Vi blir stadig minnet om at dette spillet er som løken: Det dukker stadig opp nye lag. Intet er som det ser ut som. Ikke før trodde vi at Arbeiderbladet¹ hadde lagt frem hele listen over telefonnumrene funnet på agentene, så viser det seg at det hadde de slett ikke. Av Aftenposten fire dager senere fremgår det nemlig²:

«Bjørn Dworsky som mange hevder er den mystiske ‘Dov’ på telefonlisten til en av Mossad-folkene på Lillehammer, avviser at han er Mossad-agent … – Men jeg tilstår at jeg er Dov, det hebraiske ord for ‘bjørn’ er «dov», sier han»

Vi skal ikke påstå at han virkelig sier at han var ‘Dov’ på agentenes liste. Formuleringen er vel ment å tolkes spøkefullt, han er Bjørn og derfor én ‘dov’; ikke nødvendigvis denne. Hva som er sant er en annen sak – det kommer vi tilbake til. Men det er noe annet som ikke stemmer:

De «mange» må være på svært interne kanaler. Telefonlisten er nemlig bare offentliggjort i Arbeiderbladet og en del derfra samme dag kopiert i Dagbladets 2. utgave. Det var jo rart at regjeringsorganet skulle blåse dette viktige og for svakt etterforskede sporet til norsk medvirkning. Men nå blir bildet klarere. Det var det kjente «føre var»-prinsippet igjen. Man har nok regnet med at listen ville måtte komme ut, og har kjørt den der man hadde kontroll med den.

I frisert form. Uten f.eks. Bjørn Dworsky, for hverken ‘Dov’ eller Dworsky finnes i Arbeiderbladet, som hevder å avsløre hele listen.

Det viser seg altså ikke å være sant. Et telefonnummer som kan lede til Ap’s, LO’s og Arbeiderbladets gode venn og samarbeidspartner Bjørn Dworsky er altså utelatt. Er flere gode venner av Youngstorget blitt beskyttet på denne måten? Av «kilden» som ga avisen oversikten – eller av avisen selv? Intet er som det ser ut som!

Vi viser til tidligere omtale av Dworsky i kap. 3.4. Han er opprinnelig norsk jøde, født i Trondheim i 1916. Han deltok i den norske motstandskampen og flyktet til Sverige i 1942. Deretter bodde han i Israel inntil han i 1972 kom tilbake til Norge som representant for Histadrut, den israelske fellesorganisasjoner for arbeidsgivere og arbeidstakere. I 1978 dro han tilbake til Israel.

Det fremgår faktisk av intervjuet at han var i nærheten av Lillehammer-saken på fem punkter, sitert fra Aftenposten:

• «Han kjente … Stay Behind-mannen Israel Krupp som hevdes å ha hjulpet Mossad-folkene»
• «Han sier han tilfeldigvis var på biltur i Gudbrandsdalen i nærheten av Lillehammer da drapet skjedde – og at han hørte om det på radioen»
• «Han var videre kontaktmann mellom norske politikere, blant dem Knut Frydenlund og Ronald Bye, og en israelsk delegasjon som kom til Norge i forbindelse med arrestasjonen av likvideringsgruppen fra Lillehammer. Hvem denne israelske gruppen representerte, husker han ikke»
• «… (han) traff Sylvia Rafael i et selskap i en ambassade etter at hun var løslatt» (men benekter å ha truffet andre av agentene)

Og altså:

• «Bjørn Dworsky som mange hevder er den mystiske ‘Dov‘ på telefonlisten til en av Mossad-folkene på Lillehammer, avviser at han er Mossad-agent. … – Men jeg tilstår at jeg er Dov, det hebraiske ord for ‘bjørn‘ er ‘dov‘, sier han»

Skal også dette være tilfeldigheter? Eller er det pånytt det vi har hatt så mange eksempler på før – et eksempel på «føre var»-versjoner der bare det som kan vise seg å dukke opp som informasjon fra andre kilder siden blir innrømmet i tide for å gi troverdighet til avgrensningen mot det som ikke blir sagt? Akkurat som Krupp, som f.eks. fordi journalisten kikket i gjesteboken eller hadde annen lokalinformasjon om besøket eller på annen måte kunne tenkes å få det, i tide innrømmet det som noen kunne ha sett, nemlig det fysiske besøket, men aldri formålet?

Dessuten: En Oslo-turist som passerer Lillehammer en lørdag kveld i 23-tiden – juli? En turist på vei fra Oslo starter ikke lørdag kveld i 20-tiden. En turist på vei til Oslo, legger ikke opp til å komme hjem i 2-tiden søndag morgen. I begge tilfelle tar man med seg mer av helgen på feriestedet! Det er selvsagt ikke helt utelukket, men sannsynligheten for at det var kun «ferie» avsvekkes enda mer.

Er på samme måte Dworskys sett av informasjoner her på samme måte en pakke innlært allerede den gangen, for hva som må sies, men ikke mer, fordi akkurat det likevel kan være kjent? F.eks. er det fort gjort å treffe på noen kjente i juli i Gudbrandsdalen, på en bensinstasjon, rasteplass eller veikro – og det er dumt å møte en slik informasjon siden hvis man har hevdet at man ferierte på Hvaler!

Igjen: Det er alltid nye lag bak løken.

Vi kan ikke føre opp Dworsky på listen over mulig norsk medvirkning, siden han ikke var norsk. Men en eventuell bruk av Dworsky styrker ihvertfall det syn at aksjonen var forhåndsplanlagt med deltakelse av Mossad i Norge v/Israel Krupp og hans støttespillere, her Dworsky som viktig mellommann til hele Ap/LO-sektoren og sikkert godt kamuflert operatør for visse operasjonelle detaljer. Så sentral som han var, er det opplagt at han ble trukket inn i ethvert joint venture mellom Ap-Norge og Ap-Israel/Mossad.

Et lite punkt: Hvorfor husker han at han traff Sylvia i «en ambassade»? Var det Israels egen Oslo-ambassade, som naturlig var, ville han vel sagt det? Hadde han lært at det var ugreit for ham å løpe i selskaper til sørafrikanerne, som er det andre alternativet, men de hadde vel bare et generalkonsulat her den gangen også? Det kunne vel ikke være en ambassade i Tel Aviv? Den norske? Eller et MI6-selskap i den britiske for å gjøre opp for ubehageligheter under det som skulle vært et hyggelig joint venture? (Så raskt som det var om å gjøre å få Sylvia ut av landet etter løslatelsen, virker det usannsynlig at det var tid til å planlegge ambassadeselskaper i Oslo!)

Norsk ambassadør i Tel Aviv i 1973 var Petter Graver, f. i Tinn i 1920. Han gikk Flyvåpenets flygeskole i Storbritannia (1945), ble cand. jur. i 1947 og gikk NATO Defense College i 1958. Han var ansatt ved Arbeidernes Opplysningsforbund (AOF) fra 1946, var politifullmektig på Lillestrøm i 1947 og ansatt i UD fra 1947. Han var elev og senere hovedlærer ved Forsvarets Høgskole (1959). Han var i 1939 både formann i Bærum Arbeiderungdomslag, styremedlem i Bærum Arbeiderparti og nestformann i Bærum Arbeidersamfunn. Ambassadør i Tel Aviv 1971-75.

Ambassadør Graver ville sikkert ikke sett det som noe etikettebrudd å invitere f.eks. en fremtredende høyesterettsadvokat m/venninne eller ny frue til et hyggelig venneselskap i sin ambassade, selv om venninnen/fruen nettopp var dømt for spionasje og medvirkning til drap i Norge. Hvis det da var denne ambassaden. …

25.19.9 Dekkhistorie

Søndag – dagen etter drapet – ble Zwi Zamir og Mike Harari observert i fred og ro på Theatercaféen. De hadde tydeligvis god tid med å dra fra Norge, men kom seg unna så snart andre agenter begynte å bli arrestert søndag ettermiddag/kveld. Før det regnet de nok med at det ikke kunne skje noe med dem. De få i Norge som kjente dem av utseende ville nok holde munn om det.

Det kom nok overraskende at det ble gjort arrestasjoner. Nå gjaldt det å komponere en troverdig dekkhistorie sammen med de norske vennene, og finne en strategi for å få de arresterte agentene ut av fengsel snarest mulig.

Det er i forbindelse med de andre telefonnumrene³ opplyst at Mike Harari ringte et bestemt nummer i London fra sitt hotellrom 309, sannsynligvis Continental i Oslo. Nummeret er så langt ikke identifisert. Skal vi tippe at dette kan ha vært til MI6 for å avgi rapport etter aksjonen – og kanskje for å få råd vedrørende dekkhistorien som nå måtte komponeres?

Det er mulig dekkhistorien mer eller mindre var komponert på forhånd. Det er god rutine å ha beredskap for uventede utfall, særlig at noen blir tatt. En dekkhistorie må ta brodden av det som hadde skjedd så mye som mulig. Å få agenter arrestert er en ulykke for en offensiv tjenestene. Hver dag de blir sittende inne, sprer pessimismen seg i rekkene, og medarbeiderne blir redde og engstelige for hva som skjer med dem om de blir tatt. Full lojalitet og 100% pågangsmot forutsetter at aktørene vet at organisasjonen kan og vil få dem ut av alle vanskelige situasjoner.

I Norge var det ikke aktuelt å gjennomføre noe frigjøringsraid. Man måtte satse på å bruke venner og eget nett til først å få dommene så lave som mulig, og dernest oppnå raskest mulig benådning (evt. utveksling, men det var heller ikke aktuelt for Norge). Først måtte man få tak i de best mulige advokatene. Noen av de arresterte ble skaffet advokat gjennom familiene. Andre ble skaffet gjennom vennene, spesielt den dyktige h. r. adv. Annæus Schjødt, som ble rekruttert av selveste Jens Chr. Hauge⁴. Schjødt var i lagretten forsvarer for Zwi Steinberg og Michael Dorf, men holdt hovedinnlegget for alle de tiltalte. (Det var under behandlingen av benådningssaken han representerte Sylvia Rafael).

«Feil mann»-versjonen ble valgt som dekkhistorie. Den dukket ikke opp før mange dager etter drapet. Agenten Benamane som i virkeligheten var en Mossad-agent og helt på lag med de andre var utsett til å spille en rolle i dekkaksjonen også. Han skulle angivelig være «hare» som skulle bringe Mossad til Salameh, og ikke til Bouchiki.

Det er forøvrig mulig at det var forberedt flere dekkhistorier. Flere av agentene skal i tidlige avhør ha vist til flykapringsadvarselen fra Mossad, og påstått at de var i Norge for å hindre kapringen. Da må de ha vært orientert om denne mulige dekkhistorien. Sylvia Rafael har imidlertid fortalt (etter rettssaken, for da kjente hun ikke Salamehs navn) at hun etter at hun var blitt arrestert hadde skyllet bilder av Salameh ned i toalettet (det hadde hun selvsagt ikke gjort – hvis hun hadde et bilde var det nok av Bouchiki! – men ved å fortelle dette kom navnet på reserveofferet på banen). Valget av dekkhistorie og eventuelle modifikasjoner fra det avtalte må ha blitt smuglet inn til de tiltalte etterhvert.

Vi tror at dekkhistorien ble valgt (kanskje blant flere på forhånd grovskissene) og detaljutformet etter drapet, men før den siste arrestasjonen tirsdag kveld, tre dager etter drapet i Tuengen Allé 14c (den israelske ambassadeattaché Yigal Eyals privatbolig – Eyal organiserte forøvrig sambandet mellom Harari-gruppen og operasjonssenteret i Haag, og ble etter Lillehammer erklært uønsket i Norge⁵), slik at de sist arresterte var i stand til å formidle den til dem som ble arrestert først og nå satt med post- og besøksforbud. Det virker svært sannsynlig at det var meningen at Zwi Steinberg og Michael Dorf skulle bli arrestert nettopp av denne grunn. Disse to var neppe så redde for å gå i fengsel: Dorf ble frikjent, mens Steinberg slapp løs med 7 måneders dom som svarte til sonet varetekt. De fikk derfor oppdrag som spesial-liasoner fra støtteapparatet til de arresterte.

Det er flere forhold som underbygger en slik teori. Dan Ærbel hadde telefonnummeret til Tuengen Allé skrevet ukodet bakerst i passet sitt⁶ – et sted det var opplagt at det ville bli funnet! At det tok tre døgn før arrestasjonen fant sted var bemerkelsesverdig både fordi det var farlig for de to å forbli der (og ingen grunn til å bli der) og fordi det var usedvanlig sendrektig av POT! Ærbel hadde endog opplyst at Steinberg bodde der. Dette er av all litteraturen forklart med at Dan Ærbel var en urutinert nykommer til Mossad, men vi har tidligere i denne boken påvist at det var han ikke, han hadde tvert imot erfaring fra bl.a. kanonbåtsaken, urankuppet og etterretningsoppdrag i Libya/Middelhavet m.m. (se kap. 5.7.2) og ble senere (på 80-tallet) Mossad-sjef i Paris med flere nye drap. Det kan være riktig at Ærbel mistet enkelte av sine forsvarsverker pga. antatt klaustrofobi, men det forklarer ikke «tabben» med å skrive nummeret til en av dekkleilighetene inn i passet sitt -ukodet.

Ifølge en annen kilde⁷ var dette nummeret også innskrevet i de falske passene som ble benyttet av Abraham Gehmer (tidligere Mossads mann på Israels ambassade i Paris under kanonbåtsaken, se kap. 5.6) og Sylvia Rafael, og de var heller ikke amatører⁸. Det var altså plassert brede spor til Tuengen Allé slik at det skulle være lett for POT å forklare hvordan man fant dem. Så kunne man i ro og mak sammen bestemme når det skulle finne sted. Husk at POT bevisst lot flere av Lillehammer-agentene slippe unna på Kiel-fergen. Hvorfor da slik flid med å få tatt de to småfiskene?

Det vanlige ville vært å memorere telefonnummer ved å notere dem i kodet versjon i en egen notisbok. Slike kodede telefonnummer fra både Oslo og Paris – der det 28. juni 1973 var begått et annet Mossad-drap – ble funnet i notisbøkene til både Sylvia Rafael og Abraham Gehmer etter at de ble arrestert i Norge⁹. Et ukodet telefonnummer i passet var således helt ekstraordinært og ingen tilfeldighet.

Mossad kunne like gjerne sendt POT en invitasjon:

«De israelske etterretningsagenter Steinberg og Dorf har den glede å invitere Dem til en arrestasjon i Tuengen Allé 14c i anledning vårt drap på Lillehammer. Tidspunkt etter nærmere avtale. S. U. 14 15 89¹⁰.»

La oss også notere at vi vet at invitasjonen sto i passene til tre av de fire arresterte. Det er ikke usannsynlig at den var å finne på en eller annen måte hos alle som var i felten. Den ville jo bare komme frem hvis noen av dem ble arrestert. Og det kan jo bare være én hensikt med å invitere til nye arrestasjoner som et trekk etter at noen først er blitt tatt – nemlig at de nye skulle fortelle de gamle noe de ikke visste på forhånd; noe viktig som de trengte under avhør og rettssak. Selvsagt en dekkhistorie!

Også det forhold at Dorf hadde 10 telefonnummer på seg, hvorav 8 var åpenbart ekte, men helt ufarlige, bestyrker teorien (se forrige underkapittel).

Endelig viser vi til at Victor Ostrovsky ifølge Arbeiderbladet¹¹ har opplyst:

«… Mossad-agentene som ble pågrepet av norsk politi i den israelske ambassadeleiligheten i Oslo etter drapet ble ofret for å unngå at identiteten til ‘Oscar’ skulle bli kjent.»

«Oscar» var ifølge Ostrovsky Trond Johansen. Dette stemmer jo, for hensikten med å «ofre» de to agentene var etter vår mening å få inn dekkhistorien, som skulle kamuflere drapet som et resultat av jakten etter «haren» (Benamane) og at stedet var ukjent på forhånd. Hvis det kom frem at Bouchiki var det virkelige offer, ville det måtte følge at man hadde hatt norsk hjelp.

Hvis arrestasjonene i Tuengen Allé, som vi mener, var et rent skuespill, var regien utmerket. Etter arrestasjonen dukket den israelske ambassadøren opp hos daværende underdirektør Kjell Eliassen i Utenriksdepartementets rettsavdeling¹². Han leverte ingen formell protest, men henviste til Vienna-konvensjonen om utenlandsk diplomatisk eiendom og krevde de to løslatt straks. Eliassen hadde samme morgen studert konvensjonen, og sa at en eventuell overtredelse av konvensjonen var rent teknisk og at Israel hadde forspilt sine rettigheter. Andre diplomatiske konvensjoner forbyr ambassader og residenser å gi vern til etterlyste personer unntatt asylsøkere.

Det fremgår av Heradstveits desinformasjon i «Hemmelige tjenester» at man i POT må ha vært svært nervøse for forholdene omkring denne arrestasjonen. Det konstrueres opp en rekke unnskyldninger for at man ikke visste at denne var en diplomatbolig og at man slo til så sent. Det er selvsagt staffasje. Naturligvis vet POT hvor utenlandske diplomater bor! Men det kunne ikke gjøres på «ordinær diplomatisk måte». Da måtte jo bare Israel avvist og nektet utlevering – av hensyn til trygghetsfølelsen for alle Mossad-agenter som ikke kunne informeres om at det hele var et skuespill. Dessuten trengte POT å «vise at de dugde». Alt var avtalt, inklusive stormingen.

Like før rettssaken begynte 7. januar 1974 dukket det opp en advokat Envin Shimron, offisielt som representant for familiene til nettopp Steinberg og Dorf¹³ – som allerede hadde Annæus Schjødt som forsvarer. Shimrons oppdrag beskrives som

«noe langt ut over å ta vare på interessene til disse to … Under rettssaken holdt han seg tett sammen med det titalls israelske journalister som dekket forhandlingene. Forholdet mellom ham og dem var langt mer enn det vanlige forholdet mellom journalist og nyhetskilde. Det er mer på sin plass å betrakte Shimron som de israelske myndigheters representant i Norge i forbindelse med Lillehammer-saken. Som sådan hadde han kraftige maktmidler til disposisjon i forhold til journalistene. Det hersker sensur i Israel og det gis strenge straffer for den som setter seg ut over myndighetenes påbud.

Men aller viktigst har nok kontakten med de tiltalte vært.»

Kan det tenkes at møtene mellom Shimron og hans to «klienter» Steinberg og Dorf var en slags spesielle møter mellom representanter for de indre og ytre «advokatene», og en kanal for en form for orientering til de andre tiltalte om hva de skulle si i deres vitnemål, på en måte som norske advokater ikke hadde etisk grunnlag for å være? (En israelsk diplomat hadde i august uten hell forsøkt å få tillatelse for at israelske myndighetsrepresentanter skulle kunne besøke de arresterte¹⁴.) Mellom fanger i samme fengsel og på samme tiltalebenk finnes det nok mer enn nok av muligheter for kommunikasjon, fra små lapper til kompliserte bankekoder!

Mulighetene var nok noe mer begrensede for å briefe de to kvinnelige fangene, som satt på Bredtvedt. Det må ha vært derfor man iverksatte kommunikasjon med lyssignaler, antakelig i morse eller tilsvarende lyssignaler basert på det hebraiske skriftspråket, til Marianne Gladnikoff fra en blokkleilighet i nærheten (se kap. 25.18.6). Men det er ikke rapportert om lyssignaler til Sylvia Rafael. Og da hun ble avhørt i retten, hadde hun aldri hørt om Salameh¹⁵:

«Wiker: – Har De hørt om München-tragedien?

(Rafael): – Jeg var i Sør-Afrika på det tidspunktet.

– Sier navnet Salame Dem noe?

– Nei, det sier meg ingenting! Jeg har kanskje hørt det én eller annen gang, jeg vet ikke.»

Sylvia Rafael var åpenbart den eneste av de fire opprinnelig arresterte man ikke hadde klart å få smuglet dekkhistorien inn til, og måtte ekstemporere etter beste evne¹⁶:

«Aksjonen i Norge var en ren ‘fact-gathering mission’ – en rekognoseringstur. Vi ville infiltrere oss i arabernes organisasjon i Norge eller bare levere opplysningene videre til norsk politi.»

Det var også derfor hun kom i skade for å fortelle at hun visste at hun skulle til Norge to måneder før drapet – hun visste ikke at det kunne ødelegge dekkhistorien!¹⁷:

«Sylvia Rafael opplyste i retten at hun var kontaktet av ‘Mike’ … alt i mai om oppdraget i Norge.»

Men fra de andre fem fikk man mer eller mindre full regi på konstruksjonen og presentasjonen av den konstruerte dekkhistorie om «feil mann» istedenfor Salameh – så troverdig at hele retten, hele pressen, alle forfatterne og hele den vestlige verden trodde fullt og fast på den!

Vi noterer oss også at den hemmelige POT-analysen som ble offentliggjort nylig, skrevet våren 1974, ikke nevner Kemal Benamane i det hele tatt. Årsaken er at POT ikke hadde dokumenter om Benamanes rolle i saken utover det som fremgikk av straffesaksdokumentene¹⁸, dvs. den dekkhistorien som var komponert og smuglet inn til de arresterte. Det viser at det ikke finnes spor av verifikasjon av denne dekkhistorien utenom nettopp de arrestertes forklaringer.