Aftenposten skrev¹:

«Ketil Lund og hans kommisjon er blitt overvåkernes overvåkeres overvåker. Alle venter på Lund-kommisjonens konklusjoner.»

Det var nå store forventninger til Lund. Nygaard Haug-utvalget var nærmest ledd ut som den pinligste dekkaksjon i manns minne. Stortinget oste av skepsis til Riksadvokatens Dahl-gruppe. Kontrollutvalget var «avsatt» og detronisert. Politi og påtalemyndighet var gjenstand for stadig fornyet krav om gransking. Aftenposten hadde helt rett: Lund-kommisjonen skulle stille seg like kritisk til sine granskende forgjengere som til de primærgranskede.

Lund var egentlig heldig. Etter Ronald Byes avsløringer kom det klart frem at en annen, eldre granskningsprosess iverksatt under en Ap-regjering hadde fungert som en ren dekkaksjon: Da det daværende kontrollutvalg i 1977 under ledelse av en annen høyesterettsdommer – Jens Chr Mellbye – skulle granske påstandene fra daværende odelstingspresident Per Borten, ledet det også til full frifinnelse. Men daværende stortingsrepresentant Trygve Bratteli mottok da Ronald Byes rapporter med den ene hånden og Mellbye-utvalgets frifinnelse med den andre, uten å si fra.

I 1994 visste derfor Lund at selv høyesterettsdommere kan manipuleres ved hjelp av sammensvergelser for tildekning. Det var bevist av Ronald Bye. Det var derfor all grunn for ham til å gå løs med øks og sag på Nygaard Haug-utvalget og Dahl-gruppen, for å se om de var ofre for eller utøvere av samme slags konspirasjon.

Forsto Lund dette?

Det er ikke mye som tyder på det. Tvert imot. Ifølge Aftenposten²

«… iler han førstelagmann Agnes Nygaard Haug til unnsetning. Sjelden eller aldri har et norsk granskningsutvalg møtt tøffere kritikk. Etiketter som Ap-lakeier og hvitvaskere av E-tjenesten og Regjeringen er blitt benyttet

– Det var ikke heldig at to utvalg gransket samme spørsmål, dette kan selvfølgelig ikke Nygaard Haug-utvalget lastes for, og jeg synes under enhver omstendighet det er meningsløst å antyde at utvalget går Ap’s ærend, sier Ketil Lund.»

Også i NRK-TV uttalte han at stortingsrepresentantene hadde tatt Nygaard Haug-utvalget for hardt³.

Det var litt av en hilsen å sende til sin egen oppdragsgiver; det Stortinget som nettopp hadde vist ham sin ytterste tillit. For hva sier han egentlig?

• Det eneste problemet han ser er at det ble «to utvalg». Det kan ikke Nygaard Haug lastes for. Hvem «laster han» i realiteten for dette? Selvsagt Stortinget selv, som lot Regjeringen oppnevne sitt og deretter oppnevnte sitt eget.
• Lund tar avstand fra kritikken mot Nygaard Haug – og hvor finner man mange av de hardeste kritikerne? Nettopp i Stortinget.
• Lund melder at han ikke tror Nygaard Haug-utvalget kan ha gått Ap’s ærend (implisitt: har gjort en hederlig jobb), og beviser derved klar forutinntatthet til selve hovedsaken i det nettopp Stortinget vil han skal granske: Han frikjenner dem som har frikjent den E-tjenesten og den Regjering som er satt under etterforskning, før han har løftet et papir i sin egen granskning!

Hvorfor sier han det ikke rett ut: «Nygaard Haug har gjort en god og saklig jobb, og det er bare tull av Stortinget å oppnevne en ny kommisjon som bare forkludrer saken.»

Allerede før dette hadde Lund demonstrert ved engasjement av etterforskere at han hadde full tillit til Riksadvokatens Dahl-gruppe (se nedenfor). Senere viste det seg direkte at Lund inntok akkurat samme holdning til Dahl-gruppens konklusjoner. Når den hadde sagt sitt, var det ikke noe mer å snakke om (se nedenfor om Lunds behandling av Ramm/Setsaas-saken og Østlund-saken).

Hvorfor tok Lund jobben i det hele tatt, når den allerede var gjort og en ny kommisjon bare var herk (bortsett fra et noe utvidet mandat)? Kanskje en gammel ringrev med god kjennskap til Stortinget og granskninger var inne på noe⁴:

«Nei, du vet det kommer aldri til å komme noe fra Lund-kommisjonen. De folka der er kommet til Himmerike for jurister og historikere, de. De har fått lomma full med penger og flotte kontorer og kan drive med akkurat det de syns er gøy i år etter år. Bare vent: Når de to åra er ute, må de fortsette, og det kan aldri Stortinget si nei til. Og mange her i stortinget syns det er helt fint å ha et sted å sende sånne vanskelige saker til.»