Men Lund-kommisjonen har ikke bare hatt problemer med seg selv.

Det viste seg raskt at ikke alle uten videre var villige til å bøye seg for Stortingets opplegg, ihvertfall ikke slik det nå ble praktisert av Kommisjonen. Bl.a. vedtok Stortinget at alle som hadde hatt, hadde eller ville få noe med tjenestene å gjøre skulle fritas for enhver taushetsplikt overfor Kommisjonen. Hva med dokumenter?

23.10.1 Koordineringsutvalgets dokumenter

Det viste seg at det ikke skulle bli så lett for Lund å få tak i de dokumenter han trengte. Av helt avgjørende betydning er selvsagt eventuelle referater fra Regjeringens koordineringsutvalg for E- og S-tjenestene¹:

«Stortingets granskningskommisjon støvsuger departementenes arkiver på jakt etter mulige beviser på ulovlig eller irregulær overvåking av norske borgere. Men de kan ikke regne med å få se alle dokumentene.

… etter det Arbeiderbladet erfarer, har granskningskommisjonen vist spesiell interesse for referatene fra møtene i det såkalte ‘Koordineringsutvalget for overvåknings-, etterretnings- og sikkerhetstjenesten’. Dette utvalget ble opprettet etter 2. verdenskrig og hadde medlemmer fra de hemmelige tjenestene samt fra Statsministerens kontor og Utenriksdepartementet. …

I UD opplyser ambassadør Per Ravne i Nedgraderingsutvalget til Arbeiderbladet at de dokumentene som UD har fra Koordineringsutvalget stort sett er kopier.

– Det er derfor ikke opp til oss å avgjøre om dokumentene skal nedgraderes, det er opp til Statsministerens kontor og Politiets Overvåkningstjeneste (POT), sier Ravne.

Mens Andreas Andersen var ekspedisjonssjef ved statsministerens kontor ble møtene i Koordineringsutvalget holdt på Statsministerens kontor. Senere ble sekretariatsfunksjonen overført til POT. Der skal politiinspektør Iver Frigaard i sin funksjonstid ha laget referatene …

Også NATO-arkivet i UD har fanget interesse hos de stortingsutnevnte granskere. NATO- arkivet, som innad i UD også kalles journal 5, er fullstendig unntatt offentlighet. Arkivet inneholder stort sett topphemmelige dokumenter fra NATO’s hovedkvarter i Brussel.

– Jeg kan ikke se noen hensikt i at kommisjonen skal se på disse dokumentene. Der står det ingenting som dette utvalget har noen interesse av, mener ambassadør Per Ravne i Nedgraderingsutvalget i UD. Ravne avviser også at det er aktuelt å gi kommisjonen innsyn i akkurat dette arkivet …»

Vi tenderer faktisk til å være enig med Ravne i at akkurat NATO’s militære forsvarsplaner ikke er det første vi ville vente at Lund skulle kaste seg over. Men Koordineringsutvalget er noe annet! Det er all grunn til å tro at en rekke saker av høyst tvilsom karakter er behandlet her. Hvor mye som er kommet med i protokollene er annen sak. men de bør i høyeste grad utleveres kommisjonen. Vi vet ikke hvordan dette til slutt endte, men vi har notert oss at Regjeringens berømmelige historikergruppe, som var en avledningsmanøvrene overfor Stortinget, visstnok heller ikke fikk se Koordineringsutvalgets papirer².

Forøvrig reagerer vi på ett forhold i intervjuet med Ravne: Kan en ambassadør i UD «avvise at det er aktuelt» å gi innsyn til en stortingsoppnevnt granskningskommisjon? Stortinget har uttrykkelig pålagt Regjeringen å oppheve enhver taushetsplikt overfor Kommisjonen. Gjelder ikke det også dokumenter? Det er i alle fall en helt umulig tanke at Stortingets granskning kan stanses etter vedtak i forvaltningen. Hvis Lund har latt seg stanse av slikt uten å underrette sin oppdragsgiver, er han like skyldig selv.

23.10.2 E-tjeneste-papirer

Nylig dukket det opp en annen sak vedrørende visse etterretningsdokumenter i E-tjenesten. Ifølge Arbeiderbladet³ har professor Per Riste, som arbeider med å kartlegge E-tjenestens etterkrigshistorie etter oppdrag fra Forsvarsdepartementet, fått innsyn i slike dokumenter. Lund-kommisjonen skal ha ønsket å sjekke om det her finnes opplysninger av betydning for den, og skal ha «krevd at Ristes papirer gjøres tilgjengelige». Forsvarsminister Jørgen Kosmo svarte så at han ikke ville pålegge Riste å utlevere «sine egne notater eller arbeidsdokumenter», og at «Lund- kommisjonens egne etterforskere har hatt tilgang til de samme arkivene som Riste».

Her er mye uklart. Hva er det Lund har bedt om å se? Originaldokumentene eller Ristes egne arbeider? Det virker opplagt at Lund-kommisjonen må få se alle originaldokumenter, men nesten like opplagt at en historiker i arbeid må få ha sine egenproduserte ting for seg selv. Og hva er avslått?

Dessuten: Hvilke «etterforskere» har tidligere hatt adgang til originaldokumentene? Osen og Tvete-Berger, som jobbet med vår sak i Riksadvokatens granskningsgruppe (Dahl-gruppen). Var de i E-tjenestearkivene den gangen, til tross for at Dahl bestemte at det ikke skulle utføres noen etterforskning den veien? Har de ikke samme tilgang til dem nå? Hvorfor ikke? Og hvordan kan Lund og Stortinget i tilfelle vite at det er sant, ut fra det vi nå vet om Dahl og hans etterforskere? Eller var det Økokrim-etterforskerne, som såvidt vi vet ikke har vært brukt av noen «granskere» før – eller har de det?

Ifølge Arbeiderbladet har Lund også gitt uttrykk for at «et avslag kan bety forsinkelser i kommisjonens arbeide». Det er første gang vi har sett antydet, men vi har ventet på det. Vi minner om hva vår gamle ringrev sa til oss da Kommisjonen ble oppnevnt:

«Nei, du vet det kommer aldri til å komme noe fra Lund-kommisjonen. De folka der er kommet til Himmerike for jurister og historikere, de. De har fått lomma full med penger og flotte kontorer og kan drive med akkurat det de syns er gøy i år etter år. Bare vent: Når de to åra er ute, må de fortsette, og det kan aldri stortinget si nei til. Og mange her i stortinget syns det er helt fint å ha et sted å sende sånne vanskelige saker til.»