Daværende statsminister Per Borten var den andre topp-politiker som ble rammet. Han var fritt vilt for en samlet presse unntatt hans eget partiorgan Nationen etter regjeringens gjenvalg i 1969 og frem til avgangen på lekkasjesaken i 1971. Borten var en kontroversiell politiker og vi sier ikke at han ikke burde kritiseres, men i ettertid er det lett å se at dimensjonene av pressens diskreditering ble helt forvridd i forhold til realitetene. I ettertid er det også lett å se likhetspunktene med kampanjen mot Syse.

Vi regner det idag som sannsynlig at det ble fyrt kraftig opp under kampanjen av den «fjerde tjeneste» som nettopp rundt 1970 var blitt funksjonsklar etter at Ap mistet den «konsernmessige» kontrollen etter Lygren-saken og noe nytt måtte organiseres etter «nettverk-modellen». Særlig når man ser de mange diskrediteringssaker i sammenheng må man tenke alvorlig gjennom likhetstrekkene og hvorfor dette skjer.

Grunnlaget for det som i samtid ble oppfattet som en tillitskrise mellom Borten og pressen var et par saker som man mente illustrerte mangel på hederlighet. I enkelte tilfelle hadde Borten på statsministerens faste pressekonferanser benyttet seg av statsministerens prerogativ om å anse spørsmål ikke stilt til andre formål enn det egentlig skulle dekke: Rikets sikkerhet, kommende devalueringer o. I., der en «ingen kommentar» måtte oppfattes som en bekreftelse. Nå ble det f.eks. en gang brukt i forbindelse med en mindre lokaliseringsstrid mellom koalisjonspartiene. Det var også en episode da Borten fremstilte nettopp fratrådte utenriksminister John Lyng i et uheldig lys og senere ikke ville vedstå seg pressens referater.

Normalt ville slike småsaker sklidd over etter noen dager, om ikke helt like glatt som vi siden har sett at vår nåværende statsministers feilskjær preller av som fra teflon. Men da bygget dette seg opp til en brutal diskrediteringskampanje.