11.4 Lier henlegger

Saken ble de facto henlagt av Lier da han undertegnet Mikkelsen-notatet 3. juli 1992, tre dager etter løftene om opptrapping. To måneder senere var det blitt formelt.

Pånytt lekket saken fra Oslo Politikammer før den skulle, denne gangen til NRK Dagsnytt. 30. september hadde Dagsnytt henleggelsen på alle morgensendinger. Ifølge Lier var saken henlagt på grunn av bevisets stilling, og Lier lot det skinne gjennom at alt var bare tøv og tull.

Utover dagen satte Lier seg i kontakt med Oljerevyens kontor, men Ramm var på reise, så han fikk først kontakt med Ramm under kveldens turnering i Stortingets bridgeklubb. Han beklaget at saken hadde lekket, og var etter sigende på møte i Stavanger, men lovet å gi full orientering så snart han var tilbake «i løpet av et par dager». Det tok 6 uker før vi fikk møtet, til tross for mange purringer.

Inntil da hadde vi ikke mottatt noe informasjon om henleggelsen, som vi bare kjente fra radio – i seg selv et alvorlig regelbrudd. Da Ramm til slutt alene fikk møte med Lier 16. november 1992, skjøv han en dårlig fotostatkopi av en «print screen»-utskrift fra en PC over bordet. Det skulle være henleggelsen. Alle andre henleggelsesbrev vi har sett er i det minste pent skrevne og undertegnede brev, men vi har hørt at enkle PC-utskrifter iblant brukes om sykkeltyverier etc. Det var mye rart med denne:

  • Henleggelsesgrunnlaget var nå forandret til «manglende opplysninger om gjerningsmann».
  • Henleggelsesdatoen var 25. september som stemmer med radiolekkasjen men ikke med henleggelsesgrunnlaget
  • Skjermbildeutskriften var ikke datert
  • Skjermbildeutskriften var underskrevet av politiinspektør Sveinung Sponheim, som såvidt vi vet ikke hadde noe som helst med saken å gjøre. Hvem hadde ansvaret for henleggelsesbeslutningen?
  • Feltet «Etterforsker» var fylt ut med «Etterforsker mangler.». Hvem hadde ansvaret for etterforskningen?
  • Merknadsfeltet var utfylt med «Ulovlig telefonavlytting», men saken hadde langt flere og større dimensjoner

La oss gå litt nærmere inn på Sponheim. Dette var en person vi aldri hadde møtt eller hørt om før. Da vi fikk se Liers notat til Mikkelsen, så vi at Sponheim ikke var nevnt med et ord der heller. I likhet med Lier og alle andre på Politikammeret er Sponheim heller ikke avhørt senere av Dahl-gruppen.

Leif A. Lier er ikke jurist. Det er antakelig derfor han måtte ha et annet navn på henleggelseserklæringen. I sin form var den altså bare en «print» fra en dataskjerm. Ingen vurderinger, ingen sammenfatning, ingen analyse. Hva har politiinspektør Sveinung Sponheim foretatt seg? Har ikke han et selvstendig ansvar for å vurdere saken før han henlegger? Eller er det slik at Lier bare løper rundt på gangen for å få en jurist til å kvittere i hui og hast?

Senere har vi altså sett politidokumentene, som med mindre noe fortsatt er holdt tilbake bare består av Liers to notater til Mikkelsen og Fyhn og ekspedisjon frem og tilbake til Eidsivating. Den henleggende politiinspektør Sveinung Sponheim kan ut av dette kun lese at det er foretatt minimale undersøkelser og at noe er avkreftet og noe bekreftet, samt at Eidsivating «gir blaffen».

Hvor kommer forresten den «ukjente gjerningsmann» fra? Han finnes implisitt i Lier-notatet ved at det der innrømmes at ikke alt kan bortforklares, men hvem har sørget for å få ham materialisert som henleggelsesgrunnlag etter at Kontrollutvalget gjorde seg ferdig? Sponheim? Hvor er hans premisser for dette? Og for å gå bort fra henleggelse «på grunn av bevisets tilstand»? Ikke i politidokumentene.

Er slik saksbehandling vanlig ved Oslo Politikammer? Hva skjedde da henleggelsesgrunnlaget ble forandret etter Kontrollutvalgets kjennelse? Hva er da vitsen med ordningen om at visse avgjørelser må tas av politijurister? Hvorfor ikke la Lier selv henlegge alle sine saker? Eller la ham få en påskrift av vaktmesteren, som sikkert ville behandlet saken minst like grundig som Sponheim gjorde?

Vi har senere med interesse notert oss at samme politiinspektør Sponheim er blitt utnevnt til sjef for narkotikaavsnittet ved Oslo Politikammer. Det er en posisjon som åpner mulighet for telefonavlytting i lange baner. Var det hans kvalifikasjoner fra andre avlyttingssaker som skaffet ham denne jobben? Hans opptreden i forbindelse med etterforskning og henleggelse slik vi har sett det lover ikke godt for rettssikkerheten på hans nye arbeidsplan.

Lier selv ble forøvrig utnevnt til sjef for kammerets nye etterretningsavdeling.

Vi meddelte Lier etter henleggelsen at vi ville bringe saken inn for Stortinget. Lier hadde selv svært lite å legge til. Han redegjorde for at «manglende gjerningsmann» innebar at man hadde funnet det godtgjort at det hadde funnet sted straffbare handlinger, men at det ikke hadde lyktes å finne frem til hvem dette var. Som begrunnelse for at han ikke kunne etterforske E-staben og Trond sa han at «Du vet, det er visse dører selv politiet ikke kommer gjennom.» Han fortalte ikke om møtet han hadde hatt med Trond Johansen. Det er lett forståelig, så servilt Lier ifølge eget referat opptrådte overfor Trond på dette møtet (se foran). Det hadde ikke mye preg av avhør!

Terje Buljo – Tronds kontorsjef, som vi har påtruffet i en rekke andre forbindelser, ble nå forsøkt fremstilt som en som hadde vært på sjekketur. Politiet har mye å lære av E-tjenesten! Vi får håpe Lier har lært litt når han nå skal lede Politiets etterretningsavdeling.

I forbindelse med den ukjente gjerningsmann forsøkte Lier også å lansere muligheten for «industrispionasje» mot Norsk Oljerevy, men den bet vi ikke på.

Det var jo i seg selv en ganske oppsiktsvekkende opplysning. Er det noen som er hevet over loven i Norge? E-tjenesten er fra før unntatt fra innsyn fra Kontrollutvalget. Kan den drive med akkurat hva den vil uten risiko for å bli etterforsket av politiet også?

Det ser faktisk slik ut. Ifølge Alf R Jacobsens bok «Iskyss»1 opplyses følgende, endog i forbindelse med en spionsak (Lygren-saken) (riktignok uten kildeangivelse, men vi kan vel stole på at Jacobsen har gode kilder?):

«I Oslo la Evang ned forbud mot at hans medarbeidere skulle bistå Overvåkingspolitiet med opplysninger. Da han selv ble innkalt til avhør, endte det i en skandaløs konflikt – et verbalt oppgjør som én gang for alle blottla mistilliten mellom ham og Bryhn.»

Fortsatt uten kildehenvisning skal Evang ifølge Jacobsen ha sagt:

«Jeg har instruert mine folk om ikke å si noe som helst til politiet. Inntil jeg får alle informasjoner på bordet, vil heller ikke jeg forklare meg.»

Generelt er det et faktum at alt innenfor det militære system i utgangspunktet er under egen jurisdiksjon. Verken vanlig politi eller POT kan etterforske bak forlegningsportene eller kontordørene i Forsvarets etater unntatt i helt opplagte rene sivile kriminalsaker og selv da normalt etter avtale, eller etter en lang prosess med rettslige kjennelser etc. Forsvaret vil helst etterforske selv, ved Militærpolitiet eller Generaladvokaten, og har i svært stor utstrekning rett til det.

Ut fra det er det ikke rart at Lier ikke fant noe. Han hadde ikke funnet noe som hadde med E-tjenesten å gjøre selv om han hadde villet. Men det var ikke vanskelig, for han ville jo ikke. Men han etterlot likevel inntrykk utad av at han hadde etterforsket nok, selv om det motsatte klart fremgår av det interne dokument.

Enda mer oppsiktsvekkende er opplysningen om «manglende gjerningsmann» i lys av Mikkelsen-notatets opplysninger om at Lier kun hadde foretatt registerundersøkelser og ikke gjorde noe som helst etter innleveringen av anmeldelsene. Det er helt tydelig av notatet at det kunne vært gjort mer for å oppklare etablerte straffbare handlinger, men det skjedde ikke.

Og hvorfor var henleggelsesgrunnlaget endret? Hadde det oppstått en diskusjon på politikammeret etter at Lier bekjentgjorde henleggelsen? Hadde f.eks. Haugli protestert mot underhånden kommando fra høyere makter, og i det minste klart å endre henleggelsesgrunnlaget til vår fordel? Tja. Det besto som nok et mysterium. En stund.

Ett var sikkert: Vi hadde holdt på Lier i nesten ett og et halvt år da henleggelsen kom. Underveis hadde Lier brukt 3 måneder på det eneste han gjorde som luktet av etterforskning, nemlig bekrefte Schjødts tilstedeværelse hos POT, selv om han pussig nok glemte det i sin rapport. Ellers har han ikke gjort mer enn en middels journalist: Skaffe rede på eiere av biler, telefoner og postboksnummer.

Men når mektige Trond Johansen kommer på besøk, tar det bare tre dager for Lier setter en ny plan ut i livet: Få inn anmeldelser og få saken henlagt! Gjennomføringen av planen tar bare 10 dager. Etterpå er det bare å vente for at det skal se ut som om det foregår etterforskning før henleggelsen kan lekkes til pressen. Det var ikke rart at Trond Johansen ikke hadde innvendinger mot at det ble iverksatt etterforskning, hvis han visste hva slags etterforsking det ville bli!

Det så stygt ut. Og det ble verre.

1 Alf R Jacobsen: «Iskyss». Aschehoug 1993. Side 176.