Ved siden av at Trond Johansen og Knut Frydenlund må ha næret en helt spesiell frykt på grunn av deres ansvar for Treholt, spredte det seg en alminnelig frykt i Ap fra 1980 da mistankene begynte å nærme seg visshet. Bengt Calmeyer skriver1
«… i POT (spesielt i det sjikt som befinner seg noe under sjefsplan) var det en sterk stemning for å bruke Treholt-saken til å eksponere det som der ble oppfattet som en femtekolonne i DNA såvel som i media, NRK såvel som Akersgata. Svært lite skjedde, og det er ingen tvil om at bremsen satt i Forsvarets etterretningstjeneste …»
Det er vel nå ikke så vanskelig å gjette hvem i FO/E som var mest bremsemann.
Calmeyer skriver videre at det også var ønske om avdekking av KGB-kontaktene på politisk hold, men at dette ble motvirket av trusselen om riksrett mot Willoch. Calmeyer antar at disse to truslene mot hvert av de to store partiene medførte en borgfred som medførte at saken raskt ble tatt av den partipolitiske dagsorden.
Det er ihvertfall ingen tvil om at Aps frykt var sterk. Jacobsen skriver2:
«Jeg tror det er viktig for å forstå den seinere debatt at saken ikke bare endret karakter for overvåkingspolitiet. Den endret også karakter for Frydenlund og Johansen, som begge tilhørte Arbeiderpartiets utenrikspolitiske elite.
Treholt var sosialdemokrat og tilhørte en hel krets unge radikalere som representerte morgendagens menn i Arbeiderpartiet. Han var allerede etablert som utenrikspolitisk ekspert. Han var populær og hadde vunnet erfaring som statssekretær i samme regjering som Frydenlund. Det var all grunn til bekymring for den dagen Treholt skulle vende hjem fra USA for å gjenoppta sin karriere i politikken og diplomatiet. Foreløpig var identifikasjonen usikker. Det fantes ingen beviser – hverken for spionasje eller tjenesteforsømmelse. Hvem kunne vite hvor en mann med hans talenter og ambisjoner ville ende, hvis han ikke ble avslørt? Som utenriksminister? Som stjernediplomat? Som KGB’s forlengede arm i norsk sikkerhetspolitikk, hvis Gordievskij hadde rett?
Jeg er overbevist om at både Knut Frydenlund og Trond Johansen fra første øyeblikk forsto Treholt-sakens eksplosive politiske potensial. Hvis Arne Treholt var spion, ville det kunne utnyttes som selve beviset for at høyresiden hadde hatt rett – til tross for Bryhns feilgrep. Jakten på forrædere gjennom etterkrigstiden hadde ikke vært forgjeves. Man kunne ikke stole på Arbeiderpartiet. Treholt var den levende dokumentasjon,
De to må ha hatt en betydelig følelse av avmakt Et initiativ for å løse saken før det var for sent, ville øyeblikkelig bli misforstått i lys av historiens gift. Det var lett å forestille seg hva opposisjonen ville anføre, hvis noen fra Arbeiderpartiets ledelse forsøkte å snakke Arne Treholt til rette. Her hadde partiet grepet inn for å beskytte seg selv og sine egne. Et umulig dilemma.»
Ingen dårlig beskrivelse av stemningen i Ap i 1979-80. Hvordan tror Jacobsen det artet seg etter valget i 1981, med en Høyre-regjering ved makten? Trusselen må ha fortonet seg formidabel; dilemmaet gordisk. Men Jacobsen, som ellers har slik tillit til Trond Johansens evne til å løse flokene, har nok undervurdert ham på dette punkt. Dilemmaet ble løst. En trussel mot Ap måtte møtes med en like stor trussel mot Høyre, slik at en byttehandel kunne komme i stand. Hvor kunne en slik trussel komme fra?
Arne Treholt var i New York da Willoch ble orientert 24. oktober 1981 og hadde ennå ikke hørt om noen plass på Forsvarets Høyskole. Den hørte han om først 11. mars 1982 eller kort tid før denne dato – dvs. ca. 135 dager etter at Willoch fikk saken i fanget. Mer enn god nok tid for en offensiv tjeneste til å legge sine planer og utføre dem.