20.4.9 Pressefolk brukt til diskreditering

Vi må også gå inn på diskreditering ved hjelp av pressefolk. Advokat Viktor Westlye, aktiv Venstre-politiker på 60-tallet, fortalte i 19901:

«I forbindelse med et valg i Venstre, ble jeg kontaktet av en nokså sentral politisk skribent i en Venstre-avis. Vedkommende oppga at han ringte på vegne av en Venstre-politiker. Jeg fikk da informasjon som svært vanskelig kan stamme fra andre enn overvåkingstjenesten. Det gjaldt visse sider ved vedkommende kandidat …

Seinere viste det seg at de opplysningene jeg fikk dels var uriktige, dels var de forvrengt. Den politikeren som sto på valg var jeg med å skade. Det ble svært vanskelig for denne mannen seinere, og jeg er innforstått med at jeg var med å skape disse problemene. Den det gjelder ble rammet meget hardt.

I ettertid har jeg vært usikker på om mine partifeller ble brukt av overvåkingstjenesten, eventuelt om det motsatte var tilfellet. Jeg tror kanskje realiteten er at det kan ha vært slik at partene har hatt gjensidig nytte av hverandre. …»

Dermed vet vi at de kunne kunsten å bruke pressefolk til diskreditering av politikere allerede på 60-tallet. Den er blitt mer raffinert siden. Diskreditering av norske politikere skal vi komme grundig inn på i neste kapittel. Der er også pressefolk implisert! Ikke dårlig: Den annen statsmakt bruker den fjerde mot den første.

Hva er så grunnlaget for den form for diskreditering som f.eks. Westlye forteller om (og som vi bringer mange flere eksempler på i neste kapittel)? En meget viktig ingrediens i produksjonen av diskrediterings-historiene er telefonavlytting (som f.eks. fra Ruseløkka-bunkeren), romavlytting og romavlytting via telefon. Tenk på telefonen på nattbordet på soveværelset (eller hotellrommet), som meget vel kan stå der og se uskyldig ut med røret pent liggende nede på gaffelen, selv om den lytter på alt som skjer i rommet! Informasjoner bl.a. samlet inn på denne måten bearbeides så videre, blåses opp eller bygges ut, til bruk for diskreditering av politikere, bl.a. ved hjelp av pressefolk.

Også Reiulf Steen har vært inne på dette tema2:

«Så har vi, særlig i de siste årene, fått en eksplosjon av rykter som blir produsert og omsatt av underholdningsindustrien. Private bagateller blir utstyrt med dommedagsoverskrifter. Private handlinger blir pakket inn i spekulasjoner og konspirasjonsteorier og tillagt all verdens betydning. Fjær forvandles til hele hønsegårder, gjerne krydret med litt sex og champagne, av profesjonelle ryktemakere som kan injurieloven til siste komma …

Men aller mest må vi frykte systematisert, profesjonell ryktespredning med politiske mål. Ville historier på sladdernivå farget av politiske holdninger har alltid sirkulert om politikere …

Men at personrykter om politikere blir skapt, plantet og utnyttet av profesjonister i faget som ledd i en politisk maktkamp, har hittil ikke vært vanlige metoder. Ikke hos oss.»

Mon det? Kanskje Steen hadde sine anelser. Men en viss partilojalitet strekker seg nok helt til Santiago.

I neste kapittel kommer vi også tilbake til disse operasjonene.

1 Dagbladet 4. september 1990.

2 Reiulf Steen: «Maktkamp». Tiden 1989.