21.1 Knutstad-saken

Vi begynner med byråsjef Erik Knutstads sak. Den er dessverre velkjent nok. Knutstad er krigsskole-utdannet offiser (1956), og det er over 20 år siden Setsaas oppfattet i Forsvaret at Knutstad-saken angivelig skulle hatt en sammenheng med Arbeiderpartiets og Jens Chr Hauges innstilling til denne offiserskategorien.

Etter Krigsskolen tok Knutstad amerikansk handelshøyskole (1958) og gikk UD’s aspirantkurs i 1960. Han var president i ANSA (Association of Norwegian Students Abroad) 1960-62. I 1960-61 var han sekretær for Nordisk samarbeidsutvalg for atomenergi, der Jens Chr. Hauge var norsk representant. Han tjenestegjorde 1962-63 som attaché ved den norske ambassaden i Warszawa og hadde tjenestefri for å ta stillingen som generalsekretær i Senterpartiet 1964-66. Etter den ikke-sosialistiske valgseieren i 1965 var han den kommende statsminister Per Bortens meget viktige medarbeider under regjeringsforhandlingene, og i den første delen av regjeringsperioden en av Bortens nærmeste rådgivere.

Spesielt var Knutstad Bortens rådgiver under og etter Lygren-saken. De uholdbare anklagene mot Lygren og den feiden som i 1965 ble avslørt mellom overvåkingssjef Asbjørn Bryhn og etterretningssjef Vilhelm Evang ble en politisk varm potet. Det ble reist krav om granskning fra både Stortinget og pressen, og i romjulen 1965 ble det arbeidet intenst med saken i Regjeringen. Som krigsskoleutdannet offiser med UD-erfaring er det klart at Knutstad, som fortsatt var generalsekretær i Sp, var en helt opplagt rådgiver for Borten. Forhandlingene endte med at Borten i Stortinget annonserte nedsettelsen av etterkrigstidens første utredningsutvalg vedr de hemmelige tjenestene, med høyesterettsdommer Jens Chr Mellbye som formann. Etter dette ble Borten «aldri tilgitt i det hemmelige Norge»1. Neppe Knutstad heller.

Det gjorde ikke saken noe bedre for de sterkt Ap-infiserte tjenestene at han også var – og er – en meget sterk tilhenger av ikke-sosialistisk samarbeide.

Bengt Calmeyer opplyser om dette i «Forsinket oppgjør» 2:

«Det var Knutstad som sørget for at Senterpartiet og Kristelig Folkeparti gjensidig trakk lister i endel strategisk viktige fylker. På den måten sikret han borgerlig flertall i Stortinget. …»

Dessuten: Han var grunnlegger for det som ble Folkebevegelsen mot EEC.

Selv mente han at det først og fremst var det siste som måtte ha bragt ham i de hemmelige tjenesters søkelys. I et intervju med VG i 19633 hadde overvåkingssjef Asbjørn Bryhn brennemerket EF-motstanderne:

«… vi er for tiden utsatt for en sjarmoffensiv på alle samfunnslivets fronter. Den har bare ett eneste mål: Å bryte ned vår motstand, ødelegge vår forsvarsvilje, Derfor gjelder det for dem å få kontakter på alle områder, søke selskapelige forbindelser overalt, snakke seg hyggelig innpå oss, så vi langsomt og sikkert pådyttes synspunkter som er i strid med våre interesser – for eksempel å få folk til å protestere mot Fellesmarkedet, som vel egentlig bare østblokkens land har noe å frykte fra»

Intervjuet utløste en storm i media – primært fordi POT-sjefen aldri burde ha uttalt dette offentlig. Det ga også vann på mølla til Bryhns motstandere.

Knutstad gikk tilbake til UD fra Senterpartiet i 1966, og var førstesekretær og chargé d’affairs i Tel Aviv og senere førstesekretær i Rabat før han igjen tok fri fra 1967 for å ta stillingen som direktør for Royal Caribbean Cruise Lines. Mens han var her fikk hans sjef, skipsreder Sigurd Skauen, to ganger oppringninger fra «noen» om at Knutstad var en sikkerhetsrisiko, og han måtte etterhvert slutte i rederiet (1970)4. Han avanserte likevel videre i UD til konsulent I fra 1971.

Hans observasjoner som tydet på overvåking startet etter at de diskrediterende opplysningene kom til skipsreder Skauen. Knutstad har den dag i dag ikke kjennskap til hva som ble sagt til Skauen eller hvem som sa det, og Skauen er død. I motsetning til de fleste andre som går rundt i stillhet og grunner over slike observasjoner, tok Knutstad aksjon og anmeldte forholdet. Det medførte at han ble forsøkt tvangsinnlagt på Dikemark sykehus i juli 1973! Etter en kort undersøkelse der ble han imidlertid erklært så frisk som noen. Kort tid etter dette – i september – ble han utnevnt til byråsjef (under Korvalds regjering). Men overvåkingen fortsatte. I 1974 gikk han ut i pressen, og la nå ikke skjul på sin oppfatning overfor noen, hverken i inn- eller utland. Han klaget også til Kontrollutvalget, og fikk standardsvaret «ingen kritikk mot POT». I 1976 ble han «satt på loftet», dvs. gitt en «tom» byråsjefstilling uten en eneste arbeidsoppgave. Der har han sittet med sin overvåkingssak og sine arbeidsrettssaker til han i 1995 med endelig virkning tapte retten til sin stilling, etter at han ble formelt oppsagt i 1991 ved Kongelig Resolusjon (nødvendig for oppsigelse av embetsmenn) – i nesten 20 år! Det endelige oppsigelsesbrevet fra UD vedlegges. Såsnart dommen var rettskraftig, reduserte Regjeringen Knutstads lønn til 2/3, selv om det er Stortinget som skal ta stilling til hva slags lønn som skal ytes avskjedigede embetsmenn frem til pensjonsalder. Denne saken ligger nå til behandling i Stortinget.

Ramm har hørt om Knutstad-saken gang på gang som skrekkeksempel på hvordan det gikk med den som fablet om ulovlig overvåkning. Idag virker det pussig at alle tok det for god fisk at Knutstad var plassert «på loftet» i UD uten arbeidsoppgaver fordi han var «gal» nok til å påstå at norske hemmelige tjenester overvåket ham. Men slik var det, og når man en sjelden gang var på annet besøk i UD’s øverste etasje, listet man seg med skrekkblandet fryd forbi den velkjente kontordøren som ihvertfall for Ramms generasjon ikke var knyttet til noe ansikt, bare et navn med en forbannelse hengende over seg. Som en mann på torvet i gapestokken til advarsel for alle andre som måtte finne på noe lignende. Og hver gang temaet overvåking av en eller annen grunn ble tatt opp av noen, var omkvedet: «Du vil vel ikke bli en ny Knutstad?»

Nei. Det var det aldri noen som ville bli.

Det hele er en stor tragedie. Vi har interessert oss endel for Knutstad-saken, og oppdaget at mange andre har gjort det samme i mange år, men i det stille. Når det kommer til stykket, er det svært mange som privat mener at Knutstad er blitt utsatt for et alvorlig overgrep. Vi er også kjent med at det ble gjort forsøk på å fremforhandle en løsning under Willoch-regjeringen5. Man var imidlertid bare kjent med «den offisielle siden» av saken, og det lyktes ikke å nå frem til en løsning som tilfredsstillet alle parter, og som bl.a. innebar at Knutstad ville bli gjeninntatt i full tjeneste, og nå på ambassadørnivå. Det er verd å merke seg at dette må ha skjedd uten at tjenestene våget å protestere. Hadde de hatt troverdige mistanker å fremlegge mot Knutstad, hadde de selvsagt forsøkt å hindre en gjeninnsettelse. Hadde de i det hele tatt hatt virkemidler mot dette, ville de brukt dem, siden gjeninnsettelse på dette tidspunkt ville vært et voldsomt prestisjenederlag. Knutstad stilte imidlertid visse motkrav som ikke kunne oppfylles. Det er idag lett å se at dette var et alvorlig feilskjær som satte hans sak minst 10 år tilbake.

Knutstads problem har vært at han ikke har hatt noen konkrete bevis på selve operasjonene mot ham, utover egne observasjoner. Slike bevis er også særdeles vanskelig å registrere. Aksjonene legges nettopp opp slik at de aldri kan skilles helt fra bakgrunnen, og nesten alltid bortforklares med «naturlige forhold» eller «tilfeldigheter» hver for seg, eller avskrives fordi det ikke finnes øre- eller øyenvitner eller foto/video etc. Den som utsettes for dem, forstår at de ut fra mengden og hyppigheten ikke kan være tilfeldige, men da vil omverdenen forlengst ha stemplet offeret som paranoiker. Kun noen få typer operasjoner, som f.eks. romavlytting med telefon, kan bevises 100%, dog bare med tekniske hjelpemidler kombinert med adskillig teknisk kunnskap – eller flaks når avlytteren gjør en av sine sjeldne feil.

Noen indirekte bevis har han: Forsøket på tvangsinnlegging (gjør en «uskyldig» stat slikt?), det forhold at han måtte slutte i rederiet, Bryhns uttalelse om EF-motstandere, og en bekreftelse på at det finnes en file på ham i CIA’s hovedkvarter i Langley i Washington6 (norske myndigheter har ikke vært tilsvarende åpne). Det støtter også hans oppfatning at han systematisk er blitt nektet innsyn i UD’s saksmappe på ham. Han ble også nektet innsyn i eventuelle POT-dokumenter, selv om denne forespørselen fra Knutstads advokat Johan Hjort ble anket helt til Kongen i Statsråd (og behandlet der)7.

Da Knutstad informerte oss om at han hadde tatt med seg sin polske hushjelp hjem til Norge i 1964, etter sin ambassadørtid i Polen, og at hun hadde barn tilbake i Polen8, ble vi overbevist om at Knutstad i sin tid ble utsatt for overvåkning på dette grunnlag, mest sannsynlig lovlig – i begynnelsen. Alle ambassadefunksjonærer i Warszawa hadde selvsagt polske hushjelper, men det var neppe vanlig å ta dem med hjem. Knutstad varslet selvsagt POT om dette på vanlig måte og de hadde ingen innsigelser. Det burde de nok hatt! Hvorfor hadde de ikke det? Var dette en gave fra himmelen for de som gjerne så at man «fikk noe» på en sentral Sp’er?

Det er ihvertfall sannsynlig at det ble betraktet som en gave fra himmelen for polsk etterretning. Hushjelper ble alltid i datidens Øst-Europa utsatt for press og trusler for at de skulle spionere på sine vestlige oppdragsgivere. Da hun fikk bli med til Norge uten sitt barn, har sikkert jubelen vært stor.

Det ville vært en feil av tjenestene ikke å sette Knutstad og hushjelpen under overvåking. Dette er den type overvåking som enhver opplyst statsansatt er innforstått med at man kan bli utsatt for, endog rutinemessig, som ledd i sikkerhetsklarering etc. Det forsto helt sikkert f.eks. politiinspektør Ørnulf Tofte, som var i POTs kontraspionasjeavdeling fra 1948 til ca 1987, og som i sin bok «Spaneren» viser at han har god kjennskap til KGB-metodene som ble benyttet i Øst-Europa9:

«Det er selvsagt at personellet ved de vestlige ambassadene i Øst-Europa er gjenstand for konstante forsøk på ‘dyrking’ og rekrutteringer. Både på frivillig basis og ved at det settes opp forskjellige feller for dem, slik at de senere kan presses til samarbeide.»

Tofte kjente nok godt til Knutstads hushjelp, og forsto sikkert med en gang hvilke implikasjoner dette kunne ha. En slik årvåkenhet hos våre overvåkingsmyndigheter skal vi være glad for!

De norske tjenestene hadde også kjennskap til uttalelser fra en avhopper om at KGB hadde taket på en norsk embetsmann som hadde oppholdt seg i Øst-Europa på 50- eller 60-tallet og muligens også var politiker. Dette kunne passe på Knutstads partifelle, ambassadør Erik Braadland, som også selv sa at han regnet med at han «sto høyt på Bryhns liste over mistenkte muldvarper i den norske statsadministrasjonen». Dette bygget han på samtaler med Asbjørn Bryhn i forbindelse med Lygren-saken, da han fikk inntrykk av at Bryhn ikke stolte på ham. Det verserte en sak om en annen norsk diplomat som i 50-årene skulle ha lekket et notat forfattet av Braadland til østlig etterretning. Denne nektet og det ble aldri reist noen sak 10. Vi vet ikke hvor lenge overvåkingen av Braadland varte, men han var jo også en nær medarbeider til Borten, og dette kan meget vel ha vært brukt som tilleggsargument for overvåkingen av Knutstad. Det er også meget mulig at man kan ha benyttet den tvil som var tilstede på mange hold om det virkelig var Ingeborg Lygren som var den spionen som var blitt utpekt av avhopperen Anatolij Golitsyn.

Ifølge Roy Andersen «Sin egen fiende»11 sørget forsvarsminister Otto Grieg Tidemand for et hemmelig møte i Norge mot slutten av 1966 med Golitsyn og sjefen for CIA’s kontraspionasje, James Jesus (Jim) Angleton:

«Det var forsvarsminister Otto Grieg Tidemand som ba de to komme over, ikke for å sette frøken Lygren under lupen enda en gang, men for å få nærmere detaljer om en annen av Colitsyns historier: vervingen av en høytstående norsk embetsmann. Ifølge de opplysningene Golitsyn hadde gitt til Bryhn under de to samtalene i november 1964, skulle denne agenten befinne seg på ambassadør- eller statsrådnivå …

-Vi presset ham temmelig hardt, sier Grieg Tidemand. – Men han hadde ingen navn, bare opplysningene han hadde hørt om at det var vervet en embetsmann på høyt nivå.»

Når dette nå kom opp igjen i 1966, kunne det tidsmessig passe godt med at Knutstads sjef i Royal Caribbean Cruise Lines, skipsreder Sigurd Skaugen, ble advart året etter. Muligheten for at dette var Knutstad, kunne berettige en viss forlengelse av overvåkingen.

Alle disse forhold stiller statens argumentasjon under rettsbehandlingene av avskjedigelsessaken i et underlig lys. Staten har i prosessene mot Knutstad benektet at det foregikk overvåking12:

«Etter statens oppfatning er det imidlertid ikke noe hold i Knutstads påstand om overvåking; …

Det er da heller ingen rimelig grunn til at myndighetene skulle ha engasjert seg i en årrekke i å overvåke Knutstad. Det er for øvrig usannsynlig at man ville latt ham bli i tjenesten helt til 1991, dersom utenriksdepartementet virkelig lot ham overvåke fra 1966, slik han påstår …

Knutstad er preget av vrangforestillinger som medfører at han må anses uskikket som byråsjef.»

Vi har her påvist at det var helt naturlig å overvåke Knutstad inntil forholdene vedr hushjelpen var avklart. Det er direkte tøv av statens prosessfullmektig å argumentere med at eventuell slik overvåking i seg selv skulle ført til avskjed. Han ble jo åpenbart klarert ut «ren» gjennom overvåkingen! Problemet oppsto fordi man har den ubegripelige praksis å ikke gi renvaskede overvåkingsobjekter oppreisning etterpå, slik at tvilen består, og i at man isteden benyttet anledningen til å konvertere den lovlige overvåkingen til ulovlig og da i regi av E-tjenesten (se nedenfor).

Departementsråd Leif Eldring i Justisdepartementet gikk i pressen mye lenger enn statens prosessfullmektig våget å gjøre i retten13:

«Justisdepartementet har tidligere direkte overfor byråsjef Erik Knutstad og i forbindelse med avisoppslag tilkjennegitt at nevnte byråsjef aldri har vært gjenstand for overvåking av norske myndigheter. …»

Dette er jo meget oppsiktsvekkende. Hvorfor utsteder han denne attesten? Hvorfor gjør departementsråden det? Praksis er jo at slik informasjon ikke gis, og de få gangene man unntaksvis har gjort det, har det vært ved overvåkingssjefen. Enten må Eldring ha bløffet, eller så har norske tjenester gjort en dårlig jobb.

Et meget viktig domspremiss var statens påstand om at Knutstad siden 1981

«… ikke utførte noe arbeid og vegret seg for å utføre arbeidsoppgaver etter gjentatte oppfordringer og advarsler …»

I forbindelse med fremleggelsen av lønnssaken for Stortinget gikk Aftenposten enda lenger i diskreditering av Knutstad på dette punkt14:

«(Knutstad) ble avskjediget … etter å ha møtt frem på jobb i 10 år uten å utføre et eneste av oppdragene han ble pålagt …»

Forholdet var jo at Knutstad riktignok ble utnevnt til byråsjef, men han ble sittende uten å være sjef for noe kontor slik byråsjefer vanligvis er. Ramm og alle andre som har kjent til hvordan Knutstad ble omtalt i UD- miljøet kan bekrefte at det alltid er blitt sagt at mannen var gal og derfor «satt på tørkeloftet uten arbeidsoppgaver». Det viser seg nå at han fra tid til annen likevel er bedt om å skrive enkelte rapporter. Noen har han skrevet, mens andre ifølge ham selv er blitt overført til andre som var bedre egnet, eller fordi de klart lå under byråsjefnivå. Staten hevder han har avvist endel oppgaver. Ut fra den alminnelige oppfatning av Knutstads stilling i UD er det imidlertid opplagt at disse oppdragene ikke hadde annen hensikt enn nettopp å lokke Knutstad inn i en felle slik at man kunne bruke arbeidsnekt mot ham i retten.

Vi regner med at overvåkingen av Knutstad kan ha startet i Warszawa, mest sannsynlig på lovlig vis, kanskje allerede i 1962-63, og fortsatte i Oslo fra 1964. Vi vet ikke hva overvåkerne fant ut om hushjelpen, men man skal ikke se bort fra at f.eks. CIA eller Mossad kunne ha observert vedkommende hushjelp sammen med sin føringsoffiser i Warszawa.

På denne tiden hadde tjenestene fortsatt et nært forhold til Arbeiderpartiet, som betraktet det som en katastrofe da partiet i 1965 mistet regjeringsmakten. I en blanding av bevisste ønsker om å «få noe på» noen i eller rundt den nye regjeringen, primitive holdninger om at dette var en ikke-profesjonell regjering der man ikke kunne stole på noen (i en viss grad fremelsket av enkelte allierte som visste hva de hadde men ikke hva de fikk og selv var skeptiske særlig til innslaget av EF-motstandere), kom mange ikke-sosialistiske politikere i søkelyset.

Da så Lygren-saken dukket opp, svirret det av rykter om andre spioner. Det er i dette lys ikke sikkert det i noen år har vært så vanskelig å få forlenget rettslige kjennelser mot Knutstad, selv om man ikke hadde fått noe på ham. Overvåkingen fortsatte nok i Knutstads tid i Tel Aviv og Rabat, assistert av Mossad.

Det er imidlertid åpenbart at de ikke har funnet et rusk å utsette på Knutstad, siden det aldri er blitt reist noen sak og han tvert imot i 80-årene fikk tilbud om å gjeninntre i en ambassadørstilling.

Da burde det hele ha stoppet en gang i siste halvdel av 60-tallet, slik det stoppet for Braadland, selv om det er godt mulig at overvåkingen av ham ble drevet lenger enn rimelig var også, f.eks. på grunn av hans innsats for å skape klarhet i Lygren-saken.

Forskjellen var at Braadland ruget på det han opplevde og i høyden snakket i det stille til noen få, mens Knutstad handlet og anmeldte. Forskjellen var også at Knutstad var en effektiv og sikker måte for å ramme statsminister Per Borten, som etterhvert begynte å ymte frempå om sine mistanker vedrørende ulovlig overvåking og fikk konkret kunnskap fra ekspedisjonssjef Andreas Andersen (som han gikk offentlig ut med i 1977). Kunne man latterliggjøre mannen som ga råd, kunne man latterliggjøre statsministeren som tilsynelatende lyttet til disse rådene. Knutstads bakgrunn ifbm Folkebevegelsen mot EEC har nok også bidratt. I virkeligheten henger Borten- sakene og Knutstad-saken nøye sammen. Det er et mesterstykke fra tjenestenes side at de har klart å holde disse adskilt i alle år – inntil nå.

Vi er altså overbevist om at de eventuelle kjennelser tjenestene skaffet seg på lovlig vis, ble utnyttet til det ytterste og på den ene eller annen måte strukket og forlenget (hvis man ikke enkelt og greit fortsatte uten kjennelser så snart «den fjerde tjeneste» var etablert) lenge etter at alle saklige mistanker måtte være bortfalt, av rent politiske grunner, etter at Ap hadde gjenvunnet sin kontroll over tjenestene med sitt nye «nettverk».

Vi minner om at det først og fremst var i E-tjenesten at Ap gjenvant sin kontroll fra rundt 1970. Vi har allerede forklart hvordan dette skjedde (kap. 8) og vil mot slutten av boken komme nærmere tilbake til konkrete bevis på dette. I denne sammenheng vil vi peke på at det er ganske sannsynlig at POT startet den eventuelle lovlige overvåkingen av Knutstad, men at det så gikk videre som ulovlig politisk overvåking i regi av E-tjenesten. La oss også minne om at Trond Johansen – selv offiser uten militær utdannelse – aldri hadde spesielt varme tanker om krigsskoleutdannede offiserer.

Vi er også ut fra Knutstads beretninger overbevist om at det er benyttet virkemidler i Knutstad-saken – i likhet med i vår sak – som i alle tilfelle er ulovlige: Sannsynligvis romavlytting via telefon, temmelig sikkert løpende psykologisk krigføring, terrorisering og diskreditering osv. Det mest opprørende er kanskje forsøket på å få en helt frisk og uskyldig mann innlagt på mentalsykehus fordi han forteller sannheten. Dette trodde vi bare skjedde under Stalin i Sovjet, men er jo faktisk en helt virkelig og verifiserbar begivenhet. Har noen etterforsket den?

En gruppe partifeller (odelstingspresident Per Borten og stortingsrepresentantene Erland Asdahl, Bjørn Unneberg og Arne Asper) mente at Knutstad hadde vært utsatt for lovlig overvåking som måtte ha ført til frikjennelse, og tilskrev i mai 1981 justisminister Bjørn Skau i Gro Harlem Brundtlands første regjering med anmodning om at Knutstad og andre ex-overvåkede måtte få en form for oppreisning15:

«Undertegnede vil be Justisministeren overveie måter å avslutte feilslåtte tiltak på. Det er innlysende at man av og til må ta feil; det vet man på forhånd. Hensynet til de uskyldig rammede bør da tilsi en verdig avslutningsprosedyre. F.eks. kunne statsråden selv eller en meget høytstående embetsmann gi vedkommende personlig underretning ledsaget av en offisiell beklagelse. En slik offisiell bekreftelse på ens vandel, ens hederlighet eller ens nasjonale troverdighet ville utvilsomt forebygge store mentale påkjenninger.»

Man kan diskutere i det vide og brede om Knutstad alltid valgte de riktigste og klokeste virkemidlene i denne uhyre vanskelige situasjonen og senere. Vi har notert oss at domsavsigelsene har bygget på et par spesielle episoder i Finnland og i den finske ambassaden i Oslo, der Knutstad bl.a. skal ha bedt om politisk asyl i Finland. Disse episodene var så sent som i 1983, 1984 og 1990, altså 17-24 år etter at overvåkingen og trakasseringen begynte. Knutstad har en annen fremstilling av disse møtene. Så lenge etter starten på «Knutstad-saken» må alle vitneforklaringer tas med en klype salt. Alle som rapporterte til UD visste nå at UD «trengte noe på ham», så de som var i UD-systemet har neppe tolket begivenhetene fordelaktig for Knutstad.

Men ansvaret for hans reaksjoner må i alle tilfelle nå ligge på dem som visste de drev ulovlig og ikke sørget for å be om godt vær. Istedet har systemet arbeidet for å få ham erklært utilregnelig og oppsagt i vanære, og rettslig sett fullført verket så sent som i år (se den uverdige form på oppsigelsesbrev med vedlegg, vedlegg 12 bak i denne boken.). Det er synd og skam og må ikke få bli stående et sekund lenger enn nødvendig. Det første neste regjering må gjøre er å sørge for at alle aksjoner mot Knutstad blir stoppet, at hans sak blir oppklart og at han får skikkelig oppreisning i full offentlighet.

Vi kan ikke unnlate å sammenligne Knutstad-saken med alle «Gerhardsens barn» som ble satt under overvåking i tur og orden på 60- og 70- og 80-tallet. Bortsett fra Treholt, hadde alle disse sakene og Knutstad- saken det felles at man ikke fant noe å bygge noen anklage på. Da må sakene lukkes, og ikke fortsette i årevis på svak mistanke. Det skjedde med alle Ap-folkene. Noen av dem fikk sågar offisiell meddelelse om at de hadde vært overvåket, men blitt frikjent. Og praktisk talt alle disse har fått kjempestillinger etterpå, og blitt del av Youngstorgets totale nettverks-basar. Vi unner dem all oppreisning, men synes forskjellsbehandlingen mellom disse og Knutstad er temmelig grotesk.

Vi tror det som har vært avgjørende for den behandling Knutstad har fått er hans, Bortens og Senterpartiets holdning til deler av de hemmelige tjenester og deres innsats for å stanse politisk overvåking.

1 Alf R Jacobsen: «Iskyss». Aschehoug 1993. Side 184.

2 Bengt Calmeyer: «Forsinket oppgjør. Arbeiderbevegelsen og den politiske overvåking». Aschehoug 1983. Side 82.

3 VG 6. juli 1963.

4 Bengt Calmeyer i Arbeiderbladet 8. juni 1985.

5 Sikker kilde i samtaler med oss.

6 Bekreftet av justisminister Mona Røkke i Stortinget 10. november 1983.

7 Kgl res av 22. november 1985.

8 Muntlig informasjon fra Knutstad til oss.

9 Ørnulf Tofte: «Spaneren». Gyldendal 1987. Side ??

10 Informasjonene om Braadland fra Alf R. Jacobsen: «Iskyss». Aschehoug 1991. Side 174-75 og 181-82.

11 Roy Andersen: «Sin egen fiende». Et portrett av Asbjørn Bryhn.

12 Fra statens forklaring referert i domspremissene fra Eidsiva lagmannsrett 2. desember 1994 (Knutstads ankesak i hans søksmål mot staten for usaklig oppsigelse).

13 Arbeiderbladet 21. mars 1984.

14 Aftenposten 20. august 1995.

15 Brev fra fire Sp-representanter til justisministeren av 26. mai 1981.