23.5.1 Kripos-etterforskerne fra Dahl

Lund-kommisjonens to hovedetterforskere er akkurat de samme som Dahl-gruppens! På dette tidspunkt var det eneste Lund-kommisjonen kunne vite om Dahls arbeide – utover hva han selv måtte fortalt dem – at det var sterk skepsis i Stortinget og at vi – Dahls indirekte oppdragsgivere – mente Dahl drev en dekkaksjon.

Dahl hadde på dette tidspunkt pause, og Lund hadde ingen mulighet for å vurdere hans arbeide – særlig fordi Lund var under det inntrykk at Dahls etterforskning «skulle fortsette». Men Dahl måtte i all hast – og 4 mnd før (mars 1994) den Nygaard Haug-rapport han hadde pause for å avvente forelå – få kommet inn til Lund for å få gitt en foreløpig orientering om vår sak, slik at han fikk forhindret at Lund startet undersøkelser på Lindebergåsen!

Faktisk kom også den tredje etterforskeren – Nilsen – fra Dahl, men han spilte nok en mer tilbaketrukken rolle.

Hva slags tankegang ligger bak dette? Lund-kommisjonen må ha vært fullstendig på det rene med at justisvesenets forhold til de hemmelige tjenester var tema. Selv om de holdt seg strengt til mandatet etterforskningsmessig, var det klart at justisvesenet hadde fått prøve seg flere ganger uten å finne noe, og at Stortinget nå ville ha et nytt lag. Hvorfor da hente fra det gamle laget i bøtter og spann?

Hvem som var lur og hvem som var lurt vet vi ikke så mye om. Men litt vet vi. Det har vi gjengitt i detalj i et tidligere underkapittel i dette kapittel (kap 20.4.14). Det dreier seg mest om Finn Sjue, og om hvordan hans elegante «innsideopplysninger» som senere viser seg å være aldeles gale benyttes på utstudert psykologisk vis til å konstruere motsetninger bak kulissene som skal legitimere de to Dahl-etterforskernes innmarsj hos Lund, og hvordan desinformasjon overfor Stortinget sannsynligvis ble benyttet for å avgjøre saken.