21.10 Tollefsen-saken

Forbundssekretær Bjarne Tollefsen i Norsk Kommuneforbund gikk i 1993 ut i et intervju med Akershus Arbeiderblad/Romerikes Blad1 med informasjon om at han i en årrekke (startet på 60-tallet, men mest i 80-årene inntil 1992) hadde vært utsatt for «hele apparatet»: Stemmer og trusler på telefonen, manglende summetone, ekstra telefonlinje tillagt hans hus, stjålne dokumenter, åpnet reisebagasje, diskreditering og ryktespredning, innbrudd i bilen og på kontoret, flere ganger bil som presset ham av veien i 90 km/t, hærverk på bilen osv. Fra 1992 var det registrert bare noen «merkelige opplevelser i telefonen».

Da telefonkabelen i nabolaget ble kuttet av ved et uhell i 1991, mistet alle andre forbindelsen. Ikke Tollefsen! Det viste seg at han hadde en «ekstralinje» sammen med en annen abonnent. Dette ble aldri oppklart. Det lokale televerk henviste til ledelsen i Televerket.

Tollefsen konkluderte slik i intervjuet:

«Jeg er kommet til at jeg har vært utsatt for noe av det samme som det statssekretær Hans Henrik Ramm og major Johan M Setsaas kaller ‘den fjerde tjeneste’ – en politisk overvåkning med bruk av de tre hemmelige tjenester her i landet …»

Det var nok av motiver i hans bakgrunn: Vietnam-protestant, fastlønnet tillitsmann gjennom mange år og mange konflikter med kommunene, tidligere NKP-medlem, radikal Ap-mann siden midten av 70-årene etc. Tollefsen har deltatt i mange politiske sammenhenger med Arne Kokkvoll, senere sjef for Arbeiderbevegelsens arkiv. Det er også interessant at han hadde engasjert seg sterkt i antatt avlytting på Ullensaker sosialkontor.

Forfatteren og journalisten Kjell Fjørtoft, som har arbeidet med materien i flere tiår, selv vært telefonavlyttet og hatt masse ubehageligheter med tjenestene bl.a. etter at han skrev boken «Spionfamilien» (1986) hadde dette å si om Tollefsen-saken, i samme avis2:

«TOLLEFSEN BLE OVERVÅKET. FJØRTOFT KJENNER IGJEN METODENE: – Jeg tror på historien til Bjarne Tollefsen …

(Fjørtoft) tror ikke det finnes noen egen hemmelig ‘fjerde tjeneste’ på siden av de eksisterende tjenester som driver for seg selv. Men at samarbeidet mellom overvåkningspolitiet, etterretningstjenesten, LO og Ap er blitt ‘den fjerde tjenesten’3.

Det har utviklet seg en subkultur som henger der fremdeles. Dette er personer som går rundt og vet mye om andre, og bruker denne informasjonen, eller lar være. Alt som foregår i skjulte kulisser, er en abnorm kultur …»

Vi vurderer det slik at det ikke er usannsynlig at Tollefsen pådro seg en masse ekstra ubehageligheter og trakassering på grunn av sin kjennskap til forhold omkring den kjente møbelhandler Arvid Engen på Jessheim. Engen var i denne sammenheng ingen «hvem som helst». Engen ringte iflg Edderkopp-boka4 personlig til politimester Tore Johnsen i Drammen og ba ham søke overvåkningssjefsstillingen etter Jostein Erstad. Johnsen hadde tidligere vært nestkommanderende ved Overvåkningssentralen i 11 år (1974-85)5, herunder Frigaards sjef de siste fem år6. Engen lovet å øve press gjennom sine politiske kanaler, og ringte deretter til Tor Aspengren for at han skulle hjelpe Johnsen med å få stillingen. En ting er nå hva en eller annen møbelhandler måtte mene og telefonere om, men det interessante er at politimester Tore Johnsen virkelig søkte stillingen7! Det var to søkere – Johnsen og den sittende overvåkningssjef Jostein Erstad. Uheldigvis for Johnsen (og Engen) ønsket Erstad en liten forlengelse av sin åremålskontrakt før pensjonen – og det fikk han.

Tollefsen hadde således stukket hånden inn i et vepsebol.

Allerede i 1989 hadde Tollefsen, fortsatt ifølge Akershus Arbeiderblad/Romerikes Blad8, hatt møte med politimester Willy Haugli om sin sak i full bredde. Haugli hadde under samtalen vist Tollefsen et bilde av en mann Tollefsen gjenkjente som den som hadde presset ham av veien kort tid tidligere. Likevel måtte Haugli oversende saken til politimester Knut Austad ved Romerike Politikammer fordi den lå under hans jurisdiksjon. Austad henla imidlertid saken «av kapasitetshensyn».

I samme artikkel bringer AA/RB et intervju med Austad:

– Men er det ikke verdt å se nærmere på påstander om alvorlig forfølgning og trakassering?

Jo, slik denne saken fremstilles nå, kan det være grunn til det. Jeg ser ikke bort fra at vi setter i gang etterforskning. …

– Er du overrasket over at de reneste mafiametoder benyttes i det moderne Norge?

– I utgangspunktet er jeg det Med en viss sunn skepsis i bakhodet må disse forholdene undersøkes nærmere. …

– Samarbeider Overvåkningspolitiet med Forsvarets Etterretningstjeneste?

– Det kan jeg heller ikke uttale meg om. Men de to tjenestene har avgrensede oppgaver som går på helt forskjellige områder som ikke har noe med hverandre å gjøre …»

Vi finner politimesterens hurtige henleggelse av kapasitetshensyn den gangen og hans senere uttalelser (han leser tydeligvis hverken Dagbladet eller VG) svært interessante, fordi:

  • Justisminister Grete Faremo i Verdens Gang, 27. november 1993 (8 dager før Austads uttalelser foran) fortalte at det hadde foregått «en meget tvilsom sammenblanding av rollene til POT og E- staben». Hun så meget alvorlig på saken og ville ha full granskning av de hemmelige tjenester. Dagbladet konstaterte 29. november at denne tvilsomme sammenblandingen foregikk helt opp til våre dager, og at Justisdepartementets ledelse iflg Dagbladets kilder måtte være fullt innforstått med dette.
  • Gjerningsmannen som presset Tollefsen ut av veien allerede var identifisert fra et bilde fremvist av politimester Haugli
  • Nettopp politimester Knut Austad var frem til 1980 politiinspektør Iver Frigaards forgjenger i POT, som sjef bl.a. for personkontrollsaker og anti-terror-virksomhet9.

Hvor ble det av Austads gjenopptakelse av etterforskningen? Ingen har hørt noe om den.

Vi vet fra vår egen sak at folk tilknyttet de hemmelige tjenester/politiet som utfører KGB-oppdrag slik som disse mot Tollefsen, aldri blir etterforsket. Det gjelder ikke bare på politimesterplan: Det gjelder selv Riksadvokaten, som ikke etterforsket vår lange liste av voldsepisoder, oversendt ham i to ekspedisjoner av 18. juni 1993 og 3. desember 1993, herunder en sak (i den første ekspedisjonen) helt identisk med Tollefsens bilsaker og (i den siste) en sak om angrep ved skarp politihund tilhørende en politimann som allerede var involvert i vår sak.

Er man imidlertid heldig med overvåkningssjefen, kan man få en forklaring i klart språk. Vi avdekket i september 1991 en romavlyttingsleilighet. Dette var romavlytterne klar over. Umiddelbart etter unnslapp Setsaas med nød og neppe et overfallsforsøk fra 10-15 utlendinger mindre enn 300 meter fra nevnte leilighet. Anmeldelsen forsvant på Oslo Politikammer hos politiinspektør Leif A Lier. Vår private etterforsker Arne K. Tangstad tok dette opp med den nyutnevnte overvåkningssjef Jan Grøndahl, som repliserte: «Jasså, begynner Setsaas å bli redd?». Dette saksfeltet var ihvertfall Grøndahl godt orientert om. Det interessante med disse utlendingene var at de kunne spores direkte tilbake til en støtteleilighet i overvåkingsoperasjonen som Lier kjente godt til.

Selv Gros to granskningskommisjoner som behandlet vår sak etterforsket ikke slike metoder, når de kan henføres til tjenestene og politiet.

Det er flere som har opplevd at det er sterke krefter i gang når det gjelder etterforskning av forhold i tilknytning til de hemmelige tjenester i Norge. CC skrev i sin bok «Politisak», i forbindelse med at han var siktet for brudd på sin militære taushetsplikt at10:

«Min sak bearbeides på to plan med politiet som det nederste.»

CC henviste i boken selv direkte til seksjonssjef Trond Johansen som det øverste. Johansen var ifølge CC11

«… en mann med makt også når det gjelder politiets etterforskning i kriminalsaker.»

Vi kan bare slutte oss til dette. Det synes som om denne makten ikke er blitt noe mindre etter at Trond Johansen er gått av med pensjon. Det er for tiden lettere å få etterforsket mafia-metoder i Italia og USA enn i «ettpartistaten» Norge.

Vi merker oss videre denne lederkommentaren fra Akershus Arbeiderblad/Romerikes Blad12

«EN FJERDE TJENESTE? … På samme måte som det nå etter alt å dømme er tale om grupper med tilknytning til Overvåkningspoliti og E-tjeneste – men som de formelle organer ikke har noen kontroll med – skjedde nøyaktig det samme i Ap og LO. Det får ikke hjelpe at det var ledende tillitsmenn som sto for dette. Like fullt var det ulovlig og et moralsk svik mot organisasjonene.

Hensikten helliger slett ikke midlene.

Problemet nå er hvordan myndighetene skal få kontroll med disse som driver ‘på siden’ av overvåknings- og etterretningssystemene etter at politikerne ønsker å vaske opp.»

Lederskribenten konkluderer slik:

«Til tider – som i Tollefsens tilfelle – kan det virke som man i disse gruppene har med til dels farlige og uberegnelige folk å gjøre. For noen kan det skyldes idealisme på misforstått grunnlag. Det farlige er at de av outsiderne som regner seg som ‘samfunnets støtter’, legger spiren til en ren mafiavirksomhet.»

Det var kanskje ikke så rart at Austad henla Tollefsen-saken, for alt tyder på at det nettopp var «den fjerde tjeneste» som han selv og hans etterfølger Iver Frigaard var sentrale elementer i, som anmeldelsen var rettet mot! Og det er kanskje heller ikke så rart at Iver Frigaard nettopp søkte seg til dette politikammeret, der det skal holdes et tett lokk på Tollefsen-saken, som Austads etterfølger13 da han måtte gå av med pensjon i 1994?

Men Statsministerens kontor har nok tenkt at Frigaard nå var for eksponert og belastet ifb med Mossad/asylsøkersaken. Det var ikke nødvendig å gi ham denne stillingen. Man valgte en annen form for sikring av lokket på Tollefsen-saken og andre lignende saker. Den skal vi avsløre i kapittel 25.8.

Men Tollefsen-saken – som handler om trakassering av en fagforeningsmann av de hemmelige tjenester så sent som på 80- og 90-tallet – er for viktig til å forbli under lokket. Vi går derfor ut fra at fagforeningene selv tar seg av denne saken.

Vi gleder oss også til å se hvordan «tjenestedødarne» Jacobsen, Sjue, Stanghelle og Versto kan nyttiggjøre seg denne informasjonen. Her kan det ligge minst én SKUP-pris i horisonten!

1 Akershus Arbeiderblad/Romerrikes Blad 30. november 1993.

2 Akershus Arbeiderblad/Romerikes Blad 1. desember 1993.

3 For ordens skyld: Dette er identisk med vår egen definisjon av «den fjerde tjeneste», men det er litt flere deltakere.

4 Viggo Johansen og Pål T. Jørgensen: «Edderkoppen». Aventura 1989, s. 143.

5 Gunnar Haarstad: «I hemmelig tjeneste». Aschehoug 1988, s. 175.

6 Gunnar Haarstad: «I hemmelig tjeneste». Aschehoug 1988, s. 177. Frigaard kom direkte til denne stillingen fra Sør-Libanon der han i bataljonen til oberst Rønning hadde stillingen som ordonnans-offiser. Det er grunn til å tro at Trond Johansen var den øverste koordinatoren for at Frigaard først tilbragte 6 mnd i Sør-Libanon før han overtok stillingen som sjef for anti-terror, personkontroll og sikringstjeneste ved statsbesøk samt overvåkningstjenestens kiason til bl.a. Mossad. Frigaard gikk som kjent av som følge av Mossad-skandalen oktober 1991 etter 11 år i stillingen.

7 Viggo Johansen og Pål T. Jørgensen: «Edderkoppen». Aventura 1989, s. 143.

8 Akershus Arbeiderblad/Romerikes Blad 5. desember 1993.

9 Gunnar Haarstad: «I hemmelig tjeneste». Aschehoug 1988.

10 Chr Christensen: «Polititisak». Athenæum 1984, s. 171.

11 Samme.

12 Akershus Arbeiderblad/Romerikes Blad 2. desember 1993.

13 (blank)