I tillegg fremkommer følgende sensasjonelle opplysning om Lund-kommisjonens oppfatning av sitt eget mandat i svarbrevet til Østlund:

«For ordens skyld opplyses at kommisjonen ikke etterforsker enkeltsaker.»

Ni ord i et enkelt oversendelsesbrev.

Vi kan enkelt si at da vi så dette brevet, fant vi hverken munn eller mæle på flere minutter. Lund-kommisjonen etterforsker ikke enkeltsaker. Kan det være sekretærfeil? Nei – Lund hadde undertegnet brevet selv. Kan det være feilskrift for «alle enkeltsaker»? Nei. Østlund kunne legge på bordet flere brev. I sitt svarbrev til det siterte spurte han, rimeligvis, hvor han nå skulle gå¹. Han hadde vært alle steder, og Dahl hadde stengt butikken etter kun «innledende avhør» i hans sak. Nå kom nytt svar – igjen egenhendig undertegnet av Lund²:

«Kommisjonen driver ikke etterforskning av enkeltsaker. Som jeg opplyste over telefonen er det politiet som etterforsker kriminelle forhold her til lands og som derfor er rette vedkommende for anmeldelser.»

Dette svaret trengte Lund seks uker på å skrive, men avvisning av hele Østlunds sak trengte altså bare fire dager.

Vi prøvde med godviljen: Var det vekt på «etterforske», i en slags formalistisk grenseoppgang mot politiets oppgaver: Vi gransker, politiet etterforsker? Nei. Lund hadde sendt alle Østlunds papirer tilbake og avvist hele saken, i realiteten hele Alexander Kielland-saken.

Det tydet på at «enkeltsaker» heller ikke var feilskrift for «små enkeltsaker». Det fikk vi også til overmål bekreftet av Kommisjonsmedlem Furre, som uttalte seg til Telemark Arbeiderblad i desember³:

«Lillehammerdrapet I 1972 ligger utenfor Lund-kommisjonens mandat. Det mener historikeren og teologen Berge Furre, som er medlem i kommisjonen.

– Jeg er redd vårt mandat i liten grad berører Lillehammerdrapet i 1972, sier Berge Furre.

– Skal vi granske saken nærmere, må vi få vite det fra vår oppdragsgiver, som er Stortinget.»

Igjen forlanger man altså at opplagte tolkninger av mandatet skal spas inn til utvalget med skjeer. For Furres uttalelse var nettopp avgitt som svar på en uttalelse fra stortingshold:

«LILLEHAMMERDRAPET MÅ GRANSKES, stortingsrepresentant Ingvald Godal (H) forventer at Lund-kommisjonen undersøker om norsk etterretning var involvert i Lillehammerdrapet i 1972.

I går oppsummerte Ingvald Godal Stortingets høstsesjon, sett med hans øyne. Som saksordfører i Ramm/Setsaas-saken kom Godal inn på Lillehammerdrapet i 1972.

– Det ligger noe under teppet i den saken og lukter. La oss få det ut til offentligheten, og bli ferdig med det, var hans oppfordring.

– Hva er det som lukter?

– I forbindelse med Lillehammerdrapet har det stadig vært antydet at norske hemmelige tjenester har medvirket. Saken er aldri blitt gjennomgått skikkelig. Nå blir Lillehammer-drapet stående som et slags ‘Kennedy-mord’ …»

Hva tror Furre? At Godal bare finner på dette, helt på egen hånd? Har han ikke oppfattet at mange har reagert på lureriet omkring Nygaard Haug-utvalgets behandling av Lillehammer-saken? Er det ikke alvorlig nok når en så sentral representant som Godal krever granskning av om norske hemmelige tjenester var innblandet? Faller ikke saken da automatisk innenfor mandatet, som nettopp er å granske mulige forhold der de hemmelige tjenester har gjort ulovligheter? Den eneste måten å få denne saken utenfor mandatet på, er å forhåndsfrikjenne tjenestene fra dette. Hvordan kan Furre gjøre det, i lys av en serie dokumenterte tildekkingsaksjoner rundt Lillehammer-saken?

Realiteten er ikke bare at Lund ikke etterforsker enkeltsaker. Lund tar ikke i dem i det hele tatt. Store eller små.

På dette tidspunkt (vårparten 1995) visste vi jo at Kommisjonen heller ikke ville ta vår sak. Den tar altså ikke enkeltsaker som Alexander Kielland, Lillehammer-saken eller Mossad Norge/«fjerde tjeneste».

Da tar den vel heller ikke enkeltsaker som Knutstad-saken, Borten-saken, Willoch-saken, Sellæg-saken, Lyng- saken. Leve Videre-saken, Engerdal-saken, Øvrum-saken, Tollefsen-saken, meteorolog-saken, Steen-saken, Syse-saken, Heløe-saken, Rettedal-saken, Aftenposten-saken, Wilhelmsen-saken, flyger-saken, Haraldseth-saken, Nilsen-saken, Gerhardsen-saken, Habberstad-saken, Welle Strand Welle-saken, Mathisen-saken, Fjellberg-saken, Staldvik-saken, Gudmundsrud-saken, Bondevik-saken, Hagen-saken, Hedstrøm-saken, eller noen av provokatør- og diskrediterings-sakene rettet mot Stortinget?

Å, unnskyld. Lund har visst vært innom Steen-saken. Høyesterettsdommere strekker seg vel langt for ambassadører.

Men hva gjør Kommisjonen, hvis den ikke tar enkeltsaker?

Den nøyaktige avisleser vil allerede ha registrert at Lund selv har gitt svaret⁴:

«- Vi går lenger enn Nygaard Haug-utvalget. De har i stor utstrekning funnet sine informasjoner i etterretningsstaben, vi leter også i arkivene på avdelingsnivå i Forsvaret andre steder i landet.»

Akkurat! Nygaard Haug, som allerede var frikjent av Lund, hadde funnet sine informasjoner i etterretningsstaben! Og der fant hun ingen «generalplan om avlytting, romavlytting, desinformasjon, provokasjon og trakassering av ubehagelige venstresosialister, borgerlige, majorer og annet rask». Da drev man vel ikke med slikt, da? Åjo, kanskje noen uryddige elementer utenfor Oslo. Dét skulle Lund ta seg av. Slike som den tidligere POT-sjef i Nord-Norge, som Kommisjonen har besøkt seks ganger for å tvinge ham til å bryte taushetsløftet om ting i fjern fortid (se nedenfor).