I nyttårshelgen kom det frem at det var blitt funnet notisbøker inneholdende Oslo-telefonnummer på fire av de arresterte samt ved beslag i en av dekkleilighetene. Ifølge Dagsrevyen skulle disse numre tilhøre prominente norske personer mens andre skulle tilhøre «åpne serien» som bl.a. brukes av de hemmelige tjenester¹.

Advokaten til Bouchikis sønn Jamal Terje Rutgersen, John Arild Aasen, sa til Aftenposten at han²

«sitter på opplysninger om navngitte personer som skal ha vært oppført på drapsmennenes telefonlister. Men han vil ikke opplyse hvem eller hva slags mennesker disse personene er. Han vil heller ikke bekrefte at hans opplysninger indikerer at norske myndigheter var innblandet i aksjonen på Lillehammer.

– Det spørs hvordan man skal definere begrepet myndigheter, er Aasens svar.»

Men det er ikke noe dårlig svar! Det dreier seg altså om personer i grenselandet mellom myndigheter eller ikke. Da er det ikke så mange man kan velge mellom. Det må enten være Jens Chr Hauge eller andre av hans «gamlegutter», eller personer i ytterkanten av Stay Behind, som f.eks. Israel Krupp. Dette gjør telefonnummer-sporet svært pikant.

Det er kanskje derfor intet tyder på at dette meget kraftige spor til norsk medvirkning har vært undergitt tilstrekkelig etterforskning. Daværende lagdommer Astri Sverdrup Rynning, som var meddommer i saken, gjorde det klart at³

«… det ikke kom frem i retten at Mossad-agentene hadde på seg telefonnumre til flere nordmenn da de ble pågrepet.»

Grunnen til at de ikke ble lagt frem er jo nå kjent: Jens Chr Hauge og Knut Frydenlund hadde lagt press på Dorenfeldt og Wiker for at nettopp slike forhold som «kunne kaste lys over Mossads øvrige virksomhet» ikke måtte frem (se kap. 25.18.6). Så kjekt at man i samme slengen hindret opplysninger som kunne kaste lys over norsk deltakelse!

Men nå, i 1996, ble det lansert en ny teori om hvorfor telefonnumrene ikke førte til noe⁴:

«Politiet sjekket telefonnumrene, men de fleste nordmenn de kom over var ute av stand til å gi noen fornuftig forklaring på hvorfor Mossad-agentene satt med nettopp deres telefonnummer.

Hvis numrene var kodet, er det sannsynlig at politiet aldri fant frem til de riktige nordmennene. En slik koding kan være at agenten ved et – eller gjerne flere – av tallene i et telefonnummer legger til eller trekker fra et eller flere sifre. På hvert sekstall blir det f eks. trukket fra tre, på hvert nitall blir det f.eks. trukket fra en osv.

Ifølge Dagbladets kilder betyr dette at det for uinnvidde ikke lar seg gjøre å knekke koden, hvis en ikke har andre ledetråder.»

Dette er jo stikk i strid med opplysningene fra Dagsrevyen og Aasen. Men hvis man leser VG-versjonen nøye, finnes det en forklaring som gjør at alle opplysningene stemmer!

VG’s kilder sier at «de fleste» nordmenn ikke kunne gi noen forklaring. Arbeiderbladet, med sine egne anonyme kilder, sier⁵

«Ikke alle nordmenn som politiet da kom over, var i stand til å gi fornuftige forklaringer på at Mossad-agentene satt med telefonnumrene deres …»

Hvorfor «de fleste»? – eller «ikke alle»? Dette forbeholdet i begge avisene er neppe tilfeldig. Hvis man ikke knekket koden, var jo telefonnumrene helt tilfeldige og meningsløse, og da skulle man tro at alle hadde vært uforstående. Hvis noen hadde en naturlig forbindelse med agentene, var det jo sensasjonelt! Var det kanskje slik at «de fleste» var de som hadde kodeversjonen av numrene, men at man likevel klarte å knekke koden og fant frem til noen andre? Legg merke til at det ikke er benektet selv av VG’s anonyme kilde: «Det er sannsynlig …» …. «hvis en ikke har andre ledetråder.»

Men selvsagt hadde man andre ledetråder! De viktigste ledetrådene var de relativt få mulige personene i Norge som det var noe vits i for Mossad-agentene å ringe til!

Hvis agentene f.eks. brukte den type sifferkode VG beskriver (og det er klare grenser for hvor mange ulike og hvor kompliserte koder man kan benytte når de skal huskes og dekoding skal utføres i hodet av en agent på oppdrag som kanskje bare har minutter på seg til å varsle om en nødsituasjon. Man hadde ikke lommecomputere den gangen!), kunne man bare prøve seg frem ved å beregne sifferdifferansene i forhold til agentenes kodede nummer og de kjente telefonnumrene til Jens Chr Hauge, Haakon Lie, Israel Krupp, Sven Ollestad, Trond Johansen, Gunnar Bjålie, Helge O. Spilhaug og hans øvrige «kjettingmenn» etc. Resultatet ville hver gang bli en mulig kode. Ved å bruke denne på alle de andre kodede numrene ville man fort finne ut om det førte til andre interessante personer. I det øyeblikk man hadde riktig kode, ville man neppe være i tvil når man fikk se alle abonnentene!

Dette bare som et eksempel på hvordan en førstegymnasiast uten datamaskin kunne løst problemet beskrevet i VG på en formiddag. Men man må huske at man i 1973 slett ikke var uten datakraft, selv om det ikke var mye av den man kunne putte i lommen.

Men det foreligger faktisk bevis for at kodene ble knekket! I Paris noen måneder tidligere hadde det funnet sted et Mossad-drap der ingen ble tatt. Men det har lenge vært kjent at da Rafael og Gehmer ble tatt på Lillehammer ble det funnet kodede Paris-telefonnummer i notisbøkene deres – og disse kodene ble løst! Det var slik man bl.a. fant frem til dekkleilighetene som ble benyttet i Paris⁶.

For å fjerne all tvil: Også av Heradstveits annen bok fremgår det at notisbøkene med de kodede franske numrene ble funnet «etter arrestasjonen»⁷ av Rafael og Gehmer. Siden de ikke hadde vært arrestert før, var dette de samme notisbøkene de brukte til Oslo-numrene. Men Heradstveit, som ikke har noe ønske om å bidra til å bygge opp under norsk medvirkning, nevner ikke i det hele tatt at det også ble funnet norske telefonnumre!

Derimot kan han fortelle hvor enkel koden brukt i Paris i virkeligheten var⁸:

«De var skrevet i lett kode. Sylvia trakk en enhet fra hvert av tallene i nummeret og dermed hadde hun det virkelige abonnementnummer i Paris. Gehmer reduserte bare siste tall i nummeret med tre siffer.»

Det er ingen grunn til å tro at de brukte noe særlig mer komplisert kode i Norge – på vennligsinnet territorium! De kodemetoder som ble brukt i Norge er nok mindre komplisert enn den VGs kilder opererer med, neppe særlig forskjellig fra den som ble brukt i Paris.

Skal man da tro at kodede franske telefonnumre, med flere siffer, mange flere abonnenter og sikkert mye større usikkerhet om hvilke kandidater man kunne bruke for å prøve seg frem, ble løst, men at Oslo-numrene som ble funnet i de samme notisbøkene, notert ned av de samme agentene med noen måneders mellomrom uten at de hadde noen spesiell grunn til fundamentalt å endre kode (-metode) ikke lot seg knekke? Du må’kke komme her, når du har vært i Paris!

Noen dager senere offentliggjorde imidlertid Arbeiderbladet hele listen av telefonnumre og «ettersjekket» dem. Det fremgår ikke om dette uttrykket betyr at politiet allerede hadde gjort det eller ikke. Men avisen kan konstatere⁹

«Våre opplysninger tyder på at Mossad-agentene har hatt kontakt med en rekke nordmenn i forbindelse med aksjonen. I agentenes notater har vi blant annet funnet navnene til 12 nordmenn, der Mossad-agentene hadde telefonnumre direkte til 10 av disse.»

Det var også navn på tre svensker, tre israelske diplomater i Oslo og minst fem personer av ukjent nasjonalitet. Tilsammen var det 38 numre.

Avisen kommenterer ikke spørsmålet om numrene hadde vært kodet og dekodet eller om det dreier seg om originalnumre. Det ser helst ut som om det ikke er foretatt noen dekoding. Bare ifbm ett nummer reiser man spørsmålet om det er «kryptert». Dagbladet er inne på muligheten for at de numre som ikke fantes i 1973 kan ha vært i kode, og opplyser også at flere av nordmennene ble avhørt i 1973¹⁰ (det er imidlertid klart at ikke alle ble det, se nedenfor).

Arbeiderbladet bringer deretter en full oversikt.

Den viser at Michael Dorf hadde ti numre. Åtte av disse er åpenbart ekte. Fire gikk til den israelske ambassaden. To gikk til den avdøde utleieren (Maj Brinch) av en leilighet bebodd av en israelsk diplomat (men det fremgår ikke om dette gikk til den utleide leiligheten eller en annen) og hennes søster (disponent Sigrid Brinch). Ett gikk til Filadelfia hotell i Oslo der flere av agentene bodde før drapet og ett til kaptein Jan Kirkhorn som leide ut sin egen leilighet i Tidemands gate 24 A der Zwi Zamir bodde (se kap. 25.18.16). I forbindelse med dette nummeret er også nevnt firmaet «Koordinator AS» i Hagaveien 26B og navnet Kjell Andersen. Er disse sporene grundig etterforsket?

Det niende nummeret var privatnummeret til Kjell Mathisen i Møllesvingen 16, tilføyet (kodenavnet?) «Aryel». Mathisen var da i Norges Rederforbund. Mathisen mener det må være en forveksling og kan ikke forklare. Siden de åtte andre numrene åpenbart er ukodet, virker det ikke sannsynlig at dette er kodet. I alle fall et viktig spor. Mathisen skal ha vært avhørt i 1973 og siden fått forklart av Rolf Harry Jahrmann i Kripos at det måtte være en forveksling med en annen Kjell Mathisen som var medlem av en norsk-israelsk vennskapsforening¹¹.

Dorfs tiende nummer hørte i 1973 til en ubenyttet nummerserie.

Nå må vi ta med i betraktning hva vi kommer frem til i neste underkapittel: Vi er temmelig sikre på at det var meningen av Dorf skulle bli arrestert. Det passer med at 8 av 10 av hans telefonnumre åpenbart er ukodet (de andre kan meget vel være kodet, se nedenfor). De skulle ikke skjules (og behøvde ikke skjules)! Hensikten kan ha vært å få politiet til å tro at også de tidligere arresterte agentenes telefonnumre var ukodet, slik at man ikke skulle gå i gang med dekoding. I så fall er de to siste numrene bare føyet til for ikke å gjøre fellen for opplagt og for å plassere falske spor. Dermed kan Mathisen ha rett i at han ikke hadde noe med dette å gjøre. Det er dessuten vanskelig å forstå hva agentene skulle med nummeret til søsteren av en husvert til en diplomat hvis det var bare det hun var. Svaret kan være at man hev inn et rent blindspor.

Sylvia Rafael var imidlertid kjent for å kode sine numre, men med enkle koder. Hun hadde hele 17 numre i sin notisbok. Hele 9 av disse hadde 7 sifre og ett hadde 8 eller 9 og var alle tilsynelatende til utlandet. Men det kan ha vært kodede versjoner av norske nummer utenfor Oslo med retningsnummer! – det er det ingen aviser som har tenkt på. To av de sekssifrede er ledsaget med notater som tyder på at de går til Zürich, men det kan være del av koden. Av de resterende 5 oppgis 2 å ikke ha vært i bruk (ubenyttede serier). Tre numre gikk til personer i Oslo:

193170 var ikke oppført i 1973-katalogen, men ble senere tildelt telegrafbetjent Olaf Bruce i Grensevn 66. Det fremgår ikke hvor mye senere.

542190 var merket med «Aug» i notisboken. Det stemmer med abonnenten, kjemikeren dir. Aug. Konow Fleischer i Ståvikroken 1 i Oslo. Dette tyder på ihvertfall dette nummeret var ukodet.

536749 var registrert på den daværende driftssjef John Gundersen i Royal Caribbean Cruise¹². Da han ble intervjuet av Aftenposten sa han at han aldri hadde visst om at agentene hadde hans nummer før han leste det i Arbeiderbladet og ikke hadde noen forklaring på hvorfor. Men han sa også at han var mest forundret over at han aldri var blitt avhørt i saken, til tross for at¹³

«Førstestatsadvokat Lasse Qvigstad sa nylig til Aftenposten at telefonsporene også til nordmenn som ble funnet på flere av Mossad-agentene, ble sjekket grundig i 1973.»

Dan Ærbel hadde bare ett nummer i sin notisbok, ifølge Arbeiderbladet. Det samme nummer ble funnet i Otto Ruges vei 77c, leiligheten der Gehmer og Rafael ble pågrepet. Leiligheten tilhørte generalmajor Leif Lundesgaard. Nummeret – 704334 – var påført navnet «Harry Myrvoll», men i 1973 var hele 70-serien ubenyttet.

I leiligheten ble det ialt funnet 6 numre i tillegg til «Myrvoll». Ett syvsifret til «Ann Christin» antas å være til Sverige. Dette er ledsaget av teksten «Gylle. 930-1000 – Gøtakjelleren, Gøteborg. Runge, Lettingebåkken 10, Spange.» Tre sekssifrede nummer antas ut fra svenskklingende sidetekster å være til Sverige. To nummer var i bruk i Oslo:

133062 til lastebileier Alfred Andersen i Paal Bergs vei 72. Han ble i januar 1996 kontaktet av Dagbladet og uttrykte «stor forundring» over at hans nummer var på listen – altså hadde ikke han vært avhørt. Han utelukket ikke at Mossad kunne vært på jakt etter hans avdøde far, Erling Andersen, motstandsmann og tysk krigsfange under krigen¹⁴. Det siste virker ikke sannsynlig!

242665 til puncheleder Margrethe Andersen i Granåsen 70B.

Tilsammen er det tre med etternavn Andersen av 11 klare norske identiteter knyttet til numrene i Arbeiderbladet.

Bildet er forvirrende. Det er fullt mulig at alle Sylvia Rafaels nummer var kodet. Påskriften «Aug.» på det ene taler mot det – kan det være tilfeldig? Eller kan det være en blanding av kodede og ukodede nummer? Vi har ikke sett notisbøkene. Det kan jo tenkes at de er gruppert eller innført på ulike måter (f.eks. noen kodet i ro og fred og andre innført i hastverk) slik at Sylvia selv visse hvilke som var kodet eller ikke. En eller annen bakgrunn må jo opplysningene om koding ha – og ihvertfall noen av de franske var helt sikkert kodet!

Her er mye etterforskning som kunne vært gjort:

Hvorfor hadde Dorf nummeret til Mathisen, evt som er forveksling med en annen som var medlem av en vennskapsforening? Ble sistnevntes rolle undersøkt?

Er det noen av numrene til Bruce, Fleischer, Gundersen og de to Andersen – eller de mange ubrukte – som bare avviker med få sifre fra kjente, mulige Mossad-kontakter?

Fantes det en eller flere Harry Myrvoll i 1973? Hadde vedkommende et nummer som bare avvek litt?

Hva med telefonnummer til mulige Mossad-kontakter utenfor Oslo, f.eks. i Lillehammer-området (Israel Krupp etc.)? Kunne en kode for de 7-sifrede nummer avledes av disse?

Vi vet at noen av disse 7-sifrede numrene var kodede Paris-numre (se foran) – som ble knekket. Ble samme kode brukt på alle de 7-sifrede og resultatet sjekket mot norske retningsnumre, evt. tilpasset slik at resultatet begynte med null?

Før listen – som ser ut til å være en rent ubearbeidet liste – kom i Arbeiderbladet, var det mye rykter og halvkvedet informasjon i media om telefonnumrene.

Det ble snakket om «prominente personer». Er det bare et par underordnede diplomater, en kaptein og en ansatt i Rederiforbundet? Eller har dette ryktet fra NRK opphav i en dekodet liste som ikke er offentliggjort?

Aasen snakket om problemer med å definere «norske myndigheter» blant abonnentene. Refererer han her bare til kapteinen som var kjent fra før, eller har han sett en dekodet liste?

To aviser siterte kilder som indikerte at det var noen av identitetene som hadde sammenheng med aksjonen. Referer dette seg til søstrene Brinch og kapteinen, eller var det flere fra en annen liste?

Vi kan ikke komme lenger. Men her er et vell av spennende spor å grave i. I og for seg spiller det ikke så stor rolle om disse ikke er etterforsket før, slik Gundersens uttalelser tyder på, eller om det er gjort men hittil dekket over.

Vi minner om Håkon Wikers ikke troverdige bortforklaring av telefonnumrene¹⁵:

«Jeg husker to typer telefonnumre. Det var utenlandske numre til blant annet Haag og Paris, og det var numre til den israelske ambassaden. De øvrige norske telefonnumrene knyttet vi til agentenes arbeid med å skaffe seg leiligheter i Oslo og Bærum.»

Dette kan ikke være sant! Av pressen i januar 1996 (se foran) fremgår at den ene Oslo-mannen man finner på direkten (Gundersen) aldri har vært kontaktet av politiet. Da kan politiet heller ikke ha knyttet ham opp til husjakten – med mindre Gundersen lyver, og da har heller ikke politiet gjort jobben sin! En annen direkte identifiserbar, Mathisen, kan ikke gi noen forklaring og snakker om forveksling, altså var heller ikke han aktuell husutleier (det bekreftet han senere selv¹⁶).

Hvorfor hevder nå Wiker at de norske numrene utenom ambassaden kunne bortforklares så enkelt? Var han ført bak lyset?

Ille er det i alle fall, og muligheter for å gjøre nye funn finnes tydeligvis den dag i dag. Vi minner om at de fleste dømte ikke bare ble dømt for medvirkning til uaktsomt drap, men også for spionasje i Norge (spionparagrafen § 91 A). Hadde spionene norske kontakter, kunne det også finnes medvirkere til spionasje blant disse (i tillegg til medvirkning til drap)!

Hvem var det forresten som hadde ansvaret for bearbeidingen av disse telefonnumrene hos Kripos, som sammen med Lillehammer-politiet sjekket dem ut?¹⁷ Den gangen eldste etterforsker i Kripos-teamet som etterforsket Lillehammer-saken, mannen som fikk hyggelige, håndtegnede hilsningskort fra Sylvia Rafael, var daværende politibetjent Leif A. Lier. Han kjenner vi fra før, eller rettere – fra senere!

Han sier nå¹⁸:

«Vi kom aldri over noe materiale som pekte mot at norske myndigheter på noe vis var innblandet i Bouchiki-drapet.»

Han burde spørre sine losjekamerater (se kap. 25.26.3-4)!