25.11.8 Sann reklame?

Vi siterer fra Aschehougs reklame for Jacobsens siste bok1:

«En avslørende dokumentar om de hemmelige tjenesters historie i Norge. Her blir dette kompliserte og konfliktfylte stoffet gjort levende og begripelig – og uhyre spennende. Spioneksperten og thrillermesteren har påny levert en journalistisk bragd.»

Loven om sann reklame gjelder visstnok ikke forlagsbransjen.

25.12 Gros etterretningssjef – Alf Roar Berg

Alf Roar Berg2 er født i 1933 i Skoger ved Drammen (sønn av næringsdrivende og kaptein Alf Sebjørn Berg og Olga Sofie Pedersen), gift 1985 med bankfunksjonær Josephine J. Phares Jensen. Han tok Luftvernartilleriets befalsskole i 1954, Krigsskolen i 1957, Luftforsvarets stabsskole i 1969 og NATO Defence College i 1980.

Berg hadde forskjellige stillinger ved tropp og stab 1957-65, ble sjef for NIKE-batteri 1966-67, FN-observatør i Midtøsten 1967-68, skolegruppesjef Luftforsvarets skoler, Stavern 1969-71, sjef Luftvernbataljon Ørland 1975-77, innbeordret offiser Forsvarsdepartementet 1977-82, avdelingssjef E-staben 1982-84, underdirektør Forsvarsdepartementet 1984-86, seksjonssjef E-staben 1986-88 og sjef for E-staben 1988-93.

Han ble løytnant i 1957, kaptein i 1961, major i 1970 og oberstløytnant i 1976. Frem til da syntes Bergs karriere å være helt normal i forhold til de opprykksregler som gjaldt den gang.

Luftvernartilleriet – som Berg tilhører – har alltid vært en del av Luftforsvaret som av faglige årsaker har hatt et nært samarbeide med E-staben.

I perioden 1977-82 tjenestegjorde Berg i Forsvarsdepartementet. Dette omfattet perioden med alle problemene for Ap og statsråd Rolf Hansen i forhold til en lang rekke etterretnings- og overvåkingssaker (se hele listen i kap. 8.13!), som toppet seg samtidig. Haakon Lies «sersjant»3 i John «Suk» Sundhagen (se kap. 24.7.6), var da konsulent og siden (1978) byråsjef i Forsvarsdepartementet. Han løp daglig opp til forsvarsminister Rolf Hansen som «meldingsbud».

I 1982-84 var oberstløytnant Berg innbeordret til E-staben som avdelingssjef for Hær/Sjø/Luft og innsamling, bearbeiding, analyse, vurdering og rapportering – dvs. den avdelingen i E-staben som samarbeider tettest med nettopp seksjonssjef i seksjon D, Trond Johansen, sjef for innhenting/humint og liason til alle utenlandske tjenester.

I denne toårsperioden la Berg sannsynligvis grunnen for det som på et senere tidspunkt skulle bli nærmest et kometopprykk.

Oblt Berg ble i 1984 og frem til Willoch-regjeringens fall innbeordret til Forsvarsdepartementet som underdirektør ved avdeling II (personell- og organisasjonsavdelingen). Ekspedisjonssjef og sjef avd II var Per Egil Saastad. Underdirektør Berg var således hans nestkommanderende. Avdelingen har fire kontorer: 1) Personellkontoret, 2) Organisasjonskontoret, 3) Utdannings- og øvingskontoret og 4) Kontoret for soldatsaker.

1. kontor ble bestyrt av byråsjef og rittmester Arne Tovsrud (Tronds mann med bakgrunn fra Forsvarsstaben!), og 4. kontor av Sundhagen.

I de siste 18 månedene av Willoch-regjeringen (1984-86) var også Osmund Faremo innleid (under Berg) som konsulent for å bistå 1. kontor (Tovsrud) med diverse spørsmål vedrørende pensjonsordningene/betingelser/lønn etc. for krigsinvalidene. Berg, Faremo og Tovsrud (samt Sundhagen) hadde således et nært samarbeid i denne tiden – og Berg hadde selvsagt funksjoner tilsvarende sin jobb i 1982-84 også mens han i denne perioden satt i Forsvarsdepartementet under Willoch-regjeringen!

Koalisjonen under Willoch falt i mai 1986. En interessant observasjon er at Berg da gikk på 10. året som oberstløytnant og etter all sannsynlighet hvert år de foregående 4-5 årene var funnet for lett av opprykksrådene for opprykk til oberst II. Ti år som oberstløytnant betydde i 1986 at toget nærmest var gått, og det en gang for alle – dvs. at Berg da bortimot befant seg i kategorien «forbigått oberstløytnant».

Ap og Trond hadde samtidig et enormt press på seg for å få begravd/kremert deler av apparatet «ute i det blå», og det var da uhyre viktig å ha solide Ap-folk, lojale til Trond, i E-stabens nøkkelstillinger.

I tidsrommet mai 1986 til sommeren 1988 (ca. to år) rykket den praktisk talt forbigåtte oberstløytnant og underdirektør Berg opp til oberst II, oberst I og generalmajor og sjef for E-staben! Tre opprykk på ca. to år for en forbigått oberstløytnant er sannsynligvis unik i NATO-sammenheng på denne tiden.

Bergs opprykk drar også med seg andre helt spesielle opprykk internt i E-staben. Sjef for Stay Behind (1982-88), oblt Roar Jens Haugen, som ble utnevnt til oberstløytnant i 1986, rykket opp til oberst og nestkommanderende i E-staben i 1988 etter to år som oberstløytnant – dvs. mange år før alt normalt opprykk!

Sjef Lindus (politisk og annen ulovlig overvåking), major Finn Horvei (kjent fra IRA/Espen Lie-saken, se kap. 24.3.2.1.2), overtok i 1988 etter Haugen som sjef Stay Behind.

Det er tydelig at Trond/Ap på dette tidspunkt ikke ønsket noen utenforstående inn i Stay Behind eller E-stabens ledelse. Da setter man om nødvendig alle opprykksregler til side. Det kunne man gjøre med Johan Jørgen Holst som statsråd og Arne Karstad som statssekretær.

Både virksomheten i Stay Behind/Spilhaug-apparatet og det forestående Karstad-utvalget nødvendiggjorde etter vår mening disse ekstraordinære disposisjoner for Ap og Trond.

Kombinasjonen Trond, Osmund Faremo, Sundhagen, Gro og Holst sørget for Alf Roar Bergs kometopprykk. Dette kommer Faremo tilbake til i et hyggelig brev som neste kapitel handler om.

1 Bl.a. VG 9. november 1995.

2 De fleste personopplysninger fra «Hvem er Hvem 1994».

3 John Sundhagen, Frank Andersen, Bjørn Bergh og Inge Scheflo beskrives alle som restene av Haakon Lies sersjantkorps på Youngstorget i begynnelsen av 70-årene i Ronald Bye: «Sersjanten». Gyldendal 1987. Side 97.