Hva er det Ap, tjenestene og endog deler av justisvesenet er så redde for at det er blitt så påkrevet å tildekke hele Lillehammer-saken? Er det bare hensynet til Israel, som har klart seg bra ved offisielt å holde kjeft og uoffisielt sende ut akkurat tilstrekkelig med desinformasjon til at saken holder seg på noenlunde riktig kjøl? Eller er det noen i Norge som trenger beskyttelse?

La oss først slå fast at Israel ikke ble sittende tilbake alene med sin sorg og sitt raseri etter massakren i München i 1972. Hele affæren med sin bestialske råskap overfor uskyldige lamslo verden og medførte øyeblikkelig et intensivert internasjonalt samarbeide både for å fange og straffe de skyldige, og for å hindre gjentakelser.

I Tel Aviv utnevnte Golda Meir general Aharon Yariv til sin egen rådgiver for tiltak mot terrorisme. Golda Meir og forsvarsminister Moshe Dayan ledet et regjeringsutvalg som besluttet å myrde enhver Svart September-terrorist som direkte eller indiekte hadde vært med på planlegging, medvirkning eller utførelse av terror-mordene i München. Det var aldri snakk om å fange noen for rettergang i Israel. Mossad fikk oppgaven, og Mossad-sjefen Zwi Zamir utnevnte Mike Harari til å lede drapsteamet. Hvert drap skulle godkjennes av statsministeren og hennes hemmelige utvalg¹.

Det amerikanske utenriksdepartementet utnevnte en egen anti-terror-gruppe med medvirkning av både CIA og FBI, og i nært samarbeid med NATO-organene og hvert enkelt medlemslands etterretning². Per Øyvind Heradstveit slår fast at

«Alt taler for at Mossad ikke var alene om aksjonen i Norge.»

og antyder at ihvertfall CIA og MI6, samt en annen ikke navngitt stats etterretning (vi antar Nederland) var inne i bildet.

Idag vet vi – fra sikre kilder – at både MI6 og CIA deltok på Lillehammer. Vi har fått opplyst at CIA kjente til henrettelsesplanene, men var mot at henrettelsen skulle gjennomføres. MI6’s rolle kommer vi tilbake til.

Det ville da vært for dumt om norsk etterretning, med mye dypere og mer vennskapelige bånd til Mossad enn noen av disse, skulle vært holdt utenfor!

Det var vi da selvsagt heller ikke. Den israelske generalen Sahmuel Eyal opplyste til Ukeslutt i 1993³ at «det var et samarbeid mellom de hemmelige tjenestene i Norge og Israel», men at han imidlertid ikke kunne

«gi detaljer om de metoder som Israel og Norge har tatt i bruk i fellesskap for å bekjempe terroriske»

Vi tror at mye av arbeidet som ledet opp til aksjonen som vanlig har funnet sted på et felles nett der terrorister ble identifisert, lokalisert og vurdert, og at det er slik Bouchiki ble bragt inn i bildet.

* * *

De som i sin tid analyserte Lillehammer-saken i sine bøker aksepterte alle hovedteorien om «feil mann». Ingen fant jo noe galt med Bouchiki – hva kunne det ellers være? Men de ble sittende igjen med mange gåter: Den oppsiktsvekkende ulikheten mellom de to, alle tegnene til at agentene hadde planlagt Norges-turen tidlig, Mossadfolk i Norge i forveien etc. Hverken Benamane eller Bouchiki selv passet på noen måte inn i rollene de var tildelt.

Senere er det kommet frem en rekke nye informasjoner. Det som brøt isen var Jon Røssums NRK-program i 1993, og det som virkelig tiltrakk vår interesse var den frenetiske skrekk for Lillehammer og voldsomme tildekkingsiver som preget regjeringen, tjenestene og justisvesenet.

Vi kan i denne boken legge frem avgjørende nye informasjoner som gjør at Lillehammer-saken får en helt annen profil og et helt annet omfang enn den har hatt hittil. Ikke bare involverer den norske myndigheter både før, under og etter, og i årevis etter, men også britiske og amerikanske og svenske tjenester (kap. 25.19.2).

Ytterligere en viktig brikke har vi gravd frem fra glemselen: Et intervju med Israel Krupp i en lokalavis (kap. 25.19.3).

Ved grundig gjennomgåelse av all gammel litteratur fremkommer det også her og der korrekte brikker som bare finnes i en eneste kilde, og som andre har oversett. Det finnes også motstridende informasjon som lett avklares når man først har hovedmønsteret på plass, og når man forstår at noen informasjoner er mer for å tildekke enn å oppklare.

Det er først i denne boken alle disse nye brikker og de nye norske kunnskaper om E-tjenesten, MI6, IB og Mossad generelt kan settes sammen med de gamle brikker.

Da viser det seg at de faller pent på plass, alle sammen, og bildet blir klart og tydelig. Men det er annerledes enn vi i 22 år er blitt forledet til å tro.