Arbeiderpartiets omfattende bruk av de hemmelige tjenester – og omvendt – har vært et kjent tema i mange år. Det er vel etablert at Etterretningstjenesten fra 50-tallet og ihvertfall ut 70-tallet finansierte overvåkingspersonell («faglige sekretærer») ansatt i Arbeiderpartiet, LO og fagforbundene, og at det i den samme perioden var et nært samarbeid mellom Aps egen overvåkingstjeneste og POT, koordinert av politiavdelingssjef Erik Næss i POT, om ulike «utrygge» elementer som skulle holdes utenfor verv og innflytelse i Ap og LO, avlytting av Folkets Hus etc.

Vi har tidligere gjennomgått hvordan Ap i sin tid klarte å få inn sine folk i nøkkelstillinger i E-tjenesten, og hvor sentral Trond Johansen var i E-staben i 50 år og innenfor Ap i mange tiår. Han var under Bratteli/Nordli-regjeringene på 70-tallet sågar på tale som statssekretær både ved Statsministerens kontor og i Forsvarsdepartementet, men man valgte til slutt å fortsette å holde ham bak gardinene.

Vi har i denne boken påvist hvordan E-tjenesten har vært blandet inn i vår sak på en rekke måter, og hvordan det er særlig lett å se at tildekkingen av vår sak har krevet koordinering og aktive beslutninger helt på statsministerplan.

CC har vært svært bekymret for «samrøret» og kommet tilbake til temaet mange ganger i sine bøker. Inntil dette har det imidlertid manglet enkle, håndfaste bevis på «samrøret» mellom E-tjenesten og Ap utover i utnevnelsespolitikken og tilfellet Trond Johansen. Årsaken er naturligvis at systemet er innkjørt i sikkerhetsregler: Skriftlige eller fysiske bevis skal ikke finnes. «Noen av oss har snakket sammen», helst personlig, om nødvendig pr. telefon. Ymse kafébesøk i Vika-området har nok løst mange problemer i årenes løp.

Etter at vår sak ble medieeksponert, har det strømmet på med alle slags henvendelser – som redegjort for flere ganger tidligere. Mye av dette har vært omfattende skriftlig materiale. Vi har bare rukket å lete gjennom deler av dette. Men her er det muligheter for storfangst. Vi har gjort flere allerede. Bl.a. det første enkle, håndfaste bevis på «samrøre».

I januar 1991 skrev fhv stortingsrepresentant Osmund Faremo brev til generalmajor Alf Roar Berg, som nå hadde vært sjef for Etterretningsstaben siden 1988. (Berg kom inn tilbake til E-staben som seksjonssjef (se foran) etter Willochs fall i 1986. Han hadde da vært oberstløytnant og underdirektør i Forsvarsdepartementet fra 1984.)

Idag er Osmund Faremo’s datter, justisminister og sjef for POT, Grete Faremo, adskillig mer omtalt enn faren. Særlig de som har lest seg så langt som dette i denne boken vil være vel kjent med hva vi mener om hennes forhold til «den fjerde tjeneste».

Familien er fra bondemiljø i Setesdal.

Osmund Faremo er født 1921 i Valle i Setesdal (sønn av gårdbruker og urmaker Ånund Faremo og Gro Rysstad), og ble i 1947 gift med Tora Aamlid. Han tok befalsskole 1938-40 og var trafikkelev NSB 1941-43. Han hadde således startet sin befalsutdannelse ved krigsutbruddet i 1940, og ble en av de aller yngste blant de sentrale Milorg-menn fra begynnelsen. Han gjorde sitt land enorme tjenester før han ble arresten og dømt til døden i 1943. Han overlevet likevel frem til 1945 som NN-fange i diverse fangeleire i Tyskland og Østerrike, bl.a. de fryktede leirene Natzweiler og Dachau. I denne tiden ble han torturert på det groveste¹. Han ble reddet av «de hvite bussene» våren 1945 og ble så sersjant i polititroppene. Han var telegrafist 1945-59, ekspeditør 1959-64 og turist- og tiltakssjef for Aust-Agder 1964-69.

Han var vararepresentant for Ap i Aust-Agder på Stortinget 1958-65 og fast representant i perioden 1965-85. Før det hadde han hatt et utall kommunale verv og siden en ytterligere mengde rikspolitisk utnevnte verv.

Blant disse var at han var medlem av Postrådet i 6 år. Vi minner også om at han etter krigen arbeidet i 20 år i NSB som telegrafist og ekspeditør, og om den viktighet som post, telegraf og NSB ble tillagt i etterkrigsårene i beredskapssammenheng. Det er all grunn til å tro at Faremo allerede i disse årene har gjort en verdifull jobb for rikets sikkerhet på disse sektorene.

På Stortinget var han kjent som en rund og blid kollega, til tider noe mer egenrådig enn partiledelsen satte pris på, men aldri slik at det kunne reises en skygge av tvil om hans lojalitet til partiet. Forsvars- og sikkerhetspolitikken var blant hans hjertebarn. Han var noen år medlem av Aps landsstyre og visepresident i den norske gruppe av den Interparlamentariske Union.

Faremo hadde således alle de kvalifikasjonene som i etterkrigsårene ble tillagt vekt i partiet ifb med oppbygningen av Forsvaret og de hemmelige tjenestene.

Da han sluttet etter 20 år på Stortinget hadde han bak seg ca. 40 års politisk virksomhet i Arbeiderpartiet, lokalt, regionalt og sentralt, og fikk da konsulentoppdrag i Forsvaret, trolig for å skjøte på yrkesfasen de få gjenværende årene frem til Stortingets pensjonskasse kunne overta (se foran).

Ut fra Faremos bakgrunn er det ikke noen stor overraskelse at det nettopp er fra Faremo det dukker opp et avslørende brev. Vi er overbevist om at Faremo aldri hadde en skygge av følelse av at han var med på noe galt. Han har i all sin tid vært del av den kultur som ble skapt under krigen og tilpasset forholdene under oppbyggings-Norge: Opptatt av handling og fremgang, lite interessert i teori, ideologi og formaliteter. Regjeringsmakt var til for å brukes, til de oppgaver som til enhver tid sto på dagsorden. Så fikk man rydde veier til det, om nødvendig tvers igjennom noen sperringer som bare var der for andre.

Det var nok nettopp denne bramfrie holdning, kombinert med stor avstand fra Byglandsfjord til Huseby, som gjorde at Faremo rett og slett satte sitt ark i skrivemaskinen og begynte sitt brev til E-sjef Alf Roar Berg slik

«Kjære gode venn!

Takk for sist – og om alt for seint: Ein hjarteleg gratulasjon med det viktige og høge verv du har fått!»

I brevet – som er vedlagt som vedlegg 14 – ba Faremo om hjelp for en venn, Tor Thomassen. Thomassen var i 1981 valgsekretær for Arbeiderpartiet i Kristiansand og fra 1982 medlem av Aps sentrale skatteutvalg og det sentrale datautvalget². Det var således ett sentralt Ap-medlem som ba et annet sentralt Ap-medlem om hjelp fra den sistes «gode venn» i E-staben (se kap. 20.6.1.4).

Da brevet ble skrevet hadde statsminister Gro Harlem Brundtland nettopp overtatt etter Jan P. Syse. Overvåkningspolitiet var fremdeles ledet av Svein Urdal, oppnevnt i august 1990 av Syse-regjeringen. (Han skulle ikke bli lenge i sin stilling – det sørget «den fjerde tjeneste» for!)

I brevet ba Faremo om at det måtte iverksettes en egen etterretningsaksjon i Polen for å få konstatert om en navngitt russer bosatt i Polen representerte KGB samt om skjebnen til russerens datter. Faremos venn, som hadde bedt om dette, trengte denne assistansen i forbindelse med at han hadde drevet et firma i Polen sammen med en annen Ap-topp, altså et rent privat formål.

Brevet finnes også som vedlegg til en klage til Kontrollutvalget for Overvåknings- og Sikkerhetstjenesten datert 13. mai 1994. Vi minner om at Kontrollutvalget skal oversende mulige kritikkverdige saker de kommer over til justisministeren hvis disse gjelder E-tjenesten. Gjorde det det? I så fall sørget vel justisministeren for å sende det til Nygaard Haug-utvalget, som nettopp hadde som oppgave bl.a. å undersøke «ureglementerte forhold mellom Etterretningsstaben og utenforstående miljøer» (fra mandatet)³. Gjorde hun det, hun som så mange ganger har forlangt alle kort på bordet? Eller sendte hun det til historikerutvalget, under ledelse av Trond Bergh i Arbeiderbevegelsens Arkiv, der hans sjef Børre Pettersen har Trond Johansens datter (Kjersti Børsum) som sekretær – slik fru Faremo gjorde i en annen sak? Og hva gjorde i så fall Nygaard Haug – eller historikerne?

Nå hadde heldigvis Nygaard Haug-utvalget en sjanse til selv å finne ut av dette, for utvalget har jo avhørt brevets adressat, E-sjef Alf Roar Berg selv, og han hadde selvsagt plikt til å fortelle det han visste om alle slags «ureglementerte forhold mellom Etterretningsstaben og utenforstående miljøer» slik både hans egen minister og justisministeren hadde sagt han skulle («alle kortene på bordet!»). Men vi har fingransket Nygaard Haug-utvalgets innstilling, og kan ikke finne noe om brevet der. Derfor gjengir vi hele brevet her i boken som vedlegg.

Det er bare to muligheter. Enten har Berg holdt sin kunnskap om brevet tilbake, eller så er det undertrykt av Nygaard Haug. Begge deler er fullt mulig. Men hvis Berg først hadde lagt «kortene på bordet», ville han vel også vært hederlig nok til å slå alarm hvis de var blitt borte i Nygaard Haugs ermer. Derfor har vi som hovedhypotese at han aldri sa noe selv. Og det er helt opplagt i strid med den ordre han fått fra sine overordnede, ihvertfall de som Regjeringen har fortalt Stortinget og almenheten den har utstedt: Alle kort på bordet! At brevet faller inn under Nygaard Haugs mandat er like opplagt.

Dette er svært alvorlig for en høyt rangerende embetsmann – en general – som vitner for en granskningskommisjon nedsatt av landets regjering etter press fra landets nasjonalforsamling. Og det er ikke hvilken som helst general, men sjefen for landets etterretningsstab. Han har sågar vært selveste sjefen for den granskede etat og skulle ha anstrengt seg til det aller ytterste for å samarbeide. Isteden holder han tilbake vital informasjon og sender signaler til alle sine tidligere underordnede, herunder (ihvertfall formelt) Trond Johansen og hans betente seksjon. Det er all grunn til å tro at Stortinget vil se meget alvorlig på denne saken, som kommer på toppen av alt det andre man idag vet om Nygaard Haug-utvalget. Utvalgets eventuelle siste rest av troverdighet blir jo helt borte når man får vite at selv den tidligere sjefen for den granskede tjeneste har holdt tilbake nettopp slike opplysninger som utvalget skulle ha funnet.

Vi minner om at dette beviset skulle ha nådd utvalget også på en annen kanal: Fra Kontrollutvalget v/advokat Hans Stenberg-Nilsen via justisminister Grete Faremo. Men det er ingen spor etter dette heller, hos Nygaard Haug. Hvem har undertrykket det – Stenberg-Nilsen eller Nygaard Haug?

Til tross for at hedersmannen Faremo selv sikkert ikke visste bedre (men Berg burde i aller høyeste grad gjort det), avslører jo brevet nettopp «samrøre-kulturen» som Faremo var oppvokst med og hadde praktisert i en menneskealder og derfor tok for gitt uten å spørre. Tjenestene var Aps eiendom og bruk av dem Aps prerogativ. Men en stortingsrepresentant skulle ha visst at adressaten for en henvendelse av denne karakter i rekkefølge er Overvåkingspolitiet lokalt (i dette tilfelle i Kristiansand), overvåkningspolitiet i Oslo, Justisdepartementet, evt. Forsvarsdepartementet og evt. Forsvarssjefen, ikke «kjære gode venn» rett til sjefen for E-staben. «Takk for sist», «kjære gode venn» og de «hjartelege gratulasjoner» tyder på at disse to kjenner hverandre svært så godt fra før. Det måtte vel ha vært på partikanaler, i tillegg til felles tjenestetid i Forsvarsdepartementet? (Vi minner om at de av Ap utnevnte E-sjefer godt vet hvem de er utnevnt av og hvorfor, jfr. bl.a. Ronald Byes «Niende etasje», sitert tidligere⁴, samt Faremos del av bakgrunnen for utnevnelsen av Berg, se foran!)

Nå ville ikke historien vært fullt så interessant dersom E-sjefen hadde sendt brevet til høyere myndighet for forholdsordre og tjenestemessig korrekt behandling; aller helst i retur til Faremo med litt voksenopplæring. Men det fremgår av andre dokumenter pluss tilleggsinformasjon at E-sjefen Berg ca. 10. februar 1991 (dvs. ca. en måned etter «kjære venn»-brevet) redegjorde for resultatene og bekreftet at E-staben hadde sendt ut en «tracing» (sporing) på hovedpersonen og at Faremos venn personlig ved besøk i den norske ambassaden i Warszawa 25. mai 1992 fikk bekreftet at man der hadde behandlet saken for E-staben.

Det Berg skulle ha gjort (dvs. hvis han ikke «hadde visst hvorfor han var blitt E-sjef og hvem som hadde utnevnt ham») var selvsagt å sende brevet oppover til Forsvarssjefen samt statsråden og dessuten med kopi til POT. POT burde deretter (kanskje?) tatt saken og kontaktet Faremo, kanskje først med litt voksenopplæring.

Vi var klar over at dette var en meget varm potet, og det ville være interessant å vite om også Ap-nettet betraktet saken slik, dersom det indirekte ble kjent med at brevet var kommet i «gale» hender. Vi gjorde en journalist oppmerksom på saken. Han kontaktet E-sjef Berg og spurte hva han hadde gjort med brevet. Svaret var: Sendt det til POT uten noen videre tiltak. Berg ble redd!

Men det Berg ikke visste, var at vi allerede var klar over at han forlengst hadde aksjonert som forespurt og at det ikke var noen vei ut. For hadde han virkelig sendt det til POT, ville jo POT sendt brevet til Justisdepartementet som senere ble ledet av datteren Grete Faremo. Hun ville selvsagt ikke sendt det tilbake til E-sjefen, men måtte, i likhet med det andre tilfellet kommentert foran, far eller ikke far, sendt det til hu’ Agnes, som nettopp skulle granske uregelmessige kontakter mellom E-tjenesten og politiske partier. Det faktum at brevet ikke er nevnt av Nygaard Haug, beviser på nytt at Berg ikke har opptrådt korrekt og dessuten talt usant for å skjule det.

Berg hadde forøvrig allerede minst en gang tidligere tilbakeholdt denne informasjonen. Det var da han møtte flere ganger i Stortingets forsvarskomité våren 1993 sammen med Forsvarssjefen og Trond Johansen. Da var temperaturen høy og nettopp sammenblandingen mellom Ap og E-staben temaet, noe som selvsagt ble benektet.

Vi noterte oss videre at det etterretningsoppdrag herr Faremo ba om var «i første omgang». Hva har han bedt om i neste omgang? Kun en ekte granskning vil kunne vise det.

Saken viser at den gamle garde i Ap betrakter Etterretningstjenesten som en slags service-institusjon som utfører etterretningsoppdrag på deres private forespørsler/ønsker – og at tjenesten har funnet sin plass i dette systemet.

Gadd vite hva slags service man hadde fått om man ikke tilhørte denne garde? Kunne f.eks. «Nei til EU» gitt E-tjenesten i oppdrag å fremskaffe interessante, hemmelige sakspapirer fra EU-kommisjonen? Kan firmaet Myntboden anmode E-tjenesten om å finne ut hvor i Russland man få kjøpt gamle russiske sølvmynter billig? Kan fru Hansen anmode E-tjenesten om å holde rede på hva hennes utro ektemann driver med på Copacabana? Eller kan fru stortingsrepresentant X få vite hvem som besøker ektemannen under møter i Nordisk Råd? Det siste vet nemlig herr Trond!

Osmund Faremos datter Grete overtok kort tid etter brevskrivningen statsrådjobben i Justisdepartementet. Dermed fikk hun kontroll med Overvåkingspolitiet, gjennom POT-sjefene Grøndahl og Østgaard (sistnevnte ble ansatt av Faremo). Det er interessant å se hvordan noen ganske få kan «snakke sammen» med familien Faremo og bestyre det meste av det hemmelige Norge. Enda mer interessant å se Grete Faremos mange uttalelser om at det må ryddes opp, f.eks. den gangen hun innrømmet «samrøre» på personellsiden mellom POT og FO/E, f.eks. da de «ansatte» trodde de var ansatt i POT, men var lønnet av Trond (se kap. 17.2)? Men når en opprydning fører like lukt ned i privat familiekorrespondanse, er det kanskje lettere å forstå at hun med «opprydning» mente å la saken gå til en historikergruppe!

Vi gjentar at Faremo’s anliggende gjaldt private formål. Thomassen hadde også mange andre private gjøremål som han også fikk god hjelp til på andre Ap-nett:

Det tilsynelatende «lille partimedlem» Tor Thomassen (han var likevel ikke mindre enn at han var medlem av Aps sentrale skattelovsutvalg og datautvalg) som hadde fått Faremo til å rekvirere en etterretningsoperasjon direkte fra sin «kjære venn», Alf Roar Berg, hadde i 1985 ikke hatt noen vanskeligheter med å få med seg sin venn og advokat, den kjente Ap-altmuligmannen Ingjald Ørbeck Sørheim på å være advokat for sitt eget firma Data Visual og dessuten til å iverksette etableringen av investeringsselskapet Sørlnvest A/S.

Etter eget utsagn var Thomassen initiativtaker til stiftelsen av Sørlnvest. Sørheim var koordinator for selskapets initiativgruppe⁵. Det var også han som sto for korrespondansen med Finansdepartementet⁶. Sammen hadde de to ingen vanskeligheter med å rekruttere Gro Harlem Brundtlands far, Gudmund Harlem, til styreformann!

Hva slags nytte Thomassen hadde av Sørlnvest, som det gikk meget ille med, vet vi ikke.

Fra 1993 ble Tor Thomassen brukt som provokatør for «den fjerde tjeneste» mot stortingsrepresentanter, Stortingets organer og granskningskommisjon, mot oss og andre. Hele historien om Thomassens virksomhet i skyggelandet mellom næringsdrift, Ap-politikk og etterretning står i kapitel 20.6.1.4.

En illustrasjon på de korte veier i A-klanen er at nettopp mens alle Thomassen-viderverdighetene sto på, i 1986, satt daværende oblt. og underdirektør Alf Roar Berg de siste 18 måneder av Willoch-regjeringen i Forsvarsdepartementet (under Sjaastad) nettopp sammen med daværende innleide konsulent Osmund Faremo. En annen er at i 1991, da Osmund Faremo skrev til Alf Roar Berg, satt Sørheims livslange venn Johan Jørgen Holst som Bergs sjef i Forsvarsdepartementet, og Sørlnvest-styreformann Gudmund Harlems datter Gro var statsminister..

Går det an å blande sammen E-tjenesten og Ap mer enn dette, med så mange prominente Ap-personer involvert? Dette skulle være en E- og A-lapskaus av sterkeste slaget!