Men det gjorde han ikke. Riksadvokaten sendte vår henvendelse til Dahl¹, som vi allerede visste nektet å besvare spørsmålet (det gjorde han selvsagt nå også)! Men på veien fikk Dahl noen interessante anførsler:

• Han er «etter riksadvokatens oppfatning brevets rette adressat» (vårt brev)
• Han blir gjort oppmerksom på (brevet er stilet Dahl som er «De») «at den etterforskning De har utført ikke har vært under særskilt styring/kontroll herfra» og at «resultatet av etterforskningen ble heller ikke fremlagt for Riksadvokaten til avgjørelse»)
• Når henleggelsespressemeldingen fra Dahl var forelagt Riksadvokaten før den ble sendt, var det «til orientering, men naturlig nok ikke til godkjennelse»
• Riksadvokaten hadde «ikke etablert» det vi beskrev som «denne forutsetning» (lovlig overvåkning)

Makan til forsøk på ansvarsoverskyvning til et underordnet ledd skal man lete lenger etter. Stakkars Dahl!

Men en Riksadvokat er ikke bare en brevdue i Norge. Han har et selvstendig ansvar, ganske spesielt fordi han «knabbet» granskningen fra Stortinget og selv oppnevnte Dahl m/mandat. Det han har fått vite, vet han, enten det kommer fra Dahl eller oss eller er til orientering eller annet. Han kan gjerne sende saker videre, men når intet skjer har han ansvar også for det.

Det verste er at Riksadvokaten ikke iverksetter saksbehandling på vårt krav om å bli siktet/tiltalt hvis det foreligger mistanke om straffbare forhold. I de fleste land finnes lovgivning som gir borgere visse rettigheter i slike situasjoner: Påtalemyndigheten må når slikt krav fremsettes enten reise saken eller droppe den innen en viss tidsfrist. Slik lovgivning har vi selvsagt ikke i forvaltningsstaten Norge, som på 17. mai utropes til rettsstat. Vi fikk altså fortsatt ikke vite om vi anses som kriminelle, hva vi eventuelt har gjort, om det er slutt eller fortsatt pågår, eller hvor lenge de har tenkt å spenne oss på pinebenken. Ikke en gang rett til å bli siktet og tiltalt fikk vi innvilget!

Vi krysset av på sjekklisten: Riksadvokaten er innvortes.