Kommisjonsleder Ketil Lund redegjorde¹ i juni 1994 – etter at kommisjonen hadde brukt de første to månedene til å planlegge sitt arbeide – for at man regnet med å bli ferdig før utgangen av 1995. Da skulle minst 200 personer være avhørt. Lund oppfordret folk om å melde seg: «Har de noe som de mener vi kan ha interesse av, må de ta kontakt.»

En av de som kort tid etter tok kontakt, var sivilingeniør Ole C. Østlund, som hadde vært snuleder for Alexander Kielland-plattformen. Vi var spesielt interessert i Østlund/Kielland-saken fordi den ligner svært meget på vår egen: Den er meget vel dokumentert, det er mange vitner, den har gått gjennom hele mølla i justisvesenet, den har vært hos Dahl, den er beviselig ikke-etterforsket alle steder.

Først ble saken tatt opp i VG², der hele historien om omfattende telefonavlytting av Østlund og romavlytting med telefon av andre rundt Kielland-saken, bl.a. Svein Muffetangen, ble repetert (se kap. 21.6). Østlund hadde vært hos Dahl, men Dahl hadde selvsagt ikke funnet noe.

Lund satt jo nå med Dahls papirer, og kunne selv se at Dahl ikke hadde gjort noe. Ut fra bl.a. meldingen i VG, burde Lund nå straks innkalt Østlund og andre for å gå i gang med Kielland-saken. Lund husket vel Kings Bay-saken, og burde ha fantasi nok til å se muligheten for at Ap-regjeringen nå fryktet en repetisjon, og hadde tatt «sine» hemmelige tjenester i bruk for å få tidlig varsel om hva som kunne brygge opp.

Østlund hadde i likhet med oss vandret i mange korridorer med denne saken, og som lovlydig borger forsøkt å få hjelp av de dertil egnede organer. I virkeligheten er hans engasjement langt fra på egne vegne, men «på vegne av» Norges største industrikatastrofe, regnet i antall dødsfall og på andre måter.

Etter ikke å ha kommet noen vei hos Dahl, avventet han – særlig etter VG-oppslaget – initiativ fra Lund. Da dette ikke kom, skrev han til Lund-kommisjonen i november 1994³. I brevet redegjør han for sitt forhold til Dahl- gruppen. I likhet med oss skulle han få innsyn i Dahls dokumenter vedrørende Kielland-saken. Dokumentene skulle sendes til Trondheim Politikammer der han skulle få se i dem, antakelig på samme sterkt begrensede måte som vi fikk se i våre.

Men Østlunds sak må også ha vært regnet som «farlig», for nå slo et virus vi kjente fra før til også i Østlund-saken: Da han fikk se i dokumentene, oppdaget han at flere viktige dokumenter manglet⁴, bl.a. protokollen fra avhøret av ham selv. På spørsmål forklarte Dahl mangelen av ett dokument med «kopimaskinfeil»⁵. Andre manglende dokumenter ble ikke forklart. Slike feil har vi vært borti mange av. Det kommer vi tilbake til nedenfor.

Det heier videre i Dahls brev til Østlund:

«Etter at de innledende avhørene var foretatt i saken, ble den lagt til side fordi andre oppgaver ble prioritert. Saken er ikke formelt avsluttet, idet saksdokumentene er utlånt til Stortingets granskningskommisjon. De kan imidlertid ikke påregne at det vil bli foretatt ytterligere etterforskning fra etterforskningsgruppens side.»

Vi skriver nå november 1994. Dahl-gruppen, som ble oppnevnt utelukkende for å arbeide med Ramm/Setsaas-saken, men likevel tok inn i dette enkelte beslektede oppgaver, henla den sak den i henhold til sitt mandat arbeidet med 10. juni 1994, et halvt år tidligere. Da hadde den hatt et halvt års «pause» uten etterforskning. Dahl hadde mao. sittet et år på Sørlandet uten etterforskere og hadde ihvertfall ikke noe oppdrag på dette området etter 10. juni.

Hvordan kan Dahl si at saken «ikke er formelt avsluttet»? Hvem skal avslutte den? Lund, som ikke har noe med politisaken å gjøre – og som bare har «dokumentene på utlån»? Eller eksisterer Dahl-utvalget fortsatt ett eller annet sted i dypeste hemmelighet? Med hvilket mandat?

Realiteten er at Dahl kun utførte «innledende avhør» og deretter ga blaffen i hele Kielland-saken – Norges største industrikatastrofe. Dahl var blitt grundig orientert av oss om «den fjerde tjenestes» motivasjon og operasjoner. Han var blitt orientert av oss om at en rekke personer i forbindelse med Kielland-saken (se kap. 21.6) hadde viktig informasjon om overvåking. (Det hadde da Østlund fortalt oss.)

Likevel la han saken til side – men «avsluttet» den ikke! (Her skal vi også ha i bakhodet at Stortingets kontroll-komité ikke kan arbeide med saker under etterforskning!)

Utover sommeren 1994 sto en rekke av Kielland-vitnene frem i media og ga forklaringer som nøyaktig pekte i retning av romavlytting ved hjelp av telefon. Fortsatt reagerte ikke Dahl, som i november fortsatt ikke hadde «avsluttet» saken, men sa at man ikke «kunne påregne mer etterforskning».

Men dokumentene var «utlånt» til Lund. Hvordan ser den dokumentmappen ut? Har kopimaskinen spist opp dokumenter også ved denne oversendelsen?

Det kan se slik at: Lund-kommisjonen brukte bare 4 dager på mulig avlytting, romavlytting med telefon og annen overvåking i forbindelse med Norges største industrikatastrofe. Etter at Østlund hadde tilskrevet Lund-kommisjonen 18. november fikk han svar 22. november⁶:

«Vedlagt returneres de mottatte dokumenter. Det kan ikke ses at de inneholder opplysninger av betydning for kommisjonens arbeid.»

Hva i all verden er dette? Har Lund & Co i det hele tatt sett i papirene? Hadde det gått dem fullstendig forbi at en lang rekke uavhengige og troverdige personer i forbindelse med Kielland-saken (se kap. 21.6) samme sommer hadde beskrevet nøyaktig hva som skjer når man blir romavlyttet med telefon? Er de så historieløse at de ikke begriper den potensielle politiske sprengkraft ved Kielland-saken, herunder bare antydningene om tildekning av en mulig sprengningsteori, at de som måtte kunne bestyre hemmelige tjenester til egne partipolitiske formål måtte boble over av fristelse til å gjøre dette?

Ihvertfall kommisjonens medlem Furre kjente jo til alle avlyttingshistoriene. Han ble jo bedt om å kommentere dem i media. Der bagatelliserte han dem imidlertid som uprofesjonell «terror»-virksomhet etc., akkurat som overvåkningssjef Østgaard kalte det «spøkefugler» i sin desinformasjon.

Har hele Lund-kommisjonen i likhet med sitt medlem Furre latt seg lure av Østgaard? Har det ikke falt dem inn med en tanke at de som er mistenkte i en så alvorlig granskning ikke alltid snakker sant?

Men kanskje trengte de bare fire dager på å avvise hele Kielland-saken fordi Dahls kopimaskin hadde vært sulten? Eller kanskje lå det noe i mappen til Lund som ikke Østlund hadde fått se? Kanskje hadde man klart å gjennomføre en konverteringsaksjon mot Østlund også, ved å koke opp grunnlag for «lovlig overvåkning»? Så servilt som Lund- kommisjonen forholder seg til justisvesenet, tar de kanskje enhver slik kjennelse for god fisk?