La imidlertid allerede nå peke på den omhyggelige psykologiske planlegging som ligger bak disse diskrediteringsaksjonene. Se på denne oppstillingen:

Finn Gustavsen SV Latterliggjøring

Per Borten Sp Manglende hederlighet

Kåre Kristiansen KrF Privatliv

Rolf Presthus H Latterliggjøring

Tove Heggen Larsen A Smøring

Albert Nordengen H Økonomiske forhold

Jan P Syse H Økonomiske forhold

Tema for diskrediteringen er i hvert enkelt tilfelle valgt med omhu.

Gustavsen representerte SF som på den tiden slet – nettopp med å bli tatt alvorlig. Gustavsen ble betraktet som vittig og morsom, og SF som oppkvikkende og spennende, men var de seriøse politikere, eller en slags surdeig eller underholdere? Alle historiene om Gustavsen gikk på å svekke hans seriøsitet.

Idag forstår vi med tilbakeblikkets klarsyn hvorfor Borten måtte tas nettopp på hederlighet. Han var jo begynt å ymte frempå om at det kunne være noe galt med norske hemmelige tjenester, og disse visste selvsagt at han hadde fått informasjoner av Andreas Andersen! Ap’s bakmenn var jo nettopp kommet over sin sjokktilstand etter reorganiseringene som brøt partiets kontroll med tjenestene, og hadde møysommelig puttet kontaktene tilbake igjen. Nå måtte det ikke skje mer av samme slaget! Det er opplagt at Borten måtte diskrediteres av denne grunn, og selvsagt også for å så splid i koalisjonen.

Det er også i samsvar med folks fordommer å angripe Senterpartifolk på dette området. Byfolk liker å snakke om «bondefulhet» og fremstille bønder som mer egoistiske og mindre sannferdige enn andre.

At man måtte ramme en KrF-politiker som Kåre Kristiansen på privatlivets område er opplagt, og like klart at Høyre-folk er mest følsomme overfor anklager om økonomiske misligheter. I Ap må man ikke meske seg selv eller gå private særinteressers ærend på bekostning av fellesskapet.

Presthus har nok vært gjennomgått grundig for å finne noe på det økonomiske området, men som skarp jurist med en god kollega som tok seg av alt mens han var politiker var nok dette en håpløs jakt. Men som jovial og humørfylt politiker var nok den neste muligheten å angripe hans seriøsitet. Det var lett å snu den oppsiktsvekkende populariteten han hadde fått som finansminister til en profil om popularitetsjakt, og hans tålmodige samarbeidsvilje med allehånde fotografer og gimmick-søkende journalister til useriøs PR-kåthet.

Det er mange år siden nye politikere fikk høre følgende lekse fra garvede kolleger:

«Høyre-folk må passe på lommeboka si. Venstrefolk må passe på søpla. Ap-folk må passe seg for fagforeningskassa, og KrF-ere må passe på buksesmekken!»

Da er vel nok sagt om de psykologiske vurderinger som må ha ligget til grunn ved planleggingen av kampanjene mot Tove Heggen Larsen, Albert Nordengen og Jan P. Syse.

Kan det være noen tvil om at det ligger et gjennomgående operasjonsmønster bak disse sakene? At det et sted må ha sittet noen med stor psykologisk kompetanse som har lagt sin slagplan og så møysommelig plantet idéer og forslag hos sannsynligvis for det meste intetanende pressefolk (men Syse-saken var ihvertfall enda verre; den skal vi komme tilbake til, og der har vi beviser for hvem som sto bak).

Adresseavisen skrev i februar 1994 om Ronald Bye’s avsløringer¹:

«Avsløringene viste at mektige personer i det ‘statsbærende’ parti tok diktaturets metoder i bruk for å overvåke rivaler og motstandere …

Vi utelukker … ikke at kommisjonen kan komme over andre og hittil ukjente opplysninger som ikke begrenser virksomheten til overvåkning av venstresiden i norsk politikk.»

Dette var fremsynt tale.