Vi skal komme litt tilbake til VG med bakgrunn i Hauglis erfaringer. Samtalen mellom Huuse og Greve reiser flere spørsmål: Var Greves kontor avlyttet? Eller hadde Greve gitt detaljert referat til sine medarbeidere, som igjen hadde fortalt Engen om dette?

Vi kjenner godt til VG fra utstrakt kontakt om vår sak. En viktig person i avisen er Olav Versto. Versto er sønn av den gamle Ap-kriger Aslak Versto med solid krigsbakgrunn. Olav Versto er selv ihuga Ap-mann, av den gamle skole som virkelig elsker partiet. Olav Versto har aldri lagt skjul på at han er en nær venn av Trond Johansen og hele hans familie. Samtidig har Versto markert seg som en av «ulkene» blant overvåkingsjournalistene (se kap. 19). I motsetning til de andre ulkene har han aldri egentlig latt som om han var særlig kritisk til de hemmelige tjenester. Han er hverken ekte eller falsk «tjenestedødare». Han fremstår oftest som forsvarer av Trond Johansen, E-tjenesten og Aps forhold til tjenestene, men har tidvis vært åpen for nyheter og argumenter som peker i annen retning. Vi tror Versto først og fremst er så glad i sitt parti og i sine venner at han rett og slett ønsker og håper at det ikke er noe galt fatt med dem, og at han derfor også lett kjøper versjonene som kommer fra den siden. Vi tror han subjektivt oppfatter seg som seriøs journalist. Det medfører trolig at kolleger oppfatter ham tilsvarende, hvilket gjør ham til en god kanal inn i VG for tjenestene.

Vi har på den annen side oppfattet Per Norvik (i 90-årenes VG før Alf R Jacobsen) som ganske kritisk til Ap og Aps nettverk rundt tjenestene. VG var i en lang periode den avis som etter vår mening dekket vår sak mest saklig og objektivt, og som også delte vår interesse for å få oppklaring. VG vek heller ikke tilbake fra å kjøre både våre og andres nyheter og uttalelser som var kritiske til Ap og tjenestene. Norvik var utvilsomt en verdifull støttespiller for de journalistene som gjorde en utmerket jobb i så måte. Disse – og vi – beklaget meget sterkt at han gikk over til Aftenposten.

Vi har aldri diskutert Engen og Haugli med Per Norvik, men ser ikke bort fra at innspill og inspirasjon kan ha kommet via tips fra Olav Verstos kanaler, og at Norvik i begynnelsen har betraktet møbelhandleren som en seriøs kilde. I denne perioden var det ikke lett å skille folk fra hverandre (ikke nå heller). Arne Huuse – som ble uberettiget hengt ut i VG – var tross alt fra POT og hadde kjørt et temmelig hardt løp mot venstresiden. Det berettiger selvsagt ikke at man bringer falske meldinger, men her kan VG ha vært i god tro hvis meldingen kom fra hold som ble oppfattet som seriøst. Norvik kan også ha trodd at han støttet «den gode sak» ved å støtte Vika og Beredskapstroppen. Det er også godt mulig at han senere har forstått at han ble manipulert av Engen, kanskje med sekundær bekreftelse/dekning fra Verstos kanaler.

Det er ikke godt å si hvordan alt henger sammen. La oss bare gjenta fra kapitel 19 at vi har å gjøre med et svært urent farvann i forholdet mellom de hemmelige tjenester, «den fjerde tjeneste» og media. Noen pressefolk er genuint opptatt av å beskytte våre lovlige, hemmelige tjenester mot usaklige angrep og har samtidig kommet i skade for å undertrykke virkelig kritikk som skulle vært rettet mot «den fjerde». Andre er mer eller mindre direkte talerør for Trond, se kap. 25.1.1 om Alf R Jacobsen som nå er ansatt i VG. På den annen side finnes det kritikere som ikke skiller mellom lovlig hemmelig virksomhet og ulovligheter, og noen ganske få som har forstått hva det hele dreier seg om.

For «den fjerde» er pressen og media kanskje den høyest prioriterte målgruppe. Det er opplagt at Norges største avis er rangert tilsvarende. Vi tror man finner flere av hovedkategoriene av journalister/redaktører i VG. Det er ikke rart at en VG-redaktør kan finne ting merkverdige, slik Greve fant dem i Haugli/Huuse-sakene. Slaget om VG vil i ettertid bli et av de mest spennende temaer å skrive historien om. Ingen har vunnet det hittil.

For så å vende tilbake til Greve og Huuse: Det er høyst sannsynlig at «den fjerde» benytter alle etterretningsmidler mot den viktige valplassen VG. Det ville nesten vært rart om ikke Greves kontor var romavlyttet ved hjelp av telefon. Vi er kjent med at andre i VG senere har hatt sterke mistanker om avlytting, men de har ikke klart å verifisere det og således ikke kunnet skrive om det¹. Antakelig er dette svaret. Vi kan nok tenke oss at Greve for å stanse videre forfølgelse av Huuse har nevnt til sine medarbeidere at Huuse hadde vært på hans kontor, men ikke at gentlemannen Greve har videreformidlet de andre detaljene fra møtet.