Vi har i kap. 5.7.1 lagt frem endel momenter som sterkt svekker sannsynligheten for at det var mulig å forveksle Ali Hassan Salameh med Achmed Bouchiki (29). Bouchiki var en liten og tynn person (1,70 høy og 65 kg¹), mens Salameh raget meget høyt med sine ca 1,90² og hadde et tydelig arr på venstre kinn³. Bouchiki var født i Algerie av algirsk far og marokkansk mor, mens Salameh var palestiner. Bouchiki hadde i 1973 bodd Norge i syv år, riktignok med endel utenlandsopphold. Han bodde sammen med sin hustru Torill i sin egen leilighet, hadde fast jobb som kelner og ekstrajobb som badevakt, mens den Salameh som Mossad var på jakt etter var en fremmed, aldri uten livvakter⁴. Dessuten: Bouchiki snakket norsk!

Salameh var sønn av sjeik Hassan Salameh, kanskje jødenes bitreste fiende under frigjøringskrigen i 1948, da sjeiken også ble drept⁵. Hans kone var av Hussein-familie og en nær slektning av Stormuftien av Jerusalem som i 30- og 40-årene hadde terrorisert jødiske immigranter i Palestina. Han må ha vært velkjent av Israel og kjent gjennom israelske media i mange år, og vært vant til å være overvåket og potensielt attentatoffer siden han var liten gutt⁶. Mossad hadde sågar i en periode en agent inne i hans hjem som babysitter for Salamehs barn⁷.

Salameh ble som ung mann (1967) nestkommanderende i Fatahs kontraspionasje, men brøt med Fatah under Jordan-krisen i 1970⁸. Han var med på en flykapring ved Svart September (Sabena) i 1970. Han hadde et treningsopphold i Moskva i 1972, men det finnes ingen bevis på senere relasjoner med Sovjet⁹. Han ledet en Svart September «tiger cub»-gruppe som kastet en mindre bombe mot noen oljetanker i Trieste 5. august¹⁰.

5. september 1972 fant München-massakren sted. 15. september 1972 ble Salameh utnevnt til «hjernen bak aksjonen» av Daily Telegraphs Jerusalem-korrespondent, basert på israelske kilder¹¹:

«Ali Salameh var ‘hjernen bak mordene ved Munchen-olympiaden’.» (Han) «ledet den europeiske fløy av den palestinske geriljaorganisasjonen Svart September … israelske kilder sier at denne gruppen sikter mot å utføre spektakulære og dristige aksjoner i Europa, Mist-Østen, Afrika og Nord-Amerika. Dens ledergruppe antas å bestå av ‘et selvmordsteam’ bestående av noen få dusin terrorister som er rede til å ofre sine liv.»

Det fant senere sted Svart September-aksjoner i desember 1972 (Israels ambassade i Bangkok, gisseldrama) og mars 1973 (raid mot den saudi-arabiske ambassaden i Khartoum, der bl.a. den amerikanske ambassadøren, den amerikanske chargé cfaffairs og en belgisk diplomat ble drept)¹².

Det er imidlertid svært usannsynlig at Salameh hadde noe med disse å gjøre, ut fra hva som samtidig skjedde:

Etter det lille bombeattentatet 5. august 1972, en måned før München, ble Salameh tilbudt «protection money» av en rekke oljeselskaper. Fremfor å ta imot disse, rapporterte han tilbudene til sine tidligere Fatah-kolleger¹³.

På grunn av denne ærlighet tok Arafat ham tilbake inn i Fatah, og innsatte ham som leder av den såkalte «Styrke 17», PLO-avdelingen som var Yassir Arafats personlige livvakt¹⁴.

Den nye prestisjejobben, sammen med optimismen om en fredsløsning etter Yom Kippur-krigen i oktober 1973, skal ha ført til dramatiske forandringer av Salameh. Etter ordre fra Fatah påbegynte han et etterretningssamarbeide med CIAs stasjonssjef i Beirut¹⁵. Allerede i november 1973 hadde han et møte med CIAs visedirektør Vernon Walters, der han lovet ikke å angripe amerikanere¹⁶. I 1974 var han sammen med Arafat under hans berømte FN-besøk og tale i hovedforsamlingen¹⁷. Allerede fra 1974 trappet PLO ned internasjonale aksjoner, men fortsatte med angrep mot Israel og i de okkuperte territoriene¹⁸. Salameh ble PLOs liason til CIA og bisto med å beskytte amerikanske diplomater i Beirut¹⁹, og ledet bl.a. evakueringen av amerikanske sivile fra Beirut i 1976²⁰. I 1976 besøkte han også CIA i Washington som ledd i den løpende tilnærmingsprosess mellom USA og PLO²¹ som hadde fått fart også pga. Jimmy Carters erklæring om at han gikk for en egen palestinsk stat. Der fikk amerikanerne for første gang en grundig informasjon om PLOs ledelse og virkemåte, bl.a. at PLO var finansiert av Saudi-Arabia, Gulf-statene og rike palestinere og ikke av Moskva, at PLO kunne garantere at en palestinsk stat ikke ville bli noen form for kommunistisk eller annet diktatur, at PLO imøteså et nært vennskap med USA og ikke aktet å ødelegge Israel²².

Israel var sterke motstandere av det nye vennskapsforholdet mellom USA og PLO. Ifølge vestlige etterretningskilder skal Israel ha bestemt seg for å henrette ham etter at de fikk vite om hans besøk hos CIA som PLOs CIA-liason, ikke på grunn av hans PLO-aktiviteter!²³

Ifølge kildene var Mossad likevel på jakt etter ham ihvertfall så tidlig som i juni 1973, da de hadde sporet ham opp i en leilighet i Paris. Salameh oppdaget imidlertid at han ble overvåket og snek seg unna²⁴. Etter dette følger Lillehammer-saken. Det opplyses bl.a. at en kilde i Paris hadde informert Mossad om at Salameh var på vei til Danmark eller Norge. Dette skal, sammen med andre rapporter om Svart September-bevegelser, ha ført til troen på at noe brygget opp i Skandinavia²⁵.

Dan Raviv og Yossi Melman skriver²⁶:

«Etter måneders leting, dro Mike Hararis revolvermenn til Norge med stor entusiasme fordi agenter på en tidligere rekognoseringstur var sikre på at de endelig hadde funnet Salameh.»

Men hva som er sant og hva som er del av dekkaksjoner etter Lillehammer er ikke godt å si.

Det er imidlertid tydelig at Mossad jaktet videre på Salameh. Det fant sted et mislykket attentat i Beirut sommeren 1975 og et nesten vellykket i oktober 1976, da Salameh ble kritisk skadet og først rapportert drept²⁷.

Salameh døde til slutt da Mossad endelig fant ham og sprengte en bilbombe ved siden av bilen hans i Libanon 22. januar 1979, seks og et halvt år etter München!²⁸ CIA var meget misfornøyd med drapet, for Salameh hadde vært svært nyttig for amerikanerne²⁹.