Alexander Kielland-katastrofen¹ 27. mars 1980 var den største arbeidsulykke i Norges-historien. I dens kjølvann oppsto to debatter om behandlingen av vraket. En gruppe etterlatte forlangte riggen snudd for at de døde skulle kunne begraves i kristnet jord. En gruppe fagforeningsfolk og ingeniører var svært bekymret over en rekke indikasjoner på at det avbrukne plattformbenet var tatt av en sprengning (sabotasje) og ikke av slitasje. Disse ønsket også snuing, men skrek ikke like høyt. Da Willoch-regjeringen tok over i oktober 1981, var det mest liv i de etterlattes krav. Vi har snakket med flere personer som da mente og idag fortsatt mener det var en sprengning. Alle disse – unntatt en – valgte den gangen raskt å holde kjeft med denne teorien, «etter utallige oppfordringer». Det kan være derfor sprengningsteorien kom såpass dårlig frem i debatten.

Ramm, som fra oktober 1981 var statssekretær i Olje- og Energidepartementet, kan idag ikke erindre at sprengningsteorien var noe særlig fremtredende tema i regjeringskretser. Det som preget Kielland-diskusjonen, var de etterlattes enorme press for snuing. Selv mellom snuingen og senkningen var det liten debatt om sprengningsteorien. Oppfatningen i regjeringskretser var at dette var en svært perifer og spekulativ sak. Senere har vi fått presentert en lang rekke tekniske og andre forhold som vi må innrømme virker svært sterkt, men det er langt fra vår sak å vurdere dette.

La oss likevel nevne at det i TV-2 13. november 1995 ble presentert en rekke forhold som støttet sprengningsteorien. Det gjaldt formen på bruddet og bruddflaten, som tydet på en eksplosjon, ikke slitasjebrudd; oppvarmingseffekter rundt bruddstedet som viste at det hadde vært utsatt for enormt høyere temperaturer enn andre deler av plattformen, et hull som var boret i nærheten av der en eventuell sprengladning ville ha sittet; det påfallende ved at dykkere som skulle ta prøver av staget måtte gjøre dette i nattemørket; at ingen vitner hadde signert sine politiforklaringer etc.

Mange har også festet seg ved at det kun ble oppnevnt en granskningskommisjon, og ikke holdt sjøforklaring, slik man rutinemessig kunne ventet. Granskningskommisjonen skulle etter sitt mandat²

«… undersøke forholdene omkring ulykken og om mulig bringe ulykkens årsak på det rene.»

Likevel valgte man å ikke ta opp sprengningsteorien³:

«Rapporten og dens vurderinger er begrenset til den type ulykke man her nar stått overfor. Rapporten beskjeftiger seg således ikke med andre ulykkessituasjoner. f.eks. eksplosjonsulykker. Enhver rimelig tidsramme for arbeidet ville i så fall ha blitt overskredet.»

En rekke personer som krevet snuing av Kielland-plattformen har opplyst at de på begynnelsen av 80-tallet var utsatt for telefonavlytting, for det aller meste allerede i 1980, og alle på en slik måte at det måtte være romavlytting via telefon (man hørte sine egne telefonsamtaler avspilt). Det gjelder Odd Kristian Reme⁴ (leder av etterlatte-aksjonen), Aksel Kloster (formann i Kielland-fondet og medlem av granskningskommisjonen)⁵, Norvald Haugsdal⁶ (LO’s offshore-sekretær i Stavanger og Muffetangens kontakt i Stavanger), Georg W. Tønnesen (hovedtillitsmann for de ansatte på Kielland-plattformen)⁷ og Svein Muffetangen⁸ (daværende offshore-sekretær i LO) og minst to fra ingeniør-siden⁹. Romavlyttingen skal for noen av disse ha funnet sted både på kontoret og hjemme¹⁰.

For Remes vedkommende er det verd å merke seg at han¹¹

«Høsten 1982, like etter at han hadde flyttet inn i Folkets Hus i Stavanger, opplevde å få avspilt slutten av en telefonsamtale han hadde like før, da han skulle ringe igjen.»

Folkets Hus igjen! Nå forstår vi hvorfor Ap kaller sine eiendomsinvesteringer landet rundt for «Folkets Hus». For som i Guds Hus har det mange rom. Mange avlyttede rom.

En av de avlyttede ingeniørene er Ole C. Østlund, som allerede i 1989 av forskjellige årsaker tok kontakt med oss. Han er en meget anerkjent ingeniør som bl. a. var gruppeleder for det såkalte Johannes Moe-utvalget¹² og snuleder for Alexander Kielland inntil 1983. I sin bok «Sabotasjen mot Kielland»¹³ har han redegjort for eksplosjonsteorien, de mange tekniske bevis for dette som foreligger og Østlunds forgjeves fremstøt for å få denne skikkelig vurdert. Boken beskriver også hvordan Østlund ble utsatt for telefonavlytting (her har han konkrete, fysiske bevismidler for ordinær, lokal avlytting), overvåkning, trakassering, diskreditering og økonomisk krigføring.

På ett tidspunkt var Østlund i kontakt med POT v/Iver Frigaard¹⁴:

«Midt på 80-tallet ringte Østlund til Iver Frigaard og spurte om han var under overvåkning, hvilket Frigaard benektet, og tilføyet: ‘I tilfelle måtte det være noen andre’».

Dette hadde vi hørt før («Vi overvåker ikke, men kan ikke garantere at andre ikke gjør det»)! Hva betyr den? Her må man huske på at POT ikke bare har som oppgave å overvåke når det foreligger skjellig grunn til mistanke om en forbrytelse mot rikets sikkerhet, men også å beskytte norske borgere mot fremmede makters overvåkning. Hvis man «ikke kan utelukke» f.eks. fremmed makt eller private overvåkere, måtte POT straks satt i gang etterforskning om dette! Når man ikke gjør det, hva slags overvåkning er det da som «ikke kan utelukkes» og hvorfor gjør man ikke noe med det? Hvis man da i det hele tatt kan legge noen vekt på uttalelser fra Iver Frigaard.

Østlund forsøkte i I993 å få sin sak oppklart gjennom Dahl-gruppen, men Dahl gjorde ikke noe med denne saken til tross for at Østlund hadde fysiske bevismidler.

Denne saken er uhyre interessant. Det er nå kjent at minst 5 personer ble utsatt for romavlytting via telefon. I tillegg kommer Østlund og ytterligere minst en person som vi kjenner til som er sikre på at de ble avlyttet, ialt 7-8 personer som ville ha riggen snudd av ulike grunner. Dette er åpenbart en koordinert aksjon. Hva kan formålet ha vært? Det må jo ha en tilknytning til Kielland-ulykken. Lytting for å finne noe diskrediterende, psykologisk krigføring etc. virker ikke sannsynlig her. Noen trengte å vite hva disse folkene visste.

Reiulf Steen, som da var handelsminister og fikk ansvaret for ulykken i Regjeringen, kaster lys over stemningen i Ap like etter ulykken¹⁵:

«(ulykken) … krevde all oppmerksomhet …

Stilt overfor denne ufattelige tragedien ble det vi ellers hadde å slite med av problemer smått …

Regjeringen satte i gang et stort undersøkelsesarbeid for å finne årsakene til kantringen. Store ressurser ble satset på å få snudd Alexander Kielland. Arbeidet tok lang tid, og ryktene gikk om årsaken til ulykken. Stadig ble jeg oppsøkt av folk som hadde ulike teorier. …

Undersøkelseskommisjonens konklusjon ble aldri helt ut akseptert …

Vi slet med Kielland-ulykken gjennom storparten av 1980. Men etterhvert som våre politiske problemer ble mer akutte og krevde løsninger, måtte vi rette mer oppmerksomhet mot dem. …»

Kan det tenkes at etterretning/overvåking var blant virkemidlene i det «store undersøkelsesarbeidet»? Kan Trond Johansen ha assistert her – med eller uten tillatelse? Trond Johansen og Reiulf Steen kjente hverandre godt fra lang tid tilbake, frem til Johansen og de andre som «snakket sammen» bestemte seg for at Steen var oppbrukt og måtte fjernes som partiformann i 1981 (se kap. 8.12-13).

Steen traff Johansen allerede tidlig i 60-årene etter introduksjon ved Knut Frydenlund. Johansen spilte da sin rolle som «skeptisk til kalde krigere» og «moderat sikkerhetspolitiker» og omtalte Asbjørn Bryhn og POT som «cowboyer»¹⁶. I en periode var de alle tre omgangsvenner.

I 1970 ble kontakten fornyet, fortsatt helst i selskapelig forstand rundt Knut Frydenlund, men også i Ap’s internasjonale utvalg fra 1973 og ved at Johansen ble en flittig deltaker på Ap-arrangementer i Oslo. Foran Ap- landsmøtet i 1975 startet Johansen sågar kampanje for Steens kandidatur sammen med sin kone Grethe Johansen, sentral Ap-politiker i Akershus og medlem av valgkomitéen.

Da aksjonene mot Steen var i gang for alvor foran landsmøtet i 1981, fikk han mistanke om at han var utsatt for telefonavlytting¹⁷:

«Han spurte Trond Johansen om dette var mulig. Ble han utsatt for telefonavlytting? Steen kunne ikke forklare enkelte andre episoder på annet vis. E-stabens sterke mann svarte at han anså dette som en ‘teknisk umulighet’. At det ikke kunne skje ‘uten medvirkning fra Televerket’, og at det var ‘utenkelig’ at Televerkets folk ville gjøre slikt ‘uten domsavsigelse’. Dette slo Steen seg til ro med, han hadde tillit til Trond Johansen.»

Dette er bortforklaringer vi har hørt mange ganger før. Var Steen virkelig så naiv, også om Trond Johansen som allerede forlengst var blant hovedmennene i renkespillet mot ham, og som høyst sannsynlig avlyttet både den ene og den andre? Ja, han var vel det. Det finnes gode mennesker som tror godt om sine medmennesker inntil det motsatte er bevist. Steen er blant disse.

Poenget er likevel at Steen, som regnet Johansen som sin venn helt opp til våren 1981, også helt sikkert gjorde det etter Kielland-ulykken ett år tidligere. Var Trond Johansen del av det «store undersøkelsesarbeid» Regjeringen, dvs. Steen iverksatte?

Den omfattende telefonavlyttingen viser i alle fall at vi høyst sannsynlig står overfor «Den fjerde tjeneste», uansett hvem som hadde gitt marsjordre.

Hvorfor skulle «den fjerde» engasjere seg?

Den «snilleste» teorien er at romavlytting via telefon og ordinær telefonavlytting rett og slett er brukt som ledd i den ordinære etterforskningen rundt havariet, og da gjerne gjennom et uspesifisert initiativ fra Steen via Trond Johansen. Det er opplagt at de aktuelle personene kunne ha eller motta informasjoner av betydning. Kunne man mistenke dem for å holde tilbake slike? Muligens, hvis de kunne skade slektninger eller foreningsmedlemmer. Det som ikke er bra med denne teorien, er at den i tilfelle viser at de ordinære etterforskningsorganer benytter «den fjerde tjeneste» som underleverandør med sine kriminelle etterforskningsmetoder (romavlytting via telefon). Er det vanlig? Var politi og påtalemyndighet integrert i «den fjerde» allerede i begynnelsen av 80-årene? Det kan se slik ut etter det tette samarbeid mellom bl.a. Trond Johansen, Knut Frydenlund, Johan Jørgen Holst, Thorvald Stoltenberg, Rolf Hansen, Riksadvokaten og Justisdepartementet fra 1975 til 1981!

Men at det også da var full integrasjon av Arbeiderpartiet og «den fjerde» er på det rene. En mellomteori – som vi foreløpig velger å holde oss til – er derfor at vi står overfor det vi kan kalle et «Kings Bay-syndrom». Kings Bay-saken var sett med Ap-briiler at Regjeringen ble felt på en arbeidsulykke. Var avlytterne bekymret for at det kunne bli avdekket forhold som kunne skade Arbeiderpartiet foran det viktige 1981-valget, og ønsket «early warning»? Eller håpet de å finne noe som kunne skade koalisjonen, og si «takk for sist» for Kings Bay? Alexander Kielland forliste under Ap-regjering, men det meste av saksbehandlingen skjedde under koalisjonen.

Den tredje teorien er en ganske forferdelig tanke. Er det noe ved Kielland-ulykken som gjør den til et like stort skapskjelett for Norge og «Det Kongelige Norske Arbeiderparti» som Lillehammer-saken tydeligvis er – eller større? Kan det være noe i sprengningsteorien? De undertrykte bevismidler er svært overbevisende, og har aldri vært skikkelig vurdert. Gjenopptakelse av granskningen med eksplosjonsteorien inkludert har vært avvist tre ganger¹⁸.

Vi har som nevnt fått presentert en lang rekke momenter som peker i denne retning (også andre enn de som er nevnt foran) og vet at det finnes flere svært tunge personer som mener det var sabotasje, men disse holder fortsatt munn om det. Vi føler at vi ikke har kompetanse til å vurdere dette og at sakens realitet også faller utenfor rammen av denne boken. Det interessante for oss er avlyttingen.

Tankekorset er at det er så vanskelig å finne motiv for en sprengning. Da må man ta fantasien til hjelp, og det avstår vi fra her.

«Noen» har i alle fall drevet kriminell telefonavlytting og romavlytting via telefon. Har «noen» snakket sammen?