Neste var justisministeren. Vårt brev til henne i slutten av juli¹ hadde denne overskriften:

«KRAV OM AT JUSTISMINISTEREN TAR STILLING TIL GRUNNLAGET FOR RIKSADVOKATENS ETTERFORSKNING I RAMM/SETSAAS-SAKEN M. V.»

Merk «grunnlaget for». Vi ba ikke justisministeren ta stilling til eller overprøve selve etterforskningen. Merk også «m. v.» – vi er flere enn Ramm og Setsaas!

I brevet minnet vi justisministeren om hennes uttalelse i Stortinget våren 1993, da hun «bl.a. bekreftet at det ikke forelå lovlig overvåkning av oss». (Ikke i noen del av den etterfølgende korrespondanse eller i noen annen sammenheng har hun benektet å ha sagt dette.). Vi minnet henne videre om forslaget om parlamentarisk granskning som ble trukket pga. at statsråd Kosmo trakk Riksadvokaten opp av hatten, og viste endelig til Dahls henleggelse m/pressemelding.

Vi gjennomgikk våre resonnementer fra forrige kapittel om at Dahl måtte ha forutsatt lovlig overvåkning, og at Dahl i møte med oss pluss vitne bekreftet at han hadde unnlatt å etterforske en rekke forhold som var kriminelle enten overvåkningen var lovlig eller ikke. Vi ga uttrykk for at Dahl ikke hadde kunnet legge lovlig overvåkning til grunn uten medvirkning av Riksadvokaten og at han således var inhabil.

Videre gjennomgikk vi Dahl-gruppens «elegante» samspill med Nygaard Haug-utvalget, slik at ingen av dem etterforsket E-tjenesten, og dokumenterte usannhetene fra Agnes Nygaard Haug (dette var forøvrig i god tid før Faremo konstituerte Nygaard Haug som høyesterettsdommer), alle våre samlede forgjeves forsøk på å skikkelig etterforskning, slik leseren kjenner til, og vår mislykkede korrespondanse med Riksadvokaten.

Vi gjorde så Faremo oppmerksom på at alternativet til «lovlig overvåkning» er særdeles mangelfull og slett etterforskning, hvilket vi kan dokumentere bare ut fra førstestatsadvokatens egne bekreftelser på hva han ikke har gjort, at Riksadvokatens unnlatelse av å gripe inn mot denne etablerer inhabilitet og medansvar, og at Regjeringen og justisministeren har et selvstendig ansvar for å vurdere disse forholdene bl.a. på grunn av Kosmo-initiativet overfor Stortinget.

Ut fra dette formulerte vi følgende krav om at justisministeren:

«A. Undersøker hvorvidt Riksadvokatens etterforskning virkelig – i strid med Deres forsikringer overfor Stortinget – bygget på at det forelå lovlig overvåkning.

B. Dersom et slikt grunnlag foreligger:

• vurderer holdbarheten av dette og av konsekvensene for 20-25 personer over mange år

• tar de nødvendige skritt overfor de embets- og tjenestemenn som har ført Dem og Stortinget bak lyset

• orienterer Stortinget

• enten sørger for at saken mot oss blir frafalt og at vi blir orientert i fullstendighet eller utvirker at vi snarest blir formelt siktet og/eller tiltalt

C. Vurderer om det er i samsvar med rettsstatens prinsipper at rent kriminelle forhold, herunder meget alvorlig voldskriminalitet, ikke blir etterforsket, og at en gruppe på 20-25 mennesker i praksis er rettsløse, og orienterer oss om hva De vil foreta Dem i sakens anledning.»

Vi ga justisministeren for sikkerhets skyld til slutt endel konkrete informasjoner og formaninger, slik at hun ikke skulle kunne påberope seg noen misforståelser siden:

• at det var likegyldig om den påberopte overvåkning var ved POT/rikets sikkerhet eller rent politimessig;
• at det hvis det var det siste måtte det være en dekkaksjon;
• at det også var likegyldig om man mente det var andre krefter enn norske tjenester/myndigheter, fordi man i så fall måtte beskytte oss mot disse (aldri gjort forsøk på);
• at eventuelle mistanker mot én eller flere ikke berettiger overgrepene mot 20-25 personer og at hele saken må vurderes i forhold til hver enkelt;
• at vi innen rimelighetens grenser kunne være villige til å avslutte saken i minnelighet og alltid så langt det måtte være nødvendig for å sikre Rikets vitale interesser;
• at vi kjente til at alt oppstyret etter Regjeringens mening virket skadelig overfor allierte og at det da var et tungt ansvar for Regjeringen å holde tilbake informasjon som kunne ha avklart vår sak;
• at vi ville anke til Kongen i statsråd ved avslag på formelt grunnlag; at det ville være uklokt av henne å avskrive oss for å «se spøkelser eller fare med tøv», fordi vi har helt konkrete bevismidler;
• at førstestatsadvokat Dahl i vitnes nærvær hadde svart at han ikke kunne huske noen del av vårt materiale som var galt;
• at han heller ikke kunne forklare hvorfor våre konkrete bevismidler på bl.a. romavlytting var avskrevet som «naturlige årsaker»;
• at vi holdt Stortinget og dets granskningskommisjon løpende orientert
• at vi sto til disposisjon for en spesialorientering for henne personlig og evt hennes nærmere medarbeidere om våre bevismidler, forutsatt at det tilsammen ble avsatt tilsvarende en full arbeidsdag

Brevet hadde 7 vedlegg:

• Dahls henleggelsespressemelding²
• Våre tre pressemeldinger, den siste med omfattende vedlegg³, der vi redegjør i detalj for hvorfor vi ikke kan trekke annen konklusjon enn at Dahl har bygget på «lovlig overvåkning», for hvorfor dette på alle måter var å føre Stortinget bak lyset, for ialt 23 i alle fall ulovlige, dokumenterbare forhold som Dahl selv innrømmet han ikke hadde etterforsket, og endelig i detalj for navngitte, ikke avhørte provokatører som hadde gått løs på Stortinget, for romavlytting med telefon og vanlig romavlytting
• Vår pressemelding samme måned⁴ der usannhetene fra Agnes Nygaard Haug og hennes utvalg dokumenteres
• Vårt brev til Riksadvokaten og hans svar – sendt til Dahl (se foran)

Tilsammen – med vedleggene – var dette en meget sterk salve. Ingen normal justisminister kan overse den informasjonen vi fremla uten å reagere. Det er for grov sjanse å satse på at vi er «gale» eller lignende. Var vi det, ville Dahl tatt oss i fusk. Det har han ikke gjort, og det kunne justisministeren funnet ut med en eneste telefon. Varselbjellene burde ringe høyt og støyende over den lange listen av unnlatelser og samspillet med Nygaard Haug som måtte lyve for å tildekke at ingen av dem gjorde noe med E-tjenesten. Hennes eget forhold til Stortinget tilsa alene at saken burde vært tatt meget alvorlig. Hun burde ihvertfall kostet på seg som forsikring av egen politisk fremtid et møte med oss for å gjøre seg opp sin egen mening om vi var sprø eller ikke, ikke minst i lys av at den mentale sykelighetsprosenten hos krigsskoleutdannede majorer, statssekretærer med mange års fartstid og redaktører av fagtidsskrifter ikke er synderlig høy i Norge.

Hva gjorde hun? Sendte brevet til Lund-kommisjonen! Vips, alt statsrådsansvar borte. All manglende etterforskning av kriminelle forhold. Hele problemet om hun selv hadde feilinformert Stortinget eller ikke. Risikoen for at hennes egne underordnede ledd sender provokatører til Stortinget, oppkonstruerer falske anklager og svindler til seg rettslige kjennelser som brukes til å rettferdiggjøre alle slags rene ulovligheter.

Hvis De var justisminister, leser; Ville De forsikret Dem om alt dette skjedde under Deres ansvar eller ikke, og eventuelt ryddet opp selv, eller risikert å få det i ansiktet fra et granskningsutvalg året etter?

Vår justisminister er vel modigere enn oss vanlig dødelige, da. Slik lød brevet vi mottok, egenhendig undertegnet av Grete Faremo⁵ med daværende departementsråd Ingelin Killengren som saksbehandler (Killengren var tidligere ekspedisjonssjef i Politiavdelingen og ble senere Politimester i Oslo):

«Det stortingsoppnevnte granskningsutvalget med høyesterettsdommer Ketil Lund som formann skal som kjent granske alle forhold knyttet til påstander om at Politiets overvåkningstjeneste, Forsvarets sikkerhetstjeneste og Forsvarets etterretningstjeneste, eller personer knyttet til disse tjenestene, har vært engasjert i ulovlig overvåkning. Jeg har derfor oversendt Deres brev til granskningsutvalget, slik vedlagte kopi viser.

Til den fremsatte kritikken av etterforskningen, vil jeg bemerke at justisministeren ikke er overordnet påtalemyndigheten. Jeg kan derfor hverken iverksette etterforskning eller overprøve de avgjørelser som er tatt.

Med vennlig hilsen. …»

Tilforlatelig nok. Det var bare noen små problemer:

• Justisminister Grete Faremo hadde glemt å vedlegge kopi av oversendelsesbrevet, slik hun skulle gjort ifølge brevet
• Justisminister Grete Faremo hadde glemt å sende ved våre 7 vedlegg, der alle faktaopplysningene fremgikk, i sin ekspedisjon til Lund-utvalget
• Da vi senere fikk ettersendt kopi av oversendelsesbrevet⁶, viste det seg at justisminister Grete Faremo fra hun skrev svaret til oss til hun skrev dette brevet hadde glemt hva begrunnelsen for oversendelsen var:
• Til oss kunne hun altså ikke gjøre noe fordi «justisministeren ikke er overordnet påtalemyndigheten»
• Til Lund het det: «Med utgangspunkt i granskningsutvalgets arbeid og den etterforskning som har funnet sted, finner Justisdepartementet det ikke riktig å imøtekomme ønsket om engasjement i saken på det nåværende tidspunkt»⁷

Med andre ord: Til oss skrev hun at hun ikke kunne gjøre det vi ba om, til Lund at hun ikke ville. Dette var interessant. For selvsagt kunne hun.

En justisminister som våren 1993 kunne si til Stortingets justiskomité at det ikke var lovlig overvåkning, kunne selvsagt – hvis hun ville – skaffe seg samme slags informasjon sommeren 1994. Og en regjering som kunne utvirke avgitt bekreftelse til fire sentrale Ap-folk om at de ikke var lovlig overvåket, kunne selvsagt utvirket det samme for en Høyre-mann og en major.

En regjering som kunne utvirke at Riksadvokaten igangsatte en storstilt gjenopptakelse av en henlagt sak tilfeldigvis den dagen Regjeringen var hysterisk redd for en stortingsgranskning, kunne nok også invitert den samme Riksadvokaten og hans leiesvenn på kaffe for å spørre om det var noe i det med lovlig overvåkning, og om det virkelig var riktig at de hadde unnlatt å etterforske en rekke kriminelle forhold.

Men hvis man vil ha dans om formaliteter, skal man få dans om formaliteter. Vi skrev nå til statsråd Grete Faremo for å finne ut hva som var de riktige kompetanseforhold⁸:

«Vi er oppmerksom på at «Justisministeren ikke er overordnet påtalemyndigheten» (Deres brev til oss), og at Riksadvokatens foresatte er Kongen i Statsråd. Vi formoder imidlertid at Justisministeren på dette punkt er Kongens saksbehandler og som sådan både formidler informasjon og har et selvstendig ansvar for at Kongen har muligheter for å utøve sitt ansvar som Riksadvokatens foresatte.

Justisministeren er imidlertid foresatt for all politimyndighet, herunder Politiets Overvåkningstjeneste, og dermed ansvarlig for all lovlig overvåkning og andre aksjoner iverksatt mot norske borgere av disse myndigheter. Justisministeren har således også hatt et ansvar for eventuelle premisser lagt av disse etater for virksomheter i andres regi, herunder Riksadvokaten. Justisministeren har også alle muligheter til å innhente opplysninger fra egne underlagte etater om disses aksjoner mot norske borgere.

Justisministeren er dessuten overordnet departementets representanter Koordineringsnemnda for EOS-tjenestene og har like klare muligheter for å innhente den informasjon disse måtte besitte.

Når Justisministeren en gang har gitt organer i stortinget informasjon om en konkret sak som gjelder egne underordnede ledd, antar vi videre at Justisministeren må ha et selvstendig konstitusjonelt ansvar for å undersøke om disse informasjoner må korrigeres eller oppdateres. Dette er et ansvar som må oppfylles overfor stortinget, og som ikke kan delegeres til noe organ under Stortinget.

Vi har notert oss at Justisministeren i sin ekspedisjon til Stortingets granskningskommisjon Ikke har tatt noe forbehold om manglende kompetanse i forhold til påtalemyndigheten, men her bekjentgjør en forvaltningsavgjørelse om ikke «å imøtekomme ønsket om engasjement i saken på det nåværende tidspunkt». Dette står i strid med brevet til oss … og underbygger vår formodning om at Justisministeren likevel har et slikt ansvar som vi beskriver under dette punkt

Vi tillater oss derfor å be om å få besvart:

a) Om våre antakelser om Justisministerens ansvar … er riktige, eller i motsatt fall hva som er Justisministerens nøyaktige ansvar, vi understreker at vi på dette punkt ber om generelle opplysninger om ansvarsforhold og ikke om noe som berører vår sak spesielt.

b) Hvorvidt Justisministerens beslutning om ikke å undersøke hvorvidt forutsetningene for den av Riksadvokaten underlagte etterforskning ved Edward Dahl er påvirket av en forutsetning om lovlig overvåkning, i så fall nødvendigvis etablert av Justisministerens underlagte organer (siden de av Forsvarsministeren underlagte organer ikke kan ha stått for noen lovlig aksjon), er å betrakte som en forvaltningsavgjørelse slik det ser ut som i Deres ekspedisjon til Lund-utvalget, eller et utslag av manglende kompetanse, slik det ser ut som i Deres ekspedisjon til oss.»

Kan du ikke eller vil du ikke, kjære Grete? Og hva er det du eventuelt kan? Det var visst vanskelig. Tiden gikk, men intet svar kom. Vi syntes da det var på tide å repetere litt⁹:

MAJOR JOHAN M SETSAAS

SJEFREDAKTØR HANS HENRIK RAMM Oslo, 26. oktober 1994

Statsråd Grete Faremo

Det Kgl Justisdepartementet

Boks 8005 Dep

0030 Oslo

PURRING PÅ SVAR PÅ BREV AV 14.9.94

1. 22.7.94 sendte vi brev med vedlegg til Dem.

2. 22.8.94 svarte De at brevet var videresendt Lund-kommisjonen i samsvar med vedlagt kopi av et oversendelsesbrev dit. Kopien var ikke vedlagt.

3. 7.9.94 måtte vi derfor i særskilt brev til Dem be om å få oversendt oversendelsesbrevet som var glemt.

4. 8.9.94 mottok vi dette i ekspedisjon fra Deres kontor.

5. Vi konstaterte da at det i de to ekspedisjoner til henholdsvis Lund-kommisjonen og oss var gitt to forskjellige begrunnelser for Justisdepartementets manglende saksbehandling av vårt brev.

6. 14.9.94 sendte vi på denne bakgrunn brev til Dem med spørsmål om å få klarlagt departementets kompetanseforhold og hvorvidt Deres manglende saksbehandling var basert på en forvaltningsavgjørelse eller manglende kompetanse. Brevet er fortsatt ubesvart.

7. 3.10.94 mottok vi brev fra Stortingets granskningskommisjon. Av dette fremgår at De da De oversendte vårt brev av 22.7.94 til Kommisjonen hadde unnlatt å oversende de syv tilhørende vedleggene. Kommisjonen ble heller ikke orientert om at De hadde gitt ulike begrunnelser til den og til oss.

8. Vi forutsetter heretter at De betrakter våre brev og vedlegg som en helhet også ifbm evt ekspedisjoner videre. Slike vedlegg oversendes ikke for moro skyld, men for å underbygge momentene i hovedbrevet slik at fremstillingen blir mest mulig fullstendig. Ved fjerning av vedleggene oppnår departementet lett det motsatte.

9. Vi forutsetter at vårt brev av 14.9.94 nå blir besvart innen utløpet av neste uke (4.11.94) da vi ellers må anta at De ikke har til hensikt å besvare brevet.

Med vennlig hilsen

(Johan M Setsaas) (Hans Henrik Ramm)

Nå kom det svar fra Faremo prompte¹⁰ (igjen med Killengren som saksbehandler):

«Spørsmålene som stilles gjelder i det alt vesentlige de samme forhold som er omhandlet i tidligere brev av 22. juli d. å., og jeg viser derfor til mitt svarbrev av 22. august d. å.»

Dernest fulgte beskjed om at også vårt siste brev og Faremos siste svar var sendt Lund-kommisjonen! Ta den ring og la den vandre …

Eller kunne det tenkes at statsråden rett og slett var lei av oss? Noen kranglevorte brevskrivere som bare ikke ville forstå at de ikke ville få noe svar, uansett? Noen mennesker er da så håpløst urimelige og masete for de reneste bagateller. … Kan de ikke holde kjeft?

Vår tolkning var litt annerledes: Nytt kryss på listen. Justisministeren er innvortes!