hvert enkelt tilfelle valgt med omhu.

Gustavsen representerte SF som på den tiden slet – nettopp med å bli tatt alvorlig. Gustavsen ble betraktet som vittig og morsom, og SF som oppkvikkende og spennende, men var de seriøse politikere, eller en slags surdeig eller underholdere? Alle historiene om Gustavsen gikk på å svekke hans seriøsitet.

Idag forstår vi med tilbakeblikkets klarsyn hvorfor Borten måtte tas nettopp på hederlighet. Han var jo begynt å ymte frempå om at det kunne være noe galt med norske hemmelige tjenester, og disse visste selvsagt at han hadde fått informasjoner av Andreas Andersen! Ap’s bakmenn var jo nettopp kommet over sin sjokktilstand etter reorganiseringene som brøt partiets kontroll med tjenestene, og hadde møysommelig puttet kontaktene tilbake igjen. Nå måtte det ikke skje mer av samme slaget! Det er opplagt at Borten måtte diskrediteres av denne grunn, og selvsagt også for å så splid i koalisjonen.

Det er også i samsvar med folks fordommer å angripe Senterpartifolk på dette området. Byfolk liker å snakke om «bondefulhet» og fremstille bønder som mer egoistiske og mindre sannferdige enn andre.

At man måtte ramme en KrF-politiker som Kåre Kristiansen på privatlivets område er opplagt, og like klart at Høyre-folk er mest følsomme overfor anklager om økonomiske misligheter. I Ap må man ikke meske seg selv eller gå private særinteressers ærend på bekostning av fellesskapet.

Presthus har nok vært gjennomgått grundig for å finne noe på det økonomiske området, men som skarp jurist med en god kollega som tok seg av alt mens han var politiker var nok dette en håpløs jakt. Men som jovial og humørfylt politiker var nok den neste muligheten å angripe hans seriøsitet. Det var lett å snu den oppsiktsvekkende populariteten han hadde fått som finansminister til en profil om popularitetsjakt, og hans tålmodige samarbeidsvilje med allehånde fotografer og gimmick-søkende journalister til useriøs PR-kåthet.

Det er mange år siden nye politikere fikk høre følgende lekse fra garvede kolleger:

«Høyre-folk må passe på lommeboka si. Venstrefolk må passe på søpla. Ap-folk må passe seg for fagforeningskassa, og KrF-ere må passe på buksesmekken!»

Da er vel nok sagt om de psykologiske vurderinger som må ha ligget til grunn ved planleggingen av kampanjene mot Tove Heggen Larsen, Albert Nordengen og Jan P. Syse.

Kan det være noen tvil om at det ligger et gjennomgående operasjonsmønster bak disse sakene? At det et sted må ha sittet noen med stor psykologisk kompetanse som har lagt sin slagplan og så møysommelig plantet idéer og forslag hos sannsynligvis for det meste intetanende pressefolk (men Syse-saken var ihvertfall enda verre; den skal vi komme tilbake til, og der har vi beviser for hvem som sto bak).

Adresseavisen skrev i februar 1994 om Ronald Bye’s avsløringer¹:

«Avsløringene viste at mektige personer i det ‘statsbærende’ parti tok diktaturets metoder i bruk for å overvåke rivaler og motstandere …

Vi utelukker … ikke at kommisjonen kan komme over andre og hittil ukjente opplysninger som ikke begrenser virksomheten til overvåkning av venstresiden i norsk politikk.»

Dette var fremsynt tale.