Det neste som skjedde var at politikammeret på Lillehammer i 1993 nedgraderte Lillehammer-dokumentene etter forespørsel fra BBC i 1993¹. Det var altså nå NRK Dagsnytts reporter Jon Røssum² og NTB³ gjorde oppsiktsvekkende funn:

Som nevnt foran: Den tilbaketrukne etterlysningen og bildet av Harari hos Kripos og NTB⁴.

Ukeslutt hadde fått opplyst fra KRIPOS at en av de anholdte i saken hadde opplyst at hovedmannen Edouard Laskier formentlig var identisk med Yosef Harrar, israelsk borger, bosatt ca. 5 km nord for Tel Aviv, ansatt i det israelske forsvarsdepartementet og gift med «Penina». Ifølge Ukeslutt var dette i virkeligheten en avsløring av Mike Harari⁵.

«Dan Ert» – dvs. Dan Ærbel – hadde bodd i en leilighet i Otto Ruges vei – utleid fra fredag før drapet og tilhørende generalmajor Leif Lundesgaard. Lundesgaard sa han hadde gitt et eiendomsmeglerfirma i Oslo i oppdrag å leie ut leiligheten mens han selv tjenestegjorde som sjef for Brigaden i Nord-Norge, og at han skulle ha fått leiekontrakten sendt dit til undertegning. Megleren hevdet i avhør at leiligheten var lyst ledig, men det fantes ikke spor av annonser i pressen. Den foregående leieboeren måtte flytte ut i all hast, flere dager før planlagt. To agenter ble arrestert i denne leiligheten. Leiekontrakten ble utlevert Ærbels advokat, men Håkon Wiker mente det burde vært tatt kopi. Ifølge Ukeslutt hadde den to underskrifter, og må i så fall ha vært undertegnet i Oslo av begge parter før drapet, i strid med uttalelser fra Lundesgaard, som imidlertid aldri ble avhørt.⁶

En «høytstående israeler» som kalte seg Joseph Gonen tok inn på hotell Filadelfia 19. juli, og fikk naborommet til Michael Dorf, som allerede bodde der. Gonen og en annen israeler dro fra hotellet fredagen før drapet. Gonen var identisk med Zwi Zamir⁷.

Zwi Zamir og en assistent/livvakt hadde overnattet på Olrud Hotel (idag Rica Olrud Hotel) noen km nord for Hamar fra fredag kveld til lørdag kveld. De kjørte en danskregistrert bil med diplomatskilter⁸.

Den andre offiseren (kaptein Jan Kirkhorn⁹) ble oppdaget ved at telefonnummeret til leiligheten hans i Tidemands gt 24A ble funnet i en av agentenes notisbøker. Televerket holdt tilbake telefonnummeret i flere dager. Men en time deretter ringte kapteinen selv til KRIPOS og forklarte at hans kone hadde svart på en avisannonse i Aftenposten 18. eller 19. juli der en ung diplomat søkte bolig. Det ble inngått leiekontrakt med en Lev Lapidot, medsignert av Yigal Eyal ved den israelske ambassaden, om innflytting 21. juli mellom kl 11 og 12. Michael Dorf hadde i retten sagt at Zwi Zamir etter drapet trolig bodde i leiligheten benyttet av Lapidot. Det betyr at Mossad-sjefen Zwi Zamir bodde i kaptein Kirkhorns leilighet.¹⁰

Dan Ærbel opplyste om forhåndsklarering med norske myndigheter.¹¹

En student, Karstein Kristensen, var natt til lørdag vitne til at den israelske gruppen lastet over sambandsutstyr fra en folkevogn parkert på parkeringsplassen på Sogn studentby. Etter at de hadde kjørt avgårde i en Peugeot, dukket det opp en annen person som skulle ha levert mer utstyr til gruppen, men denne personen ble fort borte etter at Kristensens hadde han invitert ham inn i sin leilighet. Kristensen varslet politiet som ikke hadde registrert noen av bilene etterlyst som stjålne. Først syv måneder senere, da folkevognen fortsatt sto der og Kristensen pånytt hadde kontaktet politiet, ble det reagert og bilen saumfart for fingeravtrykk. Da het det at bilen var stjålet noen dager før drapet, og at var en «inkurie» at det ble svart motsatt samme natt¹².

Kriminalpolitisentralen hadde opplyst til Ukeslutt at hverken POT eller E-tjenesten hadde bidratt med noen opplysninger av betydning¹³. (I 1996 uttalte Håkon Wiker at han ikke på noe tidspunkt hadde hatt kontakt med den militære etterretningen.¹⁴)

Etter Lillehammerdrapet hadde den israelske generalen Sahmuel Eyal bekreftet at det var et samarbeid mellom norske og israelske hemmelige tjenester om bekjempelse av terrorisme, men han ville ikke «gi detaljer om de metoder som Israel og Norge har tatt i bruk»¹⁵.

Håkon Wiker bekreftet overfor Røssum i Ukeslutt at Zamir hadde vært i Norge under aksjonen¹⁶. Siden «alle vet» at E-sjefer ikke beveger seg selv på vennligsinnede E-tjenesters område uten å ta kontakt med sin nasjonale liason/kollega, reiste også dette spørsmålet om norsk forhåndsmedvirkning. (Her benekter Heradstveit i «Hemmelige tjenester» kategorisk at det hadde vært noe møte mellom Zamir og Haarstad. Hvorfor skulle han tro på det? Visste han at Zamir var i Oslo – eller holdt POT det tilbake fra ham?)

Hele utskriften fra Røssums radio-innslag er tatt med som vedlegg 15. Av andre kilder fremkom det dessuten at Mossad-sjefen Zwi Zamir en-to måneder før aksjonen hadde hatt møter med norske tjenester¹⁷.

De nye opplysningene medførte øyeblikkelig krav om ny gransking av Lillehammer-saken fra Stortinget og media.

Forsvarsminister Jørgen Kosmo sa i Aftenposten 9. mai at Nygaard Haug-utvalget¹⁸

«får se på de nye opplysningene og vurdere om det er innenfor mandatet å granske dem, eller om Forsvarsdepartementet bør foreta ytterligere skritt for å få gransket saken.»

Men allerede i samme artikkel ga Agnes Nygaard Haug sitt svar

«Rent umiddelbart synes hun ikke de nye opplysningene i Lillehammer-saken hører inn under (hennes utvalgs mandat), men skynder seg å legge til at hun ikke er beredt til å gå inn på en tolkning av mandatet på stående fot Hun mener utvalget bør se på de nye opplysningene og utelukker ikke at det kan vise seg å ligge under mandatet å vurdere dem. Det er Regjeringen som må utvide mandatet om det skulle vise seg nødvendig.»

Til Arbeiderbladet sa Nygaard Haug at hun helst ikke ville ha Lillehammer-saken siden den «ikke synes å ha vært rettet mot norske borgere, og derfor ikke ligger under mandatet»¹⁹. Det var jo en interessant vurdering, i lys av at Bouchikis gravide hustru sto ved siden av ham på bussholdeplassen da han fikk 14 skudd i kroppen. Hadde noen stjålet sykkelen hennes istedet for å drepe ektemannen, ville vel Nygaard Haug sett annerledes på det? To dager senere meldte imidlertid Aftenposten at²⁰

«… Jørgen Kosmo gir utvalget under ledelse av førstelagmann Agnes Nygaard Haug i oppdrag å granske de nye opplysningene om Lillehammerdrapet i 1973. Utvalget ble nedsatt i midten av april for å undersøke påstander om uregelmessigheter i virksomheten til Forsvarets etterretningstjeneste. Kosmo sier at den nye saken ligger under utvalgets mandat og sender idag et brev til utvalget om det nye oppdraget utvalget skal dermed undersøke om det foregikk uregelmessig samarbeide mellom den norske e-tjenesten og den israelske etterretningstjenesten Mossad i forbindelse med drapet på Ahmed Bouchiki.»

Det var jo klar og entydig tale, uten tvil, med avgjørelse vedrørende mandatet og formelt brev. Alle måtte nå anta at saken var avgjort og de nye Lillehammer-opplysningene under granskning.

Neste dag, 12. mai, kom den siste forbløffende opplysningen om den første etterlysningen. Pånytt skriver Aftenposten²¹:

«Forsvarsminister Jørgen Kosmo har gitt førstelagmann Agnes Nygaard Haug beskjed om at det utvalg hun leder, også skal granske Lillehammer-saken. Granskningen skal klarlegge om den norske militære etterretningstjenesten samarbeidet med Mossad i denne saken.»

SVs Paul Chaffey hadde på denne tiden forberedt en lang serie spørsmål han aktet å stille justisminister Grete Faremo²², bl.a. med bakgrunn i daværende justisminister Else Bugge Fougners svar i 1990. Aftenposten la til:

«Svarene vil kunne avdekke om overvåkingspolitiet eller det ordinære politiet holdt tilbake opplysninger, og om justisminister, riksadvokat og Storting ble ført bak lyset i juni 1990.»

Dette er typisk for den øvrighetstro Aftenposten: Har noen tilbakeholdt opplysninger, er det selvsagt ikke justisministeren og riksadvokaten – de er like uskyldige som Stortinget! Aftenposten har mye å lære av Washington Post!

På dette tidspunktet gikk imidlertid justiskomiteens behandling av overvåkingsmeldingen inn i sin mest kritiske fase. Stortinget kom nå i kok etter at det ikke-sosialistiske flertall pluss SV lå an til å vedta parlamentarisk gransking av vår sak, og dessuten innføre en helt ny kontrollordning for de hemmelige tjenester som også omfattet E-staben. Møtene og krisene gikk nå døgnet rundt, og det svaret som kom fra Faremo fikk liten oppmerksomhet. Det er likevel meget interessant. Vi kommer tilbake til det nedenfor, i kap. 25.18.17.

Etterhvert gikk det over støvleskaftene med tabber fra Nygaard Haug-utvalget, og alle forlangte det nedlagt. Da husket VG å spørre Nygaard Haug om hva hun hadde gjort med Lillehammer-saken. Svaret var, får man si, svært overraskende²³:

«utvalget har ikke sett på Lillehammer-saken overhodet …:

Vi skrev brev til Forsvarsministeren og spurte om vi skulle granske saken. Da fikk vi brev tilbake. Der het det at vi skulle vente med Lillehammer-saken til vi fikk nærmere signal.»

Noe slikt signal kom åpenbart ikke. Det Departementet som i forbindelse med stevningen av Godal hardnakket hevdet at det ikke blandet seg det aller minste opp i utvalgsarbeidet, viste seg å ha brukt det effektivt som et dekkorgan for å hindre Lillehammer-granskning, ved først å la Stortinget og almenheten tro at det ble gransket, og så i all hemmelighet å stanse denne.

Kosmo må ha forstått at dette var en noe tynn unnskyldning, for da han i hemmelig brev til utvalget slapp det fri fra oppgaven, var det under henvisning til at Riksadvokaten nå skulle granske. Da var det ikke nødvendig med Nygaard Haug. «Vi var bare opptatt av å unngå dobbeltkjøring, sier Kosmo.»²⁴ Om Riksadvokatens granskning – se neste tildekking!

Hele året hadde alle utenom Regjeringen/Nygaard Haug trodd at utvalget gransket Lillehammer-saken. På Stortinget var bevisstheten svært stor om at granskning meget vel kunne føre til meget alvorlige avsløringer om norsk medvirkning, og at dette også kunne vise seg å forklare en rekke andre forhold, ikke minst opptrappingen av vår egen sak. Riktignok var mange skeptiske til utvalgets habilitet (for å si det mildt), men det ville ihvertfall vært et utgangspunkt. Nå var Stortinget lurt trill rundt av Regjeringen og Nygaard Haug, og det hele var iscenesatt av statsråd Kosmo. Dette var annen gang Kosmo i løpet av et halvt års tid iverksatte en tildekningsaksjon for å føre Stortinget bak lyset.