23.1 Stortinget vil ha sin egen kommisjon

Etterhvert begynte det også å dukke opp informasjon om at Nygaard Haug-utvalget ikke hadde den integritet og avhengighet som man hadde forutsatt.

Det som denne gangen virkelig økte temperaturen i Stortinget igjen, var Ronald Byes nye avsløringer1 om forholdene i Folkets Hus og kontaktene med Overvåkingspolitiet. Dette beviste at sentrale Ap-folk tidligere hadde løyet om hva de visste, og at tidligere granskningskommisjoner hadde vært eller vært gjort til rene dekkaksjoner. Mange så alt dette i sammenheng og angret seg på at man ikke den foregående våren hadde stått fast på kravene om parlamentarisk granskning.

Mot slutten av høstsesjonen 1993 utviklet det seg enighet mellom alle opposisjonspartier om at det nå måtte bli en parlamentarisk granskningskommisjon som dekket hele området for politisk og annen misbruk av de hemmelige tjenester.

Det pussige var at det denne gangen var svært liten motstand fra Arbeiderpartiet. Med begge granskningsgrupperinger avslørt var nå heller ikke Regjeringen/Ap lenger tjent med å kjempe mot den nye Kommisjonen. Alternativet var nå behandling av Dahl, Nygaard Haug og Norasonde i Stortingets kontrollkomité under ledelse av den fryktede Petter Thomassen, og det kunne blitt litt av en festforestilling!

Legg merke til at det må ha vært for ytterligere å gardere seg mot dette at Dahl-gruppen bare tok «pause» – da kunne man fortsatt hevde at saken var under etterforskning og således ikke kunne tas opp av kontrollkomiteen. Dette kunne likevel ikke demme opp mer enn noen måneder. Det var ikke lenger noe håp for Regjeringen å få granskningen underlagt seg. Derfor valgte man å bli med på ferden og gjøre det beste ut av det.

Ap ble nå tilsynelatende mobbet i flere faser, og fant seg i det som den reneste pusekatt. (Bare ett år tidligere ble det truet med kabinettspørsmål og regjeringskrise ved enhver antydning til «stortingsregjereri», som Ap kaller det, f.eks. når Stortinget vil granske selv.)

Ap ønsket at Kommisjonens mandat og sammensetning skulle vedtas av Presidentskapet under ledelse av førstepresident Kirsti Kolle Grøndahl (A)2.

Senterpartiets sentralstyre3 vedtok imidlertid ut fra en bestemmelse i Stortingets forretningsorden at det måtte nedsettes en egen gruppe for å forberede kommisjonens mandat og sammensetning, og at denne måtte ledes av Stortingets annenpresident Edvard Grimstad (Sp). Dette kunne fort vært tolket som mistillit til Presidentskapet og førstepresident Kirsti Kolle Grøndahl (A).

Høyre ønsket primært at dette arbeidet skulle gjøres av Kontrollkomitéen under Petter Thomassen (H). Man skulle kanskje tro at Ap ville foretrukket dette, siden partiet der var representert på vanlig måte. Men Ap foretrakk en Grimstad-gruppe. Grunnen var selvsagt igjen at man fryktet at Petter Thomassen og andre «støvere» på den borgerlige siden deretter skulle bli Kommisjonens «foresatte» i Stortinget. En gruppe med visepresidenten og de parlamentariske ledere ville ikke bli en permanent «kontroll- og appell-gruppe» den nye Kommisjonen, som derved ville få leve sitt eget liv i større grad. Høyre støttet også Sp-forslaget subsidiært, og slik ble det.

Det første stortingsvedtaket var «å nedsette en særskilt komité som skal avgi innstilling til Stortinget om oppnevning og mandat for en granskningskommisjon for å granske påstander om ulovlig overvåkning»4.

Komitéens medlemmer ble oppnevnt av Stortingets valgkomité dagen etter5: Stortingspresident Edvard Grimstad (S) (leder6) og stortingsrepresentantene Tom Thoresen (A), Johan J Jacobsen (S), Anders Talleraas (H), Kjellbjørg Lunde (SV), Kjell Magne Bondevik (KrF), Carl I Hagen (Frp), Lars Sponheim (V) og Erling Folkvord (RV).

I og for seg var denne sammensetningen en sensasjon. Stortinget oppnevner nesten alltid sine organer proporsjonalt, dvs. med flest fra Ap, ca. halvparten sosialister/ikke-sosialister, osv. Nå brukte den samlede opposisjon en åpning i forretningsordenen til å ta nesten hele komiteen unntatt ett eneste medlem fra Ap, ved å velge formann fra Presidentskapet og dernest alle de parlamentariske lederne. Det var et sus over dette som minnet om Venstres flertallsvalg av hele Lagtinget forut for riksrettssaken av 1884.

Ap hadde hele tiden ligget så flatt at noen i Ap til slutt kunne gjøre tapre forsøk på å ta æren for hele initiativet til en Kommisjon!7

Til slutt fant Ap seg i at det ikke ble ett eneste medlem av granskningsutvalget med tydelig Ap-bakgrunn. Hvorfor?

Fordi en ny strategi allerede var i gang, slik:

  • Gjør så mye som mulig for å påvirke de andre partienes valg av medlemmer
  • Bidra til å gjøre mandatet så vidt og bredt som mulig, historisk og saksmessig
  • Sørg deretter for at våre systemer kontrollerer så mye som mulig av infrastrukturen og personellet rundt Kommisjonen
  • Bruk all innflytelse til å få Kommisjonen til å granske saker som ikke kan medføre ubehageligheter for den sittende Regjering, Justisvesenet eller nåværende ledere av tjenestene

Dette visste selvsagt ikke vi da. At denne strategien var blitt lagt, er noe vi har tolket oss frem til ut fra de senere begivenhetene.

1 Ronald Bye med Finn Sjue og Alf R Jacobsen som medforfattere: «De visste alt», Tiden forlag 1994.

2 NTB, referert bl.a. i Bergens Tidende 6. desember 1993.

3 VG 5. desember 1993.

4 Stortingstidende 8. desember 1993.

5 9. desember 1993, jfr. Innst. S. nr. 60 (1993-94).

6 Formelt valgt som leder av komitéen selv.

7 Thorbjørn Jagland.