Kategoriarkiv: 11. TREDAGERS-ETTERFORSKNINGEN

11. TREDAGERS-ETTERFORSKNINGEN

Utover våren 1992 og frem mot klagen til kontrollutvalget – levert 27. mai 1992 – ble det heller tynt med hjelp fra Oslo Politikammer. Likevel fortsatte vi å orientere Lier løpende, bl.a. på møter 17. og 19. juni og notater datert 25. juni. Det dukket i denne perioden opp stadig nye forhold.

Notatet av 25. juni dreide seg om E-tjenesten. Det ble her redegjort for en rekke forhold, bl.a. om motivet (å hindre bokutgivelse og/eller finne ut om bokens innhold og utgivelse for å hindre en ny, alvorlig Mossad-sak), at vi hadde avdekket minst ett av E-tjenestens dekkfirma og – ikke minst – behovet for å få avhørt h. r. adv Schjødt før hans emigrasjon til Sør-Afrika som var varslet 2. juli 1992.

11.1 Lier treffer Trond

Samme dag – 25. juni 1992 – hadde Leif Lier møte med sin gamle bekjente (fra minst tre tidligere saker) Trond Johansen i FO/E. Dette fikk vi kjennskap til først da vi i 1995 fikk se Liers rapport til politiinspektør Knut Mikkelsen1. Ifølge notatet forsikret Trond Johansen da om at E-tjenesten ikke hadde noen aksjon gående mot oss. Johansen orienterte Lier om Setsaas’ brev til Forsvarssjefen og at han selv hadde hatt et møte om dette med S-sjefen. Lier og Johansen drøftet også saken om Terje Buljo, som ifølge Johansen hadde gitt tilfredsstillende redegjørelse internt.

Lier spurte under møtet om Johansen hadde noe imot at det ble iverksatt politietterforskning rundt vår sak. Det hadde Johansen ikke, men han håpet det ikke ble for mye presseomtale. Endelig spurte Lier om hvordan han burde forholde seg overfor S-staben (underforstått var han vel ferdig med E-staben med dette møtet), og Johansen anbefalte at eventuelle nye henvendelser til Forsvaret gikk direkte til Forsvarssjefen.

Setsaas’ notat om E-tjenesten er ikke nevnt tatt opp med Johansen i Liers notat til Mikkelsen, men referert innkommet neste dag 26. juni 1992. Det avstedkom ihvertfall ingen ytterligere tiltak i forhold til E-tjenesten.

1 Liers notat til Mikkelsen av 3. juli 1992.

11.2 Lier opp som en løve …

Bare fire dager etter Liers møte med Johansen (det visste vi ikke da), 29. juni 1992, ble vi imidlertid innkalt til møte hos Lier. Politikonstabel Gunnar Larsen ved vaktavsnittet var tilstede. Vi fikk nå beskjed om at Lier ønsket å opptrappe etterforskningen. Han ville ikke ut med hva som var kommet frem eller hva som var på trappene, men han skapte store forventninger. Nå ville han iverksette den typen tiltak som krevet en formell anmeldelse. Ikke bare det, det hastet. Han måtte ha den dagen etter. Dette kom helt overraskende på oss, og særlig Ramm var i tvil. Anmeldelse sto for ham som et point of no return i forhold til medieeksponering og mulige negative konsekvenser av det. Setsaas var stadig meget skeptisk til Lier. Men vi kunne ikke se bort fra at Lier f.eks. var blitt gitt marsjordre av Haugli. Vi hadde også i dagene før gitt Lier nytt og sterkt materiale, og kunne vanskelig trekke oss hvis det var det som var grunnen og hvis vi nå hadde muligheter for en skikkelig avklaring. Fremfor alt kunne det jo tenkes at Lier endelig ville avhøre Schjødt, slik det sterkt ble oppfordret til i Setsaas’ notat av 25. juni, før Schjødt forsvant til Sør-Afrika. Nektet vi å levere anmeldelse, ville saken bli stanset der. Det ville også bli vanskelig å gå videre, fordi vi ikke hadde utnyttet de ordinære muligheter som sto til disposisjon.

Hva med den korte tiden? Vi kunne jo ikke bare levere venstrehåndsarbeid. Men Lier hadde løsningen: Den formelle del av anmeldelsen kunne bare være noen enkle skjemaer ledsaget av korte brev. De kunne innleveres ved hjelp av Larsen under ekstraordinær sikkerhet og behøvde ikke foreløpig kodes inn i datasystemet. Vi kunne senere fortsette å levere oppsummeringer av andre ting til Lier som sidenotater. Ut fra dette gikk vi med på å levere anmeldelser. Den korte tidsfristen medførte at det bare ble fra tre av oss: Ramm, Setsaas og Holst. Aamodt var på reportasjereise og ville ikke rekke hjem i tide. Det mislikte vi sterkt. Frafall av én anmelder i forhold til klagen til Kontrollutvalget kunne av andre bli utlagt som intern splittelse. Uten Liers enorme hastverk hadde vi ikke minst av denne grunn selvsagt ventet på ham1.

Dagen etter – den 30. juni 1992 om morgenen – stilte vi tre på Politihuset, der det var enormt oppstuss. Ja, vi var ventet i vakta. Vi ble ledsaget av flere tjenestemenn som hadde forberedt et garantert avlyttingsfritt kontor. Anmeldelsene ble behørig nedtegnet på korrekte skjemaer, opplest, vedtatt og undertegnet og de ledsagende brev mottatt. Alle var bestyrtet over de forholdene som var avdekket og nå heldigvis skulle finne sin oppklaring. Ingen visste, men alle følte at noe betydningsfullt var i emning. Dra hjem, slapp av. Saken er i trygge hender.

Det var den, men ikke for oss.

Til tross for all garantert hemmelighetsholdelse bragte Klassekampen nokså umiddelbart en grundig redegjørelse for saken, og dermed var mediakjøret løs. Kilden var ihvertfall ikke oss. I Mikkelsen-notatet benekter Lier at den var i politiet, men flere muligheter foreligger ikke (NB. Da saken senere ble henlagt, lekket det også umiddelbart til pressen – 6 uker før vi ble orientert på annen måte. Da var det ihvertfall bare en mulig kilde: Politikammeret selv).

1 Lier har selv en noe annen fremstilling i sitt notat til Mikkelsen. På møtet den 29. juni 1992 skal han ha sagt at hvis vi ville at Politiet skulle gjøre noe mer, måtte vi levere inn anmeldelser. Vi kommer senere tilbake til flere grunner for at denne versjonen ikke kan være sann.

11.3 … og ned som en skinnfell

Det viste seg iflg. Mikkelsen-notatet at Lier hadde bestemt seg allerede samme dag som vi innleverte anmeldelsene for at han skulle nøye seg med å foreta noen såkalte «diskrete registerundersøkelser»1. Det betyr å sjekke hvem som har bestemte bil-, telefon- og postkassenummer, hvem som har hvilke arbeidsgivere etc. Alt dette hadde han allerede gjort. Han trengte ingen anmeldelser for det.

2. juli 1992 kom Setsaas på Liers kontor med ytterligere materiale, i det tro at det nå skulle bli etterforskning. Spesielt fremla Setsaas ferske fotografier av en av overvåkerne sammen med en mann med sambandsutstyr under jakken. Det var denne mannen som senere viste seg å ha en nær slektning innen lås- og nøkkelbransjen med interesse for PLO og arabiske ambassader på Drammensveien (se kap. 4).

Disse bildene må ha kommet meget ubeleilig for Lier, som nå hadde lagt opp til bare å foreta «diskrete registerundersøkelser» og så ikke foreta seg mer. Dette var jo helt konkrete spor som opplagt burde etterforskes ut fra de anmeldelser som var kommet inn og de forventningene han nettopp hadde skapt! I notatet til Knut Mikkelsen, som vi har referert til en rekke ganger allerede, og som altså ble skrevet neste dag, 3. juli 1992, hadde Lier tydeligvis behov for å avsvekke Setsaas’ troverdighet. Han ble derfor omtalt som «nervøs» og skal ha snakket mye om tilsynelatende vidløftige forhold, han fryktet for egen sikkerhet, snakket om å «iverksette nødvendige tiltak» som han ikke ville spesifisere etc. I denne forbindelse dukket også opp et helt spesielt dokument som vi har nevnt tidligere, men velger å spare til et senere kapittel. I Liers notat til Mikkelsen tjener dette dokumentet samme diskrediterings-hensikt.

Notatet av 3. juli 1992 redegjorde for følgende etterforskingsskritt iverksatt av Lier fra begynnelsen til denne datoen:

  • Han hadde spurt Iver Frigaard i Politiets Overvåkingstjeneste om de hadde overvåket og fått negativt svar
  • Han hadde spurt Trond Johansen i Forsvarets Etterretningstjeneste om de hadde overvåket og
  • fått negativt svar
  • Han hadde foretatt endel uspesifiserte «registerundersøkelser»
  • Det ble i notatet vist til Lauritzens rapport vedr avlyttingen i Drammensveien 10. som Lier sier han ikke har mulighet til å vurdere, men han har forstått at Televerket ikke har kunnet gi tilfredsstillende svar på rapporten. En som beskrives som «Vår mann» (dvs. Politiets) i Televerket kunne ikke finne indikasjoner på avlytting selv, men konstaterte at det var «lett adgang for kyndige personer å koble seg inn».
  • Han var blitt forklart av Terje Buljo og antakelig nestemann i samme ærend at de bare var på vanlig «sjekketur» og tatt Trond Johansens tilsvarende forklaring for god fisk
  • Han avkreftet en hypotese basert på et mulig slektskapsforhold mellom en overvåker og en politimann
  • Han fremskaffet eiernes navn på endel mistenkelige biler og at disse ikke hadde noe med POT å gjøre (men sa muntlig til oss at E-tjenestens dører kom han ikke gjennom – det gjaldt vel også bildører?)
  • Han bekreftet at et firma vi mistenkte for å være dekkfirma for E-tjenesten hadde postboks ved siden av (fire nummer høyere) E-tjenesten selv
  • Han bekreftet – sent og motvillig, etter avhør av vaktene – at Schjødt hadde vært i POT under Setsaas ‘ møte og uten å skrive seg hverken ut eller inn (men dette står ikke i notatet)

Selv trekker han følgende konklusjoner i notatet:

  • Registerundersøkelsene skal ha tilbakevist «mange av» de «fremsatte påstandene» før 31.12.92, men det spesifiseres ikke hvilke som er tilbakevist og hvilke som ble bekreftet. (Vi stolte i denne fasen såpass på Lier at vi tok opp med ham alle mulige teorier og hypoteser nettopp for å få dem bekreftet eller avkreftet. Er det ikke under normal politietterforskning på samme måten slik at mange hypoteser må forkastes, og er det ikke slik at det viktigste er at noen blir bekreftet – da har man jo noe å gå videre på!)
  • For en del andre forhold skriver Lier at påstandene ikke medførte riktighet ut fra det det var mulig å kontrollere via registerundersøkelser (hvilket tydeligvis ikke utelukket at det kunne vært mulig på andre måter)
  • Generelt ble det konkludert om alle forhold før de nye som kommer 2. juli 1992 at det – fortsatt ut fra «registerundersøkelser» – ikke var mulig å si noe konkret om våre påstander medførte riktighet eller ikke.
  • Notatets hovedkonklusjon var at saken nødvendiggjør ytterligere undersøkelser dersom man skal få bekreftet eller avkreftet påstandene.
  • Etter dette fulgte en omtale av møtet med Setsaas 2. juli, der det ble fremlagt nye og viktige opplysninger som det da notatet ble skrevet 3. juli ikke var gjort noe med.

Den 6. juli 1992 oversendte politiinspektør Knut Mikkelsen notatet med vedlegg til Eidsivating statsadvokatembete med forespørsel om man skal gjøre noe mer enn «ordinære registerundersøkelser». Dette begrunnes med at saken er «spesiell».

Allerede dagen etter, 7. juli 1992, svarte statsadvokat Iver Huitfeldt ved Eidsivating at embetet ikke fant å ville gi noen forholdsordre.

Fra 29. juni, da Lier oppfordret oss til å innlevere anmeldelser fordi han aktet å intensivere etterforskningen meget sterkt, og til 3 juli da Lier sendte notat til Mikkelsen, ser det ikke ut til at det ble gjort noe som helst, heller ikke noen såkalte «registerundersøkelser» som stort sett er det eneste Lier hadde drevet med tidligere (bortsett fra å motta forsikringer fra mistenkte om at de ikke hadde gjort noe galt).

Gjennom notatet 3. juli og oversendelsene/påtegningene etter det skaffet Lier og Oslo Politikammer seg ryggdekning for ikke å gjøre noe mer. Det ble heller ikke gjort. Det eneste som foreligger etter dette er et notat av 25. august fra Lier til Truls Fyhn der det opplyses at en av de mistenkte som kjørte bil registrert på en død mann ble stanset i rutinekontroll i samme bil, samtidig som det av en eller annen grunn drøftes hvordan Setsaas var kommet under vær med mannens identitet. Her nevnes også de to postboksene, noen møter vi hadde med Lier (vi visste jo ikke at han i realiteten allerede hadde henlagt) og en observasjon fra Setsaas om at en mistenkt alltid gikk ut av sin leilighet i de samme klærne han kom med. (For folk som virkelig bor i sin leilighet er det omvendt; de går ut og kommer hjem med samme klær; dette tydet altså på at mannen var på jobb og at leiligheten var en dekkleilighet.) Ikke noe av dette representerte noen ny etterforskning. Hensikten med notatet er uklart, men til slutt gjentas det samme: Man må ta standpunkt til hvorvidt man skal etterforske ytterligere. Det nevnes to personer som i så fall burde avhøres.

Det ble de ikke. Saksmappen slutter med dette siste uplasserbare dokumentet. Dermed blir notatet av 3. juli 1992 i realiteten stående som avslutning og konklusjon. Den formelle henleggelsen skjedde trolig 25. september 1992.

Liers notat beviser altså at det ikke ble utført noen som helst etterforskning etter innleveringen av anmeldelsene 30. juni, stikk i strid med det som var grunnen til anmeldelsene: Liers påståtte sterke ønske om opptrapping. Dette beviset fikk vi først tilgang til 1995 ved at vi i forbindelse med injuriesaken Schjødt vs Ramm fikk saksmappen til gjennomsyn. Før dette har vi bare kunnet bygge på det faktum at vi ikke hadde sett eller blitt informert om noen etterforskning.

Nå kan vi derfor slå fast at Liers ønske om anmeldelser så han kunne trappe opp var et rent narrespill. Vi ble regelrett manipulert og ført bak lyset. Lier visste godt at han ikke kom til å gjøre noe som helst med anmeldelsene da han innstendig ba om å få dem. Den eneste mulige forklaringen var denne: Man kan ikke henlegge en sak som ikke er anmeldt.

Men hvorfor? Hvorfor var det så viktig å få en henleggelse? Det ble stående som et mysterium – en stund.

1 Ifølge notatet til Mikkelsen orienterte Lier Haugli den 30. juni 1992 politimester Haugli om anmeldelsene og om sin samtale med Trond Johansen. Han skal da ha sagt at han i første omgang ville nøye seg med registerundersøkelser. Haugli skal ha sagt at han var enig, men også at han burde konferere Mikkelsen og vurdere eventuelle videre skritt. Det skal bli spennende om Haugli bekrefter denne fremstillingen.

11.4 Lier henlegger

Saken ble de facto henlagt av Lier da han undertegnet Mikkelsen-notatet 3. juli 1992, tre dager etter løftene om opptrapping. To måneder senere var det blitt formelt.

Pånytt lekket saken fra Oslo Politikammer før den skulle, denne gangen til NRK Dagsnytt. 30. september hadde Dagsnytt henleggelsen på alle morgensendinger. Ifølge Lier var saken henlagt på grunn av bevisets stilling, og Lier lot det skinne gjennom at alt var bare tøv og tull.

Utover dagen satte Lier seg i kontakt med Oljerevyens kontor, men Ramm var på reise, så han fikk først kontakt med Ramm under kveldens turnering i Stortingets bridgeklubb. Han beklaget at saken hadde lekket, og var etter sigende på møte i Stavanger, men lovet å gi full orientering så snart han var tilbake «i løpet av et par dager». Det tok 6 uker før vi fikk møtet, til tross for mange purringer.

Inntil da hadde vi ikke mottatt noe informasjon om henleggelsen, som vi bare kjente fra radio – i seg selv et alvorlig regelbrudd. Da Ramm til slutt alene fikk møte med Lier 16. november 1992, skjøv han en dårlig fotostatkopi av en «print screen»-utskrift fra en PC over bordet. Det skulle være henleggelsen. Alle andre henleggelsesbrev vi har sett er i det minste pent skrevne og undertegnede brev, men vi har hørt at enkle PC-utskrifter iblant brukes om sykkeltyverier etc. Det var mye rart med denne:

  • Henleggelsesgrunnlaget var nå forandret til «manglende opplysninger om gjerningsmann».
  • Henleggelsesdatoen var 25. september som stemmer med radiolekkasjen men ikke med henleggelsesgrunnlaget
  • Skjermbildeutskriften var ikke datert
  • Skjermbildeutskriften var underskrevet av politiinspektør Sveinung Sponheim, som såvidt vi vet ikke hadde noe som helst med saken å gjøre. Hvem hadde ansvaret for henleggelsesbeslutningen?
  • Feltet «Etterforsker» var fylt ut med «Etterforsker mangler.». Hvem hadde ansvaret for etterforskningen?
  • Merknadsfeltet var utfylt med «Ulovlig telefonavlytting», men saken hadde langt flere og større dimensjoner

La oss gå litt nærmere inn på Sponheim. Dette var en person vi aldri hadde møtt eller hørt om før. Da vi fikk se Liers notat til Mikkelsen, så vi at Sponheim ikke var nevnt med et ord der heller. I likhet med Lier og alle andre på Politikammeret er Sponheim heller ikke avhørt senere av Dahl-gruppen.

Leif A. Lier er ikke jurist. Det er antakelig derfor han måtte ha et annet navn på henleggelseserklæringen. I sin form var den altså bare en «print» fra en dataskjerm. Ingen vurderinger, ingen sammenfatning, ingen analyse. Hva har politiinspektør Sveinung Sponheim foretatt seg? Har ikke han et selvstendig ansvar for å vurdere saken før han henlegger? Eller er det slik at Lier bare løper rundt på gangen for å få en jurist til å kvittere i hui og hast?

Senere har vi altså sett politidokumentene, som med mindre noe fortsatt er holdt tilbake bare består av Liers to notater til Mikkelsen og Fyhn og ekspedisjon frem og tilbake til Eidsivating. Den henleggende politiinspektør Sveinung Sponheim kan ut av dette kun lese at det er foretatt minimale undersøkelser og at noe er avkreftet og noe bekreftet, samt at Eidsivating «gir blaffen».

Hvor kommer forresten den «ukjente gjerningsmann» fra? Han finnes implisitt i Lier-notatet ved at det der innrømmes at ikke alt kan bortforklares, men hvem har sørget for å få ham materialisert som henleggelsesgrunnlag etter at Kontrollutvalget gjorde seg ferdig? Sponheim? Hvor er hans premisser for dette? Og for å gå bort fra henleggelse «på grunn av bevisets tilstand»? Ikke i politidokumentene.

Er slik saksbehandling vanlig ved Oslo Politikammer? Hva skjedde da henleggelsesgrunnlaget ble forandret etter Kontrollutvalgets kjennelse? Hva er da vitsen med ordningen om at visse avgjørelser må tas av politijurister? Hvorfor ikke la Lier selv henlegge alle sine saker? Eller la ham få en påskrift av vaktmesteren, som sikkert ville behandlet saken minst like grundig som Sponheim gjorde?

Vi har senere med interesse notert oss at samme politiinspektør Sponheim er blitt utnevnt til sjef for narkotikaavsnittet ved Oslo Politikammer. Det er en posisjon som åpner mulighet for telefonavlytting i lange baner. Var det hans kvalifikasjoner fra andre avlyttingssaker som skaffet ham denne jobben? Hans opptreden i forbindelse med etterforskning og henleggelse slik vi har sett det lover ikke godt for rettssikkerheten på hans nye arbeidsplan.

Lier selv ble forøvrig utnevnt til sjef for kammerets nye etterretningsavdeling.

Vi meddelte Lier etter henleggelsen at vi ville bringe saken inn for Stortinget. Lier hadde selv svært lite å legge til. Han redegjorde for at «manglende gjerningsmann» innebar at man hadde funnet det godtgjort at det hadde funnet sted straffbare handlinger, men at det ikke hadde lyktes å finne frem til hvem dette var. Som begrunnelse for at han ikke kunne etterforske E-staben og Trond sa han at «Du vet, det er visse dører selv politiet ikke kommer gjennom.» Han fortalte ikke om møtet han hadde hatt med Trond Johansen. Det er lett forståelig, så servilt Lier ifølge eget referat opptrådte overfor Trond på dette møtet (se foran). Det hadde ikke mye preg av avhør!

Terje Buljo – Tronds kontorsjef, som vi har påtruffet i en rekke andre forbindelser, ble nå forsøkt fremstilt som en som hadde vært på sjekketur. Politiet har mye å lære av E-tjenesten! Vi får håpe Lier har lært litt når han nå skal lede Politiets etterretningsavdeling.

I forbindelse med den ukjente gjerningsmann forsøkte Lier også å lansere muligheten for «industrispionasje» mot Norsk Oljerevy, men den bet vi ikke på.

Det var jo i seg selv en ganske oppsiktsvekkende opplysning. Er det noen som er hevet over loven i Norge? E-tjenesten er fra før unntatt fra innsyn fra Kontrollutvalget. Kan den drive med akkurat hva den vil uten risiko for å bli etterforsket av politiet også?

Det ser faktisk slik ut. Ifølge Alf R Jacobsens bok «Iskyss»1 opplyses følgende, endog i forbindelse med en spionsak (Lygren-saken) (riktignok uten kildeangivelse, men vi kan vel stole på at Jacobsen har gode kilder?):

«I Oslo la Evang ned forbud mot at hans medarbeidere skulle bistå Overvåkingspolitiet med opplysninger. Da han selv ble innkalt til avhør, endte det i en skandaløs konflikt – et verbalt oppgjør som én gang for alle blottla mistilliten mellom ham og Bryhn.»

Fortsatt uten kildehenvisning skal Evang ifølge Jacobsen ha sagt:

«Jeg har instruert mine folk om ikke å si noe som helst til politiet. Inntil jeg får alle informasjoner på bordet, vil heller ikke jeg forklare meg.»

Generelt er det et faktum at alt innenfor det militære system i utgangspunktet er under egen jurisdiksjon. Verken vanlig politi eller POT kan etterforske bak forlegningsportene eller kontordørene i Forsvarets etater unntatt i helt opplagte rene sivile kriminalsaker og selv da normalt etter avtale, eller etter en lang prosess med rettslige kjennelser etc. Forsvaret vil helst etterforske selv, ved Militærpolitiet eller Generaladvokaten, og har i svært stor utstrekning rett til det.

Ut fra det er det ikke rart at Lier ikke fant noe. Han hadde ikke funnet noe som hadde med E-tjenesten å gjøre selv om han hadde villet. Men det var ikke vanskelig, for han ville jo ikke. Men han etterlot likevel inntrykk utad av at han hadde etterforsket nok, selv om det motsatte klart fremgår av det interne dokument.

Enda mer oppsiktsvekkende er opplysningen om «manglende gjerningsmann» i lys av Mikkelsen-notatets opplysninger om at Lier kun hadde foretatt registerundersøkelser og ikke gjorde noe som helst etter innleveringen av anmeldelsene. Det er helt tydelig av notatet at det kunne vært gjort mer for å oppklare etablerte straffbare handlinger, men det skjedde ikke.

Og hvorfor var henleggelsesgrunnlaget endret? Hadde det oppstått en diskusjon på politikammeret etter at Lier bekjentgjorde henleggelsen? Hadde f.eks. Haugli protestert mot underhånden kommando fra høyere makter, og i det minste klart å endre henleggelsesgrunnlaget til vår fordel? Tja. Det besto som nok et mysterium. En stund.

Ett var sikkert: Vi hadde holdt på Lier i nesten ett og et halvt år da henleggelsen kom. Underveis hadde Lier brukt 3 måneder på det eneste han gjorde som luktet av etterforskning, nemlig bekrefte Schjødts tilstedeværelse hos POT, selv om han pussig nok glemte det i sin rapport. Ellers har han ikke gjort mer enn en middels journalist: Skaffe rede på eiere av biler, telefoner og postboksnummer.

Men når mektige Trond Johansen kommer på besøk, tar det bare tre dager for Lier setter en ny plan ut i livet: Få inn anmeldelser og få saken henlagt! Gjennomføringen av planen tar bare 10 dager. Etterpå er det bare å vente for at det skal se ut som om det foregår etterforskning før henleggelsen kan lekkes til pressen. Det var ikke rart at Trond Johansen ikke hadde innvendinger mot at det ble iverksatt etterforskning, hvis han visste hva slags etterforsking det ville bli!

Det så stygt ut. Og det ble verre.

1 Alf R Jacobsen: «Iskyss». Aschehoug 1993. Side 176.