7.3 «Spaner på spanerne»

Setsaas og Holst var både sammen og hver for seg i denne perioden hyppig utsatt for bilspaning. Også mens Ramm satt på med Setsaas, var han aktiv med å notere ned bilnummer eller be Ramm notere ned. Ramm er hverken ekspert på biler eller samband, og tillot seg å flire av dette. «Har ikke drevet med dette siden jeg samlet på bilnummer på Nesodden som 10-åring», sa han gjerne og la ikke skjul på at han hadde vanskeligheter med denne delen.

Setsaas ventet på en anledning til å la Ramm se for seg selv, og kom en kveld til Slemdal. «Fort deg ut i bilen, og dukk litt ned bak fronten,» sa han, og stakk en liste med fire bilnummer i hånden på Ramm. «Si hvor vi skal kjøre, tilfeldig valgt, og følg med de bilene vi møter». Ramm gjorde det, og vi kjørte på kryss og tvers i småveiene rundt Vindern og Slemdal. Ganske riktig dukket to biler med nummer fra listen opp. Dette gjorde Ramm ganske fælen. Selv om han på dette tidspunkt holdt det for svært sannsynlig at det var ugler i mosen, hadde han fortsatt meget vanskelig for å akseptere at det skulle være satt så store ressurser inn: Biler, leiligheter etc. (Leilighetene fikk vi siden god forklaring på, se kap. 4.)

Fax ble sendt til Lauritzen (vi visste ennå ikke at han hadde snudd). Kunne han finne ut hvem bilene var registrert på? Kort tid etter innløp svaret: Bilene var registrert på Justisdepartementet. Men Lauritzen hadde varslet Lier, som raskt kom opp med forklaringen: Jo, det var hans biler, men de «spanet på spanerne». Dette var jo en etterforskningsaksjon for oss, for å avdekke hvem som fra før spanet!

Setsaas blåste av denne forklaringen. Disse bilene hadde oppført seg akkurat som alle de andre. Man driver ikke «spaning på spanerne» ved å ligge så kloss opp i offeret som disse bilene hadde gjort hele veien fra Lindebergåsen til Slemdal. Hvis det var noen andre «slemme» spanerne, ville de øyeblikkelig avsløre de «snille» når disse drev så åpenlyst. Så uproffe er man ikke i Oslo Politikammer.

Idag vet vi akkurat hva Oslo Politikammer gjorde og ikke gjorde av etterforskning. Ingen av oss i gruppen på 15-20 personer ble avhørt utover de rapporter noen få av oss leverte inn. Det ble ikke gjort noen åstedsundersøkelser. Det ble ikke sjekket noen telefoner.

Stort sett ble det kun gjort «registerundersøkelser» fra kontoret1. Det var særdeles lite sannsynlig at disse bilaktivitetene var ledd i ordinær etterforskning. Sammenholdt med andre forhold vi kommer tilbake til etterhvert, blant annet at det aldri ble tatt fingeravtrykk eller gjort noen undersøkelser hjemme hos presten Petter Holst, var det meget mer sannsynlig at Oslo Politikammer nå skulle beskytte de kriminelle overvåkerne.

Idag vet vi om flere andre meget graverende forhold som bestyrker konklusjonen om at Oslo Politikammer aktivt deltok i aksjonene mot oss samtidig som Lier lot som om han spilte på lag. Ett av disse redegjør vi for nedenfor. Det mest avgjørende sparer vi til litt senere slik at leseren får dele litt av den tvil og spenning vi levde med.

1 Liers rapport til Mikkelsen av 3. juli 1992, der det ikke står et ord om «spaning på spanere».