21.9 John Fredriksen

Norges rikeste mann, skipsreder John Fredriksen fra Eidsvoll og Vålerenga, en 100% ekte levendegjøring av legenden om arbeidergutten som skapte seg sin formue fra to tomme hender, ble i juni 1986 arrestert og varetektsfengslet samtidig som politiet finkjemmet hans bolig og hans kontorer1. Han ble sittende i varetektscelle med brev- og besøksforbud i fire måneder. Han ble anklaget for tyveri og forsikringssvindel og for å ha satt mannskapers liv og helse i fare. Fire år senere ble hele saken forlikt. Uten å innrømme skyld aksepterte Fredriksen et forelegg på to millioner kroner for uaktsomt bruk av drivstoff som kunne økt eksplosjonsfaren. Da hadde Fredriksen etter eget sigende tapt et par milliarder kroner, staten hadde brukt utallige millioner på etterforskning og advokathjelp til andre tiltalte, og Fredriksen var blitt grundig diskreditert gjennom årelang terping i alle slags media.

Vålerenga-patrioten som aller helst ville fortsatt å være norsk nordmann med norsk flåte, og akkurat da i 1986 vurderte å flagge sine skip hjem til det nye NIS med tilhørende valuta- og skatteinntekter, trakk seg etter dette gradvis ut av Norge inntil han i 1994 besluttet å kutte alle bånd med hjemlandet – nettopp med «bedragerisaken» som en av årsakene2. Etter det vi forstår, var denne saken en nokså dominerende bakgrunn for beslutningen – Fredriksen stoler ikke på den norske rettsstaten lenger.

En mann som nærmest på egen hånd kunne løst bankkrisen var derved blitt effektivt mobbet ut av landet av de samme myndigheter som når de skal gjøre sine hoser grønne i Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) gråter krokodilletårer om at vi har så smått med privatkapital i Norge.

Vi må ha god råd i Norge. Kan man forestille seg noe annet ikke-kommunistisk land som hadde gjort det samme mot sin fremste privatkapitalist? I de fleste land ville den blitt hysjet ned og løst på kammerset, i de beste rettsstatene ville den blitt behandlet på et helt annet nivå etter sin dimensjon, høyden slik som Kongsberg-saken ble behandlet i Norge – inntil skyld eller frifinnelse var blitt avklart. Ble toppdirektøren i Kongsberg Våpenfabrik satt i fire måneders varetekt da Toshiba-saken dukket opp? Ble hans hjem ransaket? Hva gjorde politi og påtalemyndighet da det ble klart at den daværende Statoil-ledelsen hadde ført styre, regjering og Stortinget bak lyset, med stor risko for bevisforspillelse?3

Men i Norge gjelder ulike lover. Fredriksen var allerede skyldig, fordi han var annerledes. Han var rik og demonstrerte det åpenlyst ved tidvis å ønske alle venner velkommen til sitt bord – av morsomme mediefolk døpt «Kharg Island» – på Theatercaféen, og ved å være raus med tipsen. Han løp ikke opp og ned i statsmaktens korridorer for å logre lojalitet. Han forbeholdt seg den uhørte rett til ikke å brette ut alle detaljer om sin internasjonale virksomhet, holdt ikke pressekonferanser, arrangerte ikke presseturer til Limmasol og Costa Brava og stilte helst ikke opp for å dumme seg ut i NRK’s lørdagsprogrammer til glede for det norske folk. Og han tilhørte samfunnsklassen skipsredere som i utgangspunktet skal regnes som mistenkelige!

Klart han måtte dukkes av den norske Jante-staten, ved norsk politi og påtalemyndighet som ellers spyr ut henleggelsesbrev som løpesedler i en valgkamp, men som nå fant det nødvendig å beskytte interessene til arabiske oljesjeiker selv om de aldri hadde klaget et sekund!

Det var også klare og flerfoldige partipolitiske gevinster å hente på aksjonen mot Fredriksen – akkurat som det var det i Kosmos-saken og Reksten-saken. Først får man den partipolitiske gevinsten ved at «kapitalistisk» virksomhet gang på gang henges ut som kraftig kriminalitetsbefengt og mer og mer suspekt. Det gir dernest legitimitet til å finne på allverdens nye lover og krav og ikke minst innsynsmuligheter i privat virksomhet i det hele, slik at nær sagt hvem som helst om ønskelig kan kriminaliseres. Og endelig kan man føye spott til skade når man har tatt knekken på de tunge privatkapitalister som har klart å komme seg opp til tross for alle andre hindringer i Norge, ved stadig å påpeke at det ikke finnes handlekraftig privatkapital i Norge, slik at man må stole på staten når noe stort og skikkelig skal gjøres!

Vi påstår ikke at John Fredriksen har noe renere samvittighet enn folk flest. Han kan til og med for alt vi vet ha kuttet både det ene og det andre hjørnet rundt om i verden, noe verden ser ut til å ha tatt liten skade av, skal man dømme etter hvor respektert mannen er i sine andre fedreland.

Men i Norge måtte det konstrueres en sak. Poenget er at det i virkeligheten aldri var noen sak. Her er hovedtrekkene4:

  • En rekke ansatte forklarte at de hadde medvirket til å stjele råolje, diesel, jetolje etc. av lasten og brukt dette som bunkers (drivstoff). Dette var rapportert til Fredriksens driftsselskaper som oppsamling av restolje og oljerester, hvilket er lovlig.
  • Det forelå imidlertid ingen anmeldelser om tyveri. Hver gang mottaker hadde registrert for lavt losset volum, ble dette avregnet etter ordinære rutiner.
  • Fredriksen hevdet at det i Gulfen ofte var overlasting av olje, fordi særlig iranerne ga «godt mål» på grunn av unøyaktige målemetoder og et godt forhold til rederiet. Derfor ble det tappet fra lasten. Sjøfolkene må ha trodd dette var ulovlig fordi det var et kjent fenomen i all skipsfart som man alltid ellers snakket lavt om. Ombord i Fredriksens båter ble det imidlertid snakket helt åpent.
  • Det kunne etter Fredriksens mening ikke dreie seg om tyveri, fordi det ikke fantes noen fornærmet, og heller ikke forsikringssvindel, fordi det ikke var krevet erstatning og fordi alle mankosaker var forlikt eller avregnet.
  • En annen grunn til at det ikke kunne være tyveri, etter Fredriksens mening, var at varene var overlatt i Fredriksens varetekt. Skulle man mene at noe av varene var fjernet rettsstridig, dreide det i norsk jus i så fall om underslag og ikke tyveri, og da gir norsk lov ikke adgang til å forfølge forhold utenfor Norges grenser. Ingen kjøpere eller selgere var norske.
  • Alle de aktuelle skip var registrert på Kypros. Sjødyktighetsloven gjelder ikke for skip registrert i andre land i trafikk utenfor norsk farvann. En henvendelse fra myndighetene på Kypros gjorde det helt klart at de anså seg selv å ha jurisdiksjon, ikke Norge. Norge hevder selv flaggstatsretten i NIS-sammenheng.
  • Det er ikke forbudt å benytte råolje eller produkter som bunkers. Det finnes internasjonale regler for hvordan ulike typer petroleum skal brennes som bunkers, slik at det ikke foreligger eksplosjonsfare. Ifølge Fredriksen var det klare instrukser om dette i hans båter. Ingen ulykker hadde forekommet.

Vi tar ikke stilling til alle enkelthetene i dette. Vi finner det imidlertid særdeles påfallende at påtalemyndighetene setter i gang en så stor prosess og går til ransaking, arrestasjon og fire måneders varetektsfengsling med fullt PR- opplegg når en middels jurist på 10 minutter måtte funnet ut at lovgrunnlaget i beste fall var syltynt. Den voldsomme diskreditering av Fredriksen står ikke på noen måte i forhold til den eventuelle tvil som måtte være igjen om punkter som aldri ville kunne vært prøvet for noen norsk rett. Ingen påtalemyndighet i land som var berørt på lignende måte (UK), som eventuelt representerte skadelidte (ulike land i Midt-Østen) eller som hadde den direkte jurisdiksjon (Kypros) viste den minste interesse for saken. Selv der hvor tvil måtte gjenstå (var det underslag eller overlasting; ble reglementet for bruk av last til bunkers fulgt og hvem hadde i motsatt fall ansvaret?) ville det nok vært meget vanskelig å finne fellende bevis, selv for en domstol med jurisdiksjon.

I løpet av de fire årene saken trakk enormt på politiets og påtalemyndighetens ressurser, fortrengte den arbeid med en lang rekke andre saker som utvilsomt var under norsk jurisdiksjon og med helt klare ofre. Hvor mange enslige gamle ble i samme periode slått ned på T-banen med beskjed om å ta T-banen til nærmeste politistasjon for å anmelde forholdet?

Hva var hensikten? Gjør nå den øvelse vi har gjort: Plukk vekk fra hjernecellene all diskrediteringen, all mystifiseringen og all misunnelsen som er basunert inn i de kollektive norske ører. Tilbake står en norsk meget vellykket forretningsmann som enten har vært så gode busser med araberne at han har fått en slump olje ekstra eller rappa litt fra dem. Og tilbake står endel skipsmannskap som selv – og det gjelder alle ombord på båtene – har tjent gode penger på å kjøre endel av denne oljen over i maskinen og enten gjort det etter alle kunstens regler eller gitt litt blaffen siden raketter blåser rundt ørene deres og miner driver rundt baugen likevel, enten på egen hånd eller slik at hovedkontoret visste om det.

Da har man John Fredriksen slik som påtalemyndighetene så ham før de satte i gang heksejakten. Hva ville du gjort etter å ha lest din lovbok og sett at alle enten-alternativene var frikjennende og at ingen av eller-alternativene likevel kunne pådømmes i Norge? Etter at du også hadde kikket i din innkurv med bunkevis av kriminalitet i Norge mot nordmenn du ikke har folk til å gjøre noe med? Ville du handlet slik det ble gjort? Hvis svaret er nei, må vi lete etter andre motiver. PR – for å vise at du kan få til noe? Nei, fordi de visste de ikke kunne vinne. Løve til skinnfell igjen. Hensikten må nødvendigvis ha vært nettopp diskreditering og kriminalisering. Fra listen over provokatorisk krigføring. Aksjonen mot Fredriksen var en rent politisk handling, besluttet på høyeste politiske nivå.

Den som har lest i denne boken hvordan politi og påtalemyndighet og delvis endog dommerstanden i sak etter sak nettopp har stilt opp for å utføre oppdrag for og særlig for å dekke over virksomhetene til «den fjerde tjeneste», oftest med klart partipolitiske siktemål, fra tungtvanns-sak, Lillehammer-sak og Mossad/asylsøker-sak til Leve Videre-sak, Wiborg-sak, Tollefsen-sak, Engerdal-sak og vår sak, vil ikke forbauses over denne konklusjonen.

Men det er også flere andre interessante muligheter ved saken:

Vi vet at E-tjenesten/Mossad vervet norske sjøfolk i forbindelse med operasjon Delfinus fra 50-tallet og opp til 80-tallet5. Mossad-avhopperen Victor Ostrovsky bekrefter at ihvertfall Mossad driver med dette den dag idag6:

«Det er 758 norske handelsfartøyer som går til havner over hele verden, og Mossad rekrutterer folk på skipene, slik at de kan ta bilder av havner og lignende der skipene ferdes. De norsk-eide oljetankerne seiler regelmessig til arabiske og andre oljeproduserende land som har havneanlegg av sikkerhetsmessig interesse for israelerne.»

Fredriksens skip trafikkerte en rekke arabiske land og tjente inn gode penger. Israel er disse landenes erkefiende og Mossad er selvsagt interessert i fotos/video og annen etterretning fra arabiske havner. Det har ikke vi bemerkninger til; Israel har rett til å drive sin egen etterretning – men det blir annerledes når man blander inn andre intetanende norske borgere som fort kan komme i ildlinjen hvis slikt blir oppdaget – akkurat som Germa Lionel. som ble satt i arrest av Libya pga spionasjeanklager.

Det er imidlertid også store muligheter for at disse agentene samtidig har rapportert om forhold ombord i Fredriksens båter direkte til Tel Aviv, eller via norsk etterretning. Tvillingforholdet mellom Mossad og E- tjenesten/deler av POT i Norge er nå vel etablert. Det er heller ingen tvil om at Arbeiderpartiet har betraktet «avsløringer og skandalen» om Reksten, Kosmos osv., som meget god politisk ammunisjon. Flest mulig storkapitalister skal «avsløres» som skatte- og valutasvindlere og halvkriminelle. Det vet Tel Aviv godt. I dette spiller gir man gaver og mottar gaver. John Fredriksen kan meget vel være blitt levert pent innpakket i julepapir fra Tel Aviv til Platous gate for videre ekspedisjon til Youngstorget og dets forlengede armer i Justisdepartementet og Eidsivating, som vi i denne boken grundig har bevist spiller 100% på lag når systemet iverksetter og tildekker ulovlige aksjoner.

I tillegg finnes en annen mulighet. Allerede på 70-tallet ble det i USA avslørt at amerikanske, canadiske og britiske tjenester systematisk avlytter det internasjonale kommunikasjonssatellitt-sambandet. Senere er dette utvidet til også å omfatte samband til skip på alle verdens hav, fly og oljeinstallasjoner. De har ikke adgang til å lytte på egne borgere uten etter kjennelse, men bytter avlyttingsoppdrag og informasjoner mellom hverandre. På denne måten kan f.eks. den norske E-tjenesten ved hjelp av gode venner i USA/UK/Canada ha avlyttet sambandet til/fra Fredriksens skip overalt i verden, enten det er ringt fra hovedkontoret i Oslo eller fra en telefonkiosk i Wien! Og er det om å gjøre, avlytter E-tjenesten i Norge direkte den del av sambandet det er teknisk mulig å monitore fra reell avlytting av bakkestasjonene/satellittene direkte på norsk jord.

Vi finner det høyst sannsynlig at en av disse metodene – eller selvsagt helt «ordinær» og strengt ulovlig romavlytting via telefon i Norge – har gitt det norske justisvesenet nok informasjon på forhånd til at de våget razziaen mot Fredriksens villa og kontorer. Noe måtte de vite at de fant for ikke å bli sittende tilbake bare med den norske misunnelsen.

Vi er klar over at saken tilsynelatende startet som en mankosak fra august 1984 meldt til forsikringsselskapet Gard. Denne saken ble imidlertid i begynnelsen behandlet på normal måte, men ett år senere utbetalte Gard på egen hånd et betydelig beløp. Det var uvanlig. Det gikk enda et år før det dukket opp en Fredriksen-kaptein som avga en tilsynelatende ødeleggende forklaring mot Fredriksen som grunnlag for den politianmeldelse som startet politiaksjonene i juni 1986. Hvem mobiliserte ham? Det var i denne perioden all verdens muligheter for Mossad og/eller den norske E-tjenesten til å fiske i rørt vann og få frem både en og flere forklaringer og politianmeldelser.

La oss til slutt legge til at vi meget godt forstår at Fredriksen valgte å flytte nær sagt lengst mulig unna dette systemet. Vi har vært sterkt inne på tanken selv. Men hva om det ikke hjelper?

Det er mange som har forundret seg over hvordan folk som blir uvenner med systemet skal kjøres nedover og nedover – det blir aldri nok! (Snakk med Erik Knutstad, Jane Issa og damene i Leve Videre – les om Jan Wiborg og Vebjørn Tandberg som ingen nå kan tråkke lenger ned!). Med de teknologiske muligheter som nå utvikles, finnes det muligheter for et system som «den fjerde tjeneste» – som ikke bryr seg om loven – å forfølge folk nær sagt over hele verden. Hva hindrer systemet i å betale noen «Kypros-turister» til å bryte seg inn på Fredriksens kontorer eller bolig der og gjøre den ti sekunder lange operasjonen å modifisere telefonen slik at den kan åpnes for romavlytting fra Norge eller Tel Aviv? (Eller bestikke vaskedamen eller hvem som helst?) Hva hindrer systemet med sin tilknytning til hele det allierte elektroniske etterretningssystem å finne på en unnskyldning slik at man får satellittfotografere Fredriksens eiendommer osv på Kypros – med den utrolige oppløsning slik fotografering idag gir? Hva blir mulig neste år?

Israel/Mossad skjøt i år opp sin første satellitt for kommunikasjon og overvåking i Midtøsten. Hageselskapene til Fredriksen på Kypros kan således om ønskelig direkte overføres på fast linje via Tel Aviv til Trond Johansens kontorer i Platous gt. og gi nye muligheter for Lars Oftedal Broch, Lasse Qvigstad, Georg Fr. Rieber-Mohn og Grete Faremo! (Se forøvrig mer om satellittsamband i kap. 25.23 og om Ap og Mossad i kap. 5.)

Maler vi nå fanden på veggen? Tja. Poenget er at hvis mulighetene er tilstede, trengs det bare tilstrekkelig motivasjon. Vi er overbevist om at systemet ikke har lukket sin Fredriksen-mappe. Får de det riktige dokument eller fotografi via Mossad-kanaler, INMARSAT-kanaler eller offensive overvåkingstiltak, risikerer John Fredriksen fortsatt å bli arrestert neste gang han viser seg på Fornebo, og bli kastet rett på glattcelle igjen, samtidig som et super-trimmet desinformasjonsapparat blir satt i verk overfor den norske opinionen. Kunne de gjøre det en gang, kan de gjøre det igjen.

1 Se f.eks. sammendragsartikler i VG og Dagbladet 26. september 1989 og omfattende pressedekning da dette foregikk.

2 Det var slik han formulerte seg i et intervju med Dagens Næringsliv 2. desember 1994.

3 For den som ikke husker: Svarene er nei for KV og ingenting for Statoil.

4 Det meste av dette fremgår av tiltalebeslutningen fra Statsadvokatene i Eidsivating av 20. november 1986 og Kapitals intervju med Fredriksen i Kapital nr 2/90. Fremstillingen er komplettert med egne kilder.

5 Chr Christensen: «Vår Hemmelige Beredskap – Historien om M. M.» (kommendørkaptein Alf Martens Meyer) Cappelen 1988. Side 43 ff.

6 Aftenposten 9. oktober 1994.