«- Jeg håper Lund-kommisjonen klarer å avdekke så mye som mulig om ulovlig overvåking, men vi skal være klar over at det nå foregår en beinhard kamp om hvem som skal skrive historien. De som er skeptiske til kommisjonen … har sendt ut en budstikke om at det er legitimt å være oppriktig overfor historikerne som forsker på disse forholdene, men at det ikke er nødvendig med den samme oppriktighet overfor Lund-kommisjonen …

Det er en stille hviskekampanje, det som foregår … Et forsøk på å vinne tilslutning til en idé om at skal ‘vi’ ta hånd om historien, så er neppe Lund-kommisjonen det rette stedet …

Det er de gamle, harde krigerne som har sin historiske forankring i krigens og den kalde krigens dager. Blant dem er svært mange sosialdemokrater. …»

(Ronald Bye til Arbeiderbladet oktober 1995.¹)

Utover høsten 1993 mistet vi – som tidligere beskrevet – restene av tillit til Dahl-gruppen, og beynte å orientere oss tilbake til Stortinget. Vi orienterte om de avslørende unnlatelsessyndene hos Dahl, og mange i Stortinget begynte å bli alvorlig betenkt. Kontrollkomiteen avkrevet Riksadvokaten en redegjørelse etter at vi hadde påvist at Edward Dahl saboterte Stortingets ønske om å få gransket justisvesenet.

Etterhvert begynte det også å dukke opp informasjon om at Nygaard Haug-utvalget ikke hadde den integritet og avhengighet som man hadde forutsatt.

Det som denne gangen virkelig økte temperaturen i Stortinget igjen, var Ronald Byes nye avsløringer¹ om forholdene i Folkets Hus og kontaktene med Overvåkingspolitiet. Dette beviste at sentrale Ap-folk tidligere hadde løyet om hva de visste, og at tidligere granskningskommisjoner hadde vært eller vært gjort til rene dekkaksjoner. Mange så alt dette i sammenheng og angret seg på at man ikke den foregående våren hadde stått fast på kravene om parlamentarisk granskning.

Mot slutten av høstsesjonen 1993 utviklet det seg enighet mellom alle opposisjonspartier om at det nå måtte bli en parlamentarisk granskningskommisjon som dekket hele området for politisk og annen misbruk av de hemmelige tjenester.

Det pussige var at det denne gangen var svært liten motstand fra Arbeiderpartiet. Med begge granskningsgrupperinger avslørt var nå heller ikke Regjeringen/Ap lenger tjent med å kjempe mot den nye Kommisjonen. Alternativet var nå behandling av Dahl, Nygaard Haug og Norasonde i Stortingets kontrollkomité under ledelse av den fryktede Petter Thomassen, og det kunne blitt litt av en festforestilling!

Legg merke til at det må ha vært for ytterligere å gardere seg mot dette at Dahl-gruppen bare tok «pause» – da kunne man fortsatt hevde at saken var under etterforskning og således ikke kunne tas opp av kontrollkomiteen. Dette kunne likevel ikke demme opp mer enn noen måneder. Det var ikke lenger noe håp for Regjeringen å få granskningen underlagt seg. Derfor valgte man å bli med på ferden og gjøre det beste ut av det.

Ap ble nå tilsynelatende mobbet i flere faser, og fant seg i det som den reneste pusekatt. (Bare ett år tidligere ble det truet med kabinettspørsmål og regjeringskrise ved enhver antydning til «stortingsregjereri», som Ap kaller det, f.eks. når Stortinget vil granske selv.)

Ap ønsket at Kommisjonens mandat og sammensetning skulle vedtas av Presidentskapet under ledelse av førstepresident Kirsti Kolle Grøndahl (A)².

Senterpartiets sentralstyre³ vedtok imidlertid ut fra en bestemmelse i Stortingets forretningsorden at det måtte nedsettes en egen gruppe for å forberede kommisjonens mandat og sammensetning, og at denne måtte ledes av Stortingets annenpresident Edvard Grimstad (Sp). Dette kunne fort vært tolket som mistillit til Presidentskapet og førstepresident Kirsti Kolle Grøndahl (A).

Høyre ønsket primært at dette arbeidet skulle gjøres av Kontrollkomitéen under Petter Thomassen (H). Man skulle kanskje tro at Ap ville foretrukket dette, siden partiet der var representert på vanlig måte. Men Ap foretrakk en Grimstad-gruppe. Grunnen var selvsagt igjen at man fryktet at Petter Thomassen og andre «støvere» på den borgerlige siden deretter skulle bli Kommisjonens «foresatte» i Stortinget. En gruppe med visepresidenten og de parlamentariske ledere ville ikke bli en permanent «kontroll- og appell-gruppe» den nye Kommisjonen, som derved ville få leve sitt eget liv i større grad. Høyre støttet også Sp-forslaget subsidiært, og slik ble det.

Det første stortingsvedtaket var «å nedsette en særskilt komité som skal avgi innstilling til Stortinget om oppnevning og mandat for en granskningskommisjon for å granske påstander om ulovlig overvåkning»⁴.

Komitéens medlemmer ble oppnevnt av Stortingets valgkomité dagen etter⁵: Stortingspresident Edvard Grimstad (S) (leder⁶) og stortingsrepresentantene Tom Thoresen (A), Johan J Jacobsen (S), Anders Talleraas (H), Kjellbjørg Lunde (SV), Kjell Magne Bondevik (KrF), Carl I Hagen (Frp), Lars Sponheim (V) og Erling Folkvord (RV).

I og for seg var denne sammensetningen en sensasjon. Stortinget oppnevner nesten alltid sine organer proporsjonalt, dvs. med flest fra Ap, ca. halvparten sosialister/ikke-sosialister, osv. Nå brukte den samlede opposisjon en åpning i forretningsordenen til å ta nesten hele komiteen unntatt ett eneste medlem fra Ap, ved å velge formann fra Presidentskapet og dernest alle de parlamentariske lederne. Det var et sus over dette som minnet om Venstres flertallsvalg av hele Lagtinget forut for riksrettssaken av 1884.

Ap hadde hele tiden ligget så flatt at noen i Ap til slutt kunne gjøre tapre forsøk på å ta æren for hele initiativet til en Kommisjon!⁷

Til slutt fant Ap seg i at det ikke ble ett eneste medlem av granskningsutvalget med tydelig Ap-bakgrunn. Hvorfor?

Fordi en ny strategi allerede var i gang, slik:

• Gjør så mye som mulig for å påvirke de andre partienes valg av medlemmer
• Bidra til å gjøre mandatet så vidt og bredt som mulig, historisk og saksmessig
• Sørg deretter for at våre systemer kontrollerer så mye som mulig av infrastrukturen og personellet rundt Kommisjonen
• Bruk all innflytelse til å få Kommisjonen til å granske saker som ikke kan medføre ubehageligheter for den sittende Regjering, Justisvesenet eller nåværende ledere av tjenestene

Dette visste selvsagt ikke vi da. At denne strategien var blitt lagt, er noe vi har tolket oss frem til ut fra de senere begivenhetene.

Særlig komitéens formann, stortingspresident Edvard Grimstad, (KRF) gjorde et uhyre godt og meget modig arbeide. Komitéens innstillinger¹ og Stortingets og Odelstingets² etterfølgende vedtak var oppsiktsvekkende og skapte parlamentarisk historie:

• Stortinget nedsetter uhyre sjelden parlamentariske kommisjoner i det hele tatt, enda sjeldnere granskningskommisjoner.
• Det har aldri før forekommet at Stortinget viser slik indirekte mistillit til Regjeringen at den nedsetter sin egen granskningskommisjon på områder Regjeringen allerede gransker, og i realiteten granskning av Regjeringen.
• Stortinget vedtar praktisk talt aldri lover på eget initiativ. Den nye granskningskommisjonen ble utstyrt med egen særlov uten at Stortinget brydde seg om å diskutere saken med Regjeringen, langt mindre be om lovutkast. Det har heller aldri skjedd før.
• Den nye loven gir Stortingets kommisjon jurisdiksjon til bl.a. å pålegge vitner å forklare seg, og omfatter straffebestemmelser for falsk forklaring. Aldri noen gang har den lovgivende makt gitt sine egne organer slik jurisdiksjon som alltid har ligget under den utøvende makt og domstolene.
• Stortinget påla Regjeringen å frita alle tjenestemenn for taushetsplikt, igjen uten å spørre Regjeringen.
• Stortinget ga blaffen i Regjeringens krav om å la Sikkerhetstjenesten (FO/S) sikkerhetsklarere kommisjonens medlemmer – FO/S var selv mistenkt – og fattet klareringsvedtak selv
• Kommisjonen fikk bevilget kr 7 millioner for 1994 og klar beskjed om å komme tilbake hvis det var noe som helst som virket begrensende på dens arbeid.
• Kommisjonen skulle arbeide i minst to år. Lund selv ble innvilget tilsvarende permisjon fra Høyesterett.

Det kunne ikke herske noen tvil om at Regjeringen og Arbeiderpartiet var satt på tiltalebenken like så sikkert som riksrettstiltalen mot Høyre-regjeringen i 1884. Det er faktisk ikke mulig å finne noen mer dramatisk maktforskyvning fra Regjeringen tilbake til Stortinget enn nettopp den gang.

Alle må derfor forstå at Stortinget tok saken meget alvorlig, og at man på ingen måte ventet at alle de utredningene, etterforskningene og granskningene som pågikk under Regjeringens instruks ville gi den avklaring Stortinget nå forlangte. Det er helt bemerkelsesverdig at den samme regjering som mindre enn ett år tidligere hadde truet med å gå av hvis det ble fattet langt mindre vidtrekkende vedtak, nå så seg nødt til å stemme for alt dette. Stortinget har makt, når det vil.

Disse vinterukene i begynnelsen av 1994 var en festforestilling for det norske demokratiet, den norske rettsstaten og det parlamentariske styresett. Uansett hvordan man vurderer utviklingen i den nye kommisjonen etterpå, har særlig stortingspresident Grimstad sikret seg en sentral plass i Norges-historien. Ingen må tro at det kan ha vært enkelt å gjennomføre denne prosessen. Vi vet at det både i denne perioden og tidligere løp provokatører opp og ned i stortingskorridorene for å desinformere og fremme usikkerhet og splittelse³.

Stortinget er vanligvis meget tilbakeholdne med å ta opp enkeltsaker, enten det er i komitéinnstillinger eller plenumsdebatter. Kun to saker ble trukket frem under den korte stortingsdebatten⁴ som del av begrunnelsen for å nedsette Kommisjonen:

• Ronald Byes bok «De visste alt»⁵ (av Grimstad, Thoresen, Bondevik og Lunde)
• Ramm/Setsaas-saken og/eller «den fjerde tjeneste» (av Lunde, Vihovde og Hagen)

Også av pressens dekning og politikernes uttalelser til pressen⁶ fremgår det med all tydelighet at disse sakene måtte bli helt sentrale for Kommisjonen.

Vi tar med utdrag av innlegget fra stortingspresident Grimstad⁷:

«Med det vedtak denne spesialkomitéen inviterer Stortinget tii å gjøre idag, håper jeg sannheten omkring disse sakene skal komme frem …

Vi skal så langt det er mulig få sannheten frem. Det er nødvendig av hensyn til dem som har følt at de muligens er blitt overvåket. De har et krav på et svar om det er noe i dette, eller om det ikke er det. Det er nødvendig å få ro av hensyn til dem som skal arbeide innenfor dette vanskelige området i E-tjenesten og Overvåkningstjenesten. De skal også ha ryddige arbeidsbetingelser.

Det er viktig å få ryddet opp i subkulturer eller grupper som kan ha vokst opp og levd sitt eget liv i nærheten av eller i skyggen av de offentlige tjenester.

Enhver borger i dette land som holder seg loven etterrettelig, har krav på trygghet for at de ikke blir overvåket eller avlyttet.

Jeg håper og føler meg forvisset om at denne kommisjonen vil gi et vesentlig bidrag til dette, til at sannheten kommer frem, til oppklaring og avklaring, til stabilitet og ro, og til at rettssikkerhet og integritet for det enkelte menneske blir respektert i fremtidens Norge.»

Legg merke til at det er helt tydelig at Grimstad snakker om forhold i nær fortid og i fremtiden. Dette er viktig for forståelsen av mandatene og vurderingen av Kommisjonens egen forståelse, som vi kommer tilbake til.

Stortingets granskningskommisjon for de hemmelige tjenester fikk denne sammensetning:

• Høyesterettsdommer Ketil Lund (leder)
• Advokat Regine Ramm Bjerke
• Professor Berge Furre
• Generalmajor Torkel Hovland
• Likestillingsombud Ingse Stabel

Det hadde ikke vært noen enkel jobb å komme frem til denne sammensetningen¹. Man skulle kombinere politisk bredde (uten direkte partipolitiske referenser) med Stortingets vanlige krav i hvertfall til kjønnsmessig fordeling, og dessuten gå en vanskelig balansegang mellom faglig kompetanse og habilitetshensyn. Det viktigste for flertallet var at medlemmene måtte være uavhengige og ikke ha tilknytninger som kunne svekke deres evne og vilje til å oppklare.

Man ble raskt enige om at lederen burde komme fra Høyesterett, og at det burde være Ketil Lund. Lund var oppfattet som saklig, uavhengig og ubestikkelig. I denne sammenheng var det en fordel at han hadde vært aktiv på venstresiden i studentpolitikken og vært engasjert av venstresiden i enkelte feider med tjenester og øvrighet. Da mente man han ihvertfall ikke ville løpe Ap-regjeringens ærend. Aftenposten skrev under «Navn i nyhetene»²:

«En genistrek mente mange da Ketil Lund i januar ble oppnevnt som leder av den parlamentariske kommisjon som skulle granske påstandene om ulovlig overvåking. For få tunge jurister nyter som Lund tillit i de brede politiske leirer.

Kanskje ikke derfor et så stort paradoks at nettopp flere på høyresiden i norsk politikk nå legger det store forventningspresset på den ‘gamle’ radikalerens skuldre. For i motsetning til Regjeringens egen granskningskommisjon, Nygaard Haug-utvalget, vil den stortingsoppnevnte Lund-kommisjonen ikke ha noe behov for å tilsløre eventuelle kritikkverdige forhold som måtte bli avdekket, blir det hevdet.

Selv tar Lund forventningspresset med stor ro. I disse dager er han mest bekymret over hvordan han skal klare å stue vekk et flyttelass med møbler fra Italia – etterlevninger fra et gammelt hus som hans halvt italienske kone har solgt. For praktisk arbeide er ikke det som ligger lettest for høyesterettsdommeren, ifølge hans nærmeste omgivelser. Og desto mindre når andre forteller ham hva han skal gjøre.

At Lund ikke lar andre fortelle ham hvor skapet skal stå, viser ikke minst yrkeskarrieren klart. Få jurister har hudflettet rikets øverste dommere og ‘øvrighet’ slik han har gjort Og gjennom sitt engasjement i bl.a. Alta-saken og ikkevold-saken demonstrerte han sine radikal- anarkistiske holdninger. …»

Videre måtte man ha minst en person som hadde omfattende kvalifikasjoner i forhold til de hemmelige tjenester, og helst kjenne dem fra innsiden samtidig som uavhengighet og lojalitet til Stortingets oppgave var helt utvilsom. Heller ikke her var det vanskelig å finne personen: Generalmajor Torkel Hovland var kjent for å være uredd, dyktig og pågående, med et særdeles bevisst forhold til hva som er rett og galt i forhold til statsforfatningen og rimelig distanse til tjenestene, samtidig som han hadde vært i E-tjenesten selv. Paradoksalt nok var den beste bekreftelse på at man hadde funnet riktig mann den reaksjon man møtte fra forsvarssjef Torolf Rein: Det kom ikke på tale å avgi Hovland. Han var uunnværlig. Men Grimstad-utvalget ble sikrere i sin sak og instruerte forsvarsministeren til å sørge for at Hovland ble stilt til disposisjon, og slik ble det.

Det er mer uklart hvordan de øvrige medlemmene kom med. Høyre hadde en kandidat nr. 2 som hadde meget sterke kvalifikasjoner tilsvarende Hovlands, men nådde ikke frem med vedkommende. Berge Furre skal ha blitt bragt i forslag av Arbeiderpartiet og jublende akseptert av SV, og dermed var han på plass fordi den overvåkede venstresiden måtte ha sin plass i kommisjonen. Til sist var nok problemet å finne et par ikke alt for ukvalifiserte kvinner, og nå ble det lett blant juristene. Paret Regine Ramm Bjerke/Ingse Stabel kom visstnok inn nokså raskt på tampen som en kombinasjon med en viss politisk bredde.

Det var bare Berge Furre som hadde en helt klar partipolitisk bakgrunn (SV). Kommisjonen er oftest omtalt som Lund-kommisjonen.

Aftenposten skrev¹:

«Ketil Lund og hans kommisjon er blitt overvåkernes overvåkeres overvåker. Alle venter på Lund-kommisjonens konklusjoner.»

Det var nå store forventninger til Lund. Nygaard Haug-utvalget var nærmest ledd ut som den pinligste dekkaksjon i manns minne. Stortinget oste av skepsis til Riksadvokatens Dahl-gruppe. Kontrollutvalget var «avsatt» og detronisert. Politi og påtalemyndighet var gjenstand for stadig fornyet krav om gransking. Aftenposten hadde helt rett: Lund-kommisjonen skulle stille seg like kritisk til sine granskende forgjengere som til de primærgranskede.

Lund var egentlig heldig. Etter Ronald Byes avsløringer kom det klart frem at en annen, eldre granskningsprosess iverksatt under en Ap-regjering hadde fungert som en ren dekkaksjon: Da det daværende kontrollutvalg i 1977 under ledelse av en annen høyesterettsdommer – Jens Chr Mellbye – skulle granske påstandene fra daværende odelstingspresident Per Borten, ledet det også til full frifinnelse. Men daværende stortingsrepresentant Trygve Bratteli mottok da Ronald Byes rapporter med den ene hånden og Mellbye-utvalgets frifinnelse med den andre, uten å si fra.

I 1994 visste derfor Lund at selv høyesterettsdommere kan manipuleres ved hjelp av sammensvergelser for tildekning. Det var bevist av Ronald Bye. Det var derfor all grunn for ham til å gå løs med øks og sag på Nygaard Haug-utvalget og Dahl-gruppen, for å se om de var ofre for eller utøvere av samme slags konspirasjon.

Forsto Lund dette?

Det er ikke mye som tyder på det. Tvert imot. Ifølge Aftenposten²

«… iler han førstelagmann Agnes Nygaard Haug til unnsetning. Sjelden eller aldri har et norsk granskningsutvalg møtt tøffere kritikk. Etiketter som Ap-lakeier og hvitvaskere av E-tjenesten og Regjeringen er blitt benyttet

– Det var ikke heldig at to utvalg gransket samme spørsmål, dette kan selvfølgelig ikke Nygaard Haug-utvalget lastes for, og jeg synes under enhver omstendighet det er meningsløst å antyde at utvalget går Ap’s ærend, sier Ketil Lund.»

Også i NRK-TV uttalte han at stortingsrepresentantene hadde tatt Nygaard Haug-utvalget for hardt³.

Det var litt av en hilsen å sende til sin egen oppdragsgiver; det Stortinget som nettopp hadde vist ham sin ytterste tillit. For hva sier han egentlig?

• Det eneste problemet han ser er at det ble «to utvalg». Det kan ikke Nygaard Haug lastes for. Hvem «laster han» i realiteten for dette? Selvsagt Stortinget selv, som lot Regjeringen oppnevne sitt og deretter oppnevnte sitt eget.
• Lund tar avstand fra kritikken mot Nygaard Haug – og hvor finner man mange av de hardeste kritikerne? Nettopp i Stortinget.
• Lund melder at han ikke tror Nygaard Haug-utvalget kan ha gått Ap’s ærend (implisitt: har gjort en hederlig jobb), og beviser derved klar forutinntatthet til selve hovedsaken i det nettopp Stortinget vil han skal granske: Han frikjenner dem som har frikjent den E-tjenesten og den Regjering som er satt under etterforskning, før han har løftet et papir i sin egen granskning!

Hvorfor sier han det ikke rett ut: «Nygaard Haug har gjort en god og saklig jobb, og det er bare tull av Stortinget å oppnevne en ny kommisjon som bare forkludrer saken.»

Allerede før dette hadde Lund demonstrert ved engasjement av etterforskere at han hadde full tillit til Riksadvokatens Dahl-gruppe (se nedenfor). Senere viste det seg direkte at Lund inntok akkurat samme holdning til Dahl-gruppens konklusjoner. Når den hadde sagt sitt, var det ikke noe mer å snakke om (se nedenfor om Lunds behandling av Ramm/Setsaas-saken og Østlund-saken).

Hvorfor tok Lund jobben i det hele tatt, når den allerede var gjort og en ny kommisjon bare var herk (bortsett fra et noe utvidet mandat)? Kanskje en gammel ringrev med god kjennskap til Stortinget og granskninger var inne på noe⁴:

«Nei, du vet det kommer aldri til å komme noe fra Lund-kommisjonen. De folka der er kommet til Himmerike for jurister og historikere, de. De har fått lomma full med penger og flotte kontorer og kan drive med akkurat det de syns er gøy i år etter år. Bare vent: Når de to åra er ute, må de fortsette, og det kan aldri Stortinget si nei til. Og mange her i stortinget syns det er helt fint å ha et sted å sende sånne vanskelige saker til.»

Stortinget slapp taket etter at Kommisjonen var utnevnt med medlemmer, mandat, bevilgning og særlov. Kunne det gjøres bedre? Nå var det bare å avvente jobben. I Stortinget var det en gjengs oppfatning at man ikke skulle gjøre om de feilene Regjeringen hadde gjort med sine utvalg: Å blande seg opp i arbeidet med løpende samtaler, brevveksling og instruksjoner. Man fikk ha tillit til dem man hadde oppnevnt.

Men hadde Regjeringen tenkt å forholde seg like respektfullt? Kunne man vente at de krefter som hadde satt himmel og jord i bevegelse for å tildekke så langt, nå plutselig la ned årene?

Hvordan det skjedde skritt for skritt vet vi lite om, men realiteten er at det inntrådte et slags tidsskifte i Kommisjonen i mai-juni 1994. Da hadde Kommisjonen fått på plass sitt sekretariat, som besto av¹:

• Førstestatsadvokat Hans-Petter Jahre, Økokrim (leder)
• Spesialrådgiverne Terje Ingstad og Gunnar Fjæra, Økokrim
• Historikeren Knut Kjeldstadli
• Politietterforskerne Sturla Osen og Bjørn Tvete-Berger, Kripos
• Politimann Sigurd Nilsen, Sarpsborg politikammer
• Sekretær Berit Utaker, Kristelig Folkepartis stortingsgruppe

Det er verd å merke seg at utvalget nå hadde skaffet seg en infrastruktur som kun med unntak av Kjeldstadli og Utaker var under daglig kontroll av det samme justisvesen som Stortinget hele tiden hadde forsøkt å få gransket; det samme justisvesen som Dahl-gruppen hadde fritatt fra enhver granskning; det samme fravær av granskning som var blant Stortingets viktigste beveggrunner for å nedsette hele Lund-utvalget! Faktum er at personer under direkte kommando av forvaltningen inkl justisvesenet nå hadde inntatt alle de personellmessige nøkkelposisjonene rundt Kommisjonen.

Lund-kommisjonens to hovedetterforskere er akkurat de samme som Dahl-gruppens! På dette tidspunkt var det eneste Lund-kommisjonen kunne vite om Dahls arbeide – utover hva han selv måtte fortalt dem – at det var sterk skepsis i Stortinget og at vi – Dahls indirekte oppdragsgivere – mente Dahl drev en dekkaksjon.

Dahl hadde på dette tidspunkt pause, og Lund hadde ingen mulighet for å vurdere hans arbeide – særlig fordi Lund var under det inntrykk at Dahls etterforskning «skulle fortsette». Men Dahl måtte i all hast – og 4 mnd før (mars 1994) den Nygaard Haug-rapport han hadde pause for å avvente forelå – få kommet inn til Lund for å få gitt en foreløpig orientering om vår sak, slik at han fikk forhindret at Lund startet undersøkelser på Lindebergåsen!

Faktisk kom også den tredje etterforskeren – Nilsen – fra Dahl, men han spilte nok en mer tilbaketrukken rolle.

Hva slags tankegang ligger bak dette? Lund-kommisjonen må ha vært fullstendig på det rene med at justisvesenets forhold til de hemmelige tjenester var tema. Selv om de holdt seg strengt til mandatet etterforskningsmessig, var det klart at justisvesenet hadde fått prøve seg flere ganger uten å finne noe, og at Stortinget nå ville ha et nytt lag. Hvorfor da hente fra det gamle laget i bøtter og spann?

Hvem som var lur og hvem som var lurt vet vi ikke så mye om. Men litt vet vi. Det har vi gjengitt i detalj i et tidligere underkapittel i dette kapittel (kap 20.4.14). Det dreier seg mest om Finn Sjue, og om hvordan hans elegante «innsideopplysninger» som senere viser seg å være aldeles gale benyttes på utstudert psykologisk vis til å konstruere motsetninger bak kulissene som skal legitimere de to Dahl-etterforskernes innmarsj hos Lund, og hvordan desinformasjon overfor Stortinget sannsynligvis ble benyttet for å avgjøre saken.

Hva med etterforskerne som kom til Lund-kommisjonen fra Økokrim? Vi kjenner ikke noe til disse personene. Men vi vet noe om deres sjef, Lars Oftedal Broch. Han er født i 1939 i Oslo¹. Hans mor er Mathilde Oftedal som i 1950 giftet seg med rådmann Peter Theodor Broch, som året før hadde avsluttet en fireårsperiode på Stortinget, innvalgt av Arbeiderpartiet. Før det hadde han vært ordfører i Narvik 1934-45. Hans foreldre var oberst Ole Jacob Broch som var Generalkrigskommissær i London-regjeringen og Henny Salvesen. Mathilde Oftedal var datter av statsråd Lars Oftedal (A) og Alice Stephansen. Hennes bror var statsråd Sven Oftedal (A), sosialminister i samlingsregjeringen og Gerhardsens første regjering fra 1945 til sin død i 1948. Han var også valgt inn på Stortinget. Unger krigen hadde han sittet på Grini, og var en periode leirlege². Som sosialminister engasjerte han seg sterkt i integrering av hjemløse jøder i Norge³.

Mathilde Oftedal Broch var et usedvanlig prektig menneske⁴. Umiddelbart etter krigen drev hun hjelpearbeid for hjemløse jøder i Tyskland. Deretter – i 1949-50 – var hun forstanderinne for Europahjelpens Barnekoloni på Grefsrud ved Holmestrand (hennes nærmeste medarbeider var Esther Ryssdal) en virksomhet med mer enn 100 ansatte, der 200 jødiske barn fra Nord-Afrika fikk et nytt liv. Virksomheten ble drevet i nært samarbeid med jødiske hjelpeorganisasjoner. De hadde både israelske og norske lærere. Flere politikere stilte opp med aktiv støtte til prosjektet. Det gjaldt særlig Einar Gerhardsen og Jens Chr Hauge, som i Aftenposten er avbildet som «lekeonkler». Barna ble fysisk styrket og fikk opplæring før de reiste til Israel, der de idag beskrives som en gruppe svært ansvarlige borgere innen undervisning, administrasjon og forretningsliv. Mathilde Oftedal Broch har senere besøkt denne gruppen i Israel flere ganger.

Ekteparet Broch engasjerte seg opp gjennom årene en rekke ganger for Israels og jødenes sak, bl.a. gjennom opprop. Peter Theodor var blant initiativtakerne til en internasjonal organisasjon mot jødeforfølgelse og ledet selv den norske komiteen⁵. Ved Israels 10-års jubileum i 1958 overrakte han gave fra norske venner til Det hebraiske Universitet i Jerusalem⁶.

Lars Oftedal Broch har all grunn til å se opp til sin mor, og sikkert også sin far. Men det er ikke poenget i denne sammenheng. Poenget er at både hans far og mor tilhørte solide Arbeiderparti-dynastier. Bestefaren var solid involvert i den norske eksilregjeringen i London der formodentlig også faren oppholdt seg som Narvik-ordfører i eksil før han ble innvalgt på Stortinget for Ap i 1945. Moren var datter av en sentral Ap-statsråd og hadde åpenbart meget nære forbindelser til de største Ap-koryféene etter krigen, særlig Gerhardsen og Hauge. Det sier seg selv at hun må ha hatt enda nærmere forbindelser til etterkrigstidens jødiske miljø i Norge. Hennes bror. statsråd Sven Oftedal, var en av de drivende krefter i det norsk-israelske samkvemet, ifølge Erling Borgen⁷:

«Det var fra første stund Haakon Lie som var dynamo i det norsk-israelske samkvemet. Til Wendelbo⁸ har Lie opplyst at det aldri var noe bredt formalisert samarbeid på partiplanet. ‘Det var det personlege venskapet som kom til å prege samarbeidet. Det var især Martin Tranmæl, Olav Larssen, Sven Oftedal og Haakon Lie som var opptekne av Israel.»⁹

Selv var Lars Oftedal Broch på samme alder som de 200 jødiske barna hans mor hadde omsorg for. Her fikk han utvilsomt mange svært gode venner som idag er i sentrale posisjoner i Israel.

Ikke noe av dette er galt, men alt knytter Økokrim-sjefen solid opp til de miljøer som i 50- og 60-årene etablerte Arbeiderpartiets E&S-tjeneste i tett samarbeid med de norske hemmelige tjenestene, hvorfra våre dagers «fjerde tjeneste» med tett forhold til Mossad Norge har utviklet seg, og som dessuten knytter ham flere veier opp til de norske miljøer og sterkeste enkeltpersoner som la grunnlaget for den solide bindingen mellom det norske Ap og Israel fra begynnelsen. Igjen er vårt problem at vi er fulle av sympati og tilslutning for det som skjedde i disse årene, men tar like klar avstand fra det som skjer idag, i en situasjon der ingen har full oversikt over trådene fra den gamle tid til idag og derfor ikke kan vite hva slags bindinger, avhengighetsforhold etc. som foreligger, herunder med Mossad, og hvem som har fortsatt inn i de nye virksomhetene som nettopp er hva Lund-kommisjonen skal granske.

Nå er det like før Lund-kommisjonen skal avgi sin innstilling, og nå er Lars Oftedal Broch utnevnt til høyesterettsdommer. Agnes Nygaard Haug ble som vi husker fung. høyesterettsdommer da hun var ferdig med sine dekkaksjoner.

Vi kan heller ikke unnlate å minne om at det i vår egen sak nettopp var Økokrim som henla våre anmeldelser mot Leif A Lier og Lasse Qvigstad etter deres summariske henleggelser av anmeldelsen mot Annæus Schjødt og Hans Chr Bugge (Redd Barna, statssekretær for Ap i Departementet for utviklingshjelp 1986-87) for bevisfusk. Denne påtalesaken skulle vært behandlet av Riksadvokaten eller en settestatsadvokat, og må ha endt hos den påtalemyndighet som var villig til å ta den ønskede avgjørelsen (se kap. 7.7 og 20.4.16 om hele denne påfallende saken). Dette må sees i lys av at det fra Stortingets side nettopp var en forutsetning at justisvesenet ble gransket da Riksadvokaten overtok granskningen av vår overvåkningssak, men at dette ikke ble gjort, hvilket beviser at Riksadvokaten var dypt involvert også i denne tildekkingsaksjonen.

Selv om Økokrim-etterforskerne under ledelse av statsadvokat Hans-Petter Jahre fra Økokrim er avgitt til Lund, er det opplagt at de rapporterer til sin ordinære sjef og spør ham til råds – i likhet med Kripos-folkene. Det er også helt naturlig. Men det gjør etter vår mening også disse etterforskerne inhabile når de er underlagt en sjef med så nær tilknytning nettopp til de miljøer og personer som skal etterforskes.

Hva gjorde Kommisjonen med sin egen sikkerhet? Dahl-gruppen lot alt flyte åpent i Økokrims lokaler, og Nygaard Haug flyttet inn på fanget til Trond Johansen. Lund i intervju med Aftenposten¹:

«- Frykter Kommisjonen avlytting og annen overvåking? Avisene har de siste dager vært fulle av folk som føler seg avlyttet, og granskningskommisjonen må vel være et spesielt interessant avlyttingsobjekt?

– Ja, vi har tatt våre forholdsregler. Vårt databaserte informasjonssystem og lokalene er i overensstemmelse med kravene til behandling av gradert materiale.»

Hvilke krav? Naturligvis krav utformet av norske dertil egnede tjenester. Og hvem hadde fått i oppdrag å implementere kravene ved å gjennomgå alt utstyr og alle lokaler? Riktig igjen: Forsvarets sikkerhetsstab.

Lund kjente kanskje ikke til at det allerede fra flere stortingsrepresentanters side var reist som åpenbar mulighet (se kap. ….) at FO/S kanskje ikke bare fjernet andres, men iblant satte inn sine egne avlyttingssystemer? Flere enkeltsaker der FO/E er innblandet antyder denne praksis. At justisministeren hadde bekreftet at det fant sted sammenblanding mellom tjenestene og at det derfor ikke var godt å si hvem de egentlig arbeidet for, de som angivelig kom fra FO/S?

Oj, uff: Kan vi ikke ha tillit til våre egne tjenester?

Goddag, mann. Det er grenser for tillit til den som settes under granskning. Og Lund må i det minste ha lest i sitt eget intervju at²

«Lund-kommisjonen skal … granske E-tjenesten, men skal i tillegg gjennomgå Forsvarets Sikkerhetsstab … Meningen er å klarlegge om det har foregått ulovlig overvåking eller om de hemmelige tjenester har hatt irregulære forbindelser med politiske partier eller andre kritikkverdige kontakter.»

Men jobben var jo gjort. Siden det ikke var noe galt, kan vi bruke de granskede som granskere og garantister for at granskningen går trygt og godt for seg. Og om de skulle sitte med sine øretelefoner og høre på alle forhandlinger i Kommisjonen, eller om de skulle ha nøkler til våre dirkfrie låser, gjør det jo ingen ting, for vi må jo ha tillit til dem!

Vi har merket oss at det finnes andre som har bedre vett:

Tidligere statsminister Harold Wilson søkte hjelp fra CIA, ikke britiske tjenester, da han fikk mistanke om et diskrediteringskomplott rettet mot ham v/MI5. Heller ikke det britiske Kongehus stolte på britiske tjenester da det fikk mistanke om avlytting av de kongelige. Bl.a. dukket det opp en tape fra en telefonsamtale the Princess of Wales hadde hatt. Denne ble forsøkt avskrevet som et «amatøropptak» (det har vi også ofte hørt i Norge), men nærmere undersøkelser viste noe annet. «The Guinness Book of Espionage» skriver³:

«For å understreke Kongehusets betydelige bekymring for kongelig privatliv og avlytting, brøt prins Charles i 1992 med vanlig tradisjon og ansatte et uavhengig, privat sikkerhetsfirma fremfor politiet eller MI5 til å gjennomsøke Kensington Palace for å finne eventuelle avlyttingssystemer.»

Og tilsvarende med prinsesse Diana⁴:

«… beskyldninger hun er overbevist om at elementer i sikkerhetstjenesten har medvirket til for å forsøke å stille henne i et dårlig lys.

Prinsessen har til og med latt et privat amerikansk etterretningsfirma installere antiavlyttingssystemer i sitt hjem Kensington Palace.»

Harold Wilson, prins Charles og prinsesse Diana har forstått adskillig mer enn den norske Lund-kommisjonen!

Kommisjonsleder Ketil Lund redegjorde¹ i juni 1994 – etter at kommisjonen hadde brukt de første to månedene til å planlegge sitt arbeide – for at man regnet med å bli ferdig før utgangen av 1995. Da skulle minst 200 personer være avhørt. Lund oppfordret folk om å melde seg: «Har de noe som de mener vi kan ha interesse av, må de ta kontakt.»

En av de som kort tid etter tok kontakt, var sivilingeniør Ole C. Østlund, som hadde vært snuleder for Alexander Kielland-plattformen. Vi var spesielt interessert i Østlund/Kielland-saken fordi den ligner svært meget på vår egen: Den er meget vel dokumentert, det er mange vitner, den har gått gjennom hele mølla i justisvesenet, den har vært hos Dahl, den er beviselig ikke-etterforsket alle steder.

Først ble saken tatt opp i VG², der hele historien om omfattende telefonavlytting av Østlund og romavlytting med telefon av andre rundt Kielland-saken, bl.a. Svein Muffetangen, ble repetert (se kap. 21.6). Østlund hadde vært hos Dahl, men Dahl hadde selvsagt ikke funnet noe.

Lund satt jo nå med Dahls papirer, og kunne selv se at Dahl ikke hadde gjort noe. Ut fra bl.a. meldingen i VG, burde Lund nå straks innkalt Østlund og andre for å gå i gang med Kielland-saken. Lund husket vel Kings Bay-saken, og burde ha fantasi nok til å se muligheten for at Ap-regjeringen nå fryktet en repetisjon, og hadde tatt «sine» hemmelige tjenester i bruk for å få tidlig varsel om hva som kunne brygge opp.

Østlund hadde i likhet med oss vandret i mange korridorer med denne saken, og som lovlydig borger forsøkt å få hjelp av de dertil egnede organer. I virkeligheten er hans engasjement langt fra på egne vegne, men «på vegne av» Norges største industrikatastrofe, regnet i antall dødsfall og på andre måter.

Etter ikke å ha kommet noen vei hos Dahl, avventet han – særlig etter VG-oppslaget – initiativ fra Lund. Da dette ikke kom, skrev han til Lund-kommisjonen i november 1994³. I brevet redegjør han for sitt forhold til Dahl- gruppen. I likhet med oss skulle han få innsyn i Dahls dokumenter vedrørende Kielland-saken. Dokumentene skulle sendes til Trondheim Politikammer der han skulle få se i dem, antakelig på samme sterkt begrensede måte som vi fikk se i våre.

Men Østlunds sak må også ha vært regnet som «farlig», for nå slo et virus vi kjente fra før til også i Østlund-saken: Da han fikk se i dokumentene, oppdaget han at flere viktige dokumenter manglet⁴, bl.a. protokollen fra avhøret av ham selv. På spørsmål forklarte Dahl mangelen av ett dokument med «kopimaskinfeil»⁵. Andre manglende dokumenter ble ikke forklart. Slike feil har vi vært borti mange av. Det kommer vi tilbake til nedenfor.

Det heier videre i Dahls brev til Østlund:

«Etter at de innledende avhørene var foretatt i saken, ble den lagt til side fordi andre oppgaver ble prioritert. Saken er ikke formelt avsluttet, idet saksdokumentene er utlånt til Stortingets granskningskommisjon. De kan imidlertid ikke påregne at det vil bli foretatt ytterligere etterforskning fra etterforskningsgruppens side.»

Vi skriver nå november 1994. Dahl-gruppen, som ble oppnevnt utelukkende for å arbeide med Ramm/Setsaas-saken, men likevel tok inn i dette enkelte beslektede oppgaver, henla den sak den i henhold til sitt mandat arbeidet med 10. juni 1994, et halvt år tidligere. Da hadde den hatt et halvt års «pause» uten etterforskning. Dahl hadde mao. sittet et år på Sørlandet uten etterforskere og hadde ihvertfall ikke noe oppdrag på dette området etter 10. juni.

Hvordan kan Dahl si at saken «ikke er formelt avsluttet»? Hvem skal avslutte den? Lund, som ikke har noe med politisaken å gjøre – og som bare har «dokumentene på utlån»? Eller eksisterer Dahl-utvalget fortsatt ett eller annet sted i dypeste hemmelighet? Med hvilket mandat?

Realiteten er at Dahl kun utførte «innledende avhør» og deretter ga blaffen i hele Kielland-saken – Norges største industrikatastrofe. Dahl var blitt grundig orientert av oss om «den fjerde tjenestes» motivasjon og operasjoner. Han var blitt orientert av oss om at en rekke personer i forbindelse med Kielland-saken (se kap. 21.6) hadde viktig informasjon om overvåking. (Det hadde da Østlund fortalt oss.)

Likevel la han saken til side – men «avsluttet» den ikke! (Her skal vi også ha i bakhodet at Stortingets kontroll-komité ikke kan arbeide med saker under etterforskning!)

Utover sommeren 1994 sto en rekke av Kielland-vitnene frem i media og ga forklaringer som nøyaktig pekte i retning av romavlytting ved hjelp av telefon. Fortsatt reagerte ikke Dahl, som i november fortsatt ikke hadde «avsluttet» saken, men sa at man ikke «kunne påregne mer etterforskning».

Men dokumentene var «utlånt» til Lund. Hvordan ser den dokumentmappen ut? Har kopimaskinen spist opp dokumenter også ved denne oversendelsen?

Det kan se slik at: Lund-kommisjonen brukte bare 4 dager på mulig avlytting, romavlytting med telefon og annen overvåking i forbindelse med Norges største industrikatastrofe. Etter at Østlund hadde tilskrevet Lund-kommisjonen 18. november fikk han svar 22. november⁶:

«Vedlagt returneres de mottatte dokumenter. Det kan ikke ses at de inneholder opplysninger av betydning for kommisjonens arbeid.»

Hva i all verden er dette? Har Lund & Co i det hele tatt sett i papirene? Hadde det gått dem fullstendig forbi at en lang rekke uavhengige og troverdige personer i forbindelse med Kielland-saken (se kap. 21.6) samme sommer hadde beskrevet nøyaktig hva som skjer når man blir romavlyttet med telefon? Er de så historieløse at de ikke begriper den potensielle politiske sprengkraft ved Kielland-saken, herunder bare antydningene om tildekning av en mulig sprengningsteori, at de som måtte kunne bestyre hemmelige tjenester til egne partipolitiske formål måtte boble over av fristelse til å gjøre dette?

Ihvertfall kommisjonens medlem Furre kjente jo til alle avlyttingshistoriene. Han ble jo bedt om å kommentere dem i media. Der bagatelliserte han dem imidlertid som uprofesjonell «terror»-virksomhet etc., akkurat som overvåkningssjef Østgaard kalte det «spøkefugler» i sin desinformasjon.

Har hele Lund-kommisjonen i likhet med sitt medlem Furre latt seg lure av Østgaard? Har det ikke falt dem inn med en tanke at de som er mistenkte i en så alvorlig granskning ikke alltid snakker sant?

Men kanskje trengte de bare fire dager på å avvise hele Kielland-saken fordi Dahls kopimaskin hadde vært sulten? Eller kanskje lå det noe i mappen til Lund som ikke Østlund hadde fått se? Kanskje hadde man klart å gjennomføre en konverteringsaksjon mot Østlund også, ved å koke opp grunnlag for «lovlig overvåkning»? Så servilt som Lund- kommisjonen forholder seg til justisvesenet, tar de kanskje enhver slik kjennelse for god fisk?

I kapitel 20.6 har vi redegjort for fire navngitte provokatører som alle har arbeidet mot Stortinget, mot oss – og mot Stortingets kontrollkommisjon. Alle har drevet etterretningsarbeid. Alfred Nordeide og Tor Thomassen har dessuten hatt som oppgave å diskreditere selve det å være overvåkingsoffer, og spesielt oss, ved å legge frem oppkonstruerte og utrolige saker som alle må forstå er gal manns verk. Ved å legge inn tallrike paralleller og henvisninger til vår sak, og late som om de er på parti med oss, skulle de oppnå at vi ble lagt «i samme skuff». Roy Skoglund har som vanlig hatt en rekke oppgaver, herunder antakelig å antyde forhold som skulle skremme kommisjonsmedlemmene fra å gjøre jobben sin.

To av provokatørene var allerede avslørt under Dahl-gruppens arbeide. De to etterforskerne Sturla Osen og Bjørn Tvete-Berger sverget da sammen med Dahl i vårt nærvær at de ihvertfall skulle avhøre disse om det så var det eneste de fikk gjort før de avsluttet. Men det skjedde ikke, til tross for at anledningen bød seg for begge. Skoglund ble innkalt, men nektet å møte, og fikk slippe! Hølmo satt i svensk fengsel, og ble ikke innkalt (eller oppsøkt).

Det skulle ikke forundre oss om det var disse to provokatørene de to etterforskerne viste til da de besøkte stortingspresident Edvard Grimstad i Stortinget for å skape inntrykk av at de var uavhengige av Dahl og forklarte at det var funnet viktige spor de ikke hadde fått etterforske. Osen/Tvete-Berger kjente også til de to andre og muligheten for at også disse kunne være provokatører.

Såvidt vi vet er imidlertid ingen av disse fire provokatører innkalt til Lund og avhørt som sådan. Tvert imot er det mye som tyder på at Skoglund har fått spille en slags rolle som «ekspert» i kulissene av utvalgets arbeide, til tross for at systemet faktisk hadde regnet ham som avslørt og «forhåndslagret» dette ved hjelp av Finn Sjue i boken «Norges Hemmelige Hær», dog uten navns nevnelse¹.

De to etterforskerne Osen og Tvete-Berger lar altså alle provokatørene spille sine roller og gjøre sin jobb uten innblanding, til tross fra de vet fra Dahl-gruppen og til tross for at ihvertfall Osen har meget nær omgang med Sjue, som også vet at ihvertfall Skoglund er provokatør. Hvorfor har ikke Sjue informert Osen om dette? Hvorfor er ikke Skoglund arrestert? Selvsagt fordi både Sjue og etterforskerne har som jobb å beskytte dem og hverandre så lenge som mulig. Sjues «avsløring» skal bare suppleres med navnet når det en gang blir nødvendig å bruke forhåndslagringen til avdramatisering og beskyttelse av Sjue.

Journalisten og psykologen Finn Sjue har bl.a. spilt en nøkkelrolle ifbm terrorberedskapen, dvs. rutinemessig viderebragt informasjoner fra Blitz-miljøet, AKP (m-l), Palestinamiljøet, nynazistene og innvandringsmotstanderne, herunder kretsen rundt Arne Myrdal. Frigaard og Sjue har arbeidet provokatorisk og har også ved enkelte anledninger maktet å «forstørre» trusselen sterkt der den i virkeligheten ikke var så stor – ref Myrdalsaken.

Roy Skoglund redegjør selv jevnlig for sin tilknytning til E-tjenesten. I tillegg arbeider han for Mossad, og kan meget vel også være benyttet av Kjettingmannen. Egil Hølmo er styrt fra POT, også med mulige forbindelser til Kjettingmannen. Det samme gjelder tannlege Alfred Nordeide, som dessuten er HV-oppsatt som kaptein og tannlege og sannsynligvis tilknyttet Stay Behind og dermed meget mulig også Kjettingmannen. Tor Thomassen later til å være styrt på E-tjenestens partikanaler og kan også meget vel ha med HV/Stay Behind å gjøre.

Alle disse beskyttes av Finn Sjue, kjettingmann som i årevis har jobbet for systemet via POT, særlig i Frigaards tid, og som utvilsomt også har et forhold til Mossad. Sjue spilte en viktig rolle i å manipulere de to etterforskerne på plass hos Lund (se kap. 20.4. 14) og har hatt rutinemessige, hemmelige møter med Osen siden.

Lund-kommisjonen har «den fjerde tjeneste» ved sitt møtebord, på sin lønningsliste, blant sine «eksperter», i sine korridorer, skuffer og arkiver (foruten selvsagt i gardiner, blomsterpotter, stikkontakter og telefoner). Oppfyllelse av hele mandatet kan gjøres uten å gå ut av døren! – hvis kommisjonen vil.

I tillegg fremkommer følgende sensasjonelle opplysning om Lund-kommisjonens oppfatning av sitt eget mandat i svarbrevet til Østlund:

«For ordens skyld opplyses at kommisjonen ikke etterforsker enkeltsaker.»

Ni ord i et enkelt oversendelsesbrev.

Vi kan enkelt si at da vi så dette brevet, fant vi hverken munn eller mæle på flere minutter. Lund-kommisjonen etterforsker ikke enkeltsaker. Kan det være sekretærfeil? Nei – Lund hadde undertegnet brevet selv. Kan det være feilskrift for «alle enkeltsaker»? Nei. Østlund kunne legge på bordet flere brev. I sitt svarbrev til det siterte spurte han, rimeligvis, hvor han nå skulle gå¹. Han hadde vært alle steder, og Dahl hadde stengt butikken etter kun «innledende avhør» i hans sak. Nå kom nytt svar – igjen egenhendig undertegnet av Lund²:

«Kommisjonen driver ikke etterforskning av enkeltsaker. Som jeg opplyste over telefonen er det politiet som etterforsker kriminelle forhold her til lands og som derfor er rette vedkommende for anmeldelser.»

Dette svaret trengte Lund seks uker på å skrive, men avvisning av hele Østlunds sak trengte altså bare fire dager.

Vi prøvde med godviljen: Var det vekt på «etterforske», i en slags formalistisk grenseoppgang mot politiets oppgaver: Vi gransker, politiet etterforsker? Nei. Lund hadde sendt alle Østlunds papirer tilbake og avvist hele saken, i realiteten hele Alexander Kielland-saken.

Det tydet på at «enkeltsaker» heller ikke var feilskrift for «små enkeltsaker». Det fikk vi også til overmål bekreftet av Kommisjonsmedlem Furre, som uttalte seg til Telemark Arbeiderblad i desember³:

«Lillehammerdrapet I 1972 ligger utenfor Lund-kommisjonens mandat. Det mener historikeren og teologen Berge Furre, som er medlem i kommisjonen.

– Jeg er redd vårt mandat i liten grad berører Lillehammerdrapet i 1972, sier Berge Furre.

– Skal vi granske saken nærmere, må vi få vite det fra vår oppdragsgiver, som er Stortinget.»

Igjen forlanger man altså at opplagte tolkninger av mandatet skal spas inn til utvalget med skjeer. For Furres uttalelse var nettopp avgitt som svar på en uttalelse fra stortingshold:

«LILLEHAMMERDRAPET MÅ GRANSKES, stortingsrepresentant Ingvald Godal (H) forventer at Lund-kommisjonen undersøker om norsk etterretning var involvert i Lillehammerdrapet i 1972.

I går oppsummerte Ingvald Godal Stortingets høstsesjon, sett med hans øyne. Som saksordfører i Ramm/Setsaas-saken kom Godal inn på Lillehammerdrapet i 1972.

– Det ligger noe under teppet i den saken og lukter. La oss få det ut til offentligheten, og bli ferdig med det, var hans oppfordring.

– Hva er det som lukter?

– I forbindelse med Lillehammerdrapet har det stadig vært antydet at norske hemmelige tjenester har medvirket. Saken er aldri blitt gjennomgått skikkelig. Nå blir Lillehammer-drapet stående som et slags ‘Kennedy-mord’ …»

Hva tror Furre? At Godal bare finner på dette, helt på egen hånd? Har han ikke oppfattet at mange har reagert på lureriet omkring Nygaard Haug-utvalgets behandling av Lillehammer-saken? Er det ikke alvorlig nok når en så sentral representant som Godal krever granskning av om norske hemmelige tjenester var innblandet? Faller ikke saken da automatisk innenfor mandatet, som nettopp er å granske mulige forhold der de hemmelige tjenester har gjort ulovligheter? Den eneste måten å få denne saken utenfor mandatet på, er å forhåndsfrikjenne tjenestene fra dette. Hvordan kan Furre gjøre det, i lys av en serie dokumenterte tildekkingsaksjoner rundt Lillehammer-saken?

Realiteten er ikke bare at Lund ikke etterforsker enkeltsaker. Lund tar ikke i dem i det hele tatt. Store eller små.

På dette tidspunkt (vårparten 1995) visste vi jo at Kommisjonen heller ikke ville ta vår sak. Den tar altså ikke enkeltsaker som Alexander Kielland, Lillehammer-saken eller Mossad Norge/«fjerde tjeneste».

Da tar den vel heller ikke enkeltsaker som Knutstad-saken, Borten-saken, Willoch-saken, Sellæg-saken, Lyng- saken. Leve Videre-saken, Engerdal-saken, Øvrum-saken, Tollefsen-saken, meteorolog-saken, Steen-saken, Syse-saken, Heløe-saken, Rettedal-saken, Aftenposten-saken, Wilhelmsen-saken, flyger-saken, Haraldseth-saken, Nilsen-saken, Gerhardsen-saken, Habberstad-saken, Welle Strand Welle-saken, Mathisen-saken, Fjellberg-saken, Staldvik-saken, Gudmundsrud-saken, Bondevik-saken, Hagen-saken, Hedstrøm-saken, eller noen av provokatør- og diskrediterings-sakene rettet mot Stortinget?

Å, unnskyld. Lund har visst vært innom Steen-saken. Høyesterettsdommere strekker seg vel langt for ambassadører.

Men hva gjør Kommisjonen, hvis den ikke tar enkeltsaker?

Den nøyaktige avisleser vil allerede ha registrert at Lund selv har gitt svaret⁴:

«- Vi går lenger enn Nygaard Haug-utvalget. De har i stor utstrekning funnet sine informasjoner i etterretningsstaben, vi leter også i arkivene på avdelingsnivå i Forsvaret andre steder i landet.»

Akkurat! Nygaard Haug, som allerede var frikjent av Lund, hadde funnet sine informasjoner i etterretningsstaben! Og der fant hun ingen «generalplan om avlytting, romavlytting, desinformasjon, provokasjon og trakassering av ubehagelige venstresosialister, borgerlige, majorer og annet rask». Da drev man vel ikke med slikt, da? Åjo, kanskje noen uryddige elementer utenfor Oslo. Dét skulle Lund ta seg av. Slike som den tidligere POT-sjef i Nord-Norge, som Kommisjonen har besøkt seks ganger for å tvinge ham til å bryte taushetsløftet om ting i fjern fortid (se nedenfor).

Kanskje kan man unnskylde den som tror man finner bevisene for kriminalitet i den kriminelles egne arkiver med en viss naivitet. Men bare noen uker før Lund avga sine uttalelser til Aftenposten hadde Kontrollutvalget (for POT og Sikkerhetsstaben, men ikke E-tjenesten) avslørt at forbrenningsovner og makuleringsmaskiner hadde gått på høygear hos Overvåkningspolitiet mens Stortinget forberedte sine granskninger.

Selv Kontrollutvalget reagerte¹:

«Våren og sommeren 1993 slettet Overvåkningspolitiet en rekke dokumenter som ikke burde vært ødelagt.»

Det ble ikke opplyst noe om hva slags dokumenter, men uttrykket «slette» tyder på elektronisk lagring, og da kan dokumentene ikke ha vært så gamle. Virksomheten skal ha vært stanset da det kom nye instrukser fra departementet.

Samtidig bekreftet Kontrollutvalget at det hadde funnet sted politisk overvåking så sent som i 1987.²

Høyres parlamentariske leder Anders Talleraas uttalte³:

«Opplysningene om politisk overvåking og utstrakt makulering av er alarmerende … Dette bekrefter dessverre at politisk overvåking ikke tilhører historien, men har forgreninger opp til vår tid. Det er skuffende, men ikke helt overraskende.»

Senterpartiets Johan J Jacobsen sa:

«- Hvis kontrollutvalget har påvist at gradert stoff er blitt makulert så sent som i 1993, svekker dette ytterligere tilliten til det overvåkingssystem vi har idag. Ingen kan hindre at det skapes en berettiget mistanke om at det er noe å skjule.»

Kristelig Folkepartis leder Kjell Magne Bondevik sa:

«- På det tidspunktet visste alle at det kom en gjennomgåelse av de hemmelige tjenester, noe som også politiet måtte vente. Jeg synes opplysningene om makulering er uhørt, og det skjerper ytterligere mistanken om at man har noe å skjule …

Han regner med at Lund-kommisjonen kommer til å følge opp flere av opplysningene som nå kommer frem …»

Men Aps parlamentariske leder, Thorbjørn Jagland, var «helt ukjent med rapporten og ønsket derfor ikke å kommentere». Overvåkningssjef Hans Olav Østgaard selv kjente ikke til at det hadde vært makulert dokumenter som ikke burde vært ødelagt:

«-Vi har hatt stående ordre om rutinemessig makulering av dokumenter ut fra hensynet til rettssikkerheten. Derfor har det tidligere vært et mål for oss å sanere eldre eller overflødig registrering …

… det er ikke slettet dokumenter som kan ha interesse for granskningen av de hemmelige tjenestene …»

Hadde noen ventet at han skulle sagt noe annet?

Nå viste det seg at Lund var klar over makuleringsiveren. Kommisjonen oppdaget under sine reiser sågar at det var⁴

«… skjedd omfattende makulering i Overvåkingspolitiets arkiver i landsdelssentralene og de lokale avdelingene. Det er særlig arbeidsregistre som er blitt ødelagt. Arkivene og registrene er ødelagt så seint som i første halvår 1994. Lund karakteriserer makuleringene som ‘uheldige’. Det har altså skjedd etter at overvåkningssentralen høsten 1993 innførte makuleringsstopp så lenge granskning av de hemmelige tjenestene pågår.»

Klassekampen hadde fått tak i Lund-kommisjonens brev til Justisdepartementets ledelse om dette⁵:

«Lund-kommisjonens brev er såpass skarpt og berører et så ømtålig tema at det raskt havnet hos den politiske ledelsen i departementet. Som et resultat av Lund-kommisjonens reaksjon har overvåkningssjef Hans Olav Østgaard nå sendt ut et skriftlig pålegg til landsdelssentralene og lokalavdelingene om at de skal stanse ‘all sanering og makulering av dokumenter samt eventuell informasjon på andre lagringsmedia’. Stoppen skal gjelde inntil Kommisjonen er ferdig med sitt arbeid.»

Dette er, hvis man skulle være til tvil, den samme Østgaard som bare fire uker tidligere hadde forsikret om at (se foran):

«… det er ikke slettet dokumenter som kan ha interesse for granskningen av de hemmelige tjenestene …»

Hva så med tror man da har skjedd i E-tjenesten, som ikke en gang har et «Kontrollutvalg» til å passe på seg? Aftenposten tok opp arkivene i E-tjenesten med Lund⁶:

«(Aftenposten) – Professor Knut Einar Eriksen beskriver ifølge Nygaard Haug-utvalget E- tjenestens arkivmateriale som ‘velordnet’, men egentlig slående lite sammenlignet med det som finnes i Overvåkningspolitiet. Kommentar?

(Lund) – Det er skjedd mye makulering i Forsvaret, men jeg har ikke grunnlag for å si at makuleringen i E-tjenestens arkiver avviker fra det generelle bildet ut fra det vi foreløpig har undersøkt. Det er aktuelt å granske ledelsen både sentralt, regionalt og lokalt i Norge for å få et representativt bilde av virksomheten. Det kan også bli aktuelt å foreta undersøkelser utenlands.»

Vet ikke Lund at aktivitetsomfanget i POT og E-tjenesten er som i en melkebutikk sammenlignet med hele landbrukssamvirket? Er det ikke da bemerkelsesverdig at E-tjenestens arkivmateriale oppgis til å være «slående lite» i forhold til POTs? Hva vet Lund om det finnes helt andre arkivrutiner, eller for den saks skyld helt andre arkiver? Hva vet han om hva som er makulert og hva som er overført til små, fine pakker med CD-disketter og gravd ned på trygge steder?

Kort sagt: Tror man virkelig at den som gjennom 50 år har drevet med ulovligheter sitter pent i måneder og år og venter på at først Nygaard Haug og så Lund & Co skal komme på besøk og kikke i arkivene? Og selv etter at Kommisjonen selv har kritisert makuleringspraksisen i skarpe ordelag, baserer man seg fortsatt på å finne bevismaterialet i arkivene?

Så nå vet vi endel om hva Lund-kommisjonen har gjort. Den har bestemt seg for å tro på Nygaard Haug. Den har lyttet til Dahl og slukt dennes konklusjoner selv om han aldri avsluttet sin etterforskning. Den har vært på lange reiser rundt i Norge for å fullføre Nygaard Haug med å kikke i gjenværende arkiver, for det tilfelle at det skulle finnes noen syndere i Nord-Norge som måtte være dumme nok til å la kriminaliserende materiale overleve forbrenningsovnene. Den har kikket litt i noen departementers arkiver (men neppe etter enkeltsaker der) og kranglet om innsynsretten. Den har reist til Moskva og Washington (se nedenfor) for å se om tjenestene har avlagt skriftlige tilståelser om sine overtramp i Norge til allierte og fiender. Den har sikkert snakket med dusinvis av O-folk, E-folk og S-folk, som alle med store blå øyne har fortalt dem det de er blitt fortalt at de skal fortelle: «Vi gjør intet galt». (Vi kjenner til fra en sikker kilde at nær sagt alle vitner fra tjenestene blir grundig briefet av Trond Johansen & Co før de skal i Kommisjonen. Man må forøvrig være passe naiv for å tro noe annet.)

Rett skal være rett: Kommisjonen har også gjort mange riktige ting. Den hadde f.eks. mange møter med CC før han brått døde, og det skulle vært mange flere møter med ham. Men vi er i tvil om hvor nøye Lund & Co lyttet. CC sa nemlig til dem⁷ at han personlig gjerne bekreftet at det hadde vært omfattende politisk overvåkning mot venstresiden i 50- og 60-årene, og mente at Kommisjonen burde skaffe seg et par vitner til, som f.eks. Ronald Bye, og så kunne man regne den saken som oppklart. Kommisjonen burde heller ofre tid på all den ulovlighet som fortsatt foregår, mente CC. Vi vet også at CC sa til Kommisjonen at den burde gå i gang med Ramm/Setsaas-saken som en innfallsvinkel til å finne konkrete beviser fra de siste årene, og at Kommisjonen ville sette seg selv i et meget ugunstig lys historisk hvis den trodde på Dahl og avskrev oss. Dette fikk Ingse Stabel, som ledet møtet, «inn med teskje».

Kommisjonen har også hatt møter med flere stortingsrepresentanter som har gitt Lund lignende beskjeder og konkrete opplysninger om hvem de ellers kan avhøre som vil gi samme beskjed.

Men Lund-kommisjonen stoler på justisvesenet, tar ikke enkeltsaker, lar den mistenkte etterforske og leter i brannsvidde arkiver.

Vi står derfor ikke bare overfor en gruppe holister, men også en gruppe naive holister, i filosofisk litteratur definert slik⁸:

1. Å erkjenne helheten anses som så selvfølgelig at man ikke engang problematiserer erkjennelsesgrunnlaget for en slik helhetsinnsikt.
2. Delene fortolkes slik at de alltid stemmer overens med og bekrefter helheten.
3. Alle nye størrelser som føyer seg inn i helheten tolkes slik at de bekrefter den etablerte helhet.
4. Deler eller alternative helheter som ikke stemmer overens med den naive holismens helhet erklæres som gale eller ikke-eksisterende.

Hva er det man tror man har med å gjøre? Noen rampete søndagsskolegutter som tilstår bare man ser strengt på dem?

Hva ville man sagt om en politimester som var satt til å oppklare en mordbølge, men som uttalte at «jeg kan ikke hefte meg med enkeltmord»? Oppklarer man kriminalitet ved å ignorere alle spor etter kriminalitet og nøye seg med å kikke i dagbøker velvilligst utlånt av de kriminelle? Benytter en rutinert etterforsker de mistenkte som spesialetterforskere? Lar han den mistenkte i demokratiets og godviljens ånd være tilstede på møtene i etterforskningsgruppen og være konsulent for programmering av etterforskernes datautstyr?

Vi forlanger ikke at Lund skal dømme på forhånd. Men vi forlanger at høyesterettsdommeren heller ikke skal frikjenne på forhånd.

Dernest forstår vi ikke visdommen med å etterforske uten å ta enkeltsaker. Det må være en ny, hypermoderne etterforskningsteknikk som vi aldri har hørt om. Douglas Adams⁹ har skrevet en bok om «Dirk Gently’s Holistic Investigation Agency». Noen tror at alt science fiction-forfattere skriver om blir virkelig. Her har de igjen fått rett. Norge har fått en Kommisjon med holistiske¹⁰ granskere.

Lund-kommisjonen kan ikke basere sine granskninger på arkiver. Profesjonelle tjenester etterlater bare de arkiver som de ønsker funnet. Her kan man ikke spørre «Kjære Trond», om man ønsker å få ukjente ulovligheter på bordet.

Resepten er og blir: Gransk enkeltsaker. Alle må forstå at det var dette som var Stortingets mandat. Når man velger å rote i ufarlige arkiver fremfor å etterforske kanskje farlige enkeltsaker, er det å sabotere Stortingets mandat. Men går man etter enkeltsaker, treffer man på forhold som involverer den sittende Regjering. Hvorfor er Lund så redd for det?

Det finnes intet som kan utløse riksrettssaker mot sittende regjeringsmedlemmer i arkivene i Washington og Moskva. I høyden kan finne noe man kan kritisere avdøde politikere og tjenestefolk for. Men hvis Lund går løs på ti enkeltsaker blant de mange vi har tatt opp her – og som Lund kjenner til – kan det fort ende i like mange riksrettssaker. Lund later nå til å ha brukt opp de fleste av sine millioner på Gerhardsen & Co. Når skal han bruke noen på Brundtland &Co?

Mulig pågående kriminalitet og ferske forhold fra 80- og 90-tallet var ihvertfall like viktig for Stortinget som oppgaver for Lund-kommisjonen, som mulige historiske forhold, se bl.a. sitatet fra Grimstads innlegg foran.

Men nyere forhold kunne fort ramme noen av Lunds juristvenner i styre og stell, og kanskje noen av hans etterforskere eller deres sjefer. Det kan vel dog ikke være årsaken til Lunds omvendte prioriteringer?

Stortinget kunne ikke ventet at utviklingen i Lund-kommisjonen skulle ta denne vendingen. Når det først blir kjent hvor forkjært Lund-kommisjonen har arbeidet, vil det sikkert bli forsøkt snudd til kritikk mot flertallet i Stortinget. Men de gjorde så godt de kunne. De kunne ikke forutse den kombinasjonen av naivitet og dumhet på den ene siden og planlagt, provokativ virksomhet på den annen som kombinert har gitt så gale resultater.

Det kan bevises ved å se på den andre kommisjonen som ble nedsatt på bakgrunn av justiskomiteens innsats i juni 1993. Den såkalte Skauge-kommisjonen ble nedsatt «av regjeringen i samråd med Stortinget v/presidentskapet»¹ (i praksis 5 oppnevnt av Regjeringen og 6 oppnevnt av Stortinget) for

«å utrede og klargjøre de spørsmål som etableringen av et slikt felles kontrollutvalg reiser, herunder instruks og eventuelle avgrensninger av tjenesten og forholdet mellom regjering og Storting.»

Kommisjonens formann var tidligere stortingsrepresentant Arne Skauge (H).

Det var da allerede vedtatt at det nye kontrollutvalg skulle føre kontroll med alle de tre tjenestene, og at det skulle oppnevnes av Stortinget. Vi skal ikke gå inn på utvalgets vurderinger og konklusjoner forøvrig, bare gjengi noen av utvalgets betraktninger omkring sitt mandat. Disse er så fornuftige at det kanskje kunne ha hjulpet Lund om han hadde lest dem. Men det kan han ikke ha gjort, selv om innstillingen ble fremlagt så tidlig som 7. februar 1994.

I motsetning til Lund-kommisjonen hadde Skauge-kommisjonen klart for seg hvilke virkelige saker som hadde opptatt Stortinget i forbindelse med oppnevnelsen:

«Årsaken lå bl.a. i en del kontroversielle saker kontrollutvalget hadde behandlet, særlig ‘Mossad-saken’, se St.meld. nr. 22 og 65 (1991-92), og ‘Setsaas/Ramm’-saken. Samtidig behandlet forsvarskomiteen spørsmål oppstått omkring etterretningstjenesten og dens forhold til det politiske miljø. Utspring for dette var bl.a. utsagn i boken ‘Vi som styrer Norge’. Det vises herom til Innst. S. nr. 101 (1992-93) fra forsvarskomitéen.

Kommisjonen oppfatter justiskomiteens tilråding som resultat av en samordning av disse to politiske forløp …

Kommisjonen anser stortingsvedtaket som sitt egentlige mandat»

Dette var et godt utgangspunkt. Som gammel parlamentariker har Arne Skauge – godt hjulpet av andre solide kommisjonsmedlemmer som Svein Alsaker (KRF), Johan Buttedahl (SP) og Arent M. Henriksen (SV) forsto Skauge at hans kommisjon ikke skulle begynne på noe nullpunkt, men sørge for å omsette Stortingets vilje i praksis. Det hadde vært lurt av Lund å begynne med også.

Videre skriver Skauge-kommisjonen:

«I forhold til mandatet oppfatter kommisjonen uttrykket ‘de hemmelige tjenestene’ som et funksjonelt begrep, ikke som et organisatorisk. Kommisjonen kan følgelig ikke avgrense sitt arbeid til virksomheten i tjenestenes organiserte ledd. Behovet for kontroll med etterretnings-, sikkerhets- og overvåkingsvirksomhet i politiet og forsvaret i sin helhet må vurderes. Kommisjonen må ta hensyn til at slik virksomhet eller bistand til det også blir utøvet i andre deler av forvaltningen og i statlig virksomhet som Televerket og Postverket. I en viss utstrekning utøves det også beslektet virksomhet i privat sektor, f.eks. i sikkerhetsorganer i næringslivet. Kommisjonens synsvinkel blir noe videre enn den tradisjonelt faglige. Den vil bl.a. omfatte taktisk etterretning og sikring med militære feltavdelinger.

Kommisjonen ser det som sin oppgave å klarlegge kontrollbegrepet og vurdere hvilke former for kontroll som skal utøves.»

Dette representerer en meget viktig erkjennelse. Man kan nærmest lese mellom linjene at Skauge-kommisjonen forstår at det som skal kontrolleres er hva slags uoffisielle kommunikasjons- og kommandolinjer som går alle veier rundt i det offentlige system og deler av det private – «den fjerde tjeneste». Kanskje har de også forstått at en ikke uvesentlig del av virksomheten drives helt utenfor alle «organiserte ledd», dvs. i dekkfirmaer av enmannstypen eller Norasonde-typen, eller via mellomledd?

De har ihvertfall forstått at Lunds «holistiske» tilnærmingsmåte ikke holder. Skal «den fjerde tjeneste» avsløres – eller hindres gjenoppbygget i fremtiden – må kontrollbegrepet utvides tilsvarende. Skal man hindre at deler POT får andre sjefer enn de organisatoriske holder det ikke å ta en telefon til Iver Frigaard eller kikke litt i arkivene i Politihusets toppetasje mellom kaffekoppene. Skal man hindre at Televerkets teknikere brukes til ulovlig avlytting, må man begynne med fotfolket som installerer avlyttingsutstyret. Og skal man avsløre E-tjenestens vidtstrakte nettverk, må man stå opp tidlig om morgenen og nøste opp sporene fra der man finner dem i terrenget.

Forskjellen mellom Skauge og Lund er at Skauge og hans viktigste kommisjonskolleger har levet med og i Stortinget og dermed oppfattet tilstrekkelig av den virkelighet stortingsrepresentantene er blitt eksponert for, mens Lund gikk rett inn i oppgaven fra en pyntet og polert verden i justisvesenet, intetanende om de ulver som sto klar til å ødelegge for ham.

Men Lund-kommisjonen har ikke bare hatt problemer med seg selv.

Det viste seg raskt at ikke alle uten videre var villige til å bøye seg for Stortingets opplegg, ihvertfall ikke slik det nå ble praktisert av Kommisjonen. Bl.a. vedtok Stortinget at alle som hadde hatt, hadde eller ville få noe med tjenestene å gjøre skulle fritas for enhver taushetsplikt overfor Kommisjonen. Hva med dokumenter?

23.10.1 Koordineringsutvalgets dokumenter

Det viste seg at det ikke skulle bli så lett for Lund å få tak i de dokumenter han trengte. Av helt avgjørende betydning er selvsagt eventuelle referater fra Regjeringens koordineringsutvalg for E- og S-tjenestene¹:

«Stortingets granskningskommisjon støvsuger departementenes arkiver på jakt etter mulige beviser på ulovlig eller irregulær overvåking av norske borgere. Men de kan ikke regne med å få se alle dokumentene.

… etter det Arbeiderbladet erfarer, har granskningskommisjonen vist spesiell interesse for referatene fra møtene i det såkalte ‘Koordineringsutvalget for overvåknings-, etterretnings- og sikkerhetstjenesten’. Dette utvalget ble opprettet etter 2. verdenskrig og hadde medlemmer fra de hemmelige tjenestene samt fra Statsministerens kontor og Utenriksdepartementet. …

I UD opplyser ambassadør Per Ravne i Nedgraderingsutvalget til Arbeiderbladet at de dokumentene som UD har fra Koordineringsutvalget stort sett er kopier.

– Det er derfor ikke opp til oss å avgjøre om dokumentene skal nedgraderes, det er opp til Statsministerens kontor og Politiets Overvåkningstjeneste (POT), sier Ravne.

Mens Andreas Andersen var ekspedisjonssjef ved statsministerens kontor ble møtene i Koordineringsutvalget holdt på Statsministerens kontor. Senere ble sekretariatsfunksjonen overført til POT. Der skal politiinspektør Iver Frigaard i sin funksjonstid ha laget referatene …

Også NATO-arkivet i UD har fanget interesse hos de stortingsutnevnte granskere. NATO- arkivet, som innad i UD også kalles journal 5, er fullstendig unntatt offentlighet. Arkivet inneholder stort sett topphemmelige dokumenter fra NATO’s hovedkvarter i Brussel.

– Jeg kan ikke se noen hensikt i at kommisjonen skal se på disse dokumentene. Der står det ingenting som dette utvalget har noen interesse av, mener ambassadør Per Ravne i Nedgraderingsutvalget i UD. Ravne avviser også at det er aktuelt å gi kommisjonen innsyn i akkurat dette arkivet …»

Vi tenderer faktisk til å være enig med Ravne i at akkurat NATO’s militære forsvarsplaner ikke er det første vi ville vente at Lund skulle kaste seg over. Men Koordineringsutvalget er noe annet! Det er all grunn til å tro at en rekke saker av høyst tvilsom karakter er behandlet her. Hvor mye som er kommet med i protokollene er annen sak. men de bør i høyeste grad utleveres kommisjonen. Vi vet ikke hvordan dette til slutt endte, men vi har notert oss at Regjeringens berømmelige historikergruppe, som var en avledningsmanøvrene overfor Stortinget, visstnok heller ikke fikk se Koordineringsutvalgets papirer².

Forøvrig reagerer vi på ett forhold i intervjuet med Ravne: Kan en ambassadør i UD «avvise at det er aktuelt» å gi innsyn til en stortingsoppnevnt granskningskommisjon? Stortinget har uttrykkelig pålagt Regjeringen å oppheve enhver taushetsplikt overfor Kommisjonen. Gjelder ikke det også dokumenter? Det er i alle fall en helt umulig tanke at Stortingets granskning kan stanses etter vedtak i forvaltningen. Hvis Lund har latt seg stanse av slikt uten å underrette sin oppdragsgiver, er han like skyldig selv.

23.10.2 E-tjeneste-papirer

Nylig dukket det opp en annen sak vedrørende visse etterretningsdokumenter i E-tjenesten. Ifølge Arbeiderbladet³ har professor Per Riste, som arbeider med å kartlegge E-tjenestens etterkrigshistorie etter oppdrag fra Forsvarsdepartementet, fått innsyn i slike dokumenter. Lund-kommisjonen skal ha ønsket å sjekke om det her finnes opplysninger av betydning for den, og skal ha «krevd at Ristes papirer gjøres tilgjengelige». Forsvarsminister Jørgen Kosmo svarte så at han ikke ville pålegge Riste å utlevere «sine egne notater eller arbeidsdokumenter», og at «Lund- kommisjonens egne etterforskere har hatt tilgang til de samme arkivene som Riste».

Her er mye uklart. Hva er det Lund har bedt om å se? Originaldokumentene eller Ristes egne arbeider? Det virker opplagt at Lund-kommisjonen må få se alle originaldokumenter, men nesten like opplagt at en historiker i arbeid må få ha sine egenproduserte ting for seg selv. Og hva er avslått?

Dessuten: Hvilke «etterforskere» har tidligere hatt adgang til originaldokumentene? Osen og Tvete-Berger, som jobbet med vår sak i Riksadvokatens granskningsgruppe (Dahl-gruppen). Var de i E-tjenestearkivene den gangen, til tross for at Dahl bestemte at det ikke skulle utføres noen etterforskning den veien? Har de ikke samme tilgang til dem nå? Hvorfor ikke? Og hvordan kan Lund og Stortinget i tilfelle vite at det er sant, ut fra det vi nå vet om Dahl og hans etterforskere? Eller var det Økokrim-etterforskerne, som såvidt vi vet ikke har vært brukt av noen «granskere» før – eller har de det?

Ifølge Arbeiderbladet har Lund også gitt uttrykk for at «et avslag kan bety forsinkelser i kommisjonens arbeide». Det er første gang vi har sett antydet, men vi har ventet på det. Vi minner om hva vår gamle ringrev sa til oss da Kommisjonen ble oppnevnt:

«Nei, du vet det kommer aldri til å komme noe fra Lund-kommisjonen. De folka der er kommet til Himmerike for jurister og historikere, de. De har fått lomma full med penger og flotte kontorer og kan drive med akkurat det de syns er gøy i år etter år. Bare vent: Når de to åra er ute, må de fortsette, og det kan aldri stortinget si nei til. Og mange her i stortinget syns det er helt fint å ha et sted å sende sånne vanskelige saker til.»

Lederen for Overvåkningspolitiet i Nord-Norge, Helge Claussen, har gjort det tindrende klart at han ikke ville bryte sin taushetsplikt, bl.a. i samtale med Dagbladet¹:

«… han akter ikke å fortelle alt han vet til Lund-kommisjonen.

– Nei, jeg har gitt et løfte og kan ikke si noe om hvorfor en kilde ble en kilde. De hjalp Ikke meg, men Norge, sier Claussen.»

Claussen var 43 år i overvåkningstjenesten og var sjef fra 1978 til 1993, og sa videre i et senere intervju med Dagbladet².

«- Gjennom mine 45 år i tjenesten har jeg gitt en lang rekke mennesker over hele Norge mitt ord på at det de forteller, skal forbli i taushet til evig tid. Jeg vil ikke gjøre meg sjøl til løgner …

– Men arkivet ditt oppbevares fortsatt ved overvåkningspolitiets Nord-Norge-sentral i Bodø, og er tilgjengelig for Lund-utvalget …

– Heldigvis er ikke alt skrevet ned, det får jeg være glad for …

– Men den kalde krigen er en avsluttet epoke, er ikke tida nå moden for å snakke ut om alle sider ved hysj-tjenestene?

– Mitt råd er å glemme hele saken, sett en tjukk strek over alt. Granskningen er bare tøv og politisk spillfekteri. Jeg har lest mandatet for granskningsutvalget, der er det mye som er meningsløst. Mange gode nordmenn gjorde etter sin overbevisning en innsats for landet. Det er fullstendig galt at man idag skal vurdere hva som var rett og galt for 30 år siden. Hva i all verden er det de håper å finne? …»

Forfatteren Kjell Fjørtoft kommenterte dette slik³:

«-Dessverre har vi alt for mange bevis for at overvåkningstjenesten ikke holdt seg til spillereglene. Det skjedde en utstrakt politisk overvåking …

… det er vel for tungt å medvirke til å avsløre egne ulovligheter. Hvis de ikke har noe å skjule, hvorfor legger de da ikke alt på bordet?»

I mai 1995 ble Claussen også intervjuet i et bredt oppslag i Nordlandsposten⁴. Av denne reportasjen fremgår det at Claussen hittil er blitt avhørt ikke mindre enn seks ganger av Lund-kommisjonen. Om sine erfaringer sa han:

«- Det å føle seg satt under etterforskning som om det skulle være en kriminalsak er helt forferdelig. Jeg stoler ikke på Lund-utvalget så lenge Berge Furre er medlem. Jeg vil ha meg frabedt å bli avhørt i besøksstolen på mitt eget kontor. Men jeg har ingen ting å skjule …

– Du har ren samvittighet og ikke noe å skjule. Hvorfor da gi Lund-kommisjonen en kald skulder?

– Fordi granskerne bruker spesialetterforskere fra Kripos som ikke vet noe om overvåkingstjenesten, men som gir undersøkelsene et kriminelt tilsnitt.

– Og fordi SV’eren Berge Furre er medlem. Bekrefter du ikke med det tjenestens politiske skjeløydhet?

– Jeg protesterer ikke mot SV’eren, men mot et kommisjonsmedlem som selv har brutt sin taushetsplikt. Kommisjonen har mandat til å løse oss fra vårt taushetsløfte når det gjelder sensitive ting. Det er uaktuelt for meg. Jeg står ved de løfter jeg har gitt, ikke minst overfor et kildenett som har snakket i trygghet om taushet.»

Nå har faktisk vi mer sans for det Claussen sier, enn f.eks. Fjørtoft har. Også vi mener at et ord er et ord og en mann er en mann, og at ingen Konge eller komité automatisk kan kreve å komme foran det – moralsk sett. Men dette er et vanskelig spørsmål. Claussen er hverken stortings- eller tillitsmann, men embetsmann og har også et lojalitetsforhold til sin øverste arbeidsgiver – Stortinget – å ta hensyn til. Noen ganger vil vi oppleve at rett står mot rett, og det finnes intet annet moralsk korrekt svar enn å la konflikten spille seg ut. Men det er klart betinget av at motivasjonen er hederlig på begge sider.

Enda mer sans har vi for Claussens betraktninger om det som skjedde for 30 år siden osv. Her kjenner vi til at CC sa noe i likhet med dette til Kommisjonen like før han gikk bort⁵:

«Ja, det ble drevet politisk overvåkning. Ja, jeg vet det, for jeg var med på det. Nei, det var ikke lovlig men vi mente det var riktig likevel. Så får vi være enige eller uenige.

Noter nå det ned. Det er sannheten. Og kast ikke mer tid bort på å jage spøkelser fra fortiden. Det er mye verre ting som foregår idag. Bruk tiden på å stanse pågående kriminalitet, ikke historiske småsynder.»

Dette er vi helt enig i. Vårt problem er at det mangler et par elementer i Claussens utsagn, særlig punktet om å etterforske hva som skjer nå. Siden han sluttet så sent som i 1993, er det dessverre muligheter for at han har kunnskap om ulovligheter i vår tid. Da er det veldig enkelt å skyve spøkelsene fra 60-årene foran seg og bruke dem som gisler mot vitneplikt. Hadde vi vært Lund-Kommisjonen, ville vi begynt med å stille spørsmål om nåtiden. Så får man vite hvor han egentlig står.

Som det har gått, ser det ut til at Lund-kommisjonen har reist seks ganger til Bodø for å snakke om fortiden. Da slutter vi oss 100% til Claussens ergrelse. Det er godt mulig at han har rett i at han ikke har noe å skjule vedrørende den rype kriminalitet som Stortinget var ute etter og vi er ute etter. I så fall er det nærmest en provokasjon av Lund- kommisjonen mot Claussen å plage en gammel hedersmann som gjorde sin jobb på denne måten. Og det er ihvertfall en provokasjon mot oss og alle andre som har saker de ikke får behandlet av Lund å bruke tid og ressurser på Claussen som skulle vært brukt til å avsløre løpende kriminalitet.

Vi vet ikke om det er fordi han har lest om Claussen i avisene, men vi har notert oss at den pensjonerte overvåkingsbetjent Arne Hein vil brenne sitt omfattende historiske om forholdene langs den norsk-russiske grensen fra 1954 til slutten av 80-årene av frykt for at det skal ende i andres hender¹. Han har også avgitt taushetsløfter som han vil stå fast ved personlig. Professor Randi Rønning Balvik ved Statsarkivet i Tromsø er forskrekket og ber om å få materialet dit, og også ordfører Alfon Jerijærvi i Sør-Varanger kommune ber om bevaring. Styremedlem i Sør- Varanger historielag Tor Aarnes kaller det «kulturmord» å brenne.

Vi har aldri ment at et krav om gransking skulle medføre denne slags resultater. Vi har krevet etterforskning av ulovligheter uansett hvem som har begått dem og sagt vi mistenker et nettverk rundt Ap, tjenestene og endel andre som vi har kalt «den fjerde tjeneste». Vi tror ikke det er mye å finne om aktuelle ulovligheter i Claussens hukommelse og Heins arkiver. Det fremgår ikke om Lund-kommisjonen har bestilt billetter til Kirkenes, men det skulle sannelig ikke forbause oss. Send et brev til Hein isteden, og si at han trygt kan la professor Balvik i Tromsø få arkivene til seg!

Derimot erklærte Haakon Lie at han gjerne ville forklare seg. Arbeiderbevegelsens Arkiv ville med glede legge frem de såkalte Paul Engstad jr-dokumentene. Sjømannsforbundets arkiver ville bli åpnet. Felles for alt dette var at det handlet om gamle ting.

Vi har i forrige avsnitt allerede vært inne på Lund-kommisjonens problemer med å skaffe seg adgang til enkelte av Regjeringens arkiver. Her er det mer:

Blant de mange sysselsettingstiltak Lund-kommisjonen, siden den ikke tar enkeltsaker, måtte finne på for seg selv var ifølge Aftenposten å få adgang til sovjetisk arkivmateriale som angår Norge¹

«Lederen av stortingets granskningskommisjon for de hemmelige tjenester, høyesterettsdommer Ketil Lund, beskylder historikeren Sven Holtsmark ved Institutt for Forsvarsstudier for regelrett å blokkere Kommisjonens adgang til sovjetisk arkivmateriale som gjelder Norge.

Bakgrunnen er at Lund-kommisjonen ønsker innsyn i kopier av dokumenter fra årene 1945- 63 som norske og russiske forskere har samlet fra åpne arkiver i Moskva …

Det norske forskningsinstituttet har imidlertid konsekvent avvist å utlevere den omfattende mengden dokumentkopler som allerede befinner seg her i landet …

…

– Lund-kommisjonen kan søke innsyn og be om kopier av avgraderte dokumenter fra Sovjet-epoken på Iik linje med alle andre i Moskva …»

Etter dette gjorde Lund som anbefalt, og ba bl.a. om innsyn i diplomat- og KGB-rapporter fra Oslo under den kalde krigen. Ifølge Aftenposten het det i brevet som Lund sendte til Moskva:

«Siden disse (de tre norske) tjenestenes virksomheter hadde bakgrunn i den internasjonale situasjon og utvikling i disse årene, er det av interesse å få adgang til endel utenlandske arkiver hos makter som hadde betydning for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk».

Selv uttalte Lund videre til Aftenposten:

«… en representant fra den norske granskningskommisjonen vil reise til Moskva for å lete i arkivene dersom man får de nødvendige tillatelser.»

Senere ble tilsvarende initiativ tatt overfor amerikanske myndigheter om å la Lund-kommisjonen grave i CIA’s arkiver og en rekke andre amerikanske arkiver². Det får de nok, siden «tjenestedødar» Finn Sjue forlengst har pløyet disse markene. Så store som disse arkivene er, må nok hele kommisjonen reise. Tidlig høst pleier å være en fin tid i Washington. Når man først gransker holistisk, kan løsningen like gjerne være i Washington som i Oslo. Eller i Ulan-Bator. Og hva med Tel Aviv? Der burde ihvertfall Lund bruke noen millioner for å komme inn i arkivene.

Ta nå ikke spøk for spøk og alvor kun alvorlig: Vi ser ikke bort fra at det kan finnes viktige ting i KGB’s eller CIA’s arkiver. Snarere tvert imot: Hos KGB kan man finne sovjetspioner i Norge, og hos CIA kanskje kunnskap om enkelte ulovligheter fra gammelt av. Men det er påfallende hvor store anstrengelser Kommisjonen gjør for å lete på de vanskeligste stedene etter ting fra 50- og 60-årene når bøttevis av muligheter for å gå rett på dagsaktuelle forhold ignoreres!

Vi var naturligvis overlykkelige over Stortingets førsteklasses innsats for å få oppnevnt en parlamentarisk kommisjon, og ventet ivrig på å få samarbeide med den.

Så snart det var blitt klart at det ville bli en parlamentarisk granskning, var Setsaas «tilfeldigvis» blitt sagt opp fra fremleiekontrakten med styret i borettslaget på Lindebergåsen¹. Det første vi ønsket å få gjort sammen med Lund-kommisjonen, var å få undersøkt denne leiligheten og helst også naboleilighetene grundig. Men det tok tid før Lund-kommisjonen kom i gang, og Setsaas måtte bli boende på «overtid» med trussel om tvangsutkastelse over seg, for å sikre viktig bevismateriale for Kommisjonen. Vi tok da kontakt med formannen, Ketil Lund, på hans kontor i Høyesterett, nabokontoret til høyesterettsdommer Leif A. Eldring, for å gi ham en foreløpig orientering og forberede en forespørsel om å få gjennomgått denne leiligheten.

Lund var svært forekommende, meget interessert og svært takknemlig for orienteringen². Selvsagt kunne han ikke foregripe Kommisjonens beslutning, men han lovet at vi skulle få legge frem saken for Kommisjonen snarest mulig.

I begynnelsen av mars fikk vi møte hele Kommisjonen³. Det var før de var begynt å planlegge sitt arbeid, så vi forsto meget godt at møtet nå måtte begrenses til den bakgrunn som var nødvendig for å begrunne anmodningen. Møtet varte ca. tre timers tid, og vi følte at Kommisjonen reagerte meget forståelsesfullt. Det eneste som «skurret» var at ett av medlemmene – Regine Ramm Bjerke – syntes å fungere mer som «ekstra-sekretær» enn som medlem: Hun noterte flittig ned hvert eneste ord som ble sagt i konkurranse med møtesekretæren og stilte nesten ingen spørsmål.

I en røykepause fikk vi krystallklare reaksjoner fra Furre og Hovland: De var overbevist om at vi hadde en alvorlig sak – her var alt for mange «tilfeldigheter» – og her måtte det tas affære øyeblikkelig.

Vi var derfor rimelig overrasket over svaret, som kom i brevs form uken etter til Setsaas. undertegnet av Lund selv⁴

«Anmodning om undersøkelser av leilighet i Lindebergåsen 60 C med sikte på å avdekke ulovlig avlytting.

Det vises til møte med Granskningskommisjonen 7. mars 1994 hvor De møtte sammen med Hans Henrik Ramm og begrunnet Deres anmodning om at kommisjonen måtte iverksette undersøkelser i Lindebergåsen 60 C.

Den redegjørelse De ga i møtet inneholder opplysninger av interesse for kommisjonen. Såvidt forstås har De og Hans Henrik Ramm dessuten opplysninger/bevismateriale som verken er kommet til politietterforskernes eller Nygaard Haug-utvalgets kunnskap. Dette materialet er kommisjonen interessert i å få tilgang til så snart som mulig. Kommisjonen vil kontakte Dem i denne anledning.

Når det gjelder spørsmålet om undersøkelse av leiligheten, ga De uttrykk for at påvisning av avlyttingsutstyr i dag neppe er noen reell mulighet, men at undersøkelser vil kunne avdekke spor som viser at avlytting har funnet sted. De spor det dreier seg om er etter Deres oppfatning borehull – idag gjensparklet – hvor det tidligere har vært stavmikrofoner, et støpsel hvor det kan ha sittet avlyttingsutstyr og en strømkrets som går innom leiligheten under Deres. Videre ga De uttrykk for at de nødvendige undersøkelser vil være svært ressurskrevende – De antydet selv beløp i størrelsesorden kr 100.000.- – og at den ekspertise som er påkrevet for å gjennomføre dem etter omstendighetene bare er tilgjengelig i utlandet.

Etter de opplysninger som foreligger antar granskningskommisjonen at det idag er små muligheter for at en undersøkelse av leiligheten vil avdekke spor som kan gi rimelig klare holdepunkter for at avlytting har eller ikke har funnet sted. Det er således ikke grunn til å regne med at undersøkelser vil kunne bringe noe vesentlig nytt i forhold til det som tidligere er kommet frem, bl.a. gjennom politietterforskning i saken. Etterforskningen er forøvrig ikke avsluttet.

Hensett til dette og til de meget ressurskrevende undersøkelser det dreier seg om, finner granskningskommisjonen ikke å kunne iverksette de undersøkelser De har anmodet om.»

Dette var et ganske forbløffende svar, særlig i lys av:

• Ramm/Setsaas-saken var en av to navngitte saker som var nevnt blant begrunnelsene for nedsettelse av Lund-kommisjonen under debatten i Stortinget
• Blant de første dokumenter som lå på Kommisjonens bord var gjenpart av dette brevet fra Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomité til oss⁵:

«VEDR SETSAAS/RAMM-SAKEN ‘4. TJENESTE’: Det Vises til brev av 20. Oktober 1993 m/vedlegg som kontroll- og konstitusjonskomiteen har mottatt fra Dem vedr ovennevnte sak.

I den forbindelse kan opplyses at komiteen foreløpig har stilt denne saken ‘bero’. Komitéen ønsker bl.a. først å avvente resultatet av arbeidet til kommisjonen som skal granske påstandene om ulovlig overvåking. Vi antar at Setsaas/Ramm-saken kan bli en del av dette arbeidet. Etter dette vil kontroll- og konstitusjonskomitéen vurdere om denne saken skal tas opp i komitéen til behandling»

Brevet er undertegnet av stortingsrepresentant Petter Thomassen, komiteens leder, og datert 27. januar 1994. Dette er ikke et vanlig oversendelsesbrev som benyttes når man vil kvitte seg med en sak. Da sies det ikke noe om hva mottaker bør gjøre. Når Thomassen spesifikt «antar at saken kan bli en del av dette arbeidet» og varsler ny vurdering i neste runde, er dette en klar oppfordring og meningsytring som ikke kan gjøres sterkere siden Kommisjonen skulle stå fritt innen sitt mandat.

• Kommisjonen hadde fått bevilget 7 millioner kroner, hadde ennå ikke brukt et øre, og kunne når som helst få mer. Lund hadde selv uttalt⁶:

«- Vi har nok av ressurser til å gjøre en god jobb. På årets budsjett står 7 mill kroner og (jeg) ser ikke bort fra at (vi) trenger like mye neste år.»

(Senere har vi konstatert at Lund-kommisjonen ikke nøler med å bruke penger når den skal reise til Nord-Norge for å grave i fortiden, se foran.)

• Noen av de mest sentrale bevismidlene i saken, hvis eksistens allerede var etablert av Lauritzen i møte med en rekke vitner før han ble «snudd», ville umiddelbart gå tapt hvis det ikke ble handlet
• Stortingspresident Grimstad hadde i Stortinget på Kommisjonens vegne sagt bl.a:

«Med det vedtak denne spesialkomitéen inviterer Stortinget til å gjøre idag, håper jeg sannheten omkring disse sakene skal komme frem …

Vi skal så langt det er mulig få sannheten frem. Det er nødvendig av hensyn til dem som har følt at de muligens er blitt overvåket. De har et krav på et svar om det er noe i dette, eller om det ikke er det.»

• Lund og kommisjonen var grundig orientert av oss om vår skepsis til Dahl og at det var høyst tvilsomt om hans etterforskning virkelig «ville fortsette» – etter den «pausen» han var inne i.
• Lund og hans Kommisjon måtte forstå at forholdene ikke var oppdiktet fra Setsaas’ side – for da ville han selvsagt ha flyttet ut på utkastelsesdato og konstatert at bevismidlene var gått tapt på grunn av slapphet og sendrektighet i granskningssystemene

Det ville han i så fall ihvertfall gjort etter dette svaret. Men han fortsatte å «bo» på overtid, selv om flyttelasset var gått, nærmest barrikadert og med løpende utsettelses- og ankekorrespondanse til borettslaget, for å forsøke et fornyet fremstøt. Vi skrev nå nytt brev til Kommisjonen der det bl.a. het⁷:

«Vi finner det likevel høyst påkrevet å ta opp saken pånytt, fordi vi er overbevist om at den beslutning Kommisjonen har tatt er slik at man vil angre sterkt på den senere, etter hvert som Kommisjonen har fått anledning til å sette seg dypere inn i saken …

Vi tillater oss i dette brevet:

– å peke på visse punkter i svarbrevet der vi åpenbart må ha uttalt oss ufullstendig i møtet slik at viktige punkter er misforstått eller uteglemt

– å peke på visse andre punkter der vi har en annen forståelse av forutsetningene for Kommisjonen enn den som kommer til uttrykk i svarbrevet

– å fremsette et nytt forslag som, dersom Kommisjonen finner å ville opprettholde sine budsjettmessige betraktninger, vil kunne gjøre undersøkelsen vesentlig rimeligere enn tidligere antydet

Det er riktig at vi frykter at det meste av det egentlige avlyttingsutstyr innsatt i gulv/tak og vegger fra naboleiligheter er fjernet, bl.a. fordi tidligere etterforskere konsekvent har avslått våre gjentatte anmodninger om å søke etter dette. Et viktig unntak – som vi pekte på under møtet – er den sannsynlige eksistens av en eller flere aktive eller «døde» radiobug(s) inne i leiligheten eller i noen av de gjenværende møbler/elektrisk utstyr eller installasjoner etc. som det ikke har vært mulig å fjerne de siste halvannet år pga. kontinuerlig vakthold i leiligheten.

En viktig grunn til at vi mener slike gjenstander kan finnes er flere observasjoner av mistenkelige kjøretøyer ikke hjemmeværende i området som i lengre tid har stått trafikkfarlig og ulovlig parkert i rundkjøring, flere kjøretøyer endog i ukevis på prøveskilter, uten at borettslagets trafikkansvarlige har besørget fjerning …

Det er også riktig at vi mener man vil kunne finne andre spor, bl.a. i form av gjensparklede borehull som omtalt i brevet. Mulighetene strekker seg imidlertid lenger enn dette. Man vil kunne finne spor etter mikrofoner tilknyttet strøm- eller telefonkabler i forbindelse med stikk- kontakter og/eller konstatere at isolasjon er fjernet i kabler i gulv (mistenkt leilighets tak) ved inngrep fra den mistenkte leilighet Det er videre ikke sikkert at våre observasjoner/analyser er uttømmende og at helt andre spor kan finnes.

Det er således umulig å akseptere brevets konklusjon om at «det i dag er små muligheter for at en undersøkelse av leiligheten vil avdekke spor som kan gi rimelig klare holdepunkter for at avlytting har eller ikke har funnet sted». Etter vår mening er mulighetene svært gode, og antakelig den eneste mulighet Kommisjonen i det hele tatt vil få til å avdekke tekniske bevis.

Det anføres i brevet at det en undersøkelse neppe «vil kunne bringe noe vesentlig nytt i forhold til det som tidligere er kommet frem, bl.a. gjennom politietterforskningen i saken». Vi vil gjerne peke på at absolutt alt man måtte få frem vil være nytt i forhold til all tidligere etterforskning med unntak av A/S Sikkerhetskonsulentenes undersøkelser v/herr Trygve Lauritzen, som det dessverre hefter usikkerhet ved …

Hverken Oslo Politikammer, POT, Kontrollutvalget eller Dahl-gruppen har foretatt seg noe som helst for å finne disse spor. Dahl-gruppen har sågar – etter at den tok «pause» – avslått å gripe inn i forbindelse med omfattende utflytting av utstyr fra de to mest sentrale mistenkte leiligheter og dessuten avslått å konstatere sammenfallende oppussing av disse og å undersøke om også dette kunne dreie seg bevisforspillelse.

Vi må meget sterkt få understreke at Kommisjonen ikke må forutsette noe som helst på bakgrunn av tidligere politietterforskning. Selve årsaken til at Stortinget har oppnevnt Deres Kommisjon er jo nettopp at man har funnet politiets og påtalemyndighetens etterforskning påfallende mangelfull og lite troverdig. Dahl-gruppen måtte oppheve Oslo Politikammers henleggelse fordi vi kunne påvise at dette ikke hadde gjort jobben sin. Nå har vi overfor Stortinget påvist at også Dahl-gruppen har unnlatt å forfølge viktige spor og dessuten forsømt seg grovt når det gjelder etterforskning av justisvesenet, hvis besynderlige opptreden også hele tiden har vært blant beveggrunnene for ulike initiativ i Stortinget, senest oppnevnelsen av Kommisjonen. Dette vil utvilsomt kunne bekreftes av de aktuelle representanter. Senest våren 1993 forelå det forslag om egen parlamentarisk granskning av «Setsaas/Ramm-saken» i stortingets justiskomite. Dette utløste Riksadvokatens oppnevnelse av Dahls gruppe.

Vi finner det videre urovekkende at Kommisjonen anfører at «etterforskningen (ikke er) avsluttet» som argument for ikke å utføre bestemte undersøkelser. Dahl-gruppen er pålagt en form for «pause» for å vente på Nygaard Haug-utvalgets arbeide, og er derfor nå fullstendig inaktiv. Den har konsekvent avvist å reagere på en rekke forhold vi har tatt opp med dem under «pausen». Det siste er imidlertid at gruppen likevel skal avslutte sitt arbeide uten å avvente Nygaard Haug-utvalget, dvs. uten å kjenne viktige vitnemål som den selv har innrømmet å ha behov for. Vi er blitt meddelt av Dahl at han nå bare venter på den tekniske rapporten fra SINTEF m fl og at denne ventingen kan ta flere måneder. Dette finner vi også svært forunderlig, fordi disse ekspertene heller ikke har gjort noen som helst undersøkelser. Den avventede rapport kan høyden basere seg på muntlige og skriftlige rapporter om ulike telefonopplevelser, hvorav alle ble presentert for Dahl-gruppen i dens tidlige fase før sommeren 1993.

Vi forstår at Kommisjonen som vi alle ønsker å opptre økonomisk ansvarlig, men forutsetter at Kommisjonen likevel følger sitt mandat, nemlig

«… granske alle forhold i forbindelse med påstander om at politiets overvåkningstjeneste, Forsvarets sikkerhetstjeneste og Forsvarets etterretningstjeneste, eller personer knyttet til disse tjenester, har vært engasjert i ulovlig eller irregulær overvåking av norske borgere. De eventuelle saker og spor som måtte finnes i de offentlige tjenester skal følges og avklares så langt dette er mulig.»

Vi peker også på at det i innstillingen heter at

«Komiteen vil understreke at kommisjonen til enhver tid kan ta eventuelle lovmessige eller andre hindringer for dens arbeid opp med Stortinget.»

og

«I den utstrekning granskningskommisjonen har behov for kontakt med Stortinget, skjer dette til Stortingets presidentskap».

Det turde være klart at økonomiske begrensninger er blant slike «hindringer» som komiteen her har hatt i tankene.

Vi vil også gjerne peke på at vår sak er blant de få klart identifiserte sakene som Kommisjonen er gjort oppmerksom på av Stortinget. En gjennomgang av stortingsdebatten viser at det ved siden av «Setsaas/Ramm»-saken og Ronald Bye’s avsløringer bare er 1-2 andre saker som det såvidt er henvist til. Det kan også nevnes at «Setsaas/Ramm»-saken er en av to saker som er konkret nevnt i det såkalte Skauge-utvalgets innstilling.

Såvidt vi vet er denne saken også den eneste som er oversendt Kommisjonen fra Stortingets Kontroll- og Konstitusjonskomite.

Årsaken til at vår sak står så sentralt er at dette er den eneste grundig dokumenterte sak som dreier seg om pågående ulovligheter og antakelig den eneste sak som direkte kan medføre full opprulling for det organ som virkelig går inn for grundig etterforskning.

Vi forutsetter at Kommisjonen finner det viktigst å avdekke ulovligheter som fortsatt finner sted, både fordi sporene her er ferske og derfor omfattes av den største risiko for bevisforspillelse, fordi foreldelsesfrister raskt løper ut og fordi det ut fra en almen oppfatning er mer alvorlig jo lenger virksomheten har pågått.

…

Vi har til nå bare truffet Kommisjonen i ca tre timer, og det vil ikke være rart om Kommisjonen ennå ikke har kunnet gjøre seg opp noen mening om vår troverdighet, og derfor hvor store ressurser man vil spandere på basis av våre opplysninger, vi vet imidlertid at det finnes grupperinger som har stort behov for å svekke vår troverdighet, og at disse grupperinger har mulighet for å gjøre dette gjennom personer man ikke har forutsetninger for å stille spørsmålstegn ved.

Vi vil imidlertid peke på at vår troverdighet åpenbart må være høy innenfor det flertall i Stortinget som har presset frem Kommisjonens oppnevnelse og forutsetter at dette må være retningsgivende for Kommisjonen inntil den har dannet seg sin egen oppfatning. Både førstestatsadvokat Edward Dahl og en av hans etterforskere har uavhengig av hverandre bekreftet for oss at Dahl-gruppen ikke har funnet noe galt i de opplysninger vi har fremlagt for Dahl-gruppen. Den aktuelle etterforsker har også bekreftet at Dahl-gruppen kun fant svært positive forhold i bakgrunnen for hver enkelt av oss. Vedkommende vil utvilsomt gjenta dette når han får anledning til å møte Kommisjonen.

Vi er kjent med at førstestatsadvokat Dahl har vært i møte med Kommisjonen, men selvsagt ikke med hva han måtte ha sagt der. …

…

Vi har tidligere redegjort for de enorme praktiske problemer som er knyttet til det fortsatt løpende 24 timers vakthold over leiligheten. Vi kan fortsatt ta ansvar for dette vaktholdet inntil førstkommende onsdag 23. mars klokken 1200, men etter dette tidspunkt vil i praksis enhver gjerningsmann kunne ta seg inn i leiligheten og fjerne, kamuflere eller plante spor ved hjelp av arbeid fra alle tre leilighetene, og dermed kunne gjøre alle senere undersøkelser verdiløse. Som nevnt er vi overbevist om at det vil komme en tid da man vil angre sterkt, dersom en slik utvikling ikke forhindres.

Vi foreslår derfor:

a) Kommisjonen overtar ansvaret for vakthold fra nevnte tidspunkt

b) Det foretas i det minste først bygningstekniske undersøkelser ved norske, habile eksperter, idet slike skulle være lettere å finne i Norge enn «sikre» eksperter innenfor radio/elektronikk. Dette vil bli vesentlig rimeligere enn å hente folk fra utlandet.

c) Etter at de bygningstekniske undersøkelsene er gjennomført, kan man ta standpunkt til om man likevel vil gå videre med utenlandske eksperter innenfor radio/elektronikk.»

Dette syntes vi var gode argumenter, og dessuten foreslo vi en langt billigere løsning. Men det hjalp ikke. Uken etter innkom svar fra Lund der det bl.a. het⁸:

«Jeg viser til Deres brev av 18. mars 1994, hvor De anmoder kommisjonen om å ta saken opp på nytt ved å overta vaktholdet av leiligheten fra 23. mars 1994 og iverksette bygningstekniske undersøkelser med sikte på å avklare nødvendigheten av eventuelt å engasjere utenlandske eksperter.

Deres anmodning er behandlet av granskningskommisjonen. Kommisjonen har ikke funnet at det er fremkommet opplysninger som gir grunnlag for å ta spørsmålet om undersøkelse av leiligheten i Lindebergåsen 60 C opp på nytt …»

Vi var nå helt forbløffet. Vi visste at førstestatsadvokat Dahl hadde vært i Kommisjonen. Det fremgikk også klart av endel formuleringer i Lunds første brev. Hadde Dahl virkelig klart å snakke Lund-kommisjonen rundt? Han, som hadde tatt pause for å overlate E-tjenesten til Nygaard Haug og ikke hadde noen avsluttet sak å legge frem?

Vi kom til at han sikkert hadde gjort et stort nummer av at vi hadde nektet hans tekniske spesialister adgang til våre eiendommer. Når vi nektet de undersøkelser vi hadde mast om å få gjort, var det sikkert bare oppspinn. Men han hadde sikkert ikke forklart omstendighetene:

• Da ekspertene kom, var vi allerede temmelig sikre på at Dahls arbeide var en dekkaksjon.
• Derfor hadde vi i god tid varslet om at vi ville kjenne identiteten til eventuelle eksperter på forhånd for å sjekke dem ut selv før de fikk adgang.
• Dahl ignorerte dette og kom direkte på døren til Setsaas med ukjente briter som luktet «Special Branch» lang vei – kameratene til Trond Johansen
• Britene ville ikke legitimere seg
• En norsk «spesialist» hadde da allerede ringt Ramm fra Trondheim på åpen telefon for å gjøre avtale om å undersøke mulig telefonavlytting!

Vi viser til flere historier med statsråder og stortingspolitikere som har hatt denne typen uvarslede besøk av «eksperter» som skal «kontrollere», og som politikerne siden har fått mistanke til: Skulle de installere eller kontrollere? Vi kunne ikke vite om disse skulle de-installere eller kontrollere!

Paranoid? Neppe, i lys av alt man vet om temaet idag. Utaktisk? Kanskje. Det fikk ikke hjelpe.

Vi hadde antakelig ikke fått denne siden av saken klart nok frem for Lund-kommisjonen. Nå var det i alle fall for sent. Vi fikk finne oss i at bevismidlene på Lindebergåsen var tapt, og vente på neste runde. Lund hadde jo i sitt første brev skrevet (se foran):

«Den redegjørelse De ga i møtet inneholder opplysninger av interesse for kommisjonen, såvidt forstås har De og Hans Henrik Ramm dessuten opplysninger/bevismateriale som verken er kommet til politietterforskernes eller Nygaard Haug-utvalgets kunnskap. Dette materialet er kommisjonen interessert i å få tilgang til så snart som mulig. Kommisjonen vil kontakte Dem i denne anledning.»

Vi ventet nå på dette initiativet fra Lund. Kalenderen viste ultimo mars 1994.

Det kom ikke noe initiativ. Hva foregikk? En tid fikk vi vite at Kommisjonen bare drev med å planlegge og administrere seg selv. Så skulle den på reise. Vent, vent, de innkaller ikke vitner ennå.

Så hørte vi om at det ble innkalt vitner. Ikke oss.

Hadde Lund glemt oss? Etter hans dype takksigelser på vårt første møte med ham alene? Etter all forståelse på det ene plenumsmøtet vi hadde vært i? Etter løftet i brevet foran? Eller hadde de – som vi fryktet – begynt i «gal ende»: 1945, istedenfor 1994? Da kunne de holde på lenge før noen pågående kriminalitet ble avslørt. Og tjenestene ville selvsagt begeistret fore dem med eldgamle saker, der man fikk avslørt folk som hadde vært døde i 20 år og avdekket ulovligheter som forlengst var foreldet. «Som vi sa – dette er historie!» Samtidig ville tjenestene naturligvis sørge for at Kommisjonen ble like neddynget i nye, men «umulige» saker. Vi hadde jo bunkevis av slike liggende, fra provokatører som opptrådte med oppkonstruerte lidelseshistorier som falt fra hverandre ved lyset fra første morgengry.

Kunne de være så ukloke at de gikk på denne limpinnen? At de lot seg lede inn i at «alt nytt er fra gale folk – men det er mye spennende å granske bakover»? Det skulle ikke forbause oss. Minst to kommisjonsmedlemmer spilte selv en rolle i «historien», dvs. overvåkningen av venstresiden og arbeiderbevegelsen i 50-70-årene, og kunne ha mest interesse for dette. En av dem var sågar historiker. Vi var usikre, men avventet.

10. juni fikk vi saken henlagt i Dahl-gruppen.

Det manglet nå ikke på politiske reaksjoner. Arbeiderbladet skrev⁹:

«To ledere av stortingskomiteer, Lisbeth Holand (SV) i justis og Petter Thomassen i kontroll og konstitusjon, sammen med saksordfører for de hemmelige tjenestene, Ingvald Godal (H), mener det vil være naturlig for den stortingsoppnevnte granskningskommisjonen ledet av Ketil Lund å se på Ramm/Setsaas-saken …

– Det er vanskelig å slå seg til ro med henleggelsen når den begrunnes med slike kryptiske meldinger. Det kan virke som om etterforskningen ikke har kommet til bunns i hva som har foregått, at noe fortsatt er litt åpent, sier Lisbeth Holand til NTB.»

Overfor Verdens Gang uttalte Ingvald Godal at¹⁰

«… Riksadvokatens hysj-etterforskning har ført Stortinget bak lyset»

Både han og tidligere stortingsrepresentant Wenche Frogn Sellæg bekreftet i reportasjen (gjengitt utførlig i kap. 18) at Stortingets forventning var å få etterforsket justisvesenet og de mange innblandede offentlige organer. Godal sa det slik:

«- Vi ville ha undersøkt om våre systemer fungerer. VI ønsket bl.a. forklaringen på hvordan Ramm og Setsaas kunne bli oppfordret til å anmelde sin sak, for så å oppleve at saken ble henlagt av Oslo Politikammer uten etterforskning. Når dette ikke er undersøkt av Dahl- gruppen, er det ille.

– Du har selv vært avhørt av Dahl-gruppen?

– Ja, og da ga jeg temmelig klart uttrykk for hva Stortinget var interessert i.

– Hvem har holdt Stortinget for narr?

– Ja nettopp. Godt spørsmål. Jeg vil ikke svare mer på det.»

Stortingspresident Edvard Grimstad (S), som hadde ledet arbeidet med nedsettelsen av Lund-kommisjonen, uttalte¹¹

«- Den stortingsoppnevnte Lund-kommisjonen må ta fatt på Ramm/Setsaas-saken uten å legge for stor vekt på de konklusjonene som er trukket av Riksadvokatens etterforskning.

Grimstad sier han har full tillit til at Lund-kommisjonen også vil granske denne saken med friske øyne. Han betegner det som forbausende at … Dahl … har besluttet å henlegge etterforskningen av påstandene om ulovlig avlytting og overvåking.»

Merk forøvrig Grimstad’s ekstrapoeng: Han har oppfattet at Dahl i praksis henla etterforskningen, ikke bare saken!

Nå hadde ihvertfall Lund fått klar beskjed fra Stortinget, ikke bare om at man manglet tillit til Dahls etterforskning, og forlangte at Lund gjorde jobben, men også hvorfor: Justisvesenet var ikke gransket. «Ping-pong-spillet» mellom Oslo Politikammer og Kontrollutvalget var ikke gransket. Dahl kunne ihvertfall ikke snakke seg bort fra dette.

Så avga Lund selv en kommentar¹²

«Den stortingsoppnevnte granskningskommisjonen for de hemmelige tjenestene kommer til å se nærmere på Ramm/Setsaas-saken. Dette bekrefter høyesterettsdommer Ketil Lund, som er leder for Kommisjonen …

– I utgangspunktet er det gjennomført en betydelig etterforskning i saken. Men de spørsmålene som saken reiser, ligger jo ikke utenfor vårt mandat og det er derfor ikke unaturlig at vi ser på spørsmålene, sier Ketil Lund til Radio Nettverk.

Lund sier at de opplysningene som fremkommer underveis vil avgjøre i hvor stor grad kommisjonen vil jobbe videre med Ramm/Setsaas-saken.»

Dette var vel positivt – eller? Det lå en kjølig undertone under kommentarene. «Ikke utenfor». «Ikke unaturlig». Hadde han egentlig ikke lyst? Hvorfor? Og hva slags «opplysninger» skulle avgjøre «i hvor stor grad»?

Vi regnet ihvertfall med at vi etter dette og de klare meldingene fra Stortinget ville få svar på vårt brev og bli innkalt til samtaler med utvalget. For sikkerhets skyld sendte vi nå (3. juli) brev til utvalget¹³, der vi skrev:

«Vi viser til tidligere kontakt og til uttalelser nylig avgitt til media ved stortingspresident Grimstad, stortingsrepresentant Godal m fl og bekrefter pånytt at vi stiller oss til disposisjon for kommisjonen.

Vi er i møte med førstestatsadvokat Edward Dahl 10. juni d. å. blitt meddelt at hans etter forskningsmateriale, herunder omfattende bidrag fra oss, er stilt til disposisjon for Deres kommisjon. Slik denne granskningen utviklet seg føler vi et sterkt behov for å kontrollere hvorvidt vårt omfattende materiale virkelig er kommet frem til Kommisjonen i sin helhet.

Vi ber derfor om at Deres kommisjon tar en form for initiativ slik at vi kan få utført en slik kontroll på betryggende måte.

Vi gjør oppmerksom på at Dahl brøt viktige avtaler med oss, og at dette må ha fått negativ betydning for Dahl-gruppens konklusjoner. Avtalene gikk ut på at vi etter at «innsamlingsperioden» var over skulle få innsyn i de forskjellige sektorene som angikk oss for om nødvendig å gi supplerende eller korrigerende opplysninger, slik at sluttfasen av etterforskningen skulle skje på et best mulig grunnlag. Det skulle holdes et eget møte før Dahl trakk sine sluttkonklusjoner. Vi ble derfor meget forbauset da vi fikk høre at Dahl hadde vært i Deres kommisjon og åpenbart redegjort for konklusjoner uten at noen slik kontakt med oss hadde funnet sted.

Da vi endelig ble innkalt til møtet 10. juni, trodde vi det skulle ha en karakter som nevnt, vi ble imidlertid pånytt meget overrasket over at Dahl – uvisst av hvilke grunner – åpent brøt sine tidligere løfter, som sågar var bekreftet pr telefon og telefax. Han ville nå bare gi en orientering om avgjørelsene som allerede var tatt og meddelt Riksadvokaten noen dager tidligere, og som ble meddelt offentligheten ved at han hadde iverksatt irreversibel utsendelse av pressemelding mens vi satt i møte med ham!

En alvorlig side av dette er at vi vet at det i statsadvokatens materiale finnes bl.a. usannferdige vitneforklaringer som statsadvokaten er blitt gjort oppmerksom på. Han har således ikke utført sine plikter. Det kunne han ha gjort ved bl.a. å samarbeide med oss iht inngåtte avtaler.

For å illustrere statsadvokatens arbeidsform og arbeidsmåte kan vi opplyse at statsadvokaten 10. juni ikke en gang hadde vurdert omfanget av vår innsynsrett på et tidspunkt da han allerede hadde trukket sine konklusjoner og sendt ut pressemelding. For ordens skyld: Vi minnet om avtalen og ba om skriftlig redegjørelse for omfanget av vår innsynsrett flere måneder før møtet

Vi har videre fått opplyst at stortingspresident Grimstad er blitt meddelt at etterforskere i Dahl-gruppen har uttrykt at de er oppbragt over at de ble stoppet i sin etterforskning da de var «på sporet» av ulovlige handlinger ifb med vår sak. Vi tillater oss å tro at dette forhold også kan ha hatt betydning for Grimstads uttalelse til NTB referert i pressen 14. juni der han henviser til at «Lund-kommisjonen vil granske denne saken med friske øyne» og «uten å legge for stor vekt på de konklusjonene som er trukket av Riksadvokaten», idet han finner det «forbausende» at Dahl «har besluttet å henlegge etterforskningen av påstandene om ulovlig avlytting og overvåking».

I tillegg til Dahls pressemelding vedlegger vi våre tre etterfølgende pressemeldinger der det fremgår at vi er overbevist om at Stortinget er ført fullstendig bak lyset av såvel Riksadvokaten som Regjeringen. Derfor ankes saken selvsagt ikke inn for Riksadvokaten, som selv på en rekke måter har diskreditert seg som ankeinstans.

Som følge av Riksadvokatens granskning og disposisjoner har vi funnet det korrekt å sende to klager direkte til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite (vedlegges).

For fullstendighetens skyld vedlegger vi også våre opprettede forklaringer til Nygaard Haug-utvalget, der det bl.a. fremgår at vi viser til våre redegjørelser for Dahl-gruppen og anbefaler Nygaard Haug å skaffe seg disse, hvilket fru Haug sa hun ville gjøre. Iflg. Dahl hadde han imidlertid pr 10. juni ikke mottatt noen slik henvendelse. Dahl, som selv hadde stoppet etterforskningen av vår sak for å «unngå dobbeltarbeide» i påvente av Nygaard Haug- utvalgets arbeide, hadde heller ikke selv tatt noe initiativ overfor Nygaard Haug. Istedenfor dobbeltarbeide med vår sak ble det derfor intet arbeid – og det av to regjeringskontrollerte organer! (En fremgangsmåte som forøvrig også ble fulgt mellom Nygaard Haug-utvalget og Riksadvokaten i Lillehammer-saken.)

Som følge av Dahl-gruppens opptreden og vår stigende skepsis unnlot vi å legge frem for Dahl-gruppen endel «videregående» materiale da vi forsto at dette i beste fall ville være bortkastet. l tillegg har vårt kontinuerlige arbeide med saken frembragt adskillig nytt materiale.

Vi anbefaler derfor at vi snarest får gjennomført i rekkefølge:

Kontrollen med at Deres kommisjon virkelig har fått alt materiale vi har avlevert til Dahl- gruppen

Innsyn i Dahls øvrige materiale slik at vi bl.a. kan få pekt på usannferdige vitneforklaringer bl.a. av vitner vi har forlangt avhørt

På grunnlag av dette få satt opp en liste over vitner som Dahl til tross for oppfordring fra oss ikke har avhørt og andre nye vitner

Fremleggelse av gammelt og nytt materiale ukjent for Dahl-gruppen»

Brevet hadde følgende vedlegg:

a) Statsadvokat Dahls pressemelding av 10. juni 1994

b) Vår pressemelding av 10. juni 1994

c) Vår pressemelding av 13. juni 1994

d) Vår pressemelding av 14. juni 1994 m/ vedlegg

e) Vårt brev til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité av 20. juni 1994 vedr «klage – rettssikkerhetsmessig krise»

f) Vårt brev til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité av 20. juni 1994 vedr «klage – dekkaksjoner»

g) Brev fra Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité av 3. november 1993 til Riksadvokaten

h) Kopi av verdens Gang 13. juni 1994 – «stortinget holdt for narr» (Ingvald Godal)

i) Kopi av Dagbladet 14. juni 1994 – «Lund tar saken» (Edvard Grimstad)

j) Brev fra Agnes Nygaard Haug-utvalget v/sekretær Sam E. Harris til oss av 29. juni 1994 k) Brev fra oss av 3. juli 1994 til Nygaard Haug-utvalget

Dokumentet besto i alt av 44 A4-sider. Hovedbrevet er vedlagt (vedlegg 13). Årsaken til at vi vedla pressemeldingene (a-c), som pressen dessverre gjorde lite ut av, var at disse var meget grundige og detaljrike og viste punkt for punkt hvor Riksadvokatens granskning dels hadde sviktet og dels hadde vært en ren dekkaksjon.

Nå måtte det vel skje noe. Lund måtte vel i det minste lese brevet og vedleggene etter alle oppfordringene fra Stortinget. Da måtte han forstå at vi hadde litt av hvert å fare med, slik stortingsflertallet lenge hadde forstått.

Men nei da.

Mot slutten av september var vi i ferd med å avskrive hele Lund-kommisjonen, da en forbannet salgsdirektør Anne Mevold i Norsk Oljerevy stormet inn til Ramm i redaksjonen og forkynte at hun nå hadde satt en brann i baken på Lund-utvalget. Ingse Stabel var på vei opp¹⁴!

Anne Mevold, som i sin stilling som salgsdirektør bruker telefon hele tiden, opplevet jevnlig store problemer som hindret henne i hennes arbeid. Denne dagen hadde det vært helt uvanlig mye tøv med telefonen. De andre i Oljerevyen har større toleranse overfor summetoneproblemer, feiloppringninger, brutte samtaler, «romvirkning» i lokalsamtaler, «kryss på linjen» osv., men salgsdirektør Mevold sitter i telefonen hele dagen. Denne dagen var hun skikkelig oppgitt. Og når hun er på hugget, er det ikke lett å si nei!

Ingse Stabel innfant seg i løpet noen timer sammen med sine to adjutanter som vi kjente fra før: Sturla Osen og Bjørn Tvete-Berger (mao. hadde Lund-kommisjonen ikke bare sett bort fra at disse kunne være tvilsomme å ha med etter Stortingets sterke kritikk mot Dahl etc., men den hadde endog satt dem tilbake som etterforskere på vår sak).

Naturlig nok kunne Stabel & Co ikke gjøre mye med telefonene, men Ramm benyttet nå anledningen til å spørre om Lund-kommisjonen snart ville svare på brevet vårt. – Ja, sa Ingse Stabel, hun hadde lenge hatt på blokken sin at hun skulle spørre om det. Hvorfor hadde vi bare sendt første side av brevet?

Det viste seg nå at vårt brev av 3. juli på ikke mindre enn 44 sider inkl vedlegg var journalført og mappeinnsatt i Lund-kommisjonen kun med første side og uten vedlegg! Ingse Stabel kunne selv etter nærmere undersøkelser ikke forklare hvordan dette hadde gått til¹⁵:

«Det er dessverre ikke mulig for meg å si nøyaktig om sendingen kom samlet for så senere å ha blitt forlagt ved en ekspedisjonsfeil, men jeg har selv aldri sett mer enn side 1 i brevet.»

Det mest interessante er at Lund-kommisjonen således satt i to og en halv måned med første side av vårt brev uten å gjøre anskrik. Det fremgikk med all tydelighet av brevets første side hvem som var avsender og at det var flere sider.

Senere viste det seg at Justisministeren, da hun oversendte Lund-kommisjonen hele vår ekspedisjon til henne, et brev med 7 omfattende vedlegg, bare hadde sendt brevet uten vedlegg til Lund-kommisjonen!

På møtet på Slemdal ble det nå avtalt at vi skulle gjennomgå Dahls dokumenter så snart vi mottok disse for å gi Kommisjonen våre kommentarer, ytterligere opplysninger etc., og at Kommisjonens arbeide med vår sak så skulle fortsette på det grunnlag.

Da dokumentene langt om lenge endelig ankom fra Dahl, viste det seg imidlertid at han forlangte at vi måtte leie advokat for at vi mens advokatens taksameter gikk skulle få bla gjennom Dahl-dokumentene på dennes kontor, uten adgang til kopiering eller mer enn sporadiske notater, og uten mulighet for kryss-sjekking mot egne arkiver. Når disse arkivene – som man er oppmerksom på i Stortinget – utgjør rundt 40 hyllemeter, sier det seg selv at dette er en helt umulig arbeidsform. Vi har således ingen kontroll med hvilke dokumenter fra Dahl-gruppen som befinner seg hos Lund-kommisjonen, langt mindre hva disse dokumentene inneholder. Det var etter dette helt umulig for oss å gjøre den jobben for Kommisjonen som var avtalt.

Derfor skrev vi i oktober til Lund-kommisjonen med ytterligere oversendelse av dokumenter¹⁶, denne gang 7 vedlegg som «forsvant» mellom Justisdepartementet og Lund-kommisjonen. Brevet omfattet også anmodning om anledning til å gjennomgå Dahl-gruppens dokumenter uten de uakseptabelt strenge begrensningene. I sitt svar til oss i november utviser Kommisjonen en fullstendig servil holdning til Riksadvokaten og dennes granskning. Vi siterer¹⁷:

«… og kan ikke overprøve den vurdering statsadvokat Dahl her har gjort.»

Hun kunne like gjerne skrevet at hun ikke kunne overprøve de beslutninger «den fjerde tjeneste» hadde tatt!

Når den stortingsoppnevnte granskningskommisjonen her selv skriftlig har gitt uttrykk for en slik fullstendig mangel på forståelse for hvorfor de er nedsatt av Stortinget, har vi siden denne datoen ikke sett oss tjent med å bruke mer tid på Lund-kommisjonen.

Vi anser Lund-kommisjonens opptreden overfor oss som en ny dekkaksjon styrt og kontrollert av justisvesenet. Justisvesenet skulle granskes, var Stortingets ordre til Riksadvokaten. Dette ble ikke gjort av Dahl-gruppen. Nå er det Lund-kommisjonen som følger i Riksadvokatens spor og nærmest boikotter Stortingets krav om granskning av justisvesenet (og de hemmelige tjenestene).

Når vi så legger til opplysningen fra brevet til siv. ing. Ole Østlund (se foran), om at Kommisjonen ikke «etterforsker enkeltsaken», synes det som om, etter vår oppfatning, at Kommisjonen opptrer svært fjernt fra Stortingets intensjoner og direktiver om hvordan og hva som skal granskes.

Vi noterte oss følgende fra høyesterettsdommer Ketil Lunds intervju med NTB 9. mars 1995:

«Lederen for kommisjonen, høyesterettsdommer Ketil Lund, vil ikke gi konkrete opplysninger om enkeltsaker. Han svarer slik på spørsmål fra NTB om Ramm/Setsaas-saken er tema for Lund-kommisjonen:

– Vi er ikke blitt anmodet av vår oppdragsgiver om å ta spesielt stilling til denne saken. Men Ramm/Setsaas-saken er en del av det vi vurderer i forhold til vårt mandat.»

Dette tok vi som en bekreftelse på at han ikke hadde til hensikt å granske vår sak. Vi går ut fra at Lund leser aviser og kjenner de stortingsdokumenter og debatter som lå til grunn for oppnevningen av hans eget utvalg. Han regner altså helt tydelige uttalelser fra to komitéformenn, en saksordfører og en stortingspresident som «ikke noen anmodning fra vår oppdragsgiver», dvs. Stortinget. En statsråd som hadde vært så tungnem i å oppfatte signaler fra Stortinget hadde måttet gå på dagen. En høyesterettsdommer kan muligens sitte på sin høye hest og bare følge eksplisitte vedtak i Stortinget, men det kan ikke en leder for en stortingsoppnevnt kommisjon. Men Lund tror visst det: Han vil ikke uten å bli direkte tvunget.

Det var i mars 1995. I september 1995 følte visst Kommisjonen seg i en tvangssituasjon likevel. Da hadde den brukt 90% av den tiden den hadde til disposisjon uten å interessere seg for oss i det hele tatt. Men så hørte vi rykter om at Kommisjonen hørte rykter om at vi holdt på med å skrive bok. Da skjedde det noe: Den ene av våre «gamle venner» fra Dahl-gruppen, Bjørn Tvete-Berge, kontaktet oss over telefon og mente det var gått lang tid siden sist og at vi hadde avgitt en så interessant forklaring for 18 måneder siden. Men det var et problem at forklaringen fra oss, fra det første møtet (da vi kun argumenterte for akutt bevissikring på et bestemt sted – som ble avslått), ikke var undertegnet.

Vi syntes dette var tynne greier. Formålet med denne henvendelsen var åpenbart bare å få vite hva som skulle komme i boken, slik at Kommisjonen ikke ble stående igjen på en for tåpelig måte i forhold til hva vi hadde funnet og kommet frem med.

Vi var ganske riktig midt oppe i heftig bokskriving og følte ikke noe sterkt behov for å forsinke boken ytterligere hvis det bare var for å begynne med Adam og Eva for vi husker snart ikke hvilken gang med ymse etterforskere og kommisjoner. Derimot ville vi fortsatt respektere den avtale vi inngikk med Ingse Stabel 13 mnd tidligere: Først skikkelig gjennomgang av Dahl-gruppens papirer, så kunne vi starte på det grunnlaget. Vi sendte derfor 1. oktober 1995 følgende brev til Lund-kommisjonen¹⁸:

«VIDERE MØTER M V MELLOM OSS OG KOMMISJONEN

1. Vi takker for den kontakt Kommisjonen nå har tatt med oss pr telefon og brev, senest av 28. ds., og for muligheten for endelig å få tatt opp det samarbeide med Kommisjonen som Stortinget forutsatte.

2. Vi viser til at man pr telefon mellom Setsaas og Tvete-Berger ble enige om møter i uke 40. På det tidspunkt som nå foreslås i uke 41 er Setsaas dessverre forhindret fra å møte. Ramm er på ferie til og med 14. oktober.

3. Vi vil ikke unnlate å gi uttrykk for det påfallende at man nå fremlegger referat fra møte 7. mars 1994 til godkjennelse 18 måneder senere (referatet inneholder en rekke feil og dessuten forenklinger som gir et galt inntrykk). Dette møtet var som De vil huske av svært avgrenset og innledende karakter og hadde kun som formål å forklare hvorfor vi ønsket at Kommisjonen skulle sikre bevismidler på Lindebergåsen da Setsaas på dette tidspunkt måtte fraflytte sin leilighet pga oppsigelse. Disse bevismidler ville etter all sannsynlighet ha avdekket romavlytting med spor bl.a. til en spesiell del av E-tjenesten som da ville blitt avslørt in flagranti. Etter dette var vi forberedt på å gi Kommisjonen omfattende orienteringer om en rekke andre ulovlige handlinger mot oss og mot Stortinget/offentligheten.

Dessverre avslo Kommisjonen denne anmodningen to ganger. Til tross for at Kommisjonen samtidig ga uttrykk for likevel å ville ta ny kontakt med oss skjedde det ikke før på tilfeldig måte meget senere og etter at mesteparten av et brev fra oss til Kommisjonen m/vedlegg var blitt borte i Kommisjonen.

Da vi nå hadde et kort møte med Ingse Stabel i Risalleen 53 avventet vi oversendelse av dokumentene fra Dahl-gruppen ut fra vår innsynsrett. Vi inngikk avtale med Ingse Stabel om at vi ville gjennomgå Dahl-papirene og rapportere til Kommisjonen hvordan vi vurderte disse. Det viste seg dessverre ikke å være mulig å gjøre dette på grunnlag av ekspedisjonen fra Dahl, siden Dahl underla vårt innsyn meget strenge betingelser/begrensninger som gjorde det umulig å gjøre mer enn å bla raskt gjennom dem, langt mindre gi en forsvarlig vurdering.

Vi gjør også oppmerksom på at omfattende deler av Dahl-dokumentene ble unndratt vårt innsyn fullstendig, fordi Dahl i strid med sitt mandat oppkonstruerte en todelt etterforskning der den andre delen skulle ha å gjøre med «den fjerde tjeneste» og følgelig ikke med oss. På denne måten ble vår sak delt i to med en del vi ikke fikk noe innsyn i.

Vi anmodet da Kommisjonen om å utvirke at vi fikk tilgang til Dahl-dokumentene på en slik måte at vi kunne utføre det oppdrag vi hadde fått fra Kommisjonen, men også dette ble avslått.

4. Vi legger ikke skjul på at vi finner Kommisjonens opptreden svært påfallende, fordi:

– Kommisjonen var kjent med at Riksadvokatens etterforskningsgruppe («Dahl-gruppen») fortrengte en parlamentarisk granskning som ellers ville blitt vedtatt, gjennom direkte inngrep fra forsvarsministeren i justiskomiteens behandling og direkte initiativ fra Regjeringen for å utvirke den uavhengige Riksadvokatens engasjement neste dag.

– Kommisjonen var vel kjent med at Stortinget først og fremst ønsket gransket justisvesenets opptreden i forhold til vår sak inntil da, særlig det åpenbare samspill mellom Oslo Politikammer og Kontrollutvalget som medførte at ingen av disse gjennomførte noen etterforskning (idag kjenner vi politirapporten som bekrefter dette vedr Oslo Politikammer; Kontrollkomiteens formann bekreftet ikke-etterforskning i komiteen)

– Kommisjonen var kjent med at Dahl-gruppen ikke i det hele tatt etterforsket noen del av justisvesenets rolle, slik Stortinget hadde forutsatt

– Kommisjonen kjente reaksjonene i Stortinget både da Dahl «tok pause» og da han henla saken

Realiteten er at Regjeringen ved hjelp av Riksadvokaten og Dahl klarte å forhindre en ubehagelig parlamentarisk granskning og førte deretter Stortinget bak lyset ved at Dahl- gruppen ble en ren innhentings/dekk-aksjon for å beskytte E-tjenesten, Mossads virksomhet i Norge og POT og ikke minst Regjeringens egen dekkaksjon.

Vi anså det som en helt åpenbar plikt for Stortingets granskningskommisjon for de hemmelige tjenester å etterforske om justisvesenet virkelig hadde gjennomført en dekkaksjon og ført Stortinget bak lyset for å hindre at kriminelle forhold knyttet til tjenestene ble avdekket. Dette anser vi fortsatt som Kommisjonens – og vår – viktigste oppgave. En slik etterforskning vil også avdekke en rekke andre ulovligheter, herunder provokasjoner og desinformasjon mot Stortinget og forsøk på diskreditering av stortingsrepresentanter.

Slike aksjoner mot Stortinget fra Regjeringen m/underliggende ledd innebærer en undergraving av hele vårt demokratiske fundament.

Skal Stortingets Kommisjon ha noen mening i det hele tatt, må det være å beskytte nettopp Stortinget mot å bli ført bak lyset og utsatt for ulovlige aksjoner fra statsforvaltningen.

5. Kommisjonen har selv tidligere konstatert at den beste fremgangsmåten for å få vurdert Riksadvokatens etterforskning er at undertegnede får gjennomgå Dahl-dokumentene. Etter vår mening kan det ikke være tvil om at Kommisjonens mandat gir den mulighet til å overprøve påtalemyndighetens usaklige avgjørelser vedr begrensninger i vår innsynsrett når dette også viser seg å hindre at vi får utført vårt arbeide for Kommisjonen. Ved ikke å kreve disse begrensninger opphevet assisterer i virkeligheten Stortingets egen Kommisjon tildekkingen av aksjoner mot Stortinget m m.

6. Å komme videre med etterforskningen av Dahl-gruppen og dermed justisvesenets tidligere dekkaksjoner må være ekstra viktig siden det ikke bare er oss, men også Stortinget selv som er skadelidende. Hvis formelle hensyn skulle virke begrensende for å oppklare kriminalitet mot Stortinget og mot norske borgere, må Kommisjonen selvsagt ta dette opp nettopp med Stortinget som oppdragsgiver.

7. Vi viser til at vi er blitt avhørt av Oslo Politikammer, av Kontrollutvalget (ikke Setsaas), gjennom løpende møter og nattarbeide i et halvt år av Dahl-gruppen og endelig av Nygaard Haug-utvalget uten at dette har ført til annet enn at disse organene og deres oppdragsgivere har fått oversikt over vårt bevismateriale og dermed alle muligheter til å tildekke og rydde bort videre. Vi finner det grovt urimelig om Stortingets kommisjon nå krever at vi igjen skal begynne forfra når det er fullt mulig å bygge på materialet fra Dahl bare dette blir korrigert og supplert, og når denne korreksjonsprosessen også vil avsløre Riksadvokatens dekkaksjon.

8. Vi fastholder derfor at vårt videre samarbeide må skje på denne måten. Deretter vil vi selvsagt samarbeide fullt ut med redegjørelser om alt som har skjedd og som vi har funnet både før, under og etter Dahl-gruppen og som denne ikke ble kjent med.

9. Vi ber også om at Kommisjonen nøye vurderer hvordan og hvem som skal behandle denne saken på Kommisjonens og Stortingets vegne i lys av en rekke inhabilitetsforhold Kommisjonen selv sikkert forstår foreligger.

10. Dersom Kommisjonen fortsatt ikke vil gå frem på denne måte, forutsetter vi at saken innrapporteres Stortinget.

Med vennlig hilsen

Johan M Setsaas/Hans Henrik Ramm»

Det var visst en nøtt. Idet boken går i trykken like før påske 1996, har vi ikke fått noe svar. Dermed avslutter dette vårt forhold til Lund-kommisjonen. Det var et interessant, men ikke særlig hett forhold. Synd, for i motsetning til Kommisjonen har vi konsentrert oss om 80- og 90-tallet, hvilket vi tror ihvertfall Stortinget interesserer seg for.

Hvorfor var Lund-kommisjonen så redd for å ta i vårt materiale – og jobbe sammen med oss på en seriøs måte, som vi hele tiden hadde bedt om? Hvorfor måtte den dekke seg bak en tøvete byråkratisk regel funnet på av Edvard Dahl når Kommisjonen ellers kunne iverksette de mest omfattende prosesser for å skaffe seg hva den ønsket, selv (tvilsomt) upubliserte rånotater i forskeres eie? Dette ønsket vi svar på. Da måtte vi gå Kommisjonens medlemmer litt nærmere i sømmene.

Med det mener vi først og fremst å undersøke deres habilitet. Dette er et forhold som ofte blir lite påaktet, og når det blir påaktet, ofte misforstått i Norge.

Vi skal ikke utgi oss for eksperter på habilitetsteori, men finner det likevel riktig å knytte noen raske kommentarer til hva vi for vår del oppfatter som rimelige avgrensninger ut fra et lekmannsskjønn, på noen få områder:

La oss først slå fast at det ikke er noen anklage om noe kritikkverdig å fastslå at en person er inhabil. Det som ligger til grunn for inhabiliteten kan være kritikkverdig, og det kan være kritikkverdig at man ikke selv holder seg unna når man burde forstått man var inhabil, men det er andre spørsmål.

Inhabiltet oppstår når det ikke kan utelukkes at personens bakgrunn, arbeidsforhold, familieforhold e.I. er av en slik karakter at man kan ha en annen, sterkere særinteresse enn den som skal ivaretas i den aktuelle posisjonen. Det kan gjerne ha sannsynligheten mot seg, men det endrer ikke noe så lenge det gjenstår en mulighet. Man må være særlig på vakt når inhabilitetstemaet er skjult eller dårlig kjent.

Men man må også være varsom, slik at man ikke går så langt at fagkompetanse utløser inhabilitet. Fagkompetanse hører ofte sammen med bestemte yrker, og i vårt samfunn er bestemte yrkesgrupper ofte oppe til behandling. Habilitetshensyn må ikke medføre at den fagkompetanse som hører til yrket ikke blir tilgjengelig i sammenhenger der dette yrkets eller næringsgrens forhold vurderes. Noen ganger settes også offentlige utvalg etc. sammen slik at det nettopp er interessegruppene som skal representeres. Da er det på en måte slik at den mest inhabile nettopp er mest habil, fordi det er klart og tydelig at det er særinteressen som skal frem.

Det er således ikke automatisk slik at en bonde er inhabil til å sitte i landbrukskomitéen i Stortinget, eller at en som har en far som er fisker ikke kan være ekspedisjonssjef i Fiskeridepartementet. Men begge bør fratre hvis saksbehandlingen kommer for tett inn på egne eller familiemedlemmers særinteresser.

Man må gjerne være komponist og likevel sitte i juryen for «Melodi Grand Prix». Men hvis man selv, en nær slektning eller en nær venn kan tenkes å være deltaker, f.eks. anonymt, må man ut av juryen.

I Granskningskommisjoner må man være særlig varsom. Her ligger det i sakens natur at det foreligger usikkerhet – ellers trengte man ingen granskning. Personer som på forhånd har inntatt sterke standpunkter til realiteten må betraktes som inhabile selv om de ellers ikke har særinteresser, fordi de er forutinntatt. Dette praktiseres daglig ved utskytning av jurymedlemmer. Det samme gjelder personer som kan komme i en eller annen forlegenhet eller knipe hvis granskningen viser seg å lede i retning av en bestemt, på forhånd ikke utelukkbar, løsning. En person som har tillitsverv i Naturvernforbundet eller er ansatt i et oljeselskap bør således normalt ikke sitte i en kommisjon som skal vurdere virkningene av bruk av fossile brensler på klimaet, selv om begges syn er helt akseptable og lovlige – med mindre det nettopp er derfor de er med, og da helst begge.

Lund-kommisjonen skal granske de hemmelige tjenestene, etter et meget vidt mandat der det skal undersøkes misbruk av disse eller misgjerninger ved disse i regi av eller overfor andre. Stortinget har gjort det klart at justisvesenets mulige medvirkning til å dekke over for de hemmelige tjenestene eller deler av disse er granskningstema. Er da alle i justisvesenet inhabile? Er alle som er i eller har vært i en av de hemmelige tjenestene inhabile?

Det vil vi ikke hevde. Det ville vært nettopp å utelukke fagkompetanse som må være med. Men begge disse yrkestilknytninger gjør at det opplagt ville vært riktig å reise spørsmålet og få det diskutert åpent i hvert enkelt tilfelle.

Hvis det på forhånd var klart at en jurist eller etterretningsperson hadde spesielle tilknytninger til spesielle forhold eller personer som man kunne regne med ville kunne bli forholdsvis sentrale tema under granskningen, ville inhabilitet foreligge. Hvis slike situasjoner skulle oppstå underveis, burde medlemmet fratre helt eller delvis. Til syvende og sist blir det et skjønnsspørsmål, der skjønnet bør falle i retning av inhabilitet jo mindre kjent og uavklart tilknytningen og forholdet måtte være. Et forhold som er gjennomdiskutert, avklart og velkjent er et mindre problem.

Vi syntes det var riktig å presisere dette, fordi vi er kommet til at det for enkelte av Lund-kommisjonens medlemmer foreligger bakgrunnsforhold som betinger inhabilitet eller mulighet for forutinntatthet. Vi ønsker ikke på noen måte på denne måten å mistenkeliggjøre eller oppfattes slik at vi fremsetter påstander. Et habilitetstema er det stikk motsatte av en straffesak: I en straffesak må skyldtema bevises over enhver rimelig tvil, dvs. i praksis regnes som den eneste mulighet. I en habilitetssak er det nok at det aktuelle tema finnes som en av mange muligheter.

Ved siden av lederen, er Regine Ramm Bjerke¹ en dyktig jurist i Kommisjonen. Vi tillot oss tidlig² å gjøre stortingspresident Edvard Grimstad og Kommisjonens formann Ketil Lund oppmerksom på flere inhabilitetsskapende forhold for henne.

Hennes også av oss meget vel ansette far, Fredrik Ramm, hadde som embetsmann, senest ekspedisjonssjef, i Forsvarsdepartementet deltatt i «U-1», U-2 og «U-3»-programmene (se kap. 3) og var en svært nær kollega av Georg Kristiansen i Nygaard Haug-utvalget (se kap. 17.6). Fredrik Ramm var også blant de tidligere embetsmenn som måtte forklare seg for det såkalte «Granskningsutvalget Loran C – Omega» (Schei-rapporten)³. Han møtte i lang tid i Koordineringsutvalget for EOS-tjenestene. Fredrik Ramm var i mange år en av nøkkelmedarbeiderne til Jens Chr Hauge som er Alfa og Omega i det hemmelige Norge, selv om han aldri delte Hauges politiske oppfatninger.

Ramm ble i 1967 adm. dir. i Den Norske Bryggeriforening. Det var nettopp rundt Bryggeriforeningen og dens medlemmer at store deler av det norske «stay behind»-apparatet ble bygget opp av E-tjenesten. Dette fremgår av CCs bok «Av hensyn til rikets sikkerhet»⁴

«Hans Ringvold sier at Theodor Platou var mannen som i løpet av få uker kunne stable på bena et landsomfattende nett, fordi hans kontaktmengde var unik og fordi han i stor grad utnyttet bryggeriforeningen. Han var også formann i Den norske Bryggeriforening (1939-1942 og 1946-1951)»

Det er idag er et etablert faktum at «stay behind» ble etablert av og fortsatt er en del av E-staben og derfor meget vel kan være del av eller samarbeidspartner med de nettverk som siden har bundet sammen deler av tjenestene. Mossad/Norge og Arbeiderpartiet – «den fjerde tjeneste».

Vi vil senere (se kap. 24.3.2.8) fortelle hele historien om at «stay behind» ble benyttet som base for infiltrasjon av SUF/AKP-miljøer så sent som på 70-tallet, altså i Fredrik Ramms periode som adm. dir. i Bryggeriforeningen. Vi har idag informasjon om at dette systemet også er benyttet for infiltrasjon i andre partier, også ikke-sosialistiske. Som redegjort for i kap. 24.5.3, må man regne med at systemets SUF/AKP-infiltratører fortsatt er i bruk på ulike måter, gjerne fortsatt med sitt tidligere SUF/AKP-dekke, men idag med helt andre arbeidsoppgaver innenfor generell tildekking, desinformasjon og diskreditering av ikke-sosialistiske og andre politikere som er betraktet som «ubehagelige».

Dette er et spesielt viktig tema for Kommisjonens oppdragsgiver, Stortinget.

Det er således åpenbart at Fredrik Ramm har hatt en nær identifikasjon med de hemmelige tjenester og en rekke av de personer som Granskningskommisjonen skal granske. Mange av disse personer kan ha vært faste husgjester i Regine Ramm Bjerkes barndomshjem. Det vil være særdeles vanskelig å finne noen del av granskingsområdet der det ikke finnes forbindelser til Fredrik Ramm, og Regine Ramm Bjerke kan lett komme i den situasjon at hun må granske sin far!

Dette hevdet vi ved innledningen til Lund-kommisjonens arbeide. Idag vet vi at nettopp forholdet mellom Stay Behind, E-tjenesten og det ulovlige «støtteapparatet» omkring, herunder Kjettingmannen/Spilhaug-apparatet, er et helt sentralt tema for Lund-kommisjonen. Vi finner det svært sørgelig at Stay Behind som hedersmannen Fredrik Ramm var med på å starte ble det det ble, helt sikkert i strid med Ramms ønsker, og også svært sørgelig at Regine Ramm Bjerke er satt i den skvis-posisjonen hun dermed er kommet i.

Dette er den ene hovedsektoren som etablerer åpenbar inhabilitet for Regine Ramm Bjerke.

Den andre gjelder Regine Ramm Bjerke som partner i advokatfirmaet Hjort, Eriksrud & Co ANS. En annen partner i dette advokatfirma er Else Bugge Fougner. Sistnevnte var justisminister på det tidspunkt det kom opp offentlig spørsmål om Mike Harari’s identitet, og hun svarte på spørsmål i Stortinget at denne ikke kunne bringes på det rene. Siden er det blitt klart at dette var en gal informasjon til Stortinget. Historien var rett og slett forfalsket av Iver Frigaard i POT og av Riksadvokaten – og, må vi anta – av Else Bugge Fougner, inntil hun kommer på banen med en bedre forklaring (se kap. 25.18).

Vi er nå sikre på at deler av de norske hemmelige tjenester har arbeidet for å tildekke Hararis identitet av frykt for avsløring av egen medvirkning i Lillehammer-saken (se kap. 25.19), og det må vel nå være åpenbart for alle at den sittende regjering gjør alt den kan for å hindre ny granskning rundt dette spørsmål.

Dette kan meget vel være en av de aller største misligheter innenfor tjenestene og i høyeste grad et tema for Kommisjonen, også fordi dette har tilknytningspunkter til en rekke andre saker. Det vil i så fall måtte komme opp et nytt spørsmål: Ble Bugge Fougner villedet? Visste hun at hun svarte galt i Stortinget – eller burde hun visst det? Fikk hun senere vite det? Vi kan ikke forestille oss annet enn at Else Bugge Fougner må ha forklart seg om disse forhold for Kommisjonen.

Hennes justisministerrolle i denne sammenheng har den største betydning for vår sak, på den måten som er nevnt og fordi hun var overordnet en rekke personer under vår mistanke, dvs. sentrale personer i Justisdepartementet, POT, Oslo Politikammer etc.

Else Bugge Fougner har i telefax til oss i februar 1994 selv bekreftet at det foreligger en nærhet mellom henne og Regine Ramm Bjerke som er inhabilitetsskapende. I en telefax til oss nektet hun å møte oss med henvisning direkte til sitt kollegiale forhold med Regine Ramm Bjerke⁵:

Else Bugge Fougner er en av to personer som har nektet å møte oss (den andre er Tormod Hermansen som bare lot være å besvare henvendelser). Dette standpunkt fra Else Bugge Fougners side med begrunnelse må i beste fall tolkes slik at hun mener eventuell påvirkning av henne mer eller mindre automatisk også vil påvirke kollegaen, for hun kan ikke antas å antyde at de begge er lekkasjerisikoer for Kommisjonens konfidensielle informasjoner. Hun informerer dermed om et meget sterkt identifikasjonsforhold mellom de to. Det hele er imidlertid såpass påfallende at man må spørre om det kan ligge enda mer bak.

Ville Stortinget oppnevnt fhv justisminister Else Bugge Fougner eller fhv departementsråd Fredrik Ramm til Lund-kommisjonen? Hvis svaret på ett eller begge av disse er nei, gjelder det samme for Regine Ramm Bjerke. Et direkte livsarvings-forhold vil nesten alltid bli å regne som identifiserende. Om et kollegialt forhold innenfor et advokatfirma stiller seg generelt tilsvarende er ikke så sikkert, men her må hvilken som helst av de to parters egen erklæring bli avgjørende. Det foreligger en slik fra Else Bugge Fougner. Hennes potensielle forhold er dessuten svært graverende. Vi mener derfor begge spørsmål må besvares med nei, og at Regine Ramm Bjerke ikke burde vært utnevnt.

Vi mener videre at Kommisjonens formann, Ketil Lund, ihvertfall etter at vi reiste temaet, burde iverksatt en undersøkelse omkring disse forhold. Da ville det meste av det vi har påpekt her kommet frem (vi var ikke oppmerksom på alle disse forholdene den gangen). Hvorfor gjorde han ikke det?

Et kanskje ikke så viktig punkt er at Regine Ramm Bjerke faktisk er i slekt med Hans Henrik Ramm. Slektskapet er meget fjernt, og de to kjenner ikke hverandre utover den meget begrensede sammenhengen med Kommisjonen. Likevel kan dette i en gitt situasjon benyttes til å kaste tvil over eventuelle konklusjoner Kommisjonen måtte gjøre som bekrefter de konklusjoner vi har trukket.

Tilsvarende er Regine Ramm Bjerke’s seniorpartner, h. r. adv. Johan Hjort, Johan M Setsaas’ viktigste advokatforbindelse, spesielt som prosessfullmektig for Setsaas gjennom alle rettssaker i forbindelse med Redd Barna og påfølgende injuriesaker. Også fhv byråsjef Erik Knutstad i Utenriksdepartementet benyttet dette advokatfirmaet i sin sak, som i høyeste grad må være tema for Kommisjonen.

Vi gjentar at ikke noe av det vi har sagt om Fredrik Ramm må oppfattes kritikkverdig. Vi har meget stor respekt for Fredrik Ramm og slutter oss til alt det det er kjent at han selv har vært med på. Det ligger imidlertid i hele denne sakens natur at noe som de fleste av oss gjerne vil gi honnør for senere dessverre har utviklet seg i en helt annen retning, og det er helt uklart hva slags forbindelseslinjer som foreligger mellom tidsepokene i dette miljøet. Det burde tilsi den aller ytterste varsomhet med habilitetsvurderingene.

Det samme gjelder selvsagt Regine Ramm Bjerke. Vi ville med all verdens entusiasme gjerne anbefalt henne til et utall av andre svært tillitskrevende verv. Vi betviler ikke hennes integritet, men habilitet er altså noe annet.

Kommisjonens tredje jurist er tidligere likestillingsombud, fra 1994 lagdommer i Eidsivating, Ingse Stabel. Før hun ble likestillingsombud i 1988 hadde hun arbeidet i Justisdepartementet som konsulent og underdirektør 1971-86 og som advokat hos Regjeringsadvokaten 1986-88. Siden det er Regjeringens og i stor grad Justisdepartementets underordnede ledd som er under granskning, og siden det i Stortinget er stor interesse for å få vite hvilken rolle Regjeringen og Justisdepartementet har spilt i flere tildekkingssaker, vil vi anta at ansatte i departementene og hos Regjeringsadvokaten automatisk ville blitt regnet som inhabile. Det kan ikke sies det samme om tidligere ansatte, men ihvertfall etter vår mening legger Ingse Stabels yrkeskarriere beslag på en god del av «inhabilitetskvoten». Det burde ikke kommet opp særlig mange andre forhold.

I perioden 1990-93 var Ingse Stabel medlem av utvalget som vurderte «Strafferettslige regler i terroristbekjempelsen»¹. Utvalgets formann var ekspedisjonssjef Morten Ruud i Justisdepartementets Polaravdeling, og det tredje medlem var ass. riksadvokat Tor-Aksel Busch. Utvalget hadde 19 møter. Det redegjøres i innstillingen for at man har hatt møter med representanter for NUPI og Overvåkingspolitiet. Det er naturlig. Vi finner det imidlertid påfallende at den eneste utvalget har hatt møte med utenom disse er journalist Finn Sjue i Klassekampen. Vi peker en rekke steder i denne boken (se kapitlene 19, 20.4.14, 23.5 og 25.1.10) på at Sjue har opptrådt provokatorisk mot Stortinget og mot Granskningskommisjonen selv ved viktig medvirkning til at tildekker-etterforskere fra Dahl-gruppen ble spesialrådgivere hos Lund og spredt desinformasjon om vår sak. Alt dette har enten åpenbart eller med stor sannsynlighet skjedd i hemmelig samarbeid med deler av de hemmelige tjenestene, i første rekke Overvåkingspolitiet, som Sjue også offisielt – i egenskap av journalist – har hatt meget nær kontakt med, ved bl.a. politiinspektør Iver Frigaard og POT/Frigaard-agenten Tom Krømcke. Hva slags kompetanse var det han spesielt kunne bidra med til dette utvalget? Hvorfor ble han innkalt på lik linje med representanter for offentlige og halvoffentlige organer?

Vi tror det er fordi han faktisk representerer et offentlig organ, sannsynligvis Stay Behind. Vi har annet sted pekt på at han etter all sannsynlighet har vært benyttet av Stay Behind som leder av og ekspert på etterretning mot f.eks. Blitz-miljøer, høyre-ekstreme miljøer og palestinamiljøer i forhold til potensiell terrorisme. I denne egenskap var han helt naturlig en ressursperson for Ruud-utvalget, og representerte E-siden/Stay Behind like naturlig som at POT var representert blant de få innkalte eksperter.

Vi har i kap. 18.5 dokumentert at det i vår sak har vært konstruert opp falske anklager om våpenfanatisme, ulovlig våpenbesittelse etc. Disse falske anklager har vært benyttet som unnskyldning for å iverksette konvertering av ulovlig virksomhet v/Mossad Norge og E-tjenesten til tilsynelatende lovlig politispaning v/Oslo Politikammer (samt politiaksjoner til beskyttelse av de førstnevnte aksjoner), samt overvåking, telefonavlytting og hemmelige beslag av POT (ved å føre dommeren bak lyset med falsk bevisførsel).

Slik hjemmel må i tilfelle ha kommet under henvisning til en form for terrorismebegrep. Det må ha skjedd midt under Ruud-utvalgets arbeid. Vi kan ikke se bort fra Ingse Stabel kan ha vært orientert om denne saken under arbeidet i utvalget, f.eks. som et eksempel på et grensetilfelle for terroristbegrepet. Det kan heller ikke utelukkes at Sjue har tatt opp denne saken. Vi skulle gjerne visst svaret på dette. Er det ja, foreligger det umiddelbar inhabilitet.

Vi viser videre til vår dokumentasjon gjennom hele denne boken på at både Justisdepartementet og Riksadvokaten har vært aktivt deltakende i arbeidet med å tildekke og unngå etterforskning i vår sak, at Justisdepartementet også må ha initiert en rekke av aksjonene mot oss, og at Riksadvokaten må ha kjent til dem. Gjennom deltakelse i 17 møter i et tremannsutvalg der de to andre kommer fra nettopp disse institusjoner, som hun selv tidligere har arbeidet i for begges vedkommende, oppstår det nødvendigvis et tett bekjentskap og en kollegialitet som nærmer seg identifikasjon. Etter vår mening fyller denne utvalgsdeltakelsen med tilhørende usikkerhet opp mye av den resterende «inhabilitetskvote», og overfyller den i forhold til vår sak

Ut fra møter og korrespondanse er det likevel tydelig at hun er tildelt et slags saksbehandleransvar i vår sak. Dette er ikke uten videre kritikkverdig, fordi Lund-kommisjonen ikke kjenner til alle de forhold vi har nevnt foran, men godtgjør at man i ettertid må betrakte henne som inhabil i forhold til hennes vurderinger om vår sak. Har hun selv vært eksponert for denne tidligere, vil det ha vært utilbørlig av henne selv ikke å erklære seg inhabil i forhold til vår sak.

Ved å ta vår sak har hun dessuten – hvis meningen var å oppfylle Stortingets intensjoner – påtatt seg å granske sine «adjutanter» Oser og Tvete-Berger, Dahl og Riksadvokaten. Var hun beredt til det – eller var det sak som allerede var blitt en ikke-sak hun påtok seg?

Det som etter vår mening mer enn fyller opp inhabilitetskvoten er endel forhold og uttalelser hun avga i et intervju med Aftenposten i mars 1994².

Ingse Stabel sa da dette om sin nye kollega i Eidsivating lagmannsrett:

«Så jeg er fornøyd med at jeg er blitt utnevnt til dommer i Eidsivating lagmannsrett under Agnes Nygaard Haug. Hun er en dyktig jurist og noe så sjeldent som klok.»

Dette er den samme Agnes Nygaard Haug som ledet Nygaard Haug-utvalget. Allerede før Ingse Stabel avga denne uttalelsen var det avslørt at dette utvalget nærmest kokte over av inhabilitet og andre kritikkverdige arbeidsformer. Senere ble utvalget utropt til Norgeshistoriens mest opplagte tildekkings- og hvitvaskingsutvalg (se kap. ….). Ingse Stabels nesegruse beundring for sin nye sjef, kombinert med sin tidligere ansettelse under Nygaard Haugs Nygaard ektemann (det opplyses forøvrig at Bjørn Haug sågar «slo kloa i henne» som også viser hvor høyt hun ble verdsatt tilbake), tegner ikke bra for hennes deltakelse i granskningen nettopp av Nygaard Haug-utvalgets forhold eller av forhold som kan sette dette utvalgets arbeid i et dårlig lys. Vår sak er full av slike omstendigheter! Når Agnes Nygaard Haug ikke har funnet det minste fnugg å utsette på E-tjenesten, skal det mye til at ekteparet Haugs nære forbindelse Ingse Stabel skal gjøre det.

I kapittel 25 påviser vi at tallrike kritikkverdige forhold innen tjenestene kan føres direkte tilbake til statsministeren. Det er da også urovekkende at Ingse Stabel har en enda mer nesegrus beundring for Gro Harlem Brundtland:

«-Er du fan av Gro Harlem Brundtland?

-Jeg er en uforbeholden beundrer. Hun har en imponerende kapasitet og et format som nesten er for stort for Norge. På toppen av maktens tinde tør hun å være kvinne; varm og generøs og med følelser som synes. Og likevel med en autoritet som aksler henne til statsminister – i verdensmålestokk. Egentlig burde vi sende statsministeren vår ut i verden. Men ikke som generalsekretær i FN. Den jobben er for liten.»

Når Ingse Stabel mener Gro Harlem Brundtland er så stor og flott at selv generalsekretærjobben i FN blir for liten, virker det ikke mye sannsynlig at hun vil jakte med full iver på forhold som meget vel kan trekke denne beundrede statsministeren rett ned fra skyene til Riksretten i Norge.

At hun virkelig mener at Nygaard Haug og Brundtland er spesielle, fremgår av hennes neste svar:

«-Er det noen toppledere i næringslivet du vil gi en god attest?

– Jeg deler ikke ut karakterbøker i dag.»

Bare to. Som til gjengjeld fylles med alle de gullstjerner hun kan lete frem.

Uttalelsene om statsministeren og Nygaard Haug viser et helt spesielt beundrerforhold. Nygaard Haug er oppnevnt av regjeringen og har frikjent E-tjenesten en bloc, med full tilslutning fra statsministeren. To personer som Ingse Stabel har som forbilder og beundrer over alt i verden har altså knyttet meget sterk prestisje til et bestemt utfall av Lund-granskningen: Ny frikjennelse. Dette skaper inhabilitet så det suser, i tillegg til forutinntatthet.

Vi noterer forøvrig at det ser ut som om Ingse Stabel og Sturla Osen er en slags parhester i Kommisjonen. Det er åpenbart de som behandler vår sak i den grad den behandles, og det ser også ut som om de tar seg av offiserer som virkelig har noe å fortelle. Leseren vet hva vi mener om Osen og det skandaløse i at han settes på vår sak, om ikke annet så av inhabilitetsgrunner. Vi har imidlertid også registrert at man ikke skal gå mye rundt i Oslo uten å oppdage Osens nære kontakt med Finn Sjue, og det gjør ikke saken bedre.

Vi kommer så til kommisjonsmedlem, professor Berge Furre. Furre er historiker og blant de grunnleggende medlemmer av SF, senere SV. Han var opprinnelig medlem av Arbeiderpartiet, der han tilhørte den såkalte Orienterings-fløyen som var kjernen i partiets venstrefløy og som motarbeidet partiets linje i utenriks- og sikkerhetspolitikken. I 1961 ble han og hele Orienterings-kretsen ekskludert fra Ap. Dette var utgangspunktet for dannelsen av Sosialistisk Folkeparti (SF), der han var partisekretær fra starten i 1961 til 1964. Han var også sentralstyremedlem helt fra begynnelsen, og satt kontinuerlig i SF’s og senere SV’s toppledelse helt frem til 1985: Sentralstyremedlem SF 1961-71; nestleder SF 1971-76; leder SV 1976-83 og sentralstyremedlem SV 1983-85. Han representerte SV på Stortinget i perioden 1973-77.

Berge Furre er det eneste medlem av Lund-kommisjonen som er blitt offentlig omdiskutert pga mangel på habilitet.

Saken ble tatt opp av Haakon Lie i et brev til Stortinget¹, offentliggjort i Aftenposten 8. oktober 1994, der Lie viste til at Furre brøt sin taushetsplikt som stortingsrepresentant ved å lekke informasjon om navigasjonssystemet Loran C. Det ble da reist krav om riksrettstiltale, men dette ble avvist av Odelstinget med 4 stemmers overvekt. Avvisningen hadde ikke sammenheng med realitetene i saken som var innrømmet, men slik at Furre mente det var berettiget å informere fordi Loran C-saken opprinnelig hadde vært ulovlig behandlet. Flertallet valgte imidlertid å avstå fra tiltale, mest fordi man ikke ville sette i gang det store riksretts-apparatet. Lie kritiserte også Furre for hans befatning med den såkalte «listesaken» i 1977, da han støttet «listeføreren» Ivar Johansen.

Vi er faktisk helt enig med Haakon Lie, allerede på disse premissene. Berge Furre har engasjert seg så sterkt og i beste fall så på grensen av det lovlige i forhold til overvåkingsmaterien at det er all grunn til å tro at han bærer på sterke følelsesmessige oppfatninger og engasjementer som kan være egnet til å forkludre hans rolle i granskningen. Det kan slå ut på ulike måter, f.eks. ved at han bevisst eller ubevisst vil ønske å granske i spesielle retninger og ligge unna andre retninger, alt fra hva slags forhold han venter/frykter å avdekke og hvordan det vil virke inn på ham selv, kolleger og motstandere. Vi mener enhver form for forutinntatthet eller mulighet for spesialinteresser bør unngås.

Kommisjonsleder Ketil Lund så imidlertid ingen problemer og avviste å vurdere Furres habilitet².

Det gjorde imidlertid en av Furres historikerkolleger, dr. philos. Helge Pharo ved Universitetet i Oslo³:

«Haakon Lie har et poeng i at Berge Furre er tidligere formann i Sosialistisk venstreparti, vanskelighetene med en nøktern analyse må vel bli spesielt store for en tidligere aktiv politiker som kan komme til å møte sine partifeller i arkivene».

Men en meget alvorlig sak dukket opp i Aftenposten 13. oktober 1994. Over en hel side ble det presentert en artikkel av Trygve Monsen med tittel «Østtyske arkiver kaster lys over SF»⁴. Trygve Monsen er, som mange vet, sønn av Per Monsen, en av grunnleggerne av Ap’s hemmelige tjenester. Foranledningen til artikkelen var at arkivmateriale fra DDR som nå var blitt tilgjengelig omfattet tidligere topphemmelig informasjon om øst-tysk etterretnings forhold til bl.a. norske venstresidepolitikere. Her finnes stoff om Berge Furre:

• Som teologistudent i 1959 på gruppereise i DDR iflg øst-tysk referat: «Her i DDR har vi funnet det nye Tyskland: hvor fascismen, militarismen og imperialismen og krig er tilintetgjort.»
• Gruppens samlede syn: «De hadde fått et sannhetstro bilde av livet og utviklingen i DDR»
• Brev fra Furre noe senere til en øst-tysk redaktør: «Naturligvis kan ikke en slik dyptgripende forvandling skje uten vanskeligheter som man kan kalle ‘tvang’ eller ‘trykk’. Men slike begrep er ikke særlig relevante i denne sammenheng. Heller kunne man stille spørsmålet slik: Hvordan kan man gjennomføre en slik omvandling med et minimum av menneskelige tragedier og lidelser? Hvis man stiller spørsmålet slik faller trolig en sammenligning mellom metodene i DDR og de vestlige landene ut til DDRs fordel.»
• Furre på samme tid sitert i en rapport fra en Stropp, lederen i den østtyske handelsdelegasjonen i Oslo: «Furre og Løfsnes finner det taktisk riktig om man nå vender seg til et antall norske aviser som aldri eller sjelden får utenlandsinvitasjoner, men som likevel har en stor utbredelse og blir godt lest»
• Samme Stropp i rapport fra middag hjemme hos ham 1. juni 1960 med Furre, Løfsnes og Gustavsen: «Gustavsen kom som ventet til å snakke om den kjensgjerning at vi ikke hadde offentligjort noen annonser i Orientering. Jeg forsikret ham om at vi ville endre det. Han ønsker få store fremfor mange små annonser. Han tenker seg annonser til 1000 kroner året.» Stropp nevner annonser for feriereiser i DDR. Stropp skriver at avisen på det daværende tidspunkt hadde annonseinntekter på ca 3000 kroner året og legger til: «Annonsene må utformes slik at de ikke ser ut som støtteannonser.» (Stropp ble utvist fra Norge i 1961.)

I en rammeartikkel ved siden av hovedartikkelen tas det endel forbehold om tolkningen av materialet, bl.a. at rapportøren selvsagt var interessert i å fremstille resultatene av sitt arbeide i best mulig lys. Samtidig legges det imidlertid ikke skjul på at det finnes mer:

«… Arkivet er nå en del av det tyske utenriksdepartementets eiendom, og ble gjenåpnet i sommer. Mappene som omhandler Norge er nokså tynne, men kan gi interessante detaljer om hvordan kommunistene i øst så på Norge og nordmennene.»

Om journalisten er seg dette bevisst eller ikke er underordnet; han må ha hatt kilder: Artikkelen med de avslørende «smakebiter» og meldingen om at det finnes mer, er en klar advarsel til Berge Furre. Tidspunktet (5 dager etter Haakon Lie’s inhabilitetsutspill) er selvsagt ikke tilfeldig.

Etter dette ble Berge Furre inhabil i dobbelt forstand. I tillegg til risikoen for påvirkning pga egne interesser og den gamle Orienterings-gruppens interesser, kommer nå den frykt han må nære for at de som skal granskes, og kan sitte med mer kompromitterende materiale om ham, følger med hans virke i Kommisjonen og når som helst kan bruke det de vet til nye straffeekspedisjoner ved at det reiser nye journalister til Bonn for å kikke i mappene.

Vi har fra sikker kilde fått opplyst at det faktisk finnes slikt materiale. Vi er også blitt fortalt hva det gjelder. Siden kilden ikke kan stå frem, er vi avskåret fra å fortelle hva. Men vi er overbevist om at Furre vet – og frykter.

Verdens Gang påpekte en tredje side av saken⁵:

«Vi kjenner ikke til at Furre er blitt legalt overvåket av våre hemmelige tjenester. Men han hadde kontakter som den gang kunne gi grunnlag for slik overvåking. Dette gir i seg selv grunn til å reise spørsmål om hans habilitet til å granske de hemmelige tjenesters aktivitet.»

Med andre ord: Hva har norske overvåkere på Furre som kan benyttes på samme måte?

Nå skal vi være de siste til å si at overvåkerne skal kunne kvitte seg med ubehagelige granskere bare ved å iverksette overvåking av dem og lekke dette slik at de blir inhabile på det grunnlag. Hadde vi f.eks. opplevet Berge Furre som en sterk og klar pådriver for å få oppklart løpende kriminalitet, skulle vi gjerne blåst av både Stropp, Lie, Aftenpost og VG. Men det er ikke akkurat slike signaler han sender ut som medlem av Kommisjonen. De gangene han har uttalt seg, har det vært mot å granske og for å bagatellisere:

• Flere ganger har han etterplapret overvåkingssjef Hans Olav Østgaard og andre som avskriver rapporter om romavlytting via telefon som spøkefugler, amatører, utlendinger og alt annet enn norske tjenester (se kap. ….). Ikke særlig professoralt!
• Han har offentlig uttalt at «Lillehammer-saken ligger utenfor Lund-kommisjonens mandat»⁶. Hvis det er riktig at Lund-kommisjonen mener det, er det intet mindre enn en kjempeskandale!
• Toppen kom da han i forbindelse med vår sak og «den fjerde tjeneste» uttalte til en annen person i vår gruppe at Lund-kommisjonens mandat bare omfattet de tre kjente tjenestene⁷!
• I samme samtale sa han at Kommisjonen ikke burde engasjere seg i Setsaas/Ramm-saken, fordi han «ikke hadde noen grunn til ikke å stole på Dahl», men innrømmet ikke å ha kjennskap til saken, ikke å ha oversikt over hva Dahl-gruppen hadde oversendt og ikke å kjenne til omstendighetene rundt oppnevnelsen av Dahl-gruppen
• I samme samtale bortforklarte han alle andre av de observasjoner han ble orientert om som «naturlig forklaring», «spøk», «vanskelig å tro» eller «tilfeldigheter»
• I samme samtale avskrev han overfallsforsøket mot Setsaas med «innvandrerbander» – dvs. viser null innsikt i tjenestenes arbeidsformer, psykologisk krigføring, strategi for kriminalisering og om nødvendig voldelige aksjoner

Kommisjonens siste medlem, generalmajor Torkel Hovland, har selv i sin tid vært i E-tjenesten, men som ledd i en fremragende og meget bredere militær karriere der han gjentatte ganger har bevist sin integritet, uavhengighet og lojalitet til det som er grunnleggende. Dette underbygges av hva vi kjenner til om hans virke i vervet som medlem av Lund-kommisjonen, uten at vi vil gjøre nærmere rede for dette. Han er etter vår oppfatning det eneste kommisjonsmedlem som det ikke hefter et eneste spørsmålstegn ved – bare utropstegn!

Vi har ikke kunnet finne noe problematisk med høyesterettsdommer Ketil Lunds bakgrunn, til tross for at vi finner hans opptreden og virkelighetsfjernhet høyst eiendommelig – for å si det mildt. Det vi så langt er blitt stående ved, er at Lund må ha en enestående tillit til hele justisvesenet som sådan – og endog til tjenester han skal granske! Alle de forhold vi finner besynderlige kretser om dette tema: Dahl ville nok ha funnet det, hvis det var noe å finne i veggene på Lindebergåsen, politiet etterforsker konkrete enkeltsaker, Dahl har jo arbeidet så meget med Ramm/Setsaas-saken, Kripos-etterforskerne er jo så flinke politimenn. Økokrim er et trygt sted å hente folk fra, Sikkerhetsstaben er de beste til å sikre Kommisjonen mot avlytting osv.

Vi har referert bunkevis av uttalelser fra stortingsrepresentanter og mediafolk som slett ikke har denne automatisk frikjennende holdning. Det foreligger også fra oss og andre omfattende faktamateriale som beviser koordinering for å unngå etterforskning etc. Tilliten til sin egen yrkesstand må være meget stor når man tar verv som granskningsformann og suverent ser bort fra alle disse ikke-yrkesbrødrenes vurderinger. Så stor at vi vil si at den ihvertfall virker naiv.

Vi har også påvist at Lund systematisk har overhørt signaler fra Stortinget, presentert både i stortingsdebatter, media og i møter i Kommisjonen, om å ta vår sak alvorlig. Isteden har han altså lyttet til Edward Dahl, til tross for Stortingets like klare advarsler mot å gjøre dette. Spesielt bemerkelsesverdig er det at han aksepterte Dahls redegjørelse på et tidspunkt da Dahl etter eget utsagn hadde pause mens han overlot hele den viktige E-tjeneste-sektoren ugjort til Nygaard Haug-utvalget!

Vi hadde selv hatt møte med både Lund selv og hele Kommisjonen før Dahl slapp til, og følte – understreket ved sterke uttalelser fra flere utvalgsmedlemmer – at vi hadde fått «snøret i bånn». Er disse folkene så svake at de holder seg til «sist ærede taler» til enhver tid?

Vi viser til en rekke av hans vurderinger og avgjørelser gjengitt tidligere i dette kapitlet, herunder hvordan han har valgt ut etterforskere som dels kommer direkte fra tildekningsutvalget til Edward Dahl, og dels er underlagt Økokrim-sjefen Lars Oftedal Broch som har vokst opp i kombinasjonen av to Ap-dynastier med alle slags Ap-toppfolk som husgjester, og sammen med 200 jevnaldrende jødiske barn som idag har sentrale posisjoner i Israel.

Det hadde ikke vært vanskelig å finne solide politifolk rundt om i landet som ikke hadde noen slags forbindelser til de overvåkingskåte Ap-dynastiene eller Israel med sitt Mossad.

Legg så til gjennomgangen av tre av de øvrige kommisjonsmedlemmene foran. Noen personer med tvilsom habilitet kunne man forstå, men er virkelig Ketil Lund så grenseløst naiv at ingen bjeller har ringt – og ingen undersøkelser eller vurderinger er gjort – enten vi snakker om Regine Ramm Bjerke, Ingse Stabel, Berge Furre, Sturla Osen, Bjørn Tvete-Berger eller Lars Oftedal Brochs underordnede. Han tar sjanser!

En av sjansene er at han lider Nygaard Haug’s skjebne: De som burde snakke til Kommisjonen, tør ikke. Vi kjenner til at det faktisk er blitt slik:

• Det finnes folk fra E- og S-staben som ikke tør forklare seg pga Regine Ramm Bjerke og hennes far
• Det finnes folk i Justisdepartementet som ikke tør forklare seg pga Ingse Stabel og hennes nære vennskapsforhold til ekteparet Bjørn og Agnes Nygaard Haug og indirekte til Statsministeren og Faremo samt mange andre i Justisvesenet
• Det finnes folk som reagerte da Ketil Lund uttalte i NRK/TV¹ at Nygaard Haug var blitt tatt for hardt av noen stortingspolitikere. Det var en kjempetabbe av Lund å delta i denne debatten, der han ikke hadde noe som helst å gjøre! Han har ikke lært at det finnes anledninger «der det gjelder å holde munn»?
• Endelig vet jo alle at Haakon Lie nektet å snakke med Berge Furre tilstede, ut fra en viss moralsk tyngde. Vi er redd for at det finnes andre som har tenkt lenger, og ikke vil møte i noen Kommisjon med Furre som medlem.

Vi skulle også gjerne vite hvorfor Finn Sjue – som vi har fått opplyst – har så lett adgang til Kommisjonens medlemmer og etterforskere – er dette godkjent av Lund?

Til slutt kan vi ikke unnlate å nevne at Lund-kommisjonen har vært angrepet to ganger av det tidligere nevnte «post- og fax-virus». Vi benytter anledningen til å gi en samlet oversikt over dette virusets opptreden så langt vi har registrert det:

• Det angrep førstestatsadvokat Edward Dahls kopimaskin da han skulle sende Østlund- dokumenter til Trondheim politikammer, og tre sentrale dokumenter ikke nådde frem (se kap. 21.6.)
• Det angrep førstestatsadvokat Edward Dahls kopimaskin hver gang han skulle sende sine dokumenter ut til innsyn, slik at det nå ble produsert mange kopier av hvert avhør – mange av disse rene dekkhistorier – slik at det så ut som om man hadde gjort tre ganger så mye arbeid som i virkeligheten¹
• Dette var et pussig virus, for selv om noe ble kopiert mange ganger, ble mange andre dokumenter, bl.a. alt som omfatter Mossad, ikke kopiert i det hete tatt! Og omfattende fotografisk materiale, video etc. er heller ikke kommet frem eller omtalt. Litt av en appetitt for en kopimaskin!
• Det angrep Justisdepartementets posttjeneste da Justisministeren skulle sende ved sitt oversendelsesbrev til Lund som vedlegg til hennes første brev til oss, og ikke gjorde det (se kap. 22)
• Det angrep Justisdepartementets kopitjeneste da man ved samme anledning skulle sende vårt brev til Lund og bare kopierte brevet, ikke vedleggene (se foran)
• Det angrep hele Regjeringens posttjeneste da Gro fant patroner i posten og ett av våre brever syntes bare å ha nådd frem til noen få adressater (se kap. 22)
• Det angrep Lund-kommisjonens posttjeneste da bare første side i vårt brev til dem ble journalført, uten de to neste og uten alle vedlegg (se foran) (her er det gunstige forhold for virus, for all post sendes først på sirkulasjon før den journalføres, dernest må journalføreren være nokså lite motstandsdyktig og endelig må det ansvarlige kommisjons medlem som satt med den ene siden i hånden i månedsvis uten å reagere være det samme)
• Viruset angrep ikke tannlege Alfred Nordeides brevkopier til Kommisjonen (se kap. 20.6.13) direkte, men det gikk rett videre på Kommisjonsmedlem Ingse Stabel som ikke informerte oss om alle «de oppsiktsvekkende nye informasjonene» om vår sak som sto i brevet, da hun hadde møte med oss ca en måned senere
• Det angrep Leif A Liers kopimaskin da han oversendte dokumentene i vår sak til sin sjef Knut Mikkelsen, for der var alle «upassende» dokumenter fra oss og andre oppspist på veien
• Det angrep Leif A Liers kopimaskin da han skulle sende over politidokumentene fra første fase i Ramm/Setsaas-saken til h. r. adv Tor Erling Staff (dette var i forbindelse med byrettssaken reist av Schjødt), og kopimaskinen bare ikke ville kopiere det kompromitterende notatet fra Lauritzen til Lier (se kap. 18.5)
• Fra «Leve Videre»-saken kjenner vi til en rekke postmessige ulykker, bl.a. en som medførte at Oslo Politikammer klarte å henlegge en sak som aldri hadde forlatt Tønsberg Politikammer (de er flinke!)
• Også fra «Leve Videre»-saken: Umiddelbart etter at en meget sentral advokat hadde avsluttet sitt liv ved hengning i en alder av 42 år, ble «Leve Videre»’s PC, der omfattende både gammel og ny korrespondanse med advokaten var lagret, angrepet av virus: All denne korrespondansen ble slettet.²

Det eneste sted vi kjenner til som er virusfritt, er Kontrollutvalget v/Hans Stenberg-Nilsen, som hverken ville motta eller produsere et eneste gram papir med bevismateriale. Der hadde viruset ikke noe å gjøre.

Så smittsomt som dette viruset er, anbefaler vi Kommisjonen å gå på virus-jakt. Kanskje enda en oppgave for Sikkerhetsstaben?

Den ekte marxist-leninist Tron Øgrim var farlig fremsynt da han i 1992 skrev¹:

«Men, venner. Hva hvis Stortinget ikke klarer å få til ei gransking med tenner?

I så fall er det ingen grunn til å gi opp. Men da må granskinga fortsette, utafra og nedafra. Fra pressen, raddisene, folket

De vil også nå fram. For hemmelighetene sprekker nå, med eller uten sentral granskning …»

For vår del har vi ikke så stor tro på pressen lenger. Og noen av de mest opplagte «raddisene» har vist seg å være noe ganske annet. Her har Tron Øgrim en stor jobb å gjøre for å gjenreise den kritiske raddis-siden. Fra folkets side gir vi med denne boken vårt bidrag. Vi tror også det kommer mer fra folket, når først snøballen er kommet i gang!