21.12.3 Den fjerde tjeneste

Hauglis meget oppsiktsvekkende beretning føyer seg pent inn i det bildet av «den fjerde tjeneste» med bl. a. politiinspektør Iver Frigaard i en sentral rolle som vi hadde dannet oss lenge før Haugli publiserte sin bok. Haugli skriver1:

«… Beredskapstroppen gikk sine egne veier, sammen med Overvåkingspolitiet hvis man anså det nødvendig. Bak denne egenrådighet sto Iver Frigaard, kongelig utnevnt politiinspektør ved Politiets overvåkingstjeneste og ansvarlig for den avdeling som skulle forebygge og bekjempe terror og sabotasje.

Poenget var at Frigaard ikke skulle ha operative oppgaver, en begrensning han likte dårlig. Da han begynte å stille opp i felten under VIP-besøk sammen med livvakt-laget og mannskaper fra Beredskapstroppen, tvang en opprydding seg frem. Det ble holdt gjentatte møter, hvor Frigaard ble instruert om hvordan han skulle forholde seg.

Jeg kan ikke si at det nyttet særlig over tid, til tross for ‘refselser’ fra Justisdepartementet og kritikk både fra overvåkingspolitiet og meg. Iver Frigaard tillot seg å opptre som ‘libero’, som det heter på fotballspråket. Han gjorde som han ville, vel vitende om at han var utnevnt i en spesiell stilling, ingen kunne kommandere ham vekk, hvis han ikke selv ville.»

Dette var ikke nytt for oss. Gjennom samtaler med overvåkingssjef Svein Urdal og «Mossad/asylsøker-saken» visste vi fra før at Frigaard drev sin egen «butikk» bl.a. ved at han ikke rapporterte gjennom sine formelle sjefer Erstad og Urdal, men på helt andre kanaler; de Ap-forbeholdte kanaler vi har beskrevet som «den fjerde tjeneste». Frigaard rapporterte til Trond Johansen og – under Ap-styret – til Justisdepartementets innvidde. Av Urdal- samtalen fremgikk også at Frigaard i Ap-styrte tider hadde høyere beskyttelse, dvs. i Justisdepartementet, helt til topps. I andre tider stammet nok støtten fra departementsrådsnivået, hos Leif Eldring, som i skiftende grad klarer å holde sin ikke-sosialistiske statsråd på lag eller uinformert, eller ikke klarer det. Ansettelsen av Haugli var et eksempel på at Eldring ikke klarte det. Den sviktende backing Haugli fikk siden tyder på at Eldring etterhvert klarte å isolere den politiske fra hva som foregikk.

En som ikke var blant de innvidde, Frigaards beskyttere, var åpenbart ekspedisjonssjef Herman Berger i Justisdepartementet. Vi siterer fra Aftenpostens oppfølging etter utgivelsen av Haugiis bok2:

«Tidligere ekspedisjonssjef Herman Berger i Justisdepartementet benekter idag ikke at opplysninger om at Frigaard fem-seks ganger var inne ‘på teppet i departementet.

– Frigaard fulgte ikke anvisningene han fikk. De enkelte enheter kan ikke drive et spill seg imellom. Overvåkingspolitiet kan ikke beordre innsats, sier Berger, som ellers ikke vil kommentere en sentral overvåkingskildes beskrivelse av Frigaard som en uregjerlig drivende mine.»

Vi vet allerede av hva Urdal har fortalt offentlig og til oss at dette ikke hjalp det minste på Frigaards uregjerlige rolle innenfor POT inntil han måtte forflyttes til Interpol pga Mossad/asylsøker-saken. Vi minner om at også Urdal trakk Frigaard inn til departementet for å kreve at departementet valgte mellom ham og Frigaard. Da fikk han beskjed om at Frigaard ihvertfall skulle bli. Dette viser at Frigaard hadde beskyttelse av «høyere makter» – høyere enn f.eks. Berger – etter Willoch-regjeringens fall i 1986 – selv under Syse-regjeringen.

Vi visste også at politimester Willy Haugli selv ble holdt utenfor de reelle kommandolinjer/vår egen sak, ved at politiinspektør Leif A. Lier rapporterte direkte til Lasse Qvigstad i Eidsivating, trolig i alle saker som hadde med overvåking/etterretning å gjøre. Vi visste bl.a. at Lier bevisst holdt tilbake to brev fra Petter Holst til politimester Haugli vedr. klager på manglende etterforskning av innbrudd etc. hos ham, og at Lier usannferdig opplyste internt til andre enn Haugli at tilbakeholdelsen av det første var i forståelse med Holst (mens han helt underslo det andre, som ville ha avslørt at det ikke var sant at det forelå noen forståelse).

Vi hadde dermed tidligere etablert tre uoffisielle kommandolinjer som utvilsomt en del av «den fjerde tjenestes» kommandoapparat: Trond Johansen direkte til Youngstorget (utenom E-sjef/forsvarssjef), Frigaard til Trond Johansen og/eller Justisdepartementet (utenom Erstad/Urdal) og Lier til Qvigstad (utenom Haugli). Hauglis bok beretter om en fjerde: Frigaard til Vika og beredskapstroppen (utenom Haugli). Vika-forbindelsen er meget betydningsfull, og viser at «den fjerde tjeneste» ihvertfall var i ferd med å skaffe seg kontroll med beredskapstroppen på direkte, internt Ap-nett. Det var ikke rart at Willoch og Røkke ville rydde opp i dette! Vi vet ikke hvor mye de forsto eller tenkte seg, men i det mønsteret vi nå ser var vi på god vei til å få en direkte partikontrollert polititropp gående løs i Norge! (Og da er det heller ikke noe rart at de som ble snytt for et slikt våpen ble forbannet!)

Men Haugli forsto at noe var helt galt3:

«I denne sammenheng sier det seg selv at Overvåkingspolitiet, som er – og må være – omgitt av den dypeste hemmelighet, ikke bør ha kommandoen over en innsatsstyrke som Beredskapstroppen. Denne må til enhver tid være under åpen og full demokratisk kontroll.

Etter de åpenhjertige samtalene før tiltredelsen satt jeg igjen med et sterkt inntrykk av at politiavdelingen i Justisdepartementet fryktet at man var i ferd med å miste styringen over et av de viktigste elementene i politiet, nemlig Beredskapstroppen.

Det var tydelig at Berger og Singsaas4 mente at troppen var i ferd med å utvikle seg til en stat i staten»

Nei – ikke en stat i staten, men verre: En del av Aps «fjerde tjeneste». Det man var i ferd med, var å etablere en kommandolinje til Vika-troppen på rene Ap-kanaler, slik man gjorde på så mange andre områder.

Det få hadde mer enn fragmentarisk kunnskap om5 før utgivelsen av Ronald Byes siste bok6 er at en annen hemmelig tjeneste, E-tjenesten, i alle år har ledet en annen hemmelig hær, nemlig Stay Behind; beredskapsgrupper som skal motarbeide fienden under en eventuell ny okkupasjon. Inkorporeringen av Stay Behind i E-tjenesten er formodentlig lovlig, men har skjedd i så dyp hemmelighet at Hauglis problemstilling aldri har vært fremme i denne sammenheng, men det er klart at den er akkurat like gyldig. Og «the proof of the pudding is in the eating»: Under dette tynne dekke av legalitet har det utviklet seg et enormt misbruk av Stay Behind, dels ved at Stay Behind inngår i en kommandolinje på rene Ap-kanaler, og dels ved at deler av nettet, slik som Kjettingfabrikken (se kap. 25.26) brukes til ulovlige operasjoner mot norske borgere i fredstid, direkte styrt av Ap eller et eget maktsenter i Ap. Ap-nettverket var derfor grådig da det ville skaffe seg kontrollen over enda en operativ enhet, nemlig Beredskapstroppen. Det var like før Ap hadde både sin private hær (Stay Behind), sin private vigilantebevegelse (Kjettingfabrikken) og sin private polititropp.

Faktisk er det kommet frem en slags femte kommandolinje gjennom Hauglis bok, kombinert med hva vi ellers vet: Så lenge Herman Berger satt som ekspedisjonssjef, trodde han åpenbart at han var Iver Frigaards overordnede, og at han var i en posisjon til å refse og instruere Frigaard. Nå vet vi at det var en illusjon. Fra 1986 hadde Frigaard beskyttelse av høyere makter, dvs. at hans virkelige sjefer satt høyere enn ekspedisjonssjefen; på politisk plan (men uten at dette ble eksponert gjennom forvaltningsvedtak). På papiret opprettholdt man hele tiden de formelle linjer, men det var de uformelle som bestemte.

Det fremgår forøvrig av samtalene mellom Engen og Kvikne, gjengitt i «Edderkoppen7 at Herman Berger var på møbelhandler Engens liste over personer som måtte fjernes fra sine stillinger!

Siden er behovet for disse omgåelsene eliminert. Erstad, Urdal, Haugli og Berger er ute av dansen, og erstattet med lojale medspillere, slik at de formelle og uformelle linjer igjen kunne falle sammen. Det er jo det ideelle for systemet. Det betyr imidlertid ikke at dette nettverket blir legalt, men at de kommandoer og den konspirasjon som ikke kan skje i legale, forvaltningsmessige former likevel lett kan finne sted i ly av de formelle linjer. Kameleonen har skiftet farge, og går nå i ett med bakgrunnen.

Haugli trekker ikke noen av disse konklusjonene i sin bok. Tilsynelatende er han utsatt for et Kafkask kobbel av aggressive enkeltpersoner.

1 Haugli, side 19.

2 Aftenposten 1. november 1995.

3 Willy Haugli: «Tøffe år». Aschehoug 1995. Side 17.

4 Ekspedisjonssjef Herman Berger og sjefinspektør Kåre Singsaas i Justisdepartementet.

5 Stay Behind ble kjent i 1978 da politiet stormet våpenlageret til Hans Otto Meyer i en spritsmuglersak, men det fremkom svært begrenset informasjon om denne beredskapshærens virksomhet og omfang i nyere tid.

6 Ronald Bye og Finn Sjue: «Norges Hemmelige Hær». Tiden 1995.

7 Viggo Johansen og Pål T Jørgensen: «Edderkoppen – historien om en møbelhandler». Aventura 1989.