Gerhardsen-saken viser at enten ekteparet Gerhardsen (som i alle fall var romavlyttet) eller Ulf Sand var utsatt for ordinær telefonavlytting. Ulf Sand har selv trukket samme konklusjon¹:

«- Eg er temmeleg sikker på at telefonen min eller hennar vart avlytta. Det kunne like gjerne vere Tove Strand Gerhardsen sin telefon som min, seier Sand til Bergens Tidende.»

Mest sannsynlig var begge avlyttet på begge måter. Sand opplyste

«… at han i dei to åra han var finansminister, frå oktober 1979 til oktober 1981, stadig opplevde klikk i privattelefonen medan røret låg på.

Eg opplevde det aldri før eg vart finansminister, og eg har aldri opplevd det etter at eg gjekk av som finansminister. Dette meldte eg også frå om då eg informerte justisministeren om episoden mellom Tove Strand Gerhardsen og meg, opplyser Sand.

Sand opplyser at han også kjenner til at andre politikarar, mellom desse somme statsrådar, har hatt den same opplevinga som han sjølv.

Etter det Bergens Tidende kjenner til, kan slike ‘klikk’ i telefonen vere klare teikn på at det pågår romavlytting via telefonen.»

Det er lett å forestille seg hvorfor akkurat disse to var utsatt for omfattende avlytting. Sand tiltrådte som finansminister under Odvar Nordli 8. oktober 1979. Da var Arbeiderpartiet oppe i en av sine aller mest kritiske perioder. Per Kleppes «motkonjunkturpolitikk» gjennom hele 70-tallet lå i ruiner, og det gikk mot stigende inflasjon og ledighet. Ap hadde bak seg en elendig kommunevalgkamp, Steen og Engen hadde sine konspirative telefonsamtaler, og kontakten mellom de to var kjent i Regjeringen. Treholt-saken brygget opp. Det var tett som hagl med lekkasjer fra partiets stortingsgruppe og sentralstyre, og de heftige fraksjonsstridighetene ble i tur og orden eksponert for all verden. Striden sto mellom Nordli og Steen, men med Gro Harlem Brundtland, den gamle «høyrefløyen» og «den fjerde tjeneste» klar i kulissene. Denne toppet seg frem til statsministerskiftet 4. februar 1981, da Gro Harlem Brundtland ble utnevnt «etter at noen av oss hadde snakket sammen». Det var ingen tvil om at «gamlegutta» i Ap hadde grepet inn.

Vi har i kap. 8.12-13 vært inne på hvordan «den fjerde tjeneste» vant tilbake makten fra det man oppfattet som «venstresiden» og nærmest tvangssamlet partiet under Gro Harlem Brundtland.

I denne meget uoversiktlige situasjonen med mange fraksjoner og skiftende allianser er det opplagt at systemet måtte vite hvor de ulike spillerne sto. Ulf Sand var en politisk tungvekter uten dynasti-tilknytning og har sikkert opptrådt svært korrekt og balansert. Han var først og fremst fagmann og ville legge vekt på gjenreisningen av finanspolitikken. Også etter dannelsen av Gro-regjeringen ville det være naturlig å kartlegge utviklingen av de ulike statsrådenes lojalitet til det nye regimet.

Motivene for avlytting florerte.