7.2 To oppvartere

En av kvinnene i våre omgivelser oppfattet at det ble snakket om militær etterretning, og valgte da å fortelle om opplevelser hun nylig hadde hatt. To ganger hadde hun vært gjenstand for helt usedvanlig oppmerksomhet fra kjekke menn på en av byens danserestauranter. Begge gangene hadde hun avtalt møtestedet på forhånd. Begge gangene sto det spesielle «oppvartere» klar på forhånd. Det var ingen tvil om at de ventet spesielt på henne (det kunne bare vært organisert ved telefonavlytting), og hun ble så oppvartet på alle bauger og kanter hele kvelden og lenge deretter. En gang forsvant det et sett nøkler til hennes leilighet, funnet igjen uker senere inne i leiligheten på et sted hun så hver dag.

Begge hadde etterlatt seg visittkort. Begge virket som om de hadde uvanlig mye kunnskap om selskapene i Risalléen 53, og begge stilte heftige spørsmål og avga nokså spesielle uttalelser.

Oppvarter nr. 1 het Terje Buljo. På hans visittkort var det anført «kontorsjef» og «Forsvarets Overkommando». Det var lett å fastslå at han var kontorsjef i Trond Johansens seksjon i Etterretningstjenesten, bare to nivåer under Johansen. Nr. 2 drev et enmannsfirma. Han var radioamatør og kunne på andre måter knyttes til tjenestene.

Lier ble varslet, og kunne snart fortelle at nr. 1 bare var ute på vanlig sjekking. Det forklarte vedkommende også til Dahl-gruppen. Nr. 2 ble såvidt vi vet bare avhørt av Dahl, med samme forklaring. Rimeligvis.

Begge visittkortene ble fremvist til Ramm, sammen med en grundig redegjørelse om episodene som vedkommende kvinne selv fant mistenkelige. Ramm mente at Setsaas burde få begge historiene førstehånds, og ringte ham for å få ham til å besøke henne privat.

Like etter ble hennes velholdte BMW ramponert. Den sto på gaten sammen med en lang rekke andre biler. Det var ikke stjålet noe fra den. Ingen andre biler var rørt.

Like før Setsaas skulle komme på besøk ringte Lauritzen – den tredje private etterforskeren – og varslet om at hun måtte kontakte Lier. Liers budskap var at hun absolutt ikke måtte slippe Setsaas inn uten at det var politifolk tilstede, for han var farlig. Hun hadde da ikke hatt svært meget med Setsaas å gjøre, så det var lett å skremme henne. Hun ringte derfor straks til Ramm – uten å nevne noe om forhistorien – for at han skulle sitte i telefonen mens en uspesifisert person kom opp i oppgangen og ringte på døren. Først en tid etter at hun hadde hørt Setsaas’ skritt nedover trappeoppgangen igjen, våget hun å bryte telefonforbindelsen, og først en tid senere våget hun å fortelle om episoden. Politiinspektør Lier ville overfor VG ikke kommentere noen del av saken1. Han ville derimot forklare seg for Riksadvokatens etterforskningsgruppe («Dahl-gruppen»), som da VG omtalte saken var nedsatt, men dit ble han aldri innkalt!2 (Se kap. 18.)

Vi kunne ikke begripe motivet for dette. Senere er vi blitt klar over at Lauritzens lojalitet var snudd, og at også Lier motarbeidet oss. Det er da naturlig å anta at det må ha vært noe i leiligheten til medarbeideren man ikke ville risikere at Setsaas oppdaget. Provisorisk avlyttingsutstyr man våget å sette opp hos en som ikke hadde noen slags kompetanse til å oppdage det? Man måtte jo forstå at selve historien om Terje Buljo og hans etterfølger ville bli kjent for Setsaas etterpå likevel. Det ble den selvsagt også.

Det var også et interessant spørsmål hvordan Lauritzen/Lier kunne vite at Setsaas var på vei. Det var bare avtalt over telefon!

En ukes tid senere ble det satt opp ny avtale for Setsaas i denne leiligheten. Det var naturlig å gå gjennom leiligheten. Setsaas var der til rundt midnatt. Da han gikk, observerte han en åpenbar spanerbil og mente å dra kjensel på Terje Buljo bak rattet.

Neste morgen ringte det fra bilfirmaet der den ramponerte bilen var satt inn for salg. Det hadde ingen hensikt å reparere mer etter ramponeringen. Mannen i bilfirmaet spurte om hun hadde noen personlige uvenner. Hun svarte forundret benektende, og ble enda mer overrasket over forklaringen: Bilen hennes var pånytt blitt ramponert av innbrudd i løpet av natten. Gjerningsmannen måtte hatt et enormt strev med å ta seg over den høye inngjerdingen rundt bilfirmaets parkeringsplass. På alle kanter sto det dyre, fine biler med radioer og andre tyvverdige gjenstander, men bare denne ene var singlet ut – igjen. Mannen fra bilfirmaet hadde aldri sett maken. Og var overbevist om at det måtte være en form for personlig hevn.

Ialt fant det sted fire bil-ramponeringer i løpet av få uker. De to andre var biler som ble disponert av etterforskerne Tangstad og Lauritzen. Lauritzens bil var blitt ramponert mens han hadde utført målinger hos Setsaas, altså før han endret oppdragsgiver.

1 VG høsten 1993.

2 Vi har ved to anledninger fått anledning til å «gjennomgå» Dahl-gruppens saksdokumenter, dog uten lov til å kopiere eller skrive direkte av, men vi vet hvem som ble avhørt og hvem som ikke ble avhørt.