Forhenværende statsminister Kåre Willoch selv er kjent som en meget korrekt person. Han sier ikke mer enn han vet han kan stå inne for, ofte mindre.
Dagbladet ba ham i 1993 svare på om han selv noen gang i sin politiske karriere hadde hatt grunn til å tro at han ble avlyttet. Willoch svarte1:
«Jeg vil ikke svare på det. Svaret kan fort komme til å bli blåst opp i massemedia, sier Willoch.
Han legger imidlertid til at han aldri har hatt for vane å røpe hemmeligheter over telefon.
– Denne skepsisen til telefonen henger igjen fra krigens dager. Jeg har alltid ment at det er dumt å føre hemmelige samtaler på telefonen. Hvem som helst kan overvåke et telefonnett, ikke bare de hemmelige tjenester, sier Willoch …»
Vi legger bare merke til at det hadde vært lett for Willoch bare å besvare spørsmålet med nei, dersom han ikke hadde hatt sine mistanker. Vi skal vokte oss vel for å legge Willoch ord i munnen, men finner det karakteristisk at Willoch ikke vil gå inn på et slikt tema i det hele tatt kun på grunnlag av eventuelle mistanker. Han krever dokumentasjon for sine uttalelser. Willoch uttalte videre:
«Kåre Willoch presiserer også at ingen i samfunnet kan be seg fritatt for etterretningstjenestens og overvåkingspolitiets skjerpede blikk.
– Vi kan ikke ha et samfunn der for eksempel statsråder og statssekretærer ikke skal overvåkes. Spionasje-mistenkte må naturligvis granskes også om de blir statsråder.
Men dersom overvåkingspolitiets opplysninger kommer på avveie, oppstår en komplett uakseptabel situasjon, sier Willoch, og sikter til den gjensidige kontakten mellom arbeiderbevegelsens overvåkere og overvåkingspolitiet som ble innarbeidet etter krigen. Dette vekselbruket har eksistert helt frem til våre dager, sier Willoch og sikter til den såkalte Engen-saken. Der ble det påvist meget nær kontakt mellom enkeltpersoner i Ap og overvåkingspolitiet.»
Den forsiktige Willoch kaller det «vekselbruk». Vi har vært mer rett på sak og kalt det «den fjerde tjeneste». Med de dokumentasjoner vi nå kan legge frem, kan kanskje noen hver oppgradere sine valg av betegnelser.
1 Dagbladet 2. desember 1993.