Det er sannsynlig – som i all vei-ving – at det skjer en gradvis utvikling. Det er for enhver journalist en opplagt og helt legitim rolle å skaffe seg «gode kontakter» også i tjenestene. Det er fortsatt legitimt om disse kontaktene selv har en interesse av kontakten; slik er symbiosen mellom journalister og informasjonsfolk i alle bransjer i hele verden. Gi og ta.

Forskjellen er at alle andre opererer i organisasjoner som er bygget inn i en god del kontrollmekanismer. En privat bedrift har styre, aksjonærer, advokater og revisorer som passer på. Man våger ikke å opparbeide et for tvilsomt forhold til en journalist, fordi dette fort kan bli avslørt. Men de som arbeider i det hemmelige, svarer i praksis bare til seg selv. De informasjonene som mottas er ofte så spesielle at det ikke lar seg gjøre å dobbeltsjekke dem. Journalisten som skal samarbeide med tjenestene må derfor være seg dette svært bevisst og utvise stor varsomhet og kritisk sans.

Ellers kan det lett bære inn i en gråsone: Iveren etter å bringe stadig nye «scoop» som man får som belønning kan medføre at man for ukritisk bringer tjenestenes eget stoff. Spør man seg alltid i hvilken hensikt akkurat dette kommer akkurat nå? Er man på vakt mot skjev fremstilling og ren desinformasjon? Man bringes fort forbi grensen for uavhengig reportasje til karrièrejakt basert på ett helt spesielt forhold. De hemmelige tjenester kan raskt bygge opp en journalist fra intet til de store høyder, hvis de vil.

I neste runde kan tjenestene begynne å be om tjenester som ikke har noe med journalistikken å gjøre. I begynnelsen av denne fasen blir man smigret som «innsiktsfull og klok», «helt til å stole på», «en av gutta» osv. Tjenestene vet godt hvilke områder der deres interesser faller sammen med journalistens holdninger. For en journalist på venstresiden er det nå meget kort vei til å kombinere innhentingen av råstoff til den journalistiske dekning av nynazisters virksomhet med innsamling av litt ekstra som man kan gi sine gode venner i tjenestene – og omvendt for en journalist på høyresiden. Det koster ingenting, gir ekstra velvilje og faller sammen med det man selv tror på. Men i prinsippet er man nå blitt agent i tillegg til journalist. Neste skritt blir å få dekket reise- og diettutgifter (kanskje romslig), deretter tapt arbeidsfortjeneste, deretter å motta ekstrahonorar etc. Og så kan vektleggingen mellom primær- og sekundærinformasjon forskyves, man overtales til å spane på sine egne, etterhvert ser man mellom fingrene på om det man får tilbake er helt riktig eller nærmer seg desinformasjon, man lar seg bruke til å skape nyheter fremfor bare å informere om dem osv osv – til man er blitt 100% agent plantet i en redaksjonell sammenheng.

Med den sammenblandingen vi har i Norge mellom de egentlige tjenester, Mossad Norge og Ap-tjenestene til en kombinert «fjerde tjeneste» er det enda lettere å trå feil. Man går lenger hvis man tror man samarbeider med noe som er 100% ekte og lovlig. Hva når man så – ofte for sent – innser at det var noe annet?

Vi sier ikke at noen norske pressefolk har gått hele linjen. Vi er i likhet med andre overbevist om at mange er på sklibrettet og på vei inn i gråsonen, eller dypt inne i denne.

Det er selvsagt grunn til å kritisere de som lar seg utnytte på denne måten. Men de virkelige skyldige er oppdragsgiverne, som bevisst driver sin psykologiske krigføring også for å rekruttere gjennom gradvis «å lede inn i øvelsen».

Og igjen er det én ting om man bruker pressefolk på denne måten til mer legitime forhold som virkelig kan ha noe med rikets sikkerhet å gjøre. Noe helt annet er det hvis hensikten er f.eks. å manipulere opinionen og Stortinget.