Hva med etterforskerne som kom til Lund-kommisjonen fra Økokrim? Vi kjenner ikke noe til disse personene. Men vi vet noe om deres sjef, Lars Oftedal Broch. Han er født i 1939 i Oslo¹. Hans mor er Mathilde Oftedal som i 1950 giftet seg med rådmann Peter Theodor Broch, som året før hadde avsluttet en fireårsperiode på Stortinget, innvalgt av Arbeiderpartiet. Før det hadde han vært ordfører i Narvik 1934-45. Hans foreldre var oberst Ole Jacob Broch som var Generalkrigskommissær i London-regjeringen og Henny Salvesen. Mathilde Oftedal var datter av statsråd Lars Oftedal (A) og Alice Stephansen. Hennes bror var statsråd Sven Oftedal (A), sosialminister i samlingsregjeringen og Gerhardsens første regjering fra 1945 til sin død i 1948. Han var også valgt inn på Stortinget. Unger krigen hadde han sittet på Grini, og var en periode leirlege². Som sosialminister engasjerte han seg sterkt i integrering av hjemløse jøder i Norge³.

Mathilde Oftedal Broch var et usedvanlig prektig menneske⁴. Umiddelbart etter krigen drev hun hjelpearbeid for hjemløse jøder i Tyskland. Deretter – i 1949-50 – var hun forstanderinne for Europahjelpens Barnekoloni på Grefsrud ved Holmestrand (hennes nærmeste medarbeider var Esther Ryssdal) en virksomhet med mer enn 100 ansatte, der 200 jødiske barn fra Nord-Afrika fikk et nytt liv. Virksomheten ble drevet i nært samarbeid med jødiske hjelpeorganisasjoner. De hadde både israelske og norske lærere. Flere politikere stilte opp med aktiv støtte til prosjektet. Det gjaldt særlig Einar Gerhardsen og Jens Chr Hauge, som i Aftenposten er avbildet som «lekeonkler». Barna ble fysisk styrket og fikk opplæring før de reiste til Israel, der de idag beskrives som en gruppe svært ansvarlige borgere innen undervisning, administrasjon og forretningsliv. Mathilde Oftedal Broch har senere besøkt denne gruppen i Israel flere ganger.

Ekteparet Broch engasjerte seg opp gjennom årene en rekke ganger for Israels og jødenes sak, bl.a. gjennom opprop. Peter Theodor var blant initiativtakerne til en internasjonal organisasjon mot jødeforfølgelse og ledet selv den norske komiteen⁵. Ved Israels 10-års jubileum i 1958 overrakte han gave fra norske venner til Det hebraiske Universitet i Jerusalem⁶.

Lars Oftedal Broch har all grunn til å se opp til sin mor, og sikkert også sin far. Men det er ikke poenget i denne sammenheng. Poenget er at både hans far og mor tilhørte solide Arbeiderparti-dynastier. Bestefaren var solid involvert i den norske eksilregjeringen i London der formodentlig også faren oppholdt seg som Narvik-ordfører i eksil før han ble innvalgt på Stortinget for Ap i 1945. Moren var datter av en sentral Ap-statsråd og hadde åpenbart meget nære forbindelser til de største Ap-koryféene etter krigen, særlig Gerhardsen og Hauge. Det sier seg selv at hun må ha hatt enda nærmere forbindelser til etterkrigstidens jødiske miljø i Norge. Hennes bror. statsråd Sven Oftedal, var en av de drivende krefter i det norsk-israelske samkvemet, ifølge Erling Borgen⁷:

«Det var fra første stund Haakon Lie som var dynamo i det norsk-israelske samkvemet. Til Wendelbo⁸ har Lie opplyst at det aldri var noe bredt formalisert samarbeid på partiplanet. ‘Det var det personlege venskapet som kom til å prege samarbeidet. Det var især Martin Tranmæl, Olav Larssen, Sven Oftedal og Haakon Lie som var opptekne av Israel.»⁹

Selv var Lars Oftedal Broch på samme alder som de 200 jødiske barna hans mor hadde omsorg for. Her fikk han utvilsomt mange svært gode venner som idag er i sentrale posisjoner i Israel.

Ikke noe av dette er galt, men alt knytter Økokrim-sjefen solid opp til de miljøer som i 50- og 60-årene etablerte Arbeiderpartiets E&S-tjeneste i tett samarbeid med de norske hemmelige tjenestene, hvorfra våre dagers «fjerde tjeneste» med tett forhold til Mossad Norge har utviklet seg, og som dessuten knytter ham flere veier opp til de norske miljøer og sterkeste enkeltpersoner som la grunnlaget for den solide bindingen mellom det norske Ap og Israel fra begynnelsen. Igjen er vårt problem at vi er fulle av sympati og tilslutning for det som skjedde i disse årene, men tar like klar avstand fra det som skjer idag, i en situasjon der ingen har full oversikt over trådene fra den gamle tid til idag og derfor ikke kan vite hva slags bindinger, avhengighetsforhold etc. som foreligger, herunder med Mossad, og hvem som har fortsatt inn i de nye virksomhetene som nettopp er hva Lund-kommisjonen skal granske.

Nå er det like før Lund-kommisjonen skal avgi sin innstilling, og nå er Lars Oftedal Broch utnevnt til høyesterettsdommer. Agnes Nygaard Haug ble som vi husker fung. høyesterettsdommer da hun var ferdig med sine dekkaksjoner.

Vi kan heller ikke unnlate å minne om at det i vår egen sak nettopp var Økokrim som henla våre anmeldelser mot Leif A Lier og Lasse Qvigstad etter deres summariske henleggelser av anmeldelsen mot Annæus Schjødt og Hans Chr Bugge (Redd Barna, statssekretær for Ap i Departementet for utviklingshjelp 1986-87) for bevisfusk. Denne påtalesaken skulle vært behandlet av Riksadvokaten eller en settestatsadvokat, og må ha endt hos den påtalemyndighet som var villig til å ta den ønskede avgjørelsen (se kap. 7.7 og 20.4.16 om hele denne påfallende saken). Dette må sees i lys av at det fra Stortingets side nettopp var en forutsetning at justisvesenet ble gransket da Riksadvokaten overtok granskningen av vår overvåkningssak, men at dette ikke ble gjort, hvilket beviser at Riksadvokaten var dypt involvert også i denne tildekkingsaksjonen.

Selv om Økokrim-etterforskerne under ledelse av statsadvokat Hans-Petter Jahre fra Økokrim er avgitt til Lund, er det opplagt at de rapporterer til sin ordinære sjef og spør ham til råds – i likhet med Kripos-folkene. Det er også helt naturlig. Men det gjør etter vår mening også disse etterforskerne inhabile når de er underlagt en sjef med så nær tilknytning nettopp til de miljøer og personer som skal etterforskes.