25.10.6 Når visste Gro?

Når ble Gro Harlem Brundtland informert? Ifølge Aftenpostens referat etter Treholt-høringene i Stortinget i april 1989 visste hun1

«da hun var regjeringssjef i 1981 at Overvåkingspolitiet var på jakt etter en annen spion etter Gunvor Galtung Haavik. Det sa en meget motvillig statsminister som igår skyndte seg ut etter vitneprov under Treholthøringen i Stortingets kontrollkomité med et kobbel av fotografer og journalister i hælene …

Etter hva Aftenposten erfarer, skal statsministeren overfor komiteen ha sagt at hun ble informert om en mulig spion, men ikke om navnet. Hun skal ha forklart komiteen at det ikke ble ansett som nødvendig og at hun heller ikke ønsket å kjenne navnet ettersom det var kontroll med saken gjennom andre i Regjeringen. Var det behov for å foreta seg noe, ville utenriksminister Knut Frydenlund ta seg av det.

Odvar Nordli, som var hennes forgjenger i statsministerstolen, visste imidlertid at Treholts navn var knyttet til spionmistanken. Det sa Odvar Nordli til Aftenposten før komitéhøringen han deltok i før påske.

Gro Harlem Brundtland skal ellers ha fortalt kontrollkomitéen igår …. at man i Arbeiderpartiet visste at Arne Treholt ikke ville få noen plass ved Kongens bord som regjeringsmedlem. Det var heller ikke snakk om å bruke ham som gruppesekretær i Stortinget. Treholt hadde en relativt sideordnet rolle i partiet og han var så knyttet til havrettsminister Jens Evensen at hans stilling var ganske spesiell i så henseende.»

Dette viser at Gro Harlem Brundtland ihvertfall visste om at det fantes en spion og at hun kunne fått vite navnet om hun ville. Man kan jo selv lure på om hun i virkeligheten klarte å motstå fristelsen om å få ihvertfall forbokstaven hvisket i øret. … Hvis ikke var det nok hennes fremragende kvinnelige intuisjon som gjorde at hun henviste til utenriksminister Frydenlund «hvis det var behov for å foreta seg noe», for hvis hun ikke i hvert fall intuitivt visste hvem spionen var, ville hun vel henvist til den ansvarlige statsråd, justisministeren. Utenriksministeren kom jo bare inn som Treholts arbeidsgiver!

Det er også interessant at Gro ikke ville bruke Treholt som gruppesekretær – tydeligvis pga de mer eller mindre konkrete spionmistankene – men at «spesiell tilknytning» til Evensen ikke hadde kunnet hindre at han ble statssekretær hos Evensen med medansvar for de ytterst følsomme forhandlingene nettopp med Sovjet. Dette viser at Treholts ymse plasseringer hele tiden åpenbart har vært tema i Ap, og da selvsagt også på Ap-nettverket med Trond Johansen i tillegg til de ansvarlige i POT.

I lys av at Gro visste at Treholt ikke kunne brukes som gruppesekretær i Ap, er det interessant å notere seg at en annen tidligere gruppesekretær, Kjell Arne Bratli, uttalte til «Gjengangeren»2

«at det for Bratli ikke er første gang Arne Treholt er nevnt som agent og at Treholtsaken ikke kom som noe sjokk på ham i det hele tatt!»

Det gjorde det imidlertid for alle andre deler av Stortinget. Når Gro bruker stillingen som gruppesekretær som eksempel på jobber Treholt ikke kunne fått og hennes egen gruppesekretær (i motsetning til alle andre på Stortinget) forlengst var kjent med spionmistanken, tyder de to forsnakkelser sett i sammenheng på at tanken om Treholt som gruppesekretær har vært reist i gruppeledelsen, sannsynligvis ved konstitueringen av den nye gruppen etter stortingsvalget i september 1981 (da alle skulle ha nye gruppesekretærer), men droppet nettopp pga spionmistankene. Og gruppeledelsen var jo lik Gro. Det finnes ingen annen mulig forklaring på Bratlis kunnskap enn at han har fått den nettopp fra Gro, medbragt fra statsministerens kontor, så tett som denne informasjonen ble holdt.

Sitatet foran viser at ihvertfall Odvar Nordli kjente til de konkrete Treholt-mistankene fra en gang før februar 1981. Kanskje allerede i 1978? Det er ihvertfall et skandaløst uttrykk for virvaret og sikkerhetsrotet i 70-årene at Treholt fikk komme russerne helt inn på livet som statssekretær for gråsoneforhandlingene. Her hadde han virkelig muligheter for å overlevere dokumenter og påvirke til fordel for motparten!

1 Aftenposten 5. april 1989.

2 «Gjengangeren» referert i Aftenposten 28. januar 1984.