25.19.1 Salameh

Vi har i kap. 5.7.1 lagt frem endel momenter som sterkt svekker sannsynligheten for at det var mulig å forveksle Ali Hassan Salameh med Achmed Bouchiki (29). Bouchiki var en liten og tynn person (1,70 høy og 65 kg1), mens Salameh raget meget høyt med sine ca 1,902 og hadde et tydelig arr på venstre kinn3. Bouchiki var født i Algerie av algirsk far og marokkansk mor, mens Salameh var palestiner. Bouchiki hadde i 1973 bodd Norge i syv år, riktignok med endel utenlandsopphold. Han bodde sammen med sin hustru Torill i sin egen leilighet, hadde fast jobb som kelner og ekstrajobb som badevakt, mens den Salameh som Mossad var på jakt etter var en fremmed, aldri uten livvakter4. Dessuten: Bouchiki snakket norsk!

Salameh var sønn av sjeik Hassan Salameh, kanskje jødenes bitreste fiende under frigjøringskrigen i 1948, da sjeiken også ble drept5. Hans kone var av Hussein-familie og en nær slektning av Stormuftien av Jerusalem som i 30- og 40-årene hadde terrorisert jødiske immigranter i Palestina. Han må ha vært velkjent av Israel og kjent gjennom israelske media i mange år, og vært vant til å være overvåket og potensielt attentatoffer siden han var liten gutt6. Mossad hadde sågar i en periode en agent inne i hans hjem som babysitter for Salamehs barn7.

Salameh ble som ung mann (1967) nestkommanderende i Fatahs kontraspionasje, men brøt med Fatah under Jordan-krisen i 19708. Han var med på en flykapring ved Svart September (Sabena) i 1970. Han hadde et treningsopphold i Moskva i 1972, men det finnes ingen bevis på senere relasjoner med Sovjet9. Han ledet en Svart September «tiger cub»-gruppe som kastet en mindre bombe mot noen oljetanker i Trieste 5. august10.

5. september 1972 fant München-massakren sted. 15. september 1972 ble Salameh utnevnt til «hjernen bak aksjonen» av Daily Telegraphs Jerusalem-korrespondent, basert på israelske kilder11:

«Ali Salameh var ‘hjernen bak mordene ved Munchen-olympiaden’.» (Han) «ledet den europeiske fløy av den palestinske geriljaorganisasjonen Svart September … israelske kilder sier at denne gruppen sikter mot å utføre spektakulære og dristige aksjoner i Europa, Mist-Østen, Afrika og Nord-Amerika. Dens ledergruppe antas å bestå av ‘et selvmordsteam’ bestående av noen få dusin terrorister som er rede til å ofre sine liv.»

Det fant senere sted Svart September-aksjoner i desember 1972 (Israels ambassade i Bangkok, gisseldrama) og mars 1973 (raid mot den saudi-arabiske ambassaden i Khartoum, der bl.a. den amerikanske ambassadøren, den amerikanske chargé cfaffairs og en belgisk diplomat ble drept)12.

Det er imidlertid svært usannsynlig at Salameh hadde noe med disse å gjøre, ut fra hva som samtidig skjedde:

Etter det lille bombeattentatet 5. august 1972, en måned før München, ble Salameh tilbudt «protection money» av en rekke oljeselskaper. Fremfor å ta imot disse, rapporterte han tilbudene til sine tidligere Fatah-kolleger13.

På grunn av denne ærlighet tok Arafat ham tilbake inn i Fatah, og innsatte ham som leder av den såkalte «Styrke 17», PLO-avdelingen som var Yassir Arafats personlige livvakt14.

Den nye prestisjejobben, sammen med optimismen om en fredsløsning etter Yom Kippur-krigen i oktober 1973, skal ha ført til dramatiske forandringer av Salameh. Etter ordre fra Fatah påbegynte han et etterretningssamarbeide med CIAs stasjonssjef i Beirut15. Allerede i november 1973 hadde han et møte med CIAs visedirektør Vernon Walters, der han lovet ikke å angripe amerikanere16. I 1974 var han sammen med Arafat under hans berømte FN-besøk og tale i hovedforsamlingen17. Allerede fra 1974 trappet PLO ned internasjonale aksjoner, men fortsatte med angrep mot Israel og i de okkuperte territoriene18. Salameh ble PLOs liason til CIA og bisto med å beskytte amerikanske diplomater i Beirut19, og ledet bl.a. evakueringen av amerikanske sivile fra Beirut i 197620. I 1976 besøkte han også CIA i Washington som ledd i den løpende tilnærmingsprosess mellom USA og PLO21 som hadde fått fart også pga. Jimmy Carters erklæring om at han gikk for en egen palestinsk stat. Der fikk amerikanerne for første gang en grundig informasjon om PLOs ledelse og virkemåte, bl.a. at PLO var finansiert av Saudi-Arabia, Gulf-statene og rike palestinere og ikke av Moskva, at PLO kunne garantere at en palestinsk stat ikke ville bli noen form for kommunistisk eller annet diktatur, at PLO imøteså et nært vennskap med USA og ikke aktet å ødelegge Israel22.

Israel var sterke motstandere av det nye vennskapsforholdet mellom USA og PLO. Ifølge vestlige etterretningskilder skal Israel ha bestemt seg for å henrette ham etter at de fikk vite om hans besøk hos CIA som PLOs CIA-liason, ikke på grunn av hans PLO-aktiviteter!23

Ifølge kildene var Mossad likevel på jakt etter ham ihvertfall så tidlig som i juni 1973, da de hadde sporet ham opp i en leilighet i Paris. Salameh oppdaget imidlertid at han ble overvåket og snek seg unna24. Etter dette følger Lillehammer-saken. Det opplyses bl.a. at en kilde i Paris hadde informert Mossad om at Salameh var på vei til Danmark eller Norge. Dette skal, sammen med andre rapporter om Svart September-bevegelser, ha ført til troen på at noe brygget opp i Skandinavia25.

Dan Raviv og Yossi Melman skriver26:

«Etter måneders leting, dro Mike Hararis revolvermenn til Norge med stor entusiasme fordi agenter på en tidligere rekognoseringstur var sikre på at de endelig hadde funnet Salameh.»

Men hva som er sant og hva som er del av dekkaksjoner etter Lillehammer er ikke godt å si.

Det er imidlertid tydelig at Mossad jaktet videre på Salameh. Det fant sted et mislykket attentat i Beirut sommeren 1975 og et nesten vellykket i oktober 1976, da Salameh ble kritisk skadet og først rapportert drept27.

Salameh døde til slutt da Mossad endelig fant ham og sprengte en bilbombe ved siden av bilen hans i Libanon 22. januar 1979, seks og et halvt år etter München!28 CIA var meget misfornøyd med drapet, for Salameh hadde vært svært nyttig for amerikanerne29.

1 David Tinnin (med Dag Christensen, Aftenposten som samarbeidspartner): «Hit Team». Futura London 1976. Side 155 i paperback-utgaven.

2 Elaine Davenport, Paul Eddy og Peter Gillman: «Urankuppet». Norsk utg. Aschehoug 1979. Side 154.

3 Davenport m.fl., side 154.

4 «… who never moved without bodyguards». Ronald Payne: «Mossad – Israel’s most secret service». Corgi books, s. 115.

5 Dan Raviv og Yossi Melman: «Every Spy a Prince». Houghton Mifflin 1990. Side 189.

6 Tinnin, s. 37 ff.

7 Ronald Payne: «Mossag – Israel’s most secret service». Corgi books 1990, s. 107.

8 Patrick Seale: «Abu Nidal – a Gun for Hire». Arrow Books 1993. Side 47.

9 Richard Deacon: «The Israeli Secret Service». Hamish Hamilton, London 1977, s. 262.

10 Seale, side 47.

11 Daily Telegraph 15. september 1972, referert i Deacon, side 341.

12 Seale, side 48.

13 Seale, side 47.

14 Seale, side 167. Se også Dan Raviv og Yossi Melman: «Every Spy a Prince». Houghton Mifflin 1990. Side 189.

15 Seale, side 167.

16 Raviv/Melman, side 182 og Barry Rubin: «Revolution Until Victory?» – The Politics and History of the PLO”. Harvard University Press 1968. Side 39.

17 Payne, side 123.

18 Rubin, side 215.

19 Raviv/Melman, side 39.

20 Helt sikker, verifisert opplysning fra egen kilde som ikke oppgis her.

21 Rubin, side 215.

22 Seale, side 168.

23 Seale, side 168.

24 Deacon, side 264.

25 Deacon, side 264.

26 Raviv/Melman, side 189.

27 Deacon, side 275.

28 Raviv/Melman, side 192.

29 Raviv/Melman, side 192.