Kategoriarkiv: 22. IKKE SE, IKKE HØRE, IKKE LUKTE

22. IKKE SE, IKKE HØRE, IKKE LUKTE

Etter «tilbakemeldingsmøtet» med førstestatsadvokat Edward Dahl var vi sikre på at legitimeringen av hans arbeide var at det måtte foreligge en kjennelse for «lovlig» overvåkning, som vi en tid hadde hatt mistanke om. Leseren vet nå hva som etter all sannsynlighet har vært brukt: Provokasjonsnotatet fra Trygve Lauritzen1, muligens i en enda verre utgave enn den vi senere fikk se. Men på dette tidspunkt kjente vi fortsatt ikke eksistensen av Lauritzen-notatet.

1 Lauritzens rapport til Lier av 6. januar 1992.

22.1Provokatorisk «lovlig» overvåking

Vi var imidlertid like sikre på at grunnlaget måtte være provokatorisk. Enkelt nok subjektivt: Ingen av oss har noensinne drevet med noe som kvalifiserer til rettslig kjennelse. Det kan jo ikke andre vite like sikkert. Men egentlig også enkelt nok objektivt: Overvåkningen hadde funnet sted mot Setsaas i over 10 år og mot Ramm ihvertfall i nesten 4 år (muligens meget lenger i en begrenset form), uten at det forelå den minste anelse av anklage, tiltale e.l. – og likevel fortsatte det! Justisministeren hadde høytidelig meddelt Stortingets justiskomité at det ikke var noen form for overvåkning. Overvåkningspolitiet hadde meddelt Leif A Lier at de ikke drev på med noe. Det fremgikk også av Liers notat til Knut Mikkelsen som vi først fikk se senere, og i dette notatet var også Trond Johansen sitert: E-staben drev ikke med noe som helst.

De eneste som ikke direkte hadde forsikret oss om sin uskyld var faktisk Oslo Politikammer selv! Dét stemte ved våre antakelser om at det pågikk en konverteringsøvelse, der Politiet måtte finne på en eller annen dekkhistorie for den ulovlige overvåkningen som mest sannsynlig folk i E-tjenesten og Mossad Norge hadde drevet med (og fortsatte med). Det kunne ihvertfall forklare en masse spanervirksomhet med biler og hunder. Men hva med avlytting? Kan det vanlige politiet drive telefonavlytting utenom i narkotikasaker? Er ikke det ellers reservert for rikets sikkerhet og anti-terror som hører hjemme under POT? Jo, det ser slik ut. F.eks. fremgår det av Aftenposten at politiet benyttet telefonavlytting mot falskmynteri1. Da begynner mulighetene å utvide seg. Er det en skikkelig utglidning i systemet for hvordan «rikets sikkerhet», «terror» osv defineres? Ikke utenkelig. En begjæring fra Politiet om avlytting for et eller annet påskudd innenfor det rent kriminelle kunne altså tenkes å ha passert en dommer, og gjemt på gull av avlytterne siden. Da hadde forsåvidt POT og E-tjenesten sitt på det tørre: Ingen av oss!

Men hva med justisministeren i Stortinget? Hva med Politiets henleggelse pga ukjent gjerningsmann? Hva med romavlytting, som alltid er kriminelt? Hva med provokatører mot oss – og mot Stortinget? Hva med voldstruende aksjoner, trusler, psykologisk krigføring?

1 Aftenposten 28. februar 1994.

22.2 Rettslig kjennelse – mot alle?

Og hva med hele kretsen på 20-25 personer som er utsatt for dette? Hadde man rettslig kjennelse på oss alle sammen? Både Setsaas og Ramm? Presteekteparet Holst? Alle ansatte og medarbeidere i Norsk Oljerevy? Irene Ramm? Det var litt av en liga. Var vi alle kriminelle, burde vi vel vært bak lås og slå forlengst?

Og hvorfor rykker stortingspresidenten ut og sier at Lund-kommisjonen må granske Ramm/Setsaas-saken. og ikke legge vekt på Dahl-gruppen? (Og en rekke lignende uttaleser fra andre representanter?) Etter to tidligere runder med rabalder i Stortinget, så alvorlig at flere utenriksministre har klaget over konsekvensene for norsk etterretnings troverdighet blant våre allierte, burde man ihvertfall nå sørget for diskret informasjon til de korrekte organer i Stortinget om at Ramm, Setsaas & Co er banditter som de må slutte å støtte opp om. Hvorfor går vi fortsatt fritt, også ut og inn av Stortinget?

Og hva var vitsen med hele Dahl-øvelsen hvis det var lovlig overvåkning? Hva sier Riksrevisjonen til at antakelig millioner av skattekroner ble brukt til et skuespill der den ene statsadvokaten gransker den andres helt lovlige virksomhet? Dahl er en eneste stor selvmotsigelse. Den ene dagen er det ikke lovlig overvåkning, for var det det ville etterforskning vært meningsløst. Neste dag er det blitt lovlig overvåkning, for det var nødvendig for at Dahl skulle slippe å etterforske justisvesenet. Men ikke lovligere enn at det må holdes hemmelig for Stortinget!

Med andre ord: Justisministeren stenger for «lovlig overvåkning». Dahl-gruppen åpner på vidt gap for «lovlig overvåkning».

22.3 Kun til innvortes bruk

Vi kom til at systemet måtte drive en ganske utrolig balanseakt. En eller annen kjennelse måtte være i bruk for fremvisning i korridorer i Tinghuset, Politihuset og Justisdepartementet, men den kunne ikke brukes i Stortinget, og langt mindre overfor oss, noen av våre advokater eller media. Det måtte være syltynne greier som ville sprekke som trollet i solen så snart noen begynte å stille ubehagelige spørsmål. (Det vet vi jo idag, siden vi nå kjenner til Lauritzens rapport.) Det kunne derfor kun brukes overfor personer som ikke stilte spørsmål fordi de forsto hensikten og at spørsmål ikke burde stilles. Med andre ord: Kun til innvortes bruk!

22.4 Dahl var innvortes

Det var godt at førstestatsadvokat Dahl var innvortes fra begynnelsen av.

Men hvem var ellers innvortes eller utvortes? Riksadvokaten? Justisministeren? Statsministeren? De øvrige regjeringsmedlemmene? Statssekretærene? Det ville vi røyke ut, samtidig som vi ville foreta en endelig kvalitetskontroll på vår konklusjon om at det måtte finnes en lyssky kjennelse.

Det ble starten på en humoristisk, og svært avslørende korrespondanse.

I begynnelsen av juli 19941 skrev vi til Riksadvokaten med krav om å få opplyst om lovlig overvåkning var grunnlag for Dahls etterforskning, hva grunnlaget var og hvorvidt det fortsatt mentes å foreligge. Videre krevet vi å bli siktet eller tiltalt snarest hvis svaret var ja, eller få bekreftet at mistankene var frafalt og når overvåkningen hadde opphørt.

1 Brev fra oss til Riksadvokaten av 3. juli 1994.

22.5 Noen får ekstraservice

La oss her skyte inn at det er vanlig i Norge at privatpersoner ikke får svar på spørsmål om hvorvidt det har vært eller er overvåkning. Årsaken er selvsagt at negative svar ikke skal brukes til antitetisk tolkning av ikke-svar, som man naturligvis må gi når sakene er reelle. Men det foreligger i nær historie minst fire unntak fra denne regel, ifølge Harald Stanghelle i Aftenposten1: Både Thorvald Stoltenberg, Ole Steen-Olsen, Reiulf Steen og Jørgen Kosmo fikk bekreftelse på at de ikke hadde vært overvåket.

Felles for disse er at de alle er Ap-folk og derfor selvsagt har krav på ekstra service. Offisielt heter det gjerne f.eks. at saken hadde vekket stor almen oppmerksomhet og politisk interesse, og at man derfor gjorde unntak fra hovedregelen for å forebygge unødvendig politisk rabalder og granskning. Når sakene er så få og spesielle, behøver man ikke frykte antitetisk tolkning. Ramm/Setsaas-saken er utvilsomt ikke bare i samme kategori, men klar rekordholder i oppmerksomhet og interesse i Stortinget. Det ville mao. vært meget enkelt for Riksadvokaten å svare oss noe slikt som: «OK, sorry, vi trodde dere drev med slik og sånn, det er over, ta det med ro.» Hvis det hadde vært sant!

1 Aftenposten 27. mai 1993.

22.6 Riksadvokaten er innvortes

Men det gjorde han ikke. Riksadvokaten sendte vår henvendelse til Dahl1, som vi allerede visste nektet å besvare spørsmålet (det gjorde han selvsagt nå også)! Men på veien fikk Dahl noen interessante anførsler:

  • Han er «etter riksadvokatens oppfatning brevets rette adressat» (vårt brev)
  • Han blir gjort oppmerksom på (brevet er stilet Dahl som er «De») «at den etterforskning De har utført ikke har vært under særskilt styring/kontroll herfra» og at «resultatet av etterforskningen ble heller ikke fremlagt for Riksadvokaten til avgjørelse»)
  • Når henleggelsespressemeldingen fra Dahl var forelagt Riksadvokaten før den ble sendt, var det «til orientering, men naturlig nok ikke til godkjennelse»
  • Riksadvokaten hadde «ikke etablert» det vi beskrev som «denne forutsetning» (lovlig overvåkning)

Makan til forsøk på ansvarsoverskyvning til et underordnet ledd skal man lete lenger etter. Stakkars Dahl!

Men en Riksadvokat er ikke bare en brevdue i Norge. Han har et selvstendig ansvar, ganske spesielt fordi han «knabbet» granskningen fra Stortinget og selv oppnevnte Dahl m/mandat. Det han har fått vite, vet han, enten det kommer fra Dahl eller oss eller er til orientering eller annet. Han kan gjerne sende saker videre, men når intet skjer har han ansvar også for det.

Det verste er at Riksadvokaten ikke iverksetter saksbehandling på vårt krav om å bli siktet/tiltalt hvis det foreligger mistanke om straffbare forhold. I de fleste land finnes lovgivning som gir borgere visse rettigheter i slike situasjoner: Påtalemyndigheten må når slikt krav fremsettes enten reise saken eller droppe den innen en viss tidsfrist. Slik lovgivning har vi selvsagt ikke i forvaltningsstaten Norge, som på 17. mai utropes til rettsstat. Vi fikk altså fortsatt ikke vite om vi anses som kriminelle, hva vi eventuelt har gjort, om det er slutt eller fortsatt pågår, eller hvor lenge de har tenkt å spenne oss på pinebenken. Ikke en gang rett til å bli siktet og tiltalt fikk vi innvilget!

Vi krysset av på sjekklisten: Riksadvokaten er innvortes.

1 Brev fra Riksadvokaten til førstestatsadvokat Edward Dahl av 7. juni 1994 med kopi til oss

22.7 Justisministeren er innvortes

Neste var justisministeren. Vårt brev til henne i slutten av juli1 hadde denne overskriften:

«KRAV OM AT JUSTISMINISTEREN TAR STILLING TIL GRUNNLAGET FOR RIKSADVOKATENS ETTERFORSKNING I RAMM/SETSAAS-SAKEN M. V.»

Merk «grunnlaget for». Vi ba ikke justisministeren ta stilling til eller overprøve selve etterforskningen. Merk også «m. v.» – vi er flere enn Ramm og Setsaas!

I brevet minnet vi justisministeren om hennes uttalelse i Stortinget våren 1993, da hun «bl.a. bekreftet at det ikke forelå lovlig overvåkning av oss». (Ikke i noen del av den etterfølgende korrespondanse eller i noen annen sammenheng har hun benektet å ha sagt dette.). Vi minnet henne videre om forslaget om parlamentarisk granskning som ble trukket pga. at statsråd Kosmo trakk Riksadvokaten opp av hatten, og viste endelig til Dahls henleggelse m/pressemelding.

Vi gjennomgikk våre resonnementer fra forrige kapittel om at Dahl måtte ha forutsatt lovlig overvåkning, og at Dahl i møte med oss pluss vitne bekreftet at han hadde unnlatt å etterforske en rekke forhold som var kriminelle enten overvåkningen var lovlig eller ikke. Vi ga uttrykk for at Dahl ikke hadde kunnet legge lovlig overvåkning til grunn uten medvirkning av Riksadvokaten og at han således var inhabil.

Videre gjennomgikk vi Dahl-gruppens «elegante» samspill med Nygaard Haug-utvalget, slik at ingen av dem etterforsket E-tjenesten, og dokumenterte usannhetene fra Agnes Nygaard Haug (dette var forøvrig i god tid før Faremo konstituerte Nygaard Haug som høyesterettsdommer), alle våre samlede forgjeves forsøk på å skikkelig etterforskning, slik leseren kjenner til, og vår mislykkede korrespondanse med Riksadvokaten.

Vi gjorde så Faremo oppmerksom på at alternativet til «lovlig overvåkning» er særdeles mangelfull og slett etterforskning, hvilket vi kan dokumentere bare ut fra førstestatsadvokatens egne bekreftelser på hva han ikke har gjort, at Riksadvokatens unnlatelse av å gripe inn mot denne etablerer inhabilitet og medansvar, og at Regjeringen og justisministeren har et selvstendig ansvar for å vurdere disse forholdene bl.a. på grunn av Kosmo-initiativet overfor Stortinget.

Ut fra dette formulerte vi følgende krav om at justisministeren:

«A. Undersøker hvorvidt Riksadvokatens etterforskning virkelig – i strid med Deres forsikringer overfor Stortinget – bygget på at det forelå lovlig overvåkning.

B. Dersom et slikt grunnlag foreligger:

vurderer holdbarheten av dette og av konsekvensene for 20-25 personer over mange år

tar de nødvendige skritt overfor de embets- og tjenestemenn som har ført Dem og Stortinget bak lyset

orienterer Stortinget

enten sørger for at saken mot oss blir frafalt og at vi blir orientert i fullstendighet eller utvirker at vi snarest blir formelt siktet og/eller tiltalt

C. Vurderer om det er i samsvar med rettsstatens prinsipper at rent kriminelle forhold, herunder meget alvorlig voldskriminalitet, ikke blir etterforsket, og at en gruppe på 20-25 mennesker i praksis er rettsløse, og orienterer oss om hva De vil foreta Dem i sakens anledning.»

Vi ga justisministeren for sikkerhets skyld til slutt endel konkrete informasjoner og formaninger, slik at hun ikke skulle kunne påberope seg noen misforståelser siden:

  • at det var likegyldig om den påberopte overvåkning var ved POT/rikets sikkerhet eller rent politimessig;
  • at det hvis det var det siste måtte det være en dekkaksjon;
  • at det også var likegyldig om man mente det var andre krefter enn norske tjenester/myndigheter, fordi man i så fall måtte beskytte oss mot disse (aldri gjort forsøk på);
  • at eventuelle mistanker mot én eller flere ikke berettiger overgrepene mot 20-25 personer og at hele saken må vurderes i forhold til hver enkelt;
  • at vi innen rimelighetens grenser kunne være villige til å avslutte saken i minnelighet og alltid så langt det måtte være nødvendig for å sikre Rikets vitale interesser;
  • at vi kjente til at alt oppstyret etter Regjeringens mening virket skadelig overfor allierte og at det da var et tungt ansvar for Regjeringen å holde tilbake informasjon som kunne ha avklart vår sak;
  • at vi ville anke til Kongen i statsråd ved avslag på formelt grunnlag; at det ville være uklokt av henne å avskrive oss for å «se spøkelser eller fare med tøv», fordi vi har helt konkrete bevismidler;
  • at førstestatsadvokat Dahl i vitnes nærvær hadde svart at han ikke kunne huske noen del av vårt materiale som var galt;
  • at han heller ikke kunne forklare hvorfor våre konkrete bevismidler på bl.a. romavlytting var avskrevet som «naturlige årsaker»;
  • at vi holdt Stortinget og dets granskningskommisjon løpende orientert
  • at vi sto til disposisjon for en spesialorientering for henne personlig og evt hennes nærmere medarbeidere om våre bevismidler, forutsatt at det tilsammen ble avsatt tilsvarende en full arbeidsdag

Brevet hadde 7 vedlegg:

  • Dahls henleggelsespressemelding2
  • Våre tre pressemeldinger, den siste med omfattende vedlegg3, der vi redegjør i detalj for hvorfor vi ikke kan trekke annen konklusjon enn at Dahl har bygget på «lovlig overvåkning», for hvorfor dette på alle måter var å føre Stortinget bak lyset, for ialt 23 i alle fall ulovlige, dokumenterbare forhold som Dahl selv innrømmet han ikke hadde etterforsket, og endelig i detalj for navngitte, ikke avhørte provokatører som hadde gått løs på Stortinget, for romavlytting med telefon og vanlig romavlytting
  • Vår pressemelding samme måned4 der usannhetene fra Agnes Nygaard Haug og hennes utvalg dokumenteres
  • Vårt brev til Riksadvokaten og hans svar – sendt til Dahl (se foran)

Tilsammen – med vedleggene – var dette en meget sterk salve. Ingen normal justisminister kan overse den informasjonen vi fremla uten å reagere. Det er for grov sjanse å satse på at vi er «gale» eller lignende. Var vi det, ville Dahl tatt oss i fusk. Det har han ikke gjort, og det kunne justisministeren funnet ut med en eneste telefon. Varselbjellene burde ringe høyt og støyende over den lange listen av unnlatelser og samspillet med Nygaard Haug som måtte lyve for å tildekke at ingen av dem gjorde noe med E-tjenesten. Hennes eget forhold til Stortinget tilsa alene at saken burde vært tatt meget alvorlig. Hun burde ihvertfall kostet på seg som forsikring av egen politisk fremtid et møte med oss for å gjøre seg opp sin egen mening om vi var sprø eller ikke, ikke minst i lys av at den mentale sykelighetsprosenten hos krigsskoleutdannede majorer, statssekretærer med mange års fartstid og redaktører av fagtidsskrifter ikke er synderlig høy i Norge.

Hva gjorde hun? Sendte brevet til Lund-kommisjonen! Vips, alt statsrådsansvar borte. All manglende etterforskning av kriminelle forhold. Hele problemet om hun selv hadde feilinformert Stortinget eller ikke. Risikoen for at hennes egne underordnede ledd sender provokatører til Stortinget, oppkonstruerer falske anklager og svindler til seg rettslige kjennelser som brukes til å rettferdiggjøre alle slags rene ulovligheter.

Hvis De var justisminister, leser; Ville De forsikret Dem om alt dette skjedde under Deres ansvar eller ikke, og eventuelt ryddet opp selv, eller risikert å få det i ansiktet fra et granskningsutvalg året etter?

Vår justisminister er vel modigere enn oss vanlig dødelige, da. Slik lød brevet vi mottok, egenhendig undertegnet av Grete Faremo5 med daværende departementsråd Ingelin Killengren som saksbehandler (Killengren var tidligere ekspedisjonssjef i Politiavdelingen og ble senere Politimester i Oslo):

«Det stortingsoppnevnte granskningsutvalget med høyesterettsdommer Ketil Lund som formann skal som kjent granske alle forhold knyttet til påstander om at Politiets overvåkningstjeneste, Forsvarets sikkerhetstjeneste og Forsvarets etterretningstjeneste, eller personer knyttet til disse tjenestene, har vært engasjert i ulovlig overvåkning. Jeg har derfor oversendt Deres brev til granskningsutvalget, slik vedlagte kopi viser.

Til den fremsatte kritikken av etterforskningen, vil jeg bemerke at justisministeren ikke er overordnet påtalemyndigheten. Jeg kan derfor hverken iverksette etterforskning eller overprøve de avgjørelser som er tatt.

Med vennlig hilsen. …»

Tilforlatelig nok. Det var bare noen små problemer:

  • Justisminister Grete Faremo hadde glemt å vedlegge kopi av oversendelsesbrevet, slik hun skulle gjort ifølge brevet
  • Justisminister Grete Faremo hadde glemt å sende ved våre 7 vedlegg, der alle faktaopplysningene fremgikk, i sin ekspedisjon til Lund-utvalget
  • Da vi senere fikk ettersendt kopi av oversendelsesbrevet6, viste det seg at justisminister Grete Faremo fra hun skrev svaret til oss til hun skrev dette brevet hadde glemt hva begrunnelsen for oversendelsen var:
  • Til oss kunne hun altså ikke gjøre noe fordi «justisministeren ikke er overordnet påtalemyndigheten»
  • Til Lund het det: «Med utgangspunkt i granskningsutvalgets arbeid og den etterforskning som har funnet sted, finner Justisdepartementet det ikke riktig å imøtekomme ønsket om engasjement i saken på det nåværende tidspunkt»7

Med andre ord: Til oss skrev hun at hun ikke kunne gjøre det vi ba om, til Lund at hun ikke ville. Dette var interessant. For selvsagt kunne hun.

En justisminister som våren 1993 kunne si til Stortingets justiskomité at det ikke var lovlig overvåkning, kunne selvsagt – hvis hun ville – skaffe seg samme slags informasjon sommeren 1994. Og en regjering som kunne utvirke avgitt bekreftelse til fire sentrale Ap-folk om at de ikke var lovlig overvåket, kunne selvsagt utvirket det samme for en Høyre-mann og en major.

En regjering som kunne utvirke at Riksadvokaten igangsatte en storstilt gjenopptakelse av en henlagt sak tilfeldigvis den dagen Regjeringen var hysterisk redd for en stortingsgranskning, kunne nok også invitert den samme Riksadvokaten og hans leiesvenn på kaffe for å spørre om det var noe i det med lovlig overvåkning, og om det virkelig var riktig at de hadde unnlatt å etterforske en rekke kriminelle forhold.

Men hvis man vil ha dans om formaliteter, skal man få dans om formaliteter. Vi skrev nå til statsråd Grete Faremo for å finne ut hva som var de riktige kompetanseforhold8:

«Vi er oppmerksom på at «Justisministeren ikke er overordnet påtalemyndigheten» (Deres brev til oss), og at Riksadvokatens foresatte er Kongen i Statsråd. Vi formoder imidlertid at Justisministeren på dette punkt er Kongens saksbehandler og som sådan både formidler informasjon og har et selvstendig ansvar for at Kongen har muligheter for å utøve sitt ansvar som Riksadvokatens foresatte.

Justisministeren er imidlertid foresatt for all politimyndighet, herunder Politiets Overvåkningstjeneste, og dermed ansvarlig for all lovlig overvåkning og andre aksjoner iverksatt mot norske borgere av disse myndigheter. Justisministeren har således også hatt et ansvar for eventuelle premisser lagt av disse etater for virksomheter i andres regi, herunder Riksadvokaten. Justisministeren har også alle muligheter til å innhente opplysninger fra egne underlagte etater om disses aksjoner mot norske borgere.

Justisministeren er dessuten overordnet departementets representanter Koordineringsnemnda for EOS-tjenestene og har like klare muligheter for å innhente den informasjon disse måtte besitte.

Når Justisministeren en gang har gitt organer i stortinget informasjon om en konkret sak som gjelder egne underordnede ledd, antar vi videre at Justisministeren må ha et selvstendig konstitusjonelt ansvar for å undersøke om disse informasjoner må korrigeres eller oppdateres. Dette er et ansvar som må oppfylles overfor stortinget, og som ikke kan delegeres til noe organ under Stortinget.

Vi har notert oss at Justisministeren i sin ekspedisjon til Stortingets granskningskommisjon Ikke har tatt noe forbehold om manglende kompetanse i forhold til påtalemyndigheten, men her bekjentgjør en forvaltningsavgjørelse om ikke «å imøtekomme ønsket om engasjement i saken på det nåværende tidspunkt». Dette står i strid med brevet til oss … og underbygger vår formodning om at Justisministeren likevel har et slikt ansvar som vi beskriver under dette punkt

Vi tillater oss derfor å be om å få besvart:

a) Om våre antakelser om Justisministerens ansvar … er riktige, eller i motsatt fall hva som er Justisministerens nøyaktige ansvar, vi understreker at vi på dette punkt ber om generelle opplysninger om ansvarsforhold og ikke om noe som berører vår sak spesielt.

b) Hvorvidt Justisministerens beslutning om ikke å undersøke hvorvidt forutsetningene for den av Riksadvokaten underlagte etterforskning ved Edward Dahl er påvirket av en forutsetning om lovlig overvåkning, i så fall nødvendigvis etablert av Justisministerens underlagte organer (siden de av Forsvarsministeren underlagte organer ikke kan ha stått for noen lovlig aksjon), er å betrakte som en forvaltningsavgjørelse slik det ser ut som i Deres ekspedisjon til Lund-utvalget, eller et utslag av manglende kompetanse, slik det ser ut som i Deres ekspedisjon til oss.»

Kan du ikke eller vil du ikke, kjære Grete? Og hva er det du eventuelt kan? Det var visst vanskelig. Tiden gikk, men intet svar kom. Vi syntes da det var på tide å repetere litt9:

MAJOR JOHAN M SETSAAS

SJEFREDAKTØR HANS HENRIK RAMM Oslo, 26. oktober 1994

Statsråd Grete Faremo

Det Kgl Justisdepartementet

Boks 8005 Dep

0030 Oslo

PURRING PÅ SVAR PÅ BREV AV 14.9.94

1. 22.7.94 sendte vi brev med vedlegg til Dem.

2. 22.8.94 svarte De at brevet var videresendt Lund-kommisjonen i samsvar med vedlagt kopi av et oversendelsesbrev dit. Kopien var ikke vedlagt.

3. 7.9.94 måtte vi derfor i særskilt brev til Dem be om å få oversendt oversendelsesbrevet som var glemt.

4. 8.9.94 mottok vi dette i ekspedisjon fra Deres kontor.

5. Vi konstaterte da at det i de to ekspedisjoner til henholdsvis Lund-kommisjonen og oss var gitt to forskjellige begrunnelser for Justisdepartementets manglende saksbehandling av vårt brev.

6. 14.9.94 sendte vi på denne bakgrunn brev til Dem med spørsmål om å få klarlagt departementets kompetanseforhold og hvorvidt Deres manglende saksbehandling var basert på en forvaltningsavgjørelse eller manglende kompetanse. Brevet er fortsatt ubesvart.

7. 3.10.94 mottok vi brev fra Stortingets granskningskommisjon. Av dette fremgår at De da De oversendte vårt brev av 22.7.94 til Kommisjonen hadde unnlatt å oversende de syv tilhørende vedleggene. Kommisjonen ble heller ikke orientert om at De hadde gitt ulike begrunnelser til den og til oss.

8. Vi forutsetter heretter at De betrakter våre brev og vedlegg som en helhet også ifbm evt ekspedisjoner videre. Slike vedlegg oversendes ikke for moro skyld, men for å underbygge momentene i hovedbrevet slik at fremstillingen blir mest mulig fullstendig. Ved fjerning av vedleggene oppnår departementet lett det motsatte.

9. Vi forutsetter at vårt brev av 14.9.94 nå blir besvart innen utløpet av neste uke (4.11.94) da vi ellers må anta at De ikke har til hensikt å besvare brevet.

Med vennlig hilsen

(Johan M Setsaas) (Hans Henrik Ramm)

Nå kom det svar fra Faremo prompte10 (igjen med Killengren som saksbehandler):

«Spørsmålene som stilles gjelder i det alt vesentlige de samme forhold som er omhandlet i tidligere brev av 22. juli d. å., og jeg viser derfor til mitt svarbrev av 22. august d. å.»

Dernest fulgte beskjed om at også vårt siste brev og Faremos siste svar var sendt Lund-kommisjonen! Ta den ring og la den vandre …

Eller kunne det tenkes at statsråden rett og slett var lei av oss? Noen kranglevorte brevskrivere som bare ikke ville forstå at de ikke ville få noe svar, uansett? Noen mennesker er da så håpløst urimelige og masete for de reneste bagateller. … Kan de ikke holde kjeft?

Vår tolkning var litt annerledes: Nytt kryss på listen. Justisministeren er innvortes!

1 Brev fra oss til justisminister Grete Faremo av 22. juli 1994.

2 Pressemelding fra førstestatsadvokat Edward Dahl av 10. juni 1994.

3 Våre pressemeldinger av 10. juni, 13. juni og 14. juni.

4 Vår pressemelding av 8. juli 1994 om Nygaard Haug-utvalgets usannheter.

5 Brev fra justisminister Grete Faremo til oss av 22. august 1994.

6 Vårt purrebrev til statsråd Grete Faremo av 7. september 1994, og kontorleder Wenche Hovlands beklagende ekspedisjon med kopien av 8. september 1994.

7 Brev fra justisminister Grete Faremo til Stortingets granskningsutvalg av 22. august 1994, også med Killengren som saksbehandler.

8 Brev fra oss til justisminister Grete Faremo av 14. september 1994.

9 Brev fra oss til justisminister Grete Faremo av 26. oktober 1994

10 Brev fra justisminister Grete Faremo til oss av 28. oktober 1994.

22.8 Statsministeren er innvortes

Neste stasjon: Statsministeren og regjeringsmedlemmene.

Vi hadde allerede – i vårt første brev – varslet justisministeren om at vi ville anke til Kongen i Statsråd hvis hun selv dekket seg bak formaliteter. Det var akkurat det hun gjorde. Derfor ankesak.

Vi anket nå følgende forhold til Kongen i Statsråd i form av nytt brev til Faremo1:

«a) Justisdepartementets avslag i brev av 22.8.94 på våre krav i brev av 22.7.94, A-C, om bl.a. å undersøke hvorvidt Riksadvokatens etterforskning («Dahl-gruppen») virkelig bygget på en antakelse om lovlig overvåkning i strid med justisministerens forsikringer overfor Stortinget, holdbarheten av og konsekvensene av dette, samt å vurdere om denne eventuelle antakelse og derav følgende henleggelse hadde som konsekvens at rent kriminelle forhold ikke ble etterforsket.

Det gjøres oppmerksom på at det av Justisdepartementets brev fremgår at departementet faktisk har avslått å foreta slike undersøkelser, ikke bare avslått å orientere oss om eventuelle resultater av dette.

b) Justisdepartementets de facto avslag i brev av 28.10.94 på å besvare spørsmål bl.a. om departementets kompetanseforhold i saker som gjelder påtalemyndigheten, etter at departementet hadde gitt to ulike begrunnelser for sitt avslag under a) til oss og til Stortingets granskningskommisjon.»

Det siste innebar at anken formelt måtte fremmes i to alternativer, fordi Faremo selv hadde skapt uklarhet om hun manglet kompetanse eller hadde tatt en forvaltningsavgjørelse. Vi opplyste at brevet enten måtte oppfattes slik at saken ble krevet forelagt for første gang til kompetent myndighet (Kongen i Statsråd hvis Faremo ikke var kompetent), eller som anke til anneninstans etter forvaltningsloven på Justisministerens avgjørelse – hvis hun hadde tatt en avgjørelse selv.

Vi understreket i ankebrevet:

«at de omfattende ulovligheter som denne saken omfatter og den helt uholdbare situasjonen som foreligger ved at 20-25 personer er gjort rettsløse gjør det uforsvarlig av Justisdepartementet og evt. Kongen i Statsråd å sende saken fra seg. Stortingets granskningskommisjon har mer enn ett år igjen av sin funksjonstid og ingen umiddelbar mulighet for å gjenskape nødvendig rettssikkerhet. Vi klarer selv å orientere Kommisjonen ifb dennes mandat. Saken er nå et ansvar for Kongen i Statsråd og dette ansvar kan ikke sendes videre.»

For å være ærlige hadde vi ikke regnet med at saken nå endelig skulle løse seg opp. Det viktigste for oss nå var å sørge for at både statsministeren og alle statsrådene ble informert, involvert og gjort medansvarlige. Derfor passet vi på å understreke:

«Vi understreker også at vi krever denne ankesak behandlet uansett om man sikter mot å orientere oss om utfallet av denne og evt undersøkelser eller ikke. Som selvstendig krav ber vi imidlertid også om å bli orientert ut fra sakens meget spesielle karakter. Vi peker også på forholdet til stortinget som i seg selv gjør det nødvendig å foreta undersøkelser og orientere Stortinget om disse.»

Justisministeren skulle ikke få bruke som unnskyldning at «man aldri underretter noen om de er overvåket eller ikke, så det er ingen vits i.». Vi krevet som selvstendig punkt at Regjeringen orienterte seg selv, og som separat punkt at vi fikk vite om det. Man kunne meget vel gjøre det første og avslå det siste.

Vi regnet det nå som ganske sannsynlig at endel av statsrådene ikke var «innvortes», dvs. at de var ukjent med omfanget av dekkaksjonene og kriminaliteten og som sådan uskyldige. Vi håpet at noen av disse kanskje ville reagere slik at en intern prosess kunne starte, men regnet altså ikke med det. Vi ønsket imidlertid ihvertfall ikke å risikere at uskyldige statsråder ble gjort medansvarlige bare på grunn av vanlige arbeidsmessige forhold (i daglig regjeringsarbeide er det helt umulig å følge mer enn en liten del av sakene). Vi ville vite hvem som virkelig var «innvortes», ikke bondefange noen. For å opptre med helt åpne kort og så rettferdig som mulig overfor statsrådene sendte vi således brev til statsministeren og hver enkelt statsråd (ikke justisministeren) personlig med kopi av ankesaken og all korrespondanse med vedlegg. I brevet2 het det bl.a.:

«Saken sendes som gjenpart med dette følgebrev til hvert enkelt regjeringsmedlem fordi vi frykter at anken ellers vil bli underlagt rutinemessig, summarisk behandling. Dersom anken ikke godkjennes vil det i så fall oppstå et juridisk og parlamentarisk ansvar for hver enkelt statsråd, som vi tror størstedelen av regjeringsmedlemmene ikke i utgangspunktet fortjener. Hver enkelt statsråd må selv studere det vedlagte materiale og deretter stille de spørsmål og ta de standpunkter man finner nødvendig for å være overbevist om at man ikke deltar i en dekkaksjon og derved utsetter seg for parlamentarisk og strafferettslig forfølgelse på et senere tidspunkt.

Kort fortalt dreier denne saken seg om omfattende ulovlig overvåkning med tilhørende psykologisk krigføring og voldelige handlinger. Antakelig benyttes en påberopt lovlig overvåkning som begrunnelse for å avvise våre klager. Dette er imidlertid i strid med justisministerens forsikringer til Stortinget om at lovlig overvåkning ikke foreligger. Evt lovlig overvåkning kan heller ikke forsvare den omfattende deltakelse fra Mossad og FO/E som er registrert, og heller Ikke romavlytting via telefon eller fra naboleilighet/nabohus og en rekke andre utvilsomt kriminelle handlinger, herunder voldelige angrep som hverken Politiet eller Riksadvokaten vil etterforske.

Hvis det ikke ryddes opp i sammenblandingen mellom Mossad, norske tjenester og Justisdepartementets ledelse, kan dette påføre Norge alvorlige internasjonale skadevirkninger, herunder ødelegge Norges rolle som fredsmegler i Midt-Østen etc.

Vi regner med at enkelte statsråder er blitt fortalt at denne saken er oppkonstruert, basert på misforståelser e.l., og ferdig etterforsket av bl.a. Dahl-gruppen og Nygaard Haug-utvalget. Ved å studere det materiale som er vedlagt vil De selv kunne se at saken er reell og at de nevnte etterforskninger allerede fra starten av var forutsatt å være dekkaksjoner. Vi anbefaler at De selv leser Nygaard Haug-utvalgets innstilling i sammenheng med våre kommentarer til utvalgets arbeide i vedlagte dokumenter.

Vi er kjent med at De mottar en lang rekke henvendelser om å engasjere Dem i saker De ikke er direkte ansvarlig for. Denne saken har imidlertid sammenheng med en lang rekke andre lignende saker. Sammen med Ronald Bye’s avsløringer var Ramm/Setsaas-saken de eneste to saker som ble nevnt av Stortinget som begrunnelse for opprettelsen av den nye granskningskommisjonen, og også de eneste som ble nevnt av Skauge-utvalget. Stortingets vedvarende press mot Regjeringen i disse saker gjør at De må forstå at samfunnet utenom de direkte ansvarlige innen regjeringsapparatet har et helt annet syn på hele denne problematikken og på den såkalte Ramm/Setsaas-saken enn det som trolig gjør seg gjeldende innenfor det miljø De arbeider i. De kan således ikke stole på at de som normalt er ansvarlige innenfor Regjeringen ønsker å behandle denne saken korrekt og bør derfor nøye vurdere Deres egen stilling i denne forbindelse.

Vi anbefaler således sterkt at De som statsråd avkrever såvel statsministeren som justisministeren full redegjørelse i regjeringskonferanse, slik at alle kort legges på bordet ihvertfall i dette forum. Vi er kjent med at det innenfor Statsministerens kontor, Utenriksdepartementet, Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet sitter høytstående embetsmenn som er vel innforstått med de alvorlige realiteter.

Vi har alltid sagt at vi står til disposisjon for spørsmål/redegjørelser og gjentar dette nå til hver enkelt statsråd. Vi har også alltid sagt at vi er villige til å vurdere minnelige ordninger for å beskytte legitime hensyn til Rikets sikkerhet hvis slike skulle bringes på banen, dog ikke på bekostning av lov og rett, og gjentar også dette nå.»

En bestemt statsråd som vi setter særlig pris på fikk dessuten et indirekte, muntlig vink om å være så snill for sin egen skyld å vurdere saken seriøst.

Dette kan se ut som anstaltmakeri, men Ramm har selv erfaring fra regjeringsarbeide og vet hvordan man blir sittende på sin egen sektor der man allerede har alt for mye å gjøre, og hvordan det til alle departementer hagler inn med brev fra alle slags mennesker som søker hjelp med sine små og store saker. Man vil så gjerne, men kommer aldri en gang halvveis ned i bunken i eget departement, og slett ikke i nærheten av andres. Og særlig Justisdepartementet mottar tonnevis av appeller om anker og benådninger osv osv som på regjeringsplan må gis meget summarisk behandling, vanligvis som en linje på store lister av saker der man ikke kan gjøre noe som helst. Vi regnet med som sikkert at vi i beste fall havnet på en slik liste og derfor ikke ville bli oppdaget av noen uten særskilt melding.

Nå skjedde det mye rart. Det kom de påfølgende dager en ny runde med provokatører. Vi registrerte flere helt åpenlyse spanerbiler rundt huset på Slemdal. (Hva tror man f.eks. det er når vi kommer kjørende fra sentrum midt på natten og ser det står parkert biler utrustet med ekstra sambandsutstyr og med folk inni ved flere veikryss, og til slutt en tilsvarende rett utenfor innkjørselen til Ramms hus på Slemdal med en sjåfør som folder sammen avisen og kjører i samme øyeblikk han ser oss, og tilsvarende observasjoner gjøres flere ganger?) Nå var det så åpenlyst at det opplagt skulle oppfattes som en advarsel.

Det gjorde ikke saken bedre at vi de siste ukene hadde mottatt rapporter om fire uventede dødsfall blant personer som enten var i gang med å vitne for Lund-kommisjonen eller ville blitt benyttet som vitner i tilknyttede saker. Ett av dem var et påfallende selvmord som burde vært etterforsket som mistenkelig dødsfall uten at dette ble gjort.

Vi sendte derfor et nytt brev til samtlige regjeringsmedlemmer3, der vi gjorde oppmerksom på den økte aktiviteten og minnet om at vi hadde vært utsatt for voldstruende aksjoner tidligere og fått disse avvist fra etterforskning, og at vi i praksis var rettsløse. Vi minnet videre om hver enkelt statsråds personlige ansvar for saker til Kongen i Statsråd etter Grunnlovens paragraf 30 og gjorde justisministeren og de øvrige regjeringsmedlemmer ansvarlig for liv og helbred for oss og et tyvetalls andre personer.

Den siste og noen andre formuleringer ble nok av enkelte oppfattet som vel dramatiske, men vi legger ikke skjul på at selv vi som har vært i hardt vær før nettopp denne uken faktisk følte frykt krype oppover ryggraden. Vi skulle tatt mer hensyn til at man i slike situasjoner må være varsom med uttrykksmåten, for selvsagt kom det nå artikler der sterke formuleringer ble tatt ut av sin sammenheng og ga en lett latterliggjørende effekt4.

Et påfallende sammentreff var at dette brevet kom midt oppi andre tumulter i regjeringsposten. Kvelden etter at vi hadde postlagt våre brev kom det melding i TV om at det var kommet brev med innlagt patron i til statsministeren, og senere noe lignende til fiskeriministeren. Samtidig fikk VG’s Olav Versto noe som kunne ligne en brevbombe i posten. Alt dette ble sett i sammenheng med EU-saken. Våre «bomber» var vel alvorlige nok, men dog mer siviliserte i sin form. Likevel kan det se ut som om vi var uheldige, for EU-patronene førte til streng brevkontroll i regjeringssystemet. Vi fikk etterhvert bragt på det rene at vårt brev av 20. november bare var blitt journalført i Forsvarsdepartementet, mens det første av 14. november var journalført i de fleste departementer.

Vi mottok et interessant brev datert 24. november 1994 fra Statsministerens kontor5

«Det vises til brev av 14. november d. å. sendt til statsministeren og statsrådene.

Ankesaken til Kongen i statsråd forberedes av Justisdepartementet på vanlig måte og resultatet av ankebehandlingen vil bli meddelt fra dette departement når anken er behandlet.

Statsministerens kontor vil imidlertid for eget vedkommende ta avstand fra den antydning som er gitt på side 2 i brevet om at Vi er kjent med at det innenfor statsministerens kontor, utenriksdepartementet, Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet sitter høytstående embetsmenn som er vel innforstått med de alvorlige realiteter.

Statsministerens kontor vil for ordens skyld understreke at ingen embetsmenn ved dette kontor har kjennskap til at det på noe tidspunkt har foregått noen ulovlig overvåking.»

Brevet var undertegnet av departementsråd Bjørn T. Grydeland og parafert av ekspedisjonssjef Trygve Schiøll. Vi merket oss tre punkter ved dette brevet:

  • Det bekreftet mottakelsen av vårt brev av 14. november, men ikke brevet av 20. november.
  • Statsministerens kontor lot til å forutsette at det ville bli ankebehandling (senere ble hele saken avvist uten ankebehandling)
  • Statsministerens kontor benekter kjennskap til «ulovlig overvåkning», men dette er bare en del av det vi henviser til som ‘alvorlige realiteter ‘. Hovedpoenget er jo nettopp at vi mistenker systemet for å ha konvertert ulovlig overvåkning til lovlig, ved å konstruere forfalsket grunnlag for rettslig kjennelse. Dessuten dreide det seg om en rekke i alle tilfelle kriminelle forhold. Hvorfor benekter man ikke kjennskap til disse andre punktene?

Da vi så endel uker senere fikk bekreftet at bare ett departement hadde journalført det siste brevet, innså vi – også i lys av det første punktet foran – at det var en viss risiko for at dette kunne ha blitt borte under «patron-kontrollen», til noen eller flere av statsrådene, og kanskje statsministeren. For sikkerhets skyld sendte vi derfor nytt brev til statsministeren og statsrådene6 der vi vedla ny kopi av brevet av 20. november.

I mellomtiden (13. desember) hadde vi mottatt brev fra justisminister Grete Faremo7:

«KLAGE PÅ RIKSADVOKATENS AVGJØRELSE.

Det vises til Deres brev av 14. november 1994 hvor ovennevnte klage fremsettes.

Riksadvokaten har den overordnede ledelse av påtalemyndigheten. Etter straffeprosesslovens §56 annet ledd er det bare Kongen i Statsråd som kan gi bindende pålegg om utføringen av hans verv. Riksadvokaten er ikke underlagt noen statsråd i faglig sammenheng. Det er ingen formell klagerett over hans beslutninger.

Av prinsipielle grunner har Justisdepartementet alltid vært meget restriktiv med hensyn til å fremme klager over Riksadvokatens avgjørelser for Kongen i statsråd.

Jeg kan ikke se at det foreligger klagerett til Kongen i statsråd over de forhold som tas opp i Deres brev.»

Det lønner seg å stå på. Vi forsto selvsagt hele tiden at systemet med nebb og klør ville hindre enhver klargjøring. Poenget var å få dette avslørt. Nå hadde vi presset justisministeren til å fuske, og det i en situasjon der både statsministeren og alle statsrådene var fullt orientert.

Justisministeren avslår nemlig nå en ankesak vi aldri har fremmet. Elegant konverteres vår ankesak av hennes egen forvaltningsavgjørelse om ikke å gjøre noe med vår henvendelse av 14. november, til en anke av Riksadvokatens avgjørelse8. Men den har vi aldri anket!

Det er nå blitt så maktpåliggende å hindre behandling ved Kongen i Statsråd (og derved i regjeringskonferanse i plenum først), kanskje på grunn av andre statsråders ansvarsforhold, at justisministeren må omdefinere vårt ankegrunnlag for at det skal passe inn i noen regler som gjør at den kan avvises for behandling!

Dette kan justisministeren umulig ha gjort uten å samrå seg med statsministeren, som har fått kopi av alle våre brev. Statsministeren er innvortes!

1 Brev fra oss til justisminister Grete Faremo av 14. november 1994.

2 Brev fra oss til statsministeren og statsrådene av 14. november 1994.

3 Brev fra oss til statsministerens og statsrådene av 20. november 1994.

4 F.eks. en NTB-melding fem måneder senere som rekapitulerte korrespondansen, uten at vi på noen måte vil antyde at det var noen dårlig vilje fra NTB’s side.

5 Brev fra Statsministerens kontor til oss av 24. november 1994 undertegnet av departementsråd Bjørn T. Grydeland og parafert av ekspedisjonssjef Trygve Schiøll.

6 Vårt brev til statsministeren og statsrådene av 23. januar 1995.

7 Brev fra justisminister Grete Faremo til oss av 13. desember 1994.

8 Alternativt blir vårt krav om Kongen i Statsråd som eneste kompetente myndighet ihht den ene av statsrådens to «kompetanseversjoner» skal undersøke forutsetningene gitt Riksadvokaten for hans granskning, trolig fra andre etater, konvertert til et ordinært forsøk på å anke Riksadvokatens avgjørelse.

22.9 Statsrådene er uten luktesans

For å kvalitetssikre denne konklusjonen, og få en endelig sjekk på statsrådene, skrev vi nytt brev til justisministeren i januar 19951.

Vi påpekte nå at justisministeren etter vår oppfatning lovstridig hadde enten

«a) tilbakeholdt ankesaken fra Kongen i Statsråd, eller

b) tiltatt Dem kompetanse som hører hjemme hos Kongen i statsråd»

Vi understreket nå at alt vi ba om var:

«… at det gjennomføres en formell saksbehandling på regjeringsplan for å klarlegge om vi virkelig er/har vært utsatt for formelt lovlig overvåkning, og om denne er berettiget, eller om dette på annen måte er lagt som premiss for Riksadvokatens granskning i regi av den såkalte Dahl-gruppen.»

Videre skrev vi:

«Vi finner dette ønske høyst berettiget i lys av at De selv tidligere har forsikret stortinget om at det ikke foreligger lovlig overvåkning, at Dahl-gruppen ikke kan finne bevis for ulovlig overvåkning og nekter å besvare spørsmål om lovlig overvåkning, og at bevismaterialet for at både overvåkning og rent ulovlig virksomhet forekommer er overveldende, og i nødvendig grad tilstillet både Dem og Regjeringens øvrige medlemmer.

Denne siden av saken har ikke noe med behandlingen i Lund-kommisjonen å gjøre fordi den berører forhold under Regjeringens, evt Kongens, direkte ansvar. Deres oversendelse av vårt brev av 22.7.94 til kommisjonen er således ren ansvarsfraskrivelse. Det gjør ikke saken bedre at De i oversendelsen dit underslo 7 vedlegg, slik at saken ble umulig å behandle for kommisjonen …»

Vi viste til at saksbehandlingen var blitt komplisert ved at justisministeren selv hadde skapt to uklarheter:

«a) De har – jfr. tidligere korrespondanse – dels hevdet (brev til oss av 22.8.94) at De ikke har kompetanse i saken, og dels at De rett og slett ikke ønsker å gjøre noe med dette (brev til Stortingets kontrollkomite av samme dato, som ikke var vedlagt brevet til oss slik det skulle vært og som vi først fikk se ved ekspedisjon av 8.9.94 etter purring 7.9.94).

b) Mens vi har sendt en henvendelse direkte til Dem om å undersøke forhold som Riksadvokaten ikke har tatt stilling til, later De i Deres siste brev som om vi påklager Riksadvokatens avgjørelse, vi mener således at De er førsteinstans etter forvaltningsloven, mens De selv hevder å være anneninstans.»

Vi påviste at uansett hvilken kombinasjon av valgene under a) og b) som måtte legges til grunn (fire alternativer) forelå det brudd på forvaltningsloven, som alltid gir rett til ankebehandling ved én overordnet instans.

Vi minnet også om at vi (brev av 14.9.94) hadde bedt om å få en redegjørelse for de formelle forhold, herunder kompetansespørsmålet, men selv dette hadde vi ikke fått svar på.

Vi konkluderte slik:

«Det er meget påfallende at De griper til lovstridige tiltak og skaper saksbehandlingsmessige uklarheter når det vi ber om turde være så enkelt og selvsagt at ethvert regjeringsmedlem burde være interessert i en klargjøring. Vi er nødt til å konkludere at det foreligger forhold som gjør at De ikke våger å bringe hele Regjeringen og H. M. Kongen inn i saken, vår frykt for at dette var tilfelle medførte at vi så det påkrevet å informere øvrige regjeringsmedlemmer selv. Det fortsetter vi med.

Vi ber nå om et minimum av respekt for våre borgerrettigheter og rettssikkerhet ved at saken fremlegges Kongen i Statsråd straks. Dette er også nødvendig for Regjeringen for å få klarlagt om De har feilinformert Stortinget eller om Riksadvokatens etterforskingsgruppe er ført bak lyset av noen i Regjeringens tjeneste. Kontinuerlig avvisning av dette innebærer stadig oppbygging av juridisk og parlamentarisk ansvar.»

Vi sendte pånytt kopi til alle regjeringens medlemmer med følgeskriv2 der vi bl.a. pekte på hver enkelt statsråd nå ble medansvarlig for eventuell lovstridig tilbakeholdelse av sak fra Kongen i Statsråd, ut fra den informasjon de nå hadde mottatt.

Videre gjentok vi overfor statsrådene:

«Vi vil gjerne minne om at alt vi har bedt om er at Regjeringen som helhet klarlegger hvorvidt statsråd Faremo tidligere talte sant da hun informerte Stortinget om at vi ikke var utsatt for lovlig overvåkning, og om at Regjeringen selv sørget for å få svar på – for sin egen del – det vi ikke kan få svar på, nemlig om mulig lovlig overvåkning hadde noe med premissene for Riksadvokatens («Dahl-gruppens») etterforskning og henleggelse å gjøre.»

De vil være vel kjent med at personer utsatt for påberopt lovlig overvåkning i Norge ikke har noen mulighet for å forsvare seg selv mot de anklager som måtte være fremsatt. De vil også være kjent med at Stortinget har vist nåværende kontrollsystemer på dette området så liten tillit at hele systemet er under reorganisering. Når statsråd Faremo tidligere har valgt å undersøke saken og informere Stortinget, må det være fullt mulig for henne å undersøke også på vegne av Regjeringen og dermed imøtekomme vårt ønske om at mulig feilinformasjon av Stortinget og/eller Riksadvokaten blir avklart på regjeringsplan.»

Vi er meget forbauset over statsråd Faremos besynderlige aktivitet for å forhindre at denne saken kommer opp på regjeringsplan og/eller hos Kongen i Statsråd. Det virker så om å gjøre å hindre dette at hun samme dag både benekter og bekrefter at hun har kompetanse i forhold til Riksadvokaten, og siden later som om vi fremmet en klage på Riksadvokatens avgjørelser som vi ikke har gjort, siden det er forhold Riksadvokaten ikke har behandlet. Men i alle tilfelle bryter statsråd Faremo forvaltningsloven, jfr. vedlagte brev.»

Vi ba så regjeringsmedlemmene støtte vårt krav om at saken måtte bli behandlet av regjeringen som kollegium og deretter av Kongen i Statsråd. Det viktigste for oss i denne fase, skrev vi, var at saken får full belysning og ikke holdes innenfor ett enkelt departement som oppfører seg mistenkelig defensivt. Vi så at vi selvsagt ville sette pris på enhver tilbakeinformasjon, men at dette var et separat spørsmål.

Vi avsluttet slik:

«Vi står som før til disposisjon for en samtale for å besvare ethvert spørsmål fra Dem personlig. Vi gjentar at De ikke bør ta det for gitt at vi og 15-20 personer i vår krets er forledet eller forvirret, slik De utvilsomt blir fortalt. De vet godt at vi tas alvorlig i Stortinget og i andre partier enn Deres. De bør vurdere grundig hvilke konsekvenser det vil ha hvis bare en del av det vi hevder senere skulle vise seg å være riktig.»

Nå ville ikke Faremo mer. Hun sendte nå vårt siste brev på lang vandring i departementets korridorer. Til sist – i februar 1995 – fikk vi dette svaret3:

«Vi viser til tidligere korrespondanse i saken, senest ved Deres brev av 23. januar 1995 til justisministeren. Saken er overført til departementets sivilavdeling for besvarelse.

Etter departementets vurdering er det ikke noe i Deres siste brev som endrer det standpunkt i saken som kom til uttrykk i justisministerens brev av 13. desember 1994.»

Brevet var undertegnet av fung. byråsjef Thorunn Falkanger og parafert av førstekonsulent Jørgen Jansen.

Dette hadde selvsagt to hensikter: Overfor media (ikke oversett av NTB4) signaliserte man nå at departementet hadde sluttet å ta «de to bråkmakerne» alvorlig, saken var sendt ned på fungerende byråsjef-nivå. Til oss signaliserte man at vi like gjerne kunne gi opp, for uansett hva vi måtte komme med ville vi få samme svar: Se vårt forrige ikke- svar. Neste brev fra oss ville nok bli besvart av en annenkonsulent og parafert av en sekretær, og deretter av vaktmesteren og parafert av vaskekonen.

Ikke en lyd fra noen av de øvrige regjeringsmedlemmene, med ett unntak: Landbruksdeparte-mentet hadde i mellomtiden skrevet til oss5. Der ble det henvist til våre brev av 14. november 1994 og 25. januar 1995 (men – som vi hadde fryktet – ikke brevet av 20. november 1994), og tilføyet:

«saken gjelder et spørsmål som ligger utenfor Landbruksdepartementets ansvarsområde, og vi kan derfor ikke ta den til behandling.»

Men så hyggelig ihvertfall å få ett eneste sannferdig svar, om enn ikke fra selveste Gunhild Øyangen, men fra hennes departementsråd Per Harald Grue og ekspedisjonssjef Arni Hole!

Vi må gjenta: Hvorfor hele denne rekke av krumspring? Justisministeren hadde sagt i Stortinget at det ikke var lovlig overvåkning. Dahl hadde sagt at det ikke var ulovlig overvåkning. Hvis dette hadde vært sant, ville intet hindret Justisministeren i å avslutte saken kontant f.eks. slik, og på hvilket som helst tidspunkt av korrespondansen:

Kjære Ramm og Setsaas!

Takk for brev. Vi har behandlet den saken dere reiser i overensstemmelse med gjeldende lover og regler, og Regjeringen er for sin del tilfreds med resultatet av saksbehandlingen.

I samsvar med gjeldende praksis, som dere også er inne på, kan vi dessverre ikke gi dere noen formell beskjed om resultatet av saksbehandlingen, men min statssekretær kan gjerne drikke en kopp kaffe med dere en dag.

Vennlig hilsen ….

Hvis det altså var sant at det ikke foregikk noe som helst skummelt. Det ville ikke gitt oss stadig nye angrepsvinkler, og gjort det mulig å gi oss de uoffisielle signaler man måtte ønske.

Hvorfor gikk det ikke slik? Fordi det var helt umulig for Justisministeren å behandle saken på forskriftsmessig måte. Da måtte hun ha lagt den frem i det minste for regjeringskonferansen, og da måtte hun laget et regjeringsnotat som ihvertfall ga endel konkrete opplysninger. Men da måtte det lyves for regjeringskollegene. For ikke å snakke om hva som kunne komme av spørsmål.

Det tyder på at ihvertfall noen av regjeringsmedlemmene kan være utvortes. Men hvorfor har de da ikke reagert på all den informasjonen de har fått av oss? De kan naturligvis tro at vi er forvirret og gale. Da er det lett å la dokumenter gå i skuff og papirkurv uleste.

Men har da ingen av dem merket et snev av dårlig lukt i luften? Her holder vi oss til hva en god venn med lang fartstid i arbeiderbevegelsen sa da vi stilte ham det samme spørsmålet:

«Lukte noe? Pøh. Du må da forstå at luktesansen er det første du må legge fra deg i døra hvis du skal inn i Gro sin regjering!»

Men ansvarlige er de, uansett hvor mange sanser de måtte ha lagt fra seg.

Etter det siste konsulent-brevet tok det bare 2-3 uker før NTB oppdaget saken (ingen hadde interessert seg for korrespondansen tidligere, til tross for at det meste etterhvert ble journalført). I en kommentar skrev vi da i Aftenposten6 bl a:

«Justisministeren har nektet å opplyse seg selv om hun har feilinformert Stortinget eller om den såkalte Dahl-gruppen bygget på uriktige forutsetninger …

Vi har konstatert at Dahl-gruppens henleggelse bare kan bygge på en antakelse om at det har foregått lovlig overvåkning. … I så fall er dette i strid med justisministsrens forsikringer overfor Stortinget og Overvåkningspolitiets opplysninger til Oslo Politikammer …

Vi ba derfor Justisministeren undersøke om noen andre statlige organer kunne ha gitt Riksadvokaten og Dahl-gruppen opplysninger om noe annet, slik at etterforskningen der skjedde på galt grunnlag. I så fall måtte jo justisministeren ha gjort noe med dette, dvs. rettet sine gale opplysninger til Stortinget eller korrigert Dahl-gruppens forutsetninger.

Vårt hovedanliggende var at Regjeringen selv måtte skaffe seg visshet i denne saken … Det er dette Justisdepartementet har nektet å gjøre..

(Det er) svært påfallende at Regjeringen ikke vil opplyse seg selv om den har feilinformert Stortinget, eller om en etterforskning som erstattet en parlamentarisk granskning skjedde på uriktig grunnlag …

Hvorfor det, hvis man ikke har noe å skjule?»

En gang dreide det seg om Rikets sikkerhet. Nå dreier det seg om Ap-regjeringens sikkerhet.

1 Vårt brev til justisminister Grete Faremo av 23. januar 1995.

2 Vårt brev til statsrådene av 23. januar 1995.

3 Brev fra Justisdepartementet til oss av 21. februar 1995.

4 NTB-melding av 9. mars 1995.

5 Brev fra Landbruksdepartementet til oss av 14. februar 1995.

6 Aftenposten 30. mars 1995.

22.10 Ny situasjonsanalyse

Etter at vi var ferdige med brevvekslingen med Faremo, oppdaget vi altså privatdetektiv Trygve Lauritzen’s notat til politiinspektør Lier, og Liers notat til politiinspektør Knut Mikkelsen. Disse ga oss, som beskrevet i kapittel 18 de siste puslebitene på forklaringen:

Etter Frigaard-møtene (se kap. 1) ble E-tjenestens og Mossad Norges overvåkning av oss forsterket – og vi iverksatte motetterforskning (se bl.a. kap. 2-4). All informasjon om denne nådde «systemet» via politikammeret1. Så ble det gjennomført en serie bilknusinger (se kap. 7) som ikke hadde den skremme-effekt den skulle. Avlytting var bevist i Drammensveien (se kap. 4) og var i ferd med å bli bevist på Lindebergåsen (se kap. 4). Panikken bredte seg blant operatører i avlytningsleiligheter og ellers. Det måtte gjennomføres en konverteringsøvelse for å gi overvåkningen et skinn av lovlighet. Justisvesenet v/Oslo Politikammer tok jobben. Privatdetektiv Lauritzen fikk jobben med Lillehammer-OL2 slik at han i siste liten forsto at han skulle nekte å skrive rapport fra avlyttingen på Lindebergåsen. Han var brukbar til mer: Han skrev rapport om Setsaas til Lier3, der Setsaas ble beskyldt for å være våpengal, besitte mengder av våpen i sin leilighet og sannsynligvis ha knust de aktuelle bilene selv. Lier følger opp med å redegjøre for at Setsaas virket nervøs og hadde mumlet noe om å gjennomføre visse uspesifiserte tiltak4. Han finner Lauritzen-rapporten opplysende og sender den med anbefaling videre oppover til politiinspektør Knut Mikkelsen som sender den til Eidsivating. Senere er den innom kriminalsjef Truls Fyhn5. Men ingen av disse iverksetter avhør av Setsaas. Hvis de undersøkte, ville de oppdaget at Setsaas ikke kunne hatt noe lovlig våpenarsenal, ergo måtte det dreie seg om ulovlige våpen.

I kapittel 18 har vi påvist at Lier visste at Lauritzen-rapporten var et bestillingsverk med falske anklager, og at Lauritzens og Liers notater må ha hatt som eneste formål å utvirke en hemmelig kjennelse for lovlig avlytting/overvåkning og en hemmelig beslutning i Politikammeret om å iverksette politimessig spaning/overvåkning som en konverteringsaksjon for den helt ulovlige virksomhet ved E-tjenesten og Mossad Norge som vi hadde avslørt.

Men grunnlaget er så tynt at systemet puster letter ut etter å ha lurt dommeren, vel vitende om at andre som får se det vil skyte ned innholdet med en gang. Lautitzen/Lier-notatene kan derfor bare anvendes til innvortes bruk – blant personer innforstått med konverteringsaksjonen. Dette forklarer

  • hvorfor Lier i praksis henla saken bare timer etter at han hadde forlangt anmeldelser fra oss for å opptrappe etterforskningen for oss (se kap. 11)
  • hvorfor det eneste vi ser av politietterforskning er rettet mot oss («spaning på spanere», se kap. 7.3; patruljering med schæfere, se bl.a. kap. 7.4)
  • hvorfor det måtte iverksettes en samordningsaksjon mellom Politiet og Kontrollutvalget for å hindre at det siste startet etterforskning (se kap. 14.5)
  • hvorfor Regjeringen fikk panikk da Stortinget truet med parlamentarisk granskning av Justisvesenet og Riksadvokaten ble bragt inn over natten (se kap. 15)
  • hvorfor grunnlaget for Riksadvokatens granskning måtte snus rundt over neste natt, og omhyggelig utelukket Justisvesenet fra avhør og granskning (se kap. 18) til tross for at det akkurat var det Stortinget forutsatte man ville gjøre (se kap. 14-15)
  • hvorfor Riksadvokatens Dahl-gruppe kunne henlegge under omhyggelig påpekning av at det ikke var ulovlig overvåkning – den var i mellomtiden gjort «lovlig»! (se kap. 18)
  • hvorfor Dahl-gruppen som hadde Liers og Lauritzens notater aldri avhørte hverken disse eller Setsaas eller noen andre om påståtte våpenarsenaler og bilknusing v/Setsaas6
  • hvorfor hverken Oslo Politikammer, Kontrollutvalget, Riksadvokaten eller Dahl noen gang iverksatte den minste antydning av etterforskning av romavlytting med telefon eller klare voldspregede eller andre rent ulovlige forhold
  • hvorfor en skarp hund etter angrepsforsøk lusker inn døren til en politimann allerede involvert i saken uten at noen vil etterforske saken (se kap. 18. W)
  • hvorfor den nye overvåkningssjef Jan Grøndahl kunne si «Jasså, begynner han å bli redd nå» (om Setsaas’ reaksjon på en av de voldspregede aksjoner), til en tidligere kriminalsjef han må ha trodd var «på lag», allerede dagen etter at han hadde tiltrådt
  • hvorfor den daværende politimester Willy Haugli ble holdt utenfor hele saken og Lier/Mikkelsen rapporterte direkte til Eidsivating7
  • hvorfor man ikke kunne ansette noen «utvortes», som f eks. de erfarne politifolkene som søkte, som Hauglis etterfølger, men måtte utnevne Justisdepartementets egen ekspedisjonssjef/departementsråd og saksbehandler for justisminister Faremo – Ingelin Killengren (se kap. 25.15) – til tross for at hun ikke har en eneste times politierfaring. Men hun hadde en annen kvalifikasjon: Hun var «innvortes»!

Og endelig:

  • hvorfor statsråd Grete Faremo ikke kunne iverksette noen som helst saksbehandling som ville involvere alle regjeringsmedlemmene og risikere vanskelige spørsmål!

Det vi opplever, er at systemet henger sammen som erteris fra bunn til topp, og at det ikke er mulig å få etterforsket noe som helst av det vi ønsker etterforsket og heller ikke mulig å få besvart ett eneste av våre spørsmål. Selv ikke appeller til samtlige regjeringsmedlemmer fører frem.

Koordineringen av politiet/Kontrollutvalget, bestillingen av Riksadvokaten, konverteringen av Stortingets granskningsmandat, misbruken av falske anklager til å oppnå rettslig kjennelse osv kan umulig ha funnet sted uten medvirkning fra høyeste hold i Regjeringen. Derfor må vi spørre:

Alle dine krumspring, omfortolkninger og brudd på forvaltningsloven for å unngå å stille noen enkle spørsmål for fremleggelse i samlet regjeringskollegium, statsråd Faremo: Kan det være fordi dere i Justisdepartementet gikk rundt og tenkte

«We have met the enemy – and the enemy is us»?

1 Vi fører i kapittel 20 ett konkret bevis på at Lier lekket informasjon til «den fjerde tjenesten» («13368-saken»).

2 Bl.a. Lauritzens forklaring til Dahl.

3 Lauritzens rapport til Lier av 6. januar 1992.

4 Liers rapport til Mikkelsen av 3. juli 1992.

5 Ekspedisjon fra Lier til Fyhn av 25. august 1992.

6 Gjennomgang av Dahl-papirene og møtet med Dahl 10. juni 1994.

7 Først meddelt til Ramm av Haugli selv pr telefon, senere bekreftet gjennom behandlingsprosedyren av Liers oppsummeringsrapport som vi endelig fikk se i forbindelse med Ramm/Schjødt-saken.