20.21 Sammendrag

Vi håper leseren nå har fått et inntrykk av hvordan provokatørvirksomhet inngår i en bredere plan for å knekke en motstander, og hvordan ulike typer for provokasjoner settes inn for å forberede og legge grunnlaget for andre. Innhenting skal gi informasjon til den totale strategi. Først ser man etter virkelige kriminelle forhold og deretter etter virkelige lovbrudd som kan blåses opp. Finner man ikke noe slikt, fortsetter man med psykologisk og økonomisk krigføring i håp om å presse reaksjoner ut av offeret: Mentale sammenbrudd, opptreden som medfører isolasjon fra omgivelsene, ukontrollerte sinne- eller fryktreaksjoner mot virkelige eller innbilte overvåkere, short-cuts i næringsvirksomheten, begynnende underslag osv osv. Virker ikke dette heller, får man konstruere opp noe. Diskreditering på i og for seg ikke-kriminelle, men følsomme områder (sexliv, tvilsomme business-foretakende, våpenbruk etc) øker troverdighetsgrunnlaget for senere grove kriminaliseringsforsøk.

Som regel er det ikke nødvendig å drive øvelsen helt frem til pågripelse, tiltale og dom for fremprovoserte eller oppdiktede forbrytelser. Det er tilstrekkelig å «avsløre», sørge for at flest mulig «vet» noe etc. Man oppnår stigmatisering, jobb-utelukkelse, miste av jobb, økonomiske problemer, kredittanmerkninger, slutt på kredittverdighet, familieoppløsning osv., og i neste runde forslumming av personen, redusert selvrespekt, oppgitthet etc., og til slutt kommer virkelig alkoholisering, småkriminalitet, vagabondisme og langsom glemsel og ødeleggelse, hvis ikke offeret i tide ser hvor det går og forlater landet eller tar sitt eget liv, avhengig av hvor mye ressurser som er igjen.

Vi går videre ut fra at man forstår at vi har hatt en provokatørsverm av dimensjoner på oss. Systemet må ha utnyttet sine ressurser til det ytterste, for vi har etterhvert klart å krysskoble den ene provokatør til andre og til tjenestene osv., familiemessig, arbeidsmessig og på andre måter. Om nødvendig kan vi legge frem kilo på kilo av brev og rapporter fra telefonsamtaler og møter. Dette er ikke noe vi har funnet på!

Og, som sagt, selv om noen er helt ukoordinerte tullinger, er de fleste helt normale mennesker som kommer med en i utgangspunktet tillitvekkende historie. Og selv om noen av disse er ekte, kommer alle de andre ett eller annet sted fra. Hvor fra da? Hvem tror man har ressurser til det?

At alle er enten gale eller ekte, faller på mengden, de mange krysskoblingene og provokatørenes tendens til å komme i sverm også når intet skjer i media. Og var det så mye bedre om de aller fleste historiene om ulovlig overvåking, terror og statskriminalitet var sanne?

Systemet er brutalt, hensynsløst og utspekulert. Men det er som en slags omvendt Trollmannen fra Oz. Ved første møte virker han stor, allmektig og usårbar. Forstår man hva som foregår og tar sine forholdsregler, er systemet maktesløst. For vår del har vi dessuten stått på, en rekke ganger klart å røke ut motstanderen, og levert anmeldelse etter anmeldelse ledsaget av detaljobservasjoner og bevismateriale som ville vært nok til å avsløre hvis man hadde gjort virkelige forsøk. Derfor kunne man ikke engang forsøke! Derfor måtte Stortinget stoppes, og granskning snus til dekkaksjoner. Og jo flere dekkaksjoner, jo flere bevismidler i våre hender, og jo mer å dekke over. Systemet er nå ved veis ende. Vi har sett Trollmannen. Vi er ikke redd ham.