25.12.2 Gros etterretningssjef i Forsvarskommisjonen

I 1991 var det møte i Forsvarskommisjonen under ledelse av Kåre Willoch, referert slik i «Vi som styrer Norge»1:

«Tre gjester er tilstede. Det er sjefen for Forsvarets etterretningstjeneste, generalmajor Alf Roar Berg, hans NK, hvis navn og grad holdes hemmelig – og seksjonsleder Trond Johansen.

For medlemmene i Forsvarskommisjonen er det noe uklart i hvilken egenskap Johansen er med på møte. Seksjonssjefen holder seg da også litt i bakgrunnen. Mens E-sjefen og hans NK tar plass ved langbordet, sitter Trond Johansen for seg selv i den andre enden av rommet.

Men det viser seg snart at ikke bare plasseringen skiller de to militære offiserene fra den sivile seksjonssjefen. Først gir Berg og hans NK sine vurderinger av den internasjonale politiske situasjonen og den sikkerhetspolitiske situasjonen i våre nærområder. Når de har snakket ferdig, skrider den tredje gjesten til verket. Han går i rette med sine sjefer, han taler dem rett imot. Trond Johansen tegner sitt bilde av situasjonen. Et bilde som blottlegger åpne konflikter mellom seksjonssjefen og de to formelle sjefene, de som egentlig skal være sjefene i E-tjenesten.

Johansen og de to er uenige om mye, for eksempel om østlige ubåter har krenket norsk og nordisk territorium. – Det finnes ingen konkrete beviser for at fremmede ubåter har krenket nordisk territorium, hevder Trond Johansen. – Bortsett fra U-137 selvfølgelig, legger han til2.

Overfor medlemmene av kommisjonen står Trond Johansen frem som en liberaler, et etablert korrektiv til de militære karriereoffiserene. Seksjonssjefen gir forsamlingen inntrykk av at han er Mannen Med Oversikten. Han tegner et langt mer moderat bilde av stormakten i øst og vårt forhold til den enn hans to sjefer gjør.

Innlegget virker overbevisende. Trond Johansens stil er ikke de store, bredt anlagte foredrag, men de innsiktsfulle og i etterhånd korrigerende bemerkninger. Etterpå sitter enkelte medlemmer av Forsvarskommisjonen tilbake med et klart inntrykk: Dette er mannen som styrer E-tjenesten. Andre medlemmer av kommisjonen sitter tilbake med et annet. Hva hadde egentlig Trond Johansen der å gjøre? Enig eller uenig i hans bilde, hva slags maktdemonstrasjon var de egentlig vitne til? Og de kunne godt tenkt videre: Hva vet vi egentlig om denne lukkede tjenesten? Hvem fører kontroll? Og hva slags kontroll er det når alt kommer til alt?»

Det var gode spørsmål. Et enda bedre spørsmål hadde vært: Hva er det E-tjenesten egentlig mener? Hvilken av de to virkeligheter som ble lagt frem for Forsvarskommisjonen står man på og anbefaler lagt til grunn? Hva slags sjef er det som hevder ett syn selv, og så for hyggens skyld lar en underordnet plukke dette i små biter etterpå? Forsvarssjefen skal informere entydig!

Det interessante er at den innsiktsfulle og kilderike Alf R Jacobsen allerede har besvart alle disse spørsmål, både de som reises i «Vi som styrer Norge» og de som vi stiller i forrige avsnitt3:

«Hvis forfatterne hadde spurt generalmajor Berg, ville de ha fått svar på alle sine spørsmål. Det hele var avtalt spill, lagt opp på forhånd for å demonstrere for Forsvarskommisjonen at E-staben ikke var en stivnet og enøyd monolitt, men et forum for levende debatt …»

Siden Jacobsen vet hva Berg ville svart, må vi anta at han har spurt selv, og at dette er hva Berg faktisk har meddelt Jacobsen. Vi finner det ytterst oppsiktsvekkende. Etterretningssjefen på NATO’s Nordflanke, Alf Roar Berg, la med andre ord opp til den reneste teaterforestilling for Forsvarskommisjonen; en forestilling som hadde til hensikt å gi Kommisjonen det han og Trond mente ville gi et godt bilde av E-staben – og fremfor alt å reklamere for Trond Johansen og som derved gir på båten å gi Kommisjonen – som skal ta avgjørende beslutninger om Rikets forsvar – entydige og riktigst mulige informasjoner om trusselbildet. Det er et sjefsansvar å sammenfatte alle interne syn til én tilråding, ikke å sitte som ordstyrer for et tilfeldig studentersamfunn.

Men Jacobsens hensikt var å fremstille Johansen som en sikkerhetspolitisk moderat ekspert, i motsetning til «en sterkt konservativ falanks … som mente at ekkoet av enhver delfin representerte en sovjetisk ubåt.» At Berg ved å fortelle dette til Jacobsen samtidig kommer i skade for å fortelle sannheten om seg selv, er bare en sidevirkning.

Medlemmene av den daværende forsvarskommisjonen leser nok nå Jacobsens bok med stor undring, når de fem år senere får opplyst at de var publikum for en ren teaterforestilling.

Det er Gros etterretningssjef som derved førte Forsvarskommisjonen bak lyset ved å lage en teaterforestilling som skulle tilfredsstille egne, byråkratiske behov og Tronds prestisjebehov, fremfor å oppfylle sin egen sjefsoppgave. Men han hadde kanskje ikke noe valg, siden det var Trond som var teatersjef og ansatte skuespillerne.

Skuespill er forøvrig ikke noen uvanlig arbeidsform innen etterretning. Forestillingene bør dog ikke spilles for en norsk forsvarskommisjon.

1 Viggo Johansen, Pål T Jørgensen og Finn Sjue: «Vi som styrer Norge». Aventura 1992. Side 248.

2 U-137 var «Whisky on the Rocks»; ubåten som gikk på grunn utenfor Karlskrona.

3 Alf R Jacobsen: «Mistenksomhetens pris». Aschehoug 1995. Side 290.