En variant av dette er å benytte utvalgte pressefolk som man føler man «kan snakke med» til å presentere ubehagelig stoff man vet er på vei til å bli alminnelig kjent i alle fall. Et eksempel på dette som ikke har noe med de hemmelige tjenester å gjøre, er da daværende Bergens Tidende-journalist Bjørn Vidar Lerøen etter et imponerende og grundig journalistisk arbeide hadde avdekket den enorme kostnadsøkningen ved byggingen av Statoils Mongstad-raffineri. Da olje- og energiminister Arne Øien (A) kom undervær med dette, tipset han Arbeiderbladet i Oslo og lot en journalist der – sikkert uvitende om Bergens Tidende – få saken «exclusive», men selvsagt på «mykere» premisser, for denne journalisten rakk ikke å fremskaffe noen andre kilder1.
Hvis Øien kjente denne taktikken, må vi regne med at tjenestene er eksperter. Hvor mange ventede «avsløringer» er kommet frem først i en påpyntet form på denne måten?
Pressefolk og andre som bare manipuleres ufrivillig inn i en provokatørrolle er naturligvis uskyldige og selv ofre. I den motsatte enden kommer provokatører som er seg helt bevisst hva deres rolle er.
1 Lerøen fikk likevel sin hevn i tide. Han ble igjen i løpet av natten tipset av gode venner i Departementet slik at han fikk ut saken med riktige informasjoner i sisteutgaven utpå morgenkvisten. Mongstad-saken førte til fullt regimeskifte i Statoil, og Lerøen er nå en verdsatt medarbeider under det nye regimet.