Haugli skriver at han en vinterdag i 1987 møtte en kjent journalist i Akersgaten. Journalisten fortalte at det eksisterte et komplott mellom politikere, journalister og andre for «ta ham» og få ham avsatt som politimester. Naturlig nok fant Haugli opplysningene «for fantasifulle til at (han) tok dem helt alvorlig – noe så utrolig kunne umulig skje i Norge»¹.

Men senere samme sommer fikk Haugli besøk av den tidligere nestkommanderende for narkotikaseksjonen ved Oslo politikammer, Knut Holen, da selvstendig næringsdrivende. Det var Holen som nå fortalte Haugli om møbelhandler Arvid Engen, «som gjennom en årrekke hadde gjort det politiske intrigespill til en diabolsk kunst – en livsfarlig kannestøper som dirigerte deler av norsk presse, tillitsmenn i LO og sentrale politikere i Ap». Det var ifølge Holen Engen som administrerte spillet mot Haugli, for å få Haugli fjernet. Engen hadde «forført» Beredskapstroppen. Holen fortalte om møter mellom Engen, Vika og andre politifolk som etterpå førte til presseoppslag mot ledelsen i Oslo politikammer. Særlig skulle Per Norvik i VG være flittig benyttet til slike formål.

Haugli husket da at også Arne Huuse hadde vært utsatt for VG. Det hadde der dukket opp en artikkel om at Huuse skulle ha benyttet sin tjenestebil ulovlig, bl.a. at Huuses familie brukte bilen i strid med reglementet. Alt usant, ifølge Haugli. Huuse hørte også rykter om at dette skulle være en ouvertyre til noe enda verre. Han tok derfor kontakt med VG’s sjefredaktør Tim Greve, som lovet å stanse saken. Greve hadde opplyst at saken om privat bilbruk var kommet gjennom avisens politiske avdeling, og det hadde Greve funnet merkverdig.

Det viser seg så at forfatterne av boken «Edderkoppen»² – som hadde klart å få tak i store stabler av Engens lysbånd – kom over en samtale mellom Engen og Kvikne og refererte den i boken:

«Engen: Du holdt på å ta knekken på ham for to år tilbake, da han brukte disse bila sine.

Kvikne: Ja, riktig.

Engen: Da satt han nede på l/C og grein og ba om nåde.»

Dette blir nå svært så interessant. Opprinnelsen til bilbrukhistorien har åpenbart vært Kvikne, som formodentlig har bragt den til Engen som har plantet den i VG. Det interessante er hvordan Engen vet om samtalen mellom Huuse og Greve, og endog om detaljer som at Huuse hadde tatt til tårene.

Senere fikk Haugli opplyst at «den politiske ledelsen i Justisdepartementet var på møbelhandlerens parti»³. Han gikk da til statsråd Bøsterud og konfronterte henne med dette. Hun benektet selvsagt og hevdet at hun aldri hadde hørt om eller møtt Arvid Engen. Det stiller vi oss tvilende til! Men Haugli aksepterte statsrådens forsikringer. Senere fikk han imidlertid vite av hennes rådgiver Ole Steen-Olsen at man i departementet etter møtet hadde regnet Haugli som «overspent og utslitt». En vanlig taktikk mot folk som kommer på sporet! Siden fikk Haugli bare møte departementsråd Hans Vaalund.

Senere i 1987 hadde Haugli truffet tidligere statsminister, da fylkesmann Odvar Nordli, som fortalte at Engen hadde holdt på i 7-8 år. Der var også tidligere stortingsrepresentant, da fylkesmann Gunnar Alf Larsen, som kommenterte «Mye lenger. Han var jeg utsatt for i 70-årene.»⁴. Haugli minner om at Dagbladets Per Vassbotn hadde brukt Engen som kilde for sine utrolig detaljerte referater fra interne Ap-møter i mange år på 70-tallet før Vassbotn ble statssekretær hos Nordli i januar 1980, hvoretter Engen deltok i kampanjen for avsettelse av Nordli.

Haugli gjør her en viktig observasjon⁵:

«Som kilde må han ha vært et sant overflødighetshorn for de impliserte journalistene. Noen av dem hadde regelrett skapt sine navn og karrierer på sine telefoner til Jessheim. Det var ikke det minste rart at en av hans mest sentrale skribenter forsvant på ferie i flere uker, da Engens virksomhet omsider ble avslørt. Det fantes nemlig en nattside ved Engens virksomhet, som journalistene enten ikke forsto eller ikke ville forstå: De kom i et avhengighetsforhold og ble brukt som redskaper av ham. Det var ikke slik at Engen bare ga nøytrale opplysninger. Han manipulerte og påvirket i en grad som få kilder har vært i stand til i norsk pressehistorie.»

Ifølge Haugli stanset den Engen-baserte hetsen i VG mot Haugli og kammeret etter at Haugli hadde en samtale med den nye sjefredaktøren Andreas Norland i august 1987.

Haugli nevner en annen interessant episode knyttet til Aspengren. Etter valget i 1987 ble det gjort fremstøt fra Ap om å få Aspengren inn som kommunens representant i tilsettingsrådet ved Oslo politikammer, som i tillegg består av politimesteren og en representant for de ansatte. Med det forhold Haugli hadde til politiforeningen, var han avhengig av å kunne bygge allianser med kommunens mann, som inntil da hadde vært Per Gjermshus (H). Nå gikk politiforeningen ved sin formann Jon Kvikne løs på Gjermshus, med sjikanøse anførsler ledsaget av et anonymt brev, angivelig fra et foreningsmedlem.

Det var dårlig tenkt av Kvikne. Hadde dette vært gjort på en skikkelig måte, kunne Høyre sikkert vurdert å gi et verv til en gammel kjempe som Aspengren, og Gjermshus kunne fått bedre posisjoner. Men å fjerne Gjermshus på grunn av anonym sjikane kom selvsagt ikke på tale. Han ble sittende, og Haugli pustet lettet ut.