21.12.2 Diskreditering og sabotasje mot Thatcher-besøk

Det begynte med en voldsom mediekampanje etter frabeordringen av Vika1:

«Det var en mesterlig kampanje. Jeg hadde bare gjort min embetsplikt og forsto ikke den gangen at Kvikne hadde kontakt med den største manipulatoren og mediepåvirkeren i norsk etterkrigshistorie, nemlig møbelhandleren Arvid Engen fra Jessheim, også kalt ‘Edderkoppen’…

Noe måtte være galt, all den tid både media og mange politikere gikk aldeles løpsk. …

På vegne av justiskomiteens formann, Helen Bøsterud, stilte Jørgen Kosmo et sterkt kritisk spørsmål om hva statsråden ville gjøre med den påstått manglende personalpolitikk ved Oslo politikammer. I ettertid er det klart at Norsk Politiforbund hadde arbeidet hardt for å få spørsmålet stilt nettopp i stortinget. Også krefter i LO som var under Edderkoppens innflytelse, forsøkte å vippe meg av pinnen. Men heller ikke det visste jeg noe om på senvinteren i mitt første år som politimester i Tigerstaden.»

Haugli legger frem overbevisende dokumentasjon på at dette var starten på en velregissert og koordinert sabotasjeaksjon2:

  • I februar 1986 mottok statsråd Wenche Frogn Sellæg trussel om at «hvis hun ikke gjeninnsatte Vika som leder, ville en absolutt drepende artikkel om saken komme på trykk i en av landets største og mest innflytelsesrike aviser»
  • Politiforeningen foret mediene med påstander om angivelig ulevelige tilstander ved Oslo politikammer
  • Dagbladet oppfant begrepet «Jern-Willy», og det ble sirkulert desinformasjon om at mannskapene ikke våget å gå på vakt uten å ta valium av frykt for politimesteren. Apoteket på Majorstua skulle være utsolgt for valium. Haugli fikk nytt klengenavn: Willy Valium.
  • 8. august (da hadde Ap overtatt regjeringsmakten og det var en måned igjen til den britiske statsministerens Margareth Thatchers Oslo-besøk) skrev redaktør Per Norvik i VG en «drepende» artikkel, der han bl.a. hevdet at Norge var i ferd med å miste det vern Beredskapstroppen representerer, at Haugli hadde revet ned resultatet av 10 års møysommelig oppbyggingsarbeid – og at han ventet at samtlige medlemmer av Beredskapstroppen ville innlevere sine effekter og be om å bli overført annen tjeneste. Hvordan visste han det?
  • Ti dager senere viste det seg at Norvik var sannspådd: Alle tjenestemennene ved Beredskapstroppen sendte likelydende ønske om annen tjeneste
  • Like før Thatchers besøk lot en anonym representant for troppen seg intervjue med forvridd stemme av Østlandssendingen: Siden troppen hadde mistet sin sjef kunne man ikke garantere Thatchers sikkerhet i Norge!
  • Dagen før festmiddagen på Akershus for Thatcher fikk Haugli besøk av «en pålitelig kilde som sto Blitz-miljøet nær». Han fortalte at det var planlagt en demonstrasjon som tok sikte på å ødelegge arrangementet på Akershus. Hvem var det? Var det en provokatør som hadde til hensikt å sikre at Haugli ikke etterpå skulle kunne unnskylde seg med at angrepet kom overraskende?
  • Klokken 1830 11. september meldte politispanere på Fridtjof Nansens plass, der en demonstrasjon mot besøket fant sted, at en gruppe demonstranter hadde begitt seg på vei til Akershus festning. Samtidig brøt hele politisambandet sammen. Politiledelsen på Akershus mottok aldri meldingen! Først klokken 1855 kom beskjeden frem, men da var det for sent: Demonstrantene var allerede inne på festningsområdet.
  • Beredskapstroppen hadde ikke tatt med seg megafoner
  • Situasjonen utviklet seg meget kritisk, til et enormt basketak. Selv om hunder ble satt inn, klarte man ikke å få situasjonen under kontroll. Heldigvis klarte en tjenestemann i UD å lukke og bolte porten til Indre Slottsgård.
  • To polititjenestemenn svevet en stund i livsfare. Da kalleropet «Kollega i fare» gikk ut over det «scramblede sambandet»3, kom det ordinære sambandet plutselig tilbake igjen. Noen hadde fått kalde føtter! Deretter ble det raskt ryddet opp.
  • Det viste seg at begge kanalene hadde falt ut – de var «jammet». Haugli konstaterer at dette kan gjøres ved hjelp av bærbare radiosett som enhver har tilgang til i politiet – ved å trykke inn senderknappen. Men det må to sett til for å jamme to kanaler. Jammes begge, kan ingen snakke sammen.
  • Haugli visste på forhånd at det var broen over Kongens gate som ville være vanskeligst å forsere for demonstrantene. Han hadde derfor gitt beskjed om at denne skulle sikres. Men «noen» hadde oppfattet dette slik at politiet skulle stå under broen kun for å varsle, angivelig fordi man trodde militære mannskaper sikret selve broen. Det var ikke tilfelle, og demonstrantene løp lett over.

Den som husker, husker nok også hvor kjapt bl.a. NRK-TV var med å dekke denne «politi-tabben». Haugli konkluderer4:

«Jeg tror ikke at radiokanalene falt ut av seg selv. Så mye kan ikke gå galt på en og samme tid med så mange trenete politifolk i aksjon – uten at det står en regissør bak. Og at radiosambandet ble lammet, var genialt i all sin kynisme.»

Haugli antyder at ekspedisjonssjef Herman Berger godt forsto hva som hadde skjedd og gjorde sitt for å hindre at annet enn det opplagte formelle ansvar ble lagt på Haugli. Og: «UD hadde sine klare oppfatninger om situasjonen og la på ingen måte sten til byrden for meg.»

Vi noterer at Haugli opplagt har vært utsatt for en meget velregissert sabotasjeaksjon. Den omfatter både strategisk plasserte trusler, manipulering av media, desinformasjon og ryktespredning, direkte operasjonelle tiltak i felten og mulig bruk av provokatører. Dette er mer enn en møbelhandler og en fagforeningsformann kan ta seg av! Vi har nok igjen å gjøre med «den fjerde tjeneste», som ikke satte pris på å miste kontrollen over sitt private politi! Sporene er klare nok, fra Vika, Kvikne og Engen til Frigaard og derfra til Trond Johansen og Youngstorget.

For å hevne seg og skape en situasjon som kunne medføre avsettelse av politimesteren, satte man altså i gang en sabotasjeaksjon som bragte politimenns liv i fare, og som lett kunne bragt Storbritannias statsminister i fare. Pånytt viser det seg at det er noen som setter Aps sikkerhet foran Rikets sikkerhet!

Haugli tror forøvrig at troppens mannskaper ble «brukt i et spill som de ikke forsto rekkevidden av», og legger til5:

«Det mener jeg til en viss grad også gjelder Vika. Hans nære kontakt med Iver Frigaard i Overvåkingspolitiet var neppe av det gode. Den samme Frigaard hadde forøvrig i en signert avisartikkel i februar, da uroen rundt Beredskapstroppen toppet seg, gått ut med kraftig kritikk av meg og min handlemåte – ikke bare overfor Vika, men også rent politifaglig.

Overvåkingssjef Jostein Erstad visste ikke om artikkelen før han så den på trykk. Han tok umiddelbart kontakt med meg, slik at jeg ikke skulle tro han sto bak et så illojalt utspill. Erstad var dypt ulykkelig og fortvilet over at en av hans nærmeste medarbeidere kunne gjøre noe sånt.

Artikkelen avslørte den nære kontakten mellom Frigaard og Vika. Jeg tok saken opp med Frigaard, som bekreftet vennskapet …

At en inspektør i Overvåkingspolitiet, uten at hans sjef er orientert, kan gå ut med offentlig kritikk av Oslos politimester og hvordan sikkerheten rundt terrorutsatte mål blir ivaretatt, kan trolig bare skje i Norge. Det er verdt å merke seg at utspillet heller ikke fikk konsekvenser for Frigaard. …»

Haugli noterer seg også at alle problemer med Beredskapstroppen forsvant så snart en permanent, ny leder for troppen var kommet på plass.

1 Haugli, side 42.

2 Sammentrengt oppsummering av Haugli side 57 ff, men med våre uthevninger og spørsmål.

3 Haugli forklarer ikke hva mer dette er, men vi formoder at det må være et mer grovmasket samband som ikke kunne erstatte hovedenheten for selve operasjonene.

4 Haugli, side 73.

5 Haugli, side 79.