Vi har i kapittel 6 redegjort for denne saken, som startet søndag 26. juni I9941 sent på kvelden da salgsdirektør Anne Mevold ringte til Slemdal for snakke med Ramm. Men hos Ramm var ingen tilstede, og hun kom isteden direkte inn i en samtale mellom to fremmede personer. En kvinne spurte: «Hva gjør vi nå?». En mann svarte: «Vi går over til å lytte på nr. xxxxxxxx2.». Eieren av denne telefonen var en flyger i Braathens SAFE som kort tid tidligere hadde korrigert opplysninger i Aftenposten vedrørende nedskytningen av U-2. Det viste seg også at han hadde skrevet artikler om E-tjenestens bruk av norske rutefly til etterretningsoppdrag mot Sovjet. Han var aktiv i en flygerorganisasjon og hadde vært sentral i en kampanje mot flytting av flymuseet. Dessuten hadde han hatt kontakt med russiske og polske offiserer om eventuelt kjøp av museumsgjenstander til Norge. Episoden ble umiddelbart nøye logget.
Som redegjort for tidligere, beviser denne episoden:
- Minst ordinær telefonavlytting av flygeren
- Minst ordinær telefonavlytting av Anne Mevold
- Helt sikkert romavlytting via telefon av Norsk Oljerevy
Flygeren ble kontaktet via VG på bakgrunn av en begrenset orientering til avisen. Han så ingen grunn til at han skulle være avlyttet. Ikke vi heller, ut fra det vi har kjennskap til. Hans opplysninger om U-2 om flight-høyde og nedskytingsvåpen kan ikke true norske interesser idag, og bruk av rutefly til etterretning mot Sovjet var kjent i hele Bodø-miljøet der han angivelig fikk vite om dette under sin militærtjeneste. Heller ikke det kan true norske interesser idag. Men alt dette kan brukes som påskudd for avlytting, f.eks. hvis han i annen sammenheng anses som «ubehagelig». Det vil være av den største interesse å få en regjering som virkelig ønsker å granske til å bringe på det rene om det foreligger kjennelse for avlytting av denne sannsynligvis helt uskyldige flygeren. Det vil bl.a. kunne belyse om de domstoler som behandler slike saker har selvstendig kompetanse til å vurdere slike begjæringer og tilstrekkelig kritisk sans til å verne borgernes interesser mot den minste vifting av gammelt etterretningsvrakgods foran dommerens nese.
VG fant ut at det «ikke var noen sak» når Setsaas/Ramm påsto at en annen person er avlyttet, men denne andre ikke trodde noe på det. Det var vi forsåvidt enig i, slik saken måtte vært presentert isolert og i tabloid- format. Men den er uhyre viktig, og den offentliggjøres således for første gang i denne boken.