Den 14. desember 1978 ble konkurs åpnet i Tandberg Radiofabrik A/S. 30. august samme år hadde selskapets gründer og daglige leder gjennom 38 år (og deretter 7 år i styret), Vebjørn Tandberg, tatt sitt eget liv, etter at han var nektet adgang til bedriften, som var det eneste han hadde å leve for. En helt spesiell del av norsk industrihistorie endte på den mest tragisk mulige måte. Tandberg var på alle måter en mønsterbedrift og en foregangsbedrift. Han trakk de ansatte inn på alle måter og skapte et bedriftsdemokrati ingen har sett maken til før eller senere. Bedriften var økonomisk solid nok, et indre samhold velegnet til å møte de fleste kriser (men ikke den som kom) og var i fremste rekke teknologimessig; på enkelte områder helt i verdensklassen. Den ble systematisk men sikkert kjørt i senk ved hjelp av statsmakt.

Tandberg hadde en konkurrent som het Radionette A/S¹ . Denne var grunnlagt og bygget opp av Jan Wessel, en sentral person fra Hjemmefronten som utvilsomt fortjente all mulig ære for det. Styreformannen i Radionette A/S var h. r. adv. Jens Christian Hauge, Wessels meget gode venn fra krigens dager.

I 1971 tok Radionette – som var på vei utforbakke – kontakt med Tandberg om samarbeide mellom de to bedriftene. (Dette var tilfeldig nok like etter sammenbruddet av Borten-regjeringen.) Vebjørn Tandberg var ikke interessert. Han så det som en fordel at det var to konkurrende bedrifter. Typisk for hans romslighet var imidlertid at han tilbød seg å yte konkurrenten faglig assistanse ved f.eks. å stille med representanter i styret.

Tandberg hadde sitt eget utvidelsesprosjekt på Skullerud. For å realisere dette trengte han å legge ut et såkalt partialobligasjonslån på 20 mill. Dette er en ren markedsfinansiering, men i samsvar med den tidens strenge statsregulerte kredittpolitikk var slike lån underlagt konsesjon fra Finansdepartementet. 12. mai 1971 møtte Tandberg hos industriminister Finn Lied (A) for å diskutere saken. Man er kjent med at mulig fusjon med Radionette ble tatt opp på dette møtet, og at Tandberg på nytt avviste dette. Korrespondanse mellom Hauge, Lied og Finansdepartementet tyder på aktivitet i denne perioden for å få til fusjon. Vebjørn Tandberg skrev selv i et notat i 1978 at²:

«Jens Chr Hauge i 1971 fikk industriministeren til å overtale meg til å overta Radionette.»

Den 8. juni ga Industridepartementet positiv uttalelse til partialobligasjonslånet. 12. juli ga Finansdepartementet tilsagn. 5. januar 1992 startet formelle fusjonsforhandlinger mellom Radionette og Tandberg, avsluttet og gjennomført 19. mai 1972.

Det er aldri blitt direkte bevist, at det forelå en kobling mellom lånetilsagnet og fusjonen. Men Industridepartementet under Finn Lied³

«så positivt på et utvidet samarbeid og sammenslutning mellom de to selskapene som et ledd i styrkingen av norsk elektronikkindustri».

Dette må sees i sammenheng med den industripolitikk som fortsatt var rådende i Arbeiderpartiet. I en noe senere stortingsmelding⁴ ble det uttalt mange forblommede ord om «videreutvikling av en nasjonal elektronikkindustri» og «Tandberg som en nøkkelbedrift innen norsk elektronikkindustri».

Det er verd å merke seg at Finn Lied to år tidligere hadde regnet sammenslutning av de to konkurrerende bedriftene som «et ledd i styrkingen» av denne industrigrenen, som man altså øremerker som «nasjonal» og satsningsområde.

Ap’s tankegang er helt klar: Øremerking av en industrigren som nasjonalt satsningsområde betyr at staten skal lede an med føringer, velvilje og støtte. Det betyr at man ikke kan tillate splittende konkurranse. Kreftene må samles. Dermed passet Finn Lieds politiske motivasjon helt sammen med Jan Wessels og Jens Chr Hauges partsinteresse i å redde Radionette fra å gå dukken ved å få det fusjonert med den vellykkede bedriften Tandberg.

Forfatterne Ask/Westlie kaster mer lys over den industristrategiske tenkning i sin bok «Maktens ansikt»⁵:

«(Hauge) så for seg en ny elektronikkstruktur basert på tre hjørnestensbedrifter: Kongsberg Våpenfabrik, Elektrisk Bureau (EB) og Tandberg. Dette mente Hauge også ville bli en gunstig løsning for Tandberg. Han ville få til en aktiv, offentlig omstilling for å øke konsentrasjonen i norsk elektronikkindustri.»

Som følge av fusjonen kom Jens Chr Hauge inn Tandbergs styre.

Såsnart fusjonen var et faktum, ble det klart at Radionette-delen (nå kalt TR-5 Sandvika) var en forferdelig belastning. Hele bedriften ble trukket ned og trengte etterhvert ikke-kommersiell likviditetsstyrking. Industrifondet var statens instrument for slikt. Industrifondet hadde den gangen en svært realistisk administrativ ledelse, men denne var under løpende overstyring av departementet. Såsnart Fondet var bragt inn, ble det krevet formell statlig representasjon i styret. Styret hadde allerede Jens Chr Hauge, og ba om at han fikk spille rollen. Dette ble godtatt, slik at Hauge fra april 1976 også formelt var Regjeringens representant i tillegg til Jan Wessel. Regjeringen var imidlertid ikke fornøyd, og i mars 1977 måtte Vebjørn Tandberg tre av som styreformann til fordel for nok en formell statsrepresentant, den nettopp avgåtte industriminister Finn Lied! Utenom de ansattes representanter var kun Vebjørn Tandberg og en person til medlem av styret. Fra dette tidspunkt ble Tandberg de facto styrt av Arbeiderpartiet direkte.

Det som følger er en lang og sørgelig historie som daglig dreide seg om TR 5 Sandvika – tidligere Radionette. Flere uavhengige konsulentrapporter – bl.a. fra Habberstad A/S – gjorde det krystallklart at TR 5 måtte nedlegges om Tandberg skulle overleve. Styret kastet dem nærmest rett i søplekassen og kjørte sin linje – TR 5 skal bevares. For å få hele styret med på dette bløffet Industrifondets «kontaktmann» Jens Chr Hauge: Nedleggelse av TR 5 «ville bringe Tandberg i motsetningsforhold til Industrifondet⁶». I virkeligheten var dette helt ukjent for Industrifondet, der administrasjonen i realiteten var enig med konsulentene og siden henviste til disse.

Vebjørn Tandberg ble fortrengt som administrerende direktør, men etterfølgerne sluttet i tur og orden så snart de oppdaget styrets vanvittige kurs. Våren 1978 trengte man desperat mer penger, og Tandberg ble fullsosialisert ved en refinansiering som innebar at staten overtok alle aksjer. Under stortingsbehandlingen ble Stortinget ført bak lyset ved at hele den avgjørende problemstillingen rundt Radionette ble underslått.

Mot bedriftsøkonomisk fornuft, mot de uavhengige konsulenters råd, over flere direktørers oppsigelse, ved å føre Stortinget bak lyset og ved å bløffe Tandberg selv og de ansatte tviholdt Regjeringen, Hauge og Lied på TR 5 (ex-Radionette), helt til hele konsernet var ødelagt i desember 1978.

Saken førte til politisk storm. Høyre, KrF og Sp forlangte uavhengig granskning, men fikk dette nedstemt. De igangsatte da sin egen granskning – temmelig uvanlig i Stortinget – og kjørte hele resultatet inn i stortingsinnstillingen. Venstre ga halvhjertet støtte og SV var heller ikke nådig. På grunn av ulike premisser for kritikken ble statsråd Olav Haukvik og Regjeringen sittende. Hauge og Lied trengte etterpå 23 sider i brev til Stortinget og en hel side i Aftenposten for å rase ut mot det de kalte «vinkelskriveri», men de kom ikke unna sakens realiteter.

Ett viktig spørsmål hang igjen, og er blitt hengende igjen til den dag i dag: Hvorfor var det så viktig å beskytte gamle Radionette så langt at det ble Tandberg-selskapets endeligt?

Man kunne tilsynelatende forklare fusjonen: Den reddet driften i Radionette og passet med Ap-politikken om en «nasjonal elektronikkindustri». Eller gjorde den det? Burde ikke den ellers så innsiktsfulle Finn Lied forstått at det ikke blir noe godt resultat av å helle inn et råttent egg i en ellers frisk omelett? Og at Hauge ville hjelpe sin gamle venn var jo søtt, men var det virkelig så viktig?

Men ingen kunne forklare hvorfor TR 5 (ex-Radionette) på død og liv måtte holdes i live helt til det siste, lenge etter at alle måtte forstå at det eneste bidrag denne biten kunne gi til Aps storslagne industrivisjoner var selv å oppgi ånden. Det fikk da være måte på å beskytte et livsverk. Det virket nesten som en slags vendetta: Skal jeg gå, skal jeg ta deg med meg! Men Vebjørn Tandberg hadde aldri noe usnakket med Jan Wessel, like lite som med noen andre.

Vi kan nå svaret.

Radionette leverte fra 50-tallet og i mange år fremover sambandsutstyr til Jens Chr Hauges hjertebarn «Stay Behind» som ble bygget opp av E-tjenesten⁷.

Vi antar at det av ulike grunner ikke var noen alternativer til Radionette i 1971 og gjennom første del av 70- tallet. Det kan ha vært pga generelle krav til sikkerhet og hemmelighet, spesielle spesifikasjoner som krevet helt spesielt sikkerhetsklarerte arbeidsledere eller økonomiske grunner, som f.eks. kryss-subsidiering med andre langsiktige statskontrakter – eller det kan ha vært rett og slett av frykt for at noen ville «snakke» hvis ikke staten sørget for en redning.