Magnus Bratten (f. 1917, sønn av industriarbeider Einar Bernhard Bratten og Gudrun Alvhilde Jørgensen, g. m. finske Ellen Nieminen til 1957) ble cand. philol, i 1949, hadde utenlandsopphold i Østerrike i 1957, statsstipendium og Finlandsopphold 1959, stipendieopphold Danmark 1962. Etter en solid motstandsinnsats ble han sekretær for LO 1945-49 (assistent til cand. filol. John Sanness da Sanness ble ansatt som leder av LO’s presse- og informasjonskontor samme år1, sosialattaché ved ambassaden i Helsingfors 1950-55, rådgiver i utenrikspolitikk for Forsvarsstaben 1955-60, sosialattaché ambassaden i Bonn 1960, personlig sekretær for Lønns- og prisministeren 1960-62, opplæringssjef i Staten 1962. Han har skrevet organisasjonshistorie, avhandlinger om sosialpolitikk og en rekke artikler om økonomiske, sosiale og politiske spørsmål. Han var medlem av regjeringsdelegasjonen til ILO i 1947 og 1948. Han hadde deltakermedaljen og var ridder av Finlands Hvita Ros2.
Magnus Bratten var en god venn av John Øvrebø allerede fra AUF-tiden under krigen, og det var også Bratten som overtok kurérjobben da Øvrebø dro til Sverige. I slutten av 1944 måtte også Bratten flykte til Sverige da han fikk vite at han var ettersøkt av Gestapo3. Magnus Bratten var også sammen med Øvrebø i ledelsen av distribusjonskorpset for «Fri Fagbevegelse»4.
Magnus Bratten etterfulgte Jack Helle som sosialattaché i Helsingfors da «Uppsalaoverlegningene» (planleggingen av Finlands-operasjonene) tok til. CC skriver5:
«Om Bratten visste MM (Alf Martens Meyer, samtalepartneren som var grunnlaget for CCs bok) bare at han var en arbeiderpartikoryfé, og kjente ikke til om mannen hadde noen etterretningsbakgrunn. Bratten fikk senere et høyt embete i Lønns- og Prisdepartementet.
Under Uppsala-rådslagningene reiste MM til Helsingfors for å konferere med Bratten, snakke med noen av Brattens forbindelser og et par av sine egne kontakter. Efter et kort Finlands-opphold konkluderte MM med at det ikke var aktuelt å sende nordmenn inn i Sovjetunionen fra finsk jord. Han mente efter de samtaler han hadde hatt at finnene ville oppfatte en slik operasjon som en meget uvennlig handling, hvis den ble avslørt.»
Det ble senere besluttet å bruke finske «Mannerheim-soldater» til operasjonene. Endel slike ble engasjert og opplært i Norge. Spørsmålet var så hvor de skulle operere fra. CC skriver6:
«Man vendte i tankene tilbake til Karelen som bedre egnet operasjonsmark. Magnus Bratten gikk på Evang med forslag om å flytte hele Uppsala-aktiviteten til Finland. Bratten mente han nu hadde så mange og gode finske forbindelser at det var enkelt å skaffe dekkleiligheter i finske byer samt egnede treningssteder. Evang godtok dette. …
Uppsala-virksomheten ble flyttet til Finland. Ny case-offiser efter Tore Snefjellaa ble Fredrik Seeberg fra Drammen som skulle samarbeide nært med Svein Blindheim og Magnus Bratten.»
1 Skar, side 654.
2 Personopplysninger så langt fra Trygve Juul Møllere: «Studentene fra 1937». Bokkomitéen for studenter fra 1937, Oslo 1962.
3 Alfred Skar: «Fagorganisasjonen under okkupasjonen». LO/Tiden 1949. Side 475.
4 Skar, side 554.
5 Chr Christensen: «Vår Hemmelige Beredskap – Historien om M. M.» (kommandørkaptein Alf Martens Meyer), Cappelen 1988. Side 72.
6 Christensen, side 78.