«Leve Videre»-saken er for tiden til behandling i Stortingets Kontrollkomité og kan derfor kun omtales forholdsvis kortfattet her¹. «Leve Videre» er en frivillig støtteorganisasjon for potensielle selvmordskandidater og pårørende til selvmordsofre. I løpet av kort tid ble den bygget opp til et meget imponerende aktivitetsnivå med hovedsekretariat i Arendal. Under statsråd Tove Veierød (A) ble «Leve Videre» hovedsamarbeidspartner for Sosialdepartementet med meget godt skussmål. Organisasjonen særpreget seg ved å betrakte selvmord ikke bare som et psykisk problem, men også som et samfunnsproblem ved å rette søkelyset særlig på gjeldsofrenes situasjon, men også andre sider ved samfunnet og politikken som kunne virke drivende på selvmordstanker. Dette var klart fra begynnelsen, men ble siden et ankepunkt mot organisasjonen.

Organisasjonen Mental Helse, del av «Youngstorgets Basar» og ledet av den tidligere Ap-politiker Harriet Andreassen, viste tidlig tegn til misunnelse og kom ut med følere om samarbeid som ble avvist, bl.a. nettopp fordi «Leve Videre» ikke ønsket for sterk vekt på «mental helse»-siden. Etter dette løp man inn i uventet motstand mot et bestemt arrangement og fikk motgang på mange måter. Det ble avslørt en radiobug i telefonen til organisasjonens grunnlegger og drivende kraft, Laila Strand Bugge, og registert mange andre symptomer på telefonavlytting. Etter dette begynte en heftig diskrediteringskampanje i media. Denne forplantet seg raskt til Stortinget og Regjeringen, og ble nå brukt som unnskyldning av den nye sosialministeren Grete Knudsen for å holde tilbake statsstøtte som allerede var lovet med bekreftelse om at man kunne forskuttere kostnadene, og senere om å bryte hele forholdet til «Leve Videre» og «overføre innsatsområdet til foreningen ‘Mental Helse’».

I den mest kritiske perioden ble ett av Laila Strand Bugges barn utsatt for en særdeles usmakelig og ubegrunnet barnevernssak, med trusler om tvangsflytting av barn bort fra foreldrene kun på grunnlag av en anonym henvendelse som viste seg å være grunnløs. Men i mellomtiden måtte Laila Strand Bugge ta permisjon, og dermed gikk styringen av organisasjonen en kort tid over i hendene på andre personer som senere viste seg å ha et nettverk av dobbelte interesser og til slutt etter alt å dømme ble betalt av Sosialdepartementet. Disse brøt alle vedtekter og medvirket nå til et storstilet tyveri av samtlige dokumenter og gjenstander i «Leve Videre»s to kontorer i Arendal og Tønsberg til fordel for «Mental Helse». Ved siden av samtykke fra den ene av disse etter at han hadde fratrådt alle verv var aksjonen basert på et samtykke fra statsråd Knudsen i å ta tilbake «eiendeler innkjøpt for statsmidler» idet dette skulle være en klausul som kunne påberopes ved misligheter, programavbrudd etc.

Det er meget tvilsomt om departementet gikk lovlig frem i bruken av «statsmidler»-klausulen, men helt sikkert at en rekke dokumenter og midler blant tyvegodset falt utenfor denne. Regnskaper, protokoller og klientjournaler kunne ikke omfattes. Heller ikke utstyr beviselig kjøpt før man fikk statsmidler og/eller av kontingentpenger eller innsamlede midler, og selvsagt ikke en rekke spesifiserte ting som var privateid og stilt til velvillig disposisjon. Et komisk innslag var at man endog stjal en diktafon som tilhørte Trygdekontoret i Arendal. Dette er den eneste gjenstand som til dags dato er levert tilbake – etter krav fra Riksrevisjonen! (Staten kan stjele så mye den vil fra andre, men ikke fra Staten!)

Det mest alvorlige ved saken er at statsråd Grete Knudsen i ettertid og overfor Stortinget bekreftet at det hele hadde foregått slik hun og departementet ønsket.

«Leve Videre» kom på beina igjen etterpå under ledelse av Laila Strand Bugge og Berit Krogh. Disse to modige damer har de siste årene kjempet en tapper kamp mot «den fjerde tjeneste». Det mest oppsiktsvekkende ved denne saken er at hver eneste anmeldelse de har innlevert, fra Risør politikammer i sør til Oslo politikammer i nord, på avlytting, ryktespredning, terrorisering, svindel og selvsagt det helt åpenbare grove tyveriet er systematisk henlagt uten fnugg av etterforskning fra politikamrene og helt opp til Riksadvokaten.

Det er her snakk om store verdier, alvorlige anklager mot en av landets større humanitære organisasjoner og Sosialdepartementet, kreditorsvindel med betydelige beløp, tusenvis av meget følsomme klientjournaler på avveie, og regnskaper som er søkk borte mens de var i Sosialdepartementets eller Sosialdepartementets bemyndigedes varetekt; regnskaper som bl.a. vil vise hvordan statsmidler er benyttet. Dette er intet sykkeltyveri som kan henlegges av kapasitetsgrunner.

På toppen av det hele omfatter saken minst ett mistenkelig dødsfall. Det gjaldt en advokat som hadde bragt seg inn i en alvorlig inhabilitetssituasjon ved å ta oppdrag fra departementet om å nedlegge «Leve Videre» samtidig som han var tillitsmann i organisasjonen. «Leve Videre» hadde nå kontakt med advokaten bl.a. pr. korrespondanse for å finne ut hva han visste etc. Midt i denne prosessen ble han funnet hengt i en alder av 42 år.

Akkurat samtidig ble «Leve Videre»s PC, der omfattende både gammel og ny korrespondanse med advokaten var lagret, angrepet av virus: All korrespondanse med advokaten ble slettet, men intet annet². Det ble øyeblikkelig fremsatt krav om obduksjon av advokaten, men dette ble såvidt vi vet ikke etterkommet (dette var Edward Dahls statsadvokatdistrikt). Heller ingen annen etterforskning av denne saken er så vidt vi vet foretatt. Saken ble henlagt som selvmord. Såvidt vi vet fantes det intet selvmordsbrev.

Omtrent på samme tid fant det sted en annet plutselig dødsfall. Også dette var en yngre person med nær tilknytning til «Leve Videre»-saken. Vi vet ikke mer om dette dødsfallet, men finner det naturlig at det også blir underlagt fornyet etterforskning for evt å klarlegge at det hadde naturlige årsaker.

Den fullstendige henleggelse av hver eneste anmeldelse, endog av helt åpenbart kriminelle forhold som tyveri av privateide gjenstander, klientjournaler og interne organisasjonsarkiver er svært påfallende. Ikke minst vet vi fra andre saker at klientjournaler på avveie rutinemessig medfører omfattende etterforskning og regnes som en meget alvorlig sak. I dette tilfelle kjenner man sågar en begrenset gruppe mistenkte uten at noen etterforskning er rettet mot dem.

Den eneste mulige forklaring på påtalemyndighetens totale passivitet er at den ikke ønsker at etterforskning skal finne sted. Det kan igjen bare være fordi noen innenfor den antatt uavhengige og rettferdige påtalemyndigheten og dens øverste sjef er beordret til det eller av annen grunn velger å beskytte spesielle interesser. Vi vil i et senere kapitel dokumentere ett alvorlig forhold som alene beviser at «den fjerde tjeneste» har pressmidler mot Riksadvokaten og hele hans kontor (se kap. 25.18.17). Det er imidlertid mer sannsynlig at systematisk utnevnelsespolitikk og rekrutteringspolitikk gjennom lengre tid har etablert et eget nettverk for «den fjerde tjeneste» i betydelige deler av påtalemyndigheten (se kap. 24.2).

Det pågår for tiden en interessant korrespondanse mellom lederen for Stortingets kontrollkomité, Petter Thomassen (H) og sosialminister Hill-Marta Solberg (A). I et brev fra departementet³ er det bl.a. bekreftet at departementet har utbetalt konsulenthonorarer til de tillitsmennene som brøt organisasjonens vedtekter og medvirket til tyveriet. Vi følger spent med videre.