Samtidig som Kosmo iverksatte Nygaard Haugs tildekkingsaksjon – dvs. i mai – kom det følgende melding bl.a. i Klassekampen¹:

«RIKSADVOKATEN SER PÅ MOSSAD-DRAPET. Vi vil se nærmere på de nye opplysningene som ble lagt frem i Ukeslutt om drapet på Ahmed Bouchiki på Lillehammer i 1973. Først når vi har vurdert dette materialet vil vi ta standpunkt til om vi skal forfølge saken. Det sier ass. riksadvokat Tor-Aksel Busch til Klassekampen.»

Denne Riksadvokat-granskningen ble også brukt som postkasse (som vi skal se egentlig en mer illeluktende type kasse) for et brev som omtrent samtidig gikk fra SVs Paul Chaffey til justisminister Grete Faremo. Chaffey hadde selvsagt reagert på Ukeslutt-programmet. fordi det var han som hadde fått som svar fra Bugge Fougner at man ikke hadde nok grunnlag for å identifisere Mike Harari. Nå viste han til de nye informasjonene, og spurte²:

«1. Mener justisministeren det fortsatt er grunnlag for å si at det ikke foreligger en rimelig sikkerhet for å si at Mike Harari er identisk med ‘Mike’ i Lillehammer-saken?

2. Var justisministeren i juni 1990 kjent med at det var materiale (bl.a. i form av et fotografi) i politiets arkiver som fastslo identiteten til hovedmannen i Lillehammer-saken?

3. Var Riksadvokaten kjent med at det var materiale i politiets arkiver som fastslo identiteten til hovedmannen i Lillehammer-saken?

4. Vil justisministeren gjøre noe for å bidra til at saken blir gjenopptatt?

5. Vil justisministeren be om utlevering av Mike Harari?»

Her er justisminister Grete Faremos svar, klokelig nok sendt i juni etter at Stortinget var reist på ferie³:

«En straffesak som den såkalte ‘Lillehammer-saken’ hører i sin helhet under påtalemyndigheten og domstolene. Riksadvokaten har opplyst at på bakgrunn av reportasjen i Ukeslutt har påtalemyndigheten iverksatt gjennomgang av dokumenter og bilder for å klarlegge om det er grunnlag for å etterforske påstanden om at ‘Mike’ i Lillehammer-saken er identisk med Mike Harari. Spørsmålene 1, 4 og 5 kan først besvares, når disse undersøkelser er avsluttet.

Justisministerens svar i spørretimen i 1990 var bygget på informasjon fra Riksadvokaten. Han har svart nei både på spørsmål 2 og 3.»

Vi merker oss nå at det i svaret

klart bekreftes at Riksadvokatens mandat på dette tidspunkt var ihvertfall å vurdere Ukeslutt-opplysningene i forhold til Hararis identitet.

hevdes at Riksadvokaten og dermed statsråden var ukjent med disse opplysningene i 1990, selv om de fantes i Kripos

opplyses at Riksadvokaten hadde lovet å gi justisministeren et klart svar på hva man nå mente om «Mike» og «Mike Harari», og om saken burde gjenopptas og utleveringsbegjæring sendes

I november – ca. et halvt år senere – kom det meldinger i flere aviser om et TV-program som hadde vært sendt på Israelsk fjernsyn. Det var et intervju med den tidligere Mossad-sjefen Aharon Yariv, som hadde vært til sensurbehandling av israelske militære myndigheter i ett og et halvt år. De norske reportasjene var basert på meldinger fra AFP-Jerusalem og Reuter.

Ifølge Aftenposten sa Yariv om Bouchiki-mordet bl a⁴:

«… selv om daværende statsminister Golda Meir personlig hadde godkjent drapet på forhånd, ble hun ‘veldig opprørt’ da hun fikk høre at Mossad hadde drept feil mann …

… Ingen av de som ble arrestert i Oslo holdt våpenet som drepte marokkaneren …

… minst ti slike hevndrap på palestinske ledere ble utført av israelsk etterretning …

– Vi nølte med å sette i gang disse operasjonene, men vi hadde ikke noe valg. Visst kan det oppstå problemer når en stat gir ordre om å drepe noen i en annen stat, men vi måtte gjøre det …»

Av Vårt Land fremgikk det at TV-programmet også hadde bekreftet at hovedmannen var Mike Harari⁵:

«Fjernsynet sa også at statsminister Golda Meir hadde gitt ansvaret for operasjonen til Mossad-mannen Mike Harari»

VG skrev samtidig, i november 1993⁶:

«MOSSAD NAVNGIR LILLEHAMMER-ANSVARLIG: … Mandag navnga israelsk fjernsyn for første gang den som var ansvarlig for den over 20 år gamle feilslåtte Mossad-aksjonen. I et intervju med israelsk fjernsyn mandag bekreftet general Aharon Yariv for første gang offentlig at Mossad sto bak aksjonen på Lillehammer. I programmet – som var forhåndsgodkjent av det israelske forsvar – ble den omstridte agenten Mike Harari navngitt som den ansvarlige for handlingen

General Aharon Yariv var i 1973 anti-terror-rådgiver for Israels statsminister Golda Meir.»

La oss raskt konstatere at VG er i sin fulle rett når de sier at «Mossad navngir». TV-programmet hadde befunnet seg halvannet år under sensur i det israelske forsvars sensurmyndighet, som selvsagt nettopp er Mossad eller bygger på Mossads tilråding. Når det har passert sensuren, er det i alle fall offisielt nok.

Nå visste hele verden at «Mike» var «Mike Harari». Da måtte vel Riksadvokaten svare tilsvarende når han skulle gi justisministeren råd om svaret på de gjenværende av Chaffeys spørsmål?

Det ble samtidig gjentatt at Riksadvokaten hadde instruert førstestatsadvokat Lasse Qvigstad ved Eidsivating statsadvokatembete til å vurdere⁷

«… om det over 20 år gamle terrordramaet skal etterforskes pånytt. Riksadvokaten har bedt ham se på om norsk politi kan ha forsømt seg i etterforskningen – og på rollen til Mike Harari … En avgjørelse i saken vil trolig skje før årsskiftet.»

Avgjørelsen fra Qvigstad kom i februar 1994⁸:

«Norsk påtalemyndighet vil ikke gjenoppta etterforskningen …

Qvigstad har på oppdrag fra Riksadvokaten gått gjennom etterforskningsdokumentene fra saken, etter at det de siste årene er fremkommet flere nye opplysninger som stiller behandlingen av den uoppklarte drapssaken i et noe underlig lys …

Statsadvokaten fant imidlertid ingen mangler ved politiets etterforskning, og opplyser til NTB at norsk påtalemyndighet ikke vil gå videre med saken …»

Men ingen hadde bedt om en slik gjennomgang – om politiet den gangen hadde gjort noe galt. Det alle ønsket, var en vurdering av de nye opplysningene, dvs. rett og slett om man ikke nå burde få utlevert Harari etter at Mossad hadde navngitt ham, i tillegg til alle de andre informasjonene som pekte på ham!

Legg merke til hvordan Qvigstads mandat langsomt endres:

Busch i mai 1993: «Vi vil se nærmere på de nye opplysningene som ble lagt frem i Ukeslutt»

VG med Qvigstad som kilde i november: «Riksadvokaten har bedt ham se på om norsk politi kan ha forsømt seg i etterforskningen – og på rollen til Mike Harari.»

NTB med Qvigstad som kilde i februar 1994: «Qvigstad har på oppdrag fra Riksadvokaten gått gjennom etterforskningsdokumentene fra saken, etter at det de siste årene er fremkommet flere nye opplysninger … Statsadvokaten fant imidlertid ingen mangler ved politiets etterforskning …»

I mai 1993 var det viktig å roe ned stemningen og forsikre om at noe ble gjort med de oppsiktsvekkende informasjonene i Ukeslutt om norsk medvirkning og Hararis identitet. Da skulle Qvigstad se nettopp på Ukeslutts opplysninger. I november smuglet man inn et helt annet moment: Hadde norsk politi forsømt seg? Det var det ingen som hadde påstått. De nye opplysningene fra Ukeslutt baserte seg jo nettopp på de nylig frigjorte politidokumentene, Wikers og Kripos i opplysninger! I februar var dette nye moment gjort til hovedsak for Qvigstad, og Ukeslutt-opplysningene bortgjemt i en sekk med flere nye opplysninger «de siste årene»!

Selve manipuleringen med mandatet var en tildekkingsaksjon!

Gjennom denne manipuleringen hadde man faktisk også kvittet seg med de punktene selveste justisministeren hadde lovet svar på: Er «Mike» med rimelig sikkerhet lik «Mike Harari»? Bør han nå kreves utlevert? Her er altså det mandat Riksadvokaten selv påla seg overfor sin statsråd sabotert. Har Faremo noen gang reagert på det? Hvis ikke, er dette en selvstendig tildekking ved Faremo! (Vi kjenner forøvrig ikke til om hun noensinne er kommet tilbake med svarene på Chaffeys tre ubesvarte spørsmål.)

Gjennom Ukeslutt-programmet ble det klarlagt at Kripos hadde identifisert Harari i 1973-77. Det Qvigstad skulle gjort, var å granske hvordan det da kunne ha seg at Riksadvokaten og justisministeren sa det motsatte i 1989-90, spesielt til Stortinget, hva som var sant og hva som derved burde gjøres. Men Qvigstad omgjorde mandatet til å undersøke politietterforskningen den gang! Men den vet vi jo idag førte til at man avslørte både Zamir, Harari, Tamar og alle de andre, og sendte ut etterlysning! Vi vet også at man mente man hadde grunnlag for utleveringskrav, men avsto – av politiske grunner!

Hvis Qvigstad virkelig gransket, selv etter sitt eget opp-ned-snudde mandat, måtte han jo ha oppdaget alt dette – om han ikke visste det fra før! Dermed satt han med informasjon om at hans egen etat ved Riksadvokat Georg Fr Rieber-Mohn hadde underslått avgjørende informasjon og forfalsket historien! Han hadde altså svaret på det egentlige mandatet i alle fall!

Dermed vet vi at man både forfalsket mandatet og undertrykte den informasjon som var omsøkt og dessuten lovet i statsrådens brev til Chaffey. Årsaken var at den gjerningsmann man var på jakt etter var Riksadvokaten selv! Det eneste noenlunde sannferdige Qvigstad kunne si var således «at det ikke var mangler ved politiets etterforskning!»

Videre: Riksadvokaten hevdet overfor Faremo – referert i svarbrevet til Chaffey – at hverken han eller statsråd Bugge Fougner i 1990 var kjent med de avslørende dokumentene og bildene i Kripos-arkivene. Men kan det virkelig være mulig at Riksadvokaten som embete heller ikke kjente til at Harari & Co faktisk ble etterlyst? Det er svært vanskelig å tro, også at slik kunnskap ikke gjennom arkiver etc. holdes vedlike når personene skifter. Og visste Rieber-Mohn om etterlysningen, visste han også at det måtte finnes dokumentarisk grunnlag. Var det sant eller usant, da han svarte «nei» på spørsmål 2 og 3 fra Chaffey? Og uansett: Hva slags Riksadvokat er det som i tilfelle holder tilbake informasjon om etterlysningen, når det stilles spørsmål som dette?

Hverken Rieber-Mohn, Busch eller Qvigstad kan ha vært i god tro på noen av disse punktene.

Det er i så måte meget oppsiktsvekkende at Qvigstad med bred penn uttaler til Bergens Tidende⁹:

«…at det ikkje i saksdokumenta finst ein einaste opplysning om nokon Mike Harari og at Harari skulle vere identisk med Edourd Laskier. Dei bilda som Qvigstad har sett av desse to personane tyder slett ikkje på at det kan vere same person, seier han»

Om ikke navnet Mike Harari fantes, vet vi idag at man den gangen hadde identifisert «Youssi» og «Mike» – som agentene kalte sin leder – som Yosef Harrar med full adresse i Israel (se kap. 25.18.16). Første del av Qvigstads uttalelse er derfor i beste fall en stygg tilsnikelse.

Men hva er det han sier etterpå? Han har sett bilder av Mike Harari og Edouard Laskier, og konstatert at det ikke er samme person. Hvor stammer disse bildene fra? Qvigstad later som om bildet av Edouard Laskier er et bilde av hovedmannen fra Lillehammer, men hvem har tatt det? Mener han å fortelle at politiet har hatt et bilde av hovedmannen som ble kalt Edourd Laskier tatt under Lillehammer-aksjonen? Det er i så fall en sensasjonell opplysning. Dette har ingen hevdet før, og langt mindre har noen såvidt vi vet sett et slikt bilde.

Hvis det ikke er slik, er uttalelsen bare tåpelig. For i så fall er Laskier-bildet et bilde av den virkelige Laskier, hvis navn Harari/Harrar bare hadde «lånt», og som ingenting i verden hadde med Lillehammer å gjøre. At han ikke lignet på Harari var vel ingen overraskelse for noen!

Og hvilket Harari-bilde er det Qvigstad har sammenlignet med? Kanskje det som har ligget hos Kripos og i NTB hele tiden? I så fall slår han jo øyeblikkelig i hjel den forangående setningen. Men et bilde er kanskje ingen «opplysning»? Hadde man konfrontert vitner med det, slik vi går ut fra man gjorde, ville det ihvertfall ha virket opplysende!

Hvor mye bløff og fanteri er det mulig å få inn i to setninger?

Vi kan ikke skjønne at Stortinget kan la Qvigstad eller noen av de andre impliserte fortsette i sine stillinger et minutt etter at man nå er blitt gjort oppmerksom på dette. Men vi kan skjønne at Riksadvokaten fikk hastverk med å «stjele» Stortingets gransking av vår sak i 1993. Hadde han ikke gjort det, ville jo alt dette kommet frem da. Dessuten var han jo i praksis nødt til å ta ordre fra stortildekkerne i «den fjerde tjeneste».